Tredje gang... solgt!

Det er noen fordeler med å være i ny jobb ut over at det er utfordrende og morsomt. Når jeg titter ut av vinduet og ser at slusene er åpnet, så tenker jeg gudskjelov at jeg ikke har opparbeidet meg noe ferie i år... Hva passer vel da heller bedre enn å slippe pølsefingrene mine løs på min Compaq nc4400? Etter min mening ingenting! 

En liten takk igjen til alle som gidder å bruke noen minutter her på Smooth Operator når det dukker opp nye historier. (som sagt tidligere, så var det en dreven blogger som tipset om at det var viktig å skryte av leserne) Fra skryt og rett over i det som jeg akkurat kjente stod å spant oppe i hardisken, stikkordet er Finn Paulsen. 

Som nybakt bestefar (gratulerer med det forresten) så har han forhåpentligvis ikke så mye tid å bruk til å lese blogger:-) Jeg tror med hånda på hjertet at jeg kan si at nettopp Finn Paulsen, kanskje er den som har blitt ”dratt ut” flest ganger av undertegnede. (dratt ut er slang for å bli lurt i hockeyterminologien, for dere som måtte lure) For de som ikke vet hvem han er, så kan jeg opplyse om at han tidligere var numero ono innen sponsorsalg i Norge. 

Dette til tross for at han jobbet med ishockey. Han var blant de første i landet som solgte langsiktige avtaler, og den som ikke lot seg blende av Paulsen`s fantastiske salgstalent og engasjement, er fortsatt ikke født. Man kan prate om Jacob Lund, og alle de andre julebukkene som sponser norsk idrett i dag. Finn Paulsen kunne solgt sand i Sahara, og jeg tror faktisk han kunne fått butikk ut av å selge surstoff på Månen… 

Men med engasjement og iver, så kommer også faren for å tråkke i salaten noen ganger. Og med alle de ballene som unge Paulsen til enhver tid hadde i luften, var fallhøyden det man kan kalle for voksen. Finn Paulsen var opptatt av resultater, og han visste at produktet Storhamar Hockey, var avhengig av resultater. Han er vel en av de få, ved siden av Terje Kojedal, som har spilt både fotball og hockey på øverste nivå. 

Selv om han ikke var noen tryllekunstner, visste han hva som måtte til for å lykkes, gode spillere! Skal man lykkes med å skaffe gode spillere, så må man selvfølgelig ha penger, mange penger. Dette var det Finn var fantastisk på, han fikk med seg sponsorer, og trakk spillere til Storhamar som vi bare hadde lest om i riksavisene tidligere… Navn som Ole Eskild Dahlstrøm, Jim Marthinsen, Martin Åhlberg osv. osv. brakte tre strake ”bøtter” til Hamar. ( bøtte er slang for Kongepokal) 

Som markedssjef, klubbdirektør, sportslig ansvarlig osv. så kan jeg uten å overdrive si at Finn hadde en arbeidsbelastning som kunne knekt ryggen på de fleste. Så derfor ble jeg heller ikke overrasket, da jeg en søndag morgen observerte den svarte bilen til Finn utenfor kontoret til Storhamar, som den gangen lå i Storhamarsenteret. Det var kanskje ikke så rart at han var på jobb, for utgiftene og inntektene i klubben begynte i disse tider å komme skikkelig i utakt. 

Dette var ingen hemmelighet for noen, men Finn var en magiker og klarte alltid å trylle frem ett ess fra ermet, slik at Storhamar tok ett steg videre. På denne tiden så hadde Storhamar en fantastisk keeper fra Finland. Den andre ”kjipper`n” fra Soumi som har akslet Dragons-trøya. Navnet var Mika Rautio. Om vi kan si at det å spise pucker er mulig, så var han beviset på akkurat det. Alle som fikk oppleve kamper med den lynraske finnen, kan nok helt sikkert underskrive på det. 

Som nevnt var økonomien stram, så da jeg så at Finn Paulsen var på jobb, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kan skimte han innefor vinduet på kontoret, ca 100 meter borte. Mobiltelefonen fiskes opp fra lomma, og settes på skjult ID. -Ha..a..a..alllo, sier det i andre enden. (glemte jeg å si at unge Paulsen stammer litt?) Hå..å..kken er det? -Hei, jag er Arto Saionen och jag ringer från TPS-Åbo, sier jeg på så dårlig Finsk/Svensk/Norsk som jeg klarer. -He.. he.. hei du, svarer en nå litt oppglødd Paulsen… Samtalen fortsetter og vi mimrer om da vi møttes under ishockey-VM i Russland, Østerrike og diverse internasjonale hockeykonferanser. (han har jo aldri møtt Arto, og viseversa) 

Finn spiller med så godt han kan, og når jeg drar historier om hvor godt jeg husker både han og den norske delegasjonen for øvrig, som alltid ble like børstne som ”oss från Finland”… Han kan etter hvert også huske meg godt, når jeg har forklart hvordan jeg ser ut:-) Så kommer jeg etter en stund til poenget, og sier som følger – Vi kunne vara mycket intresserade i at kjøpa Mika Rautio. – J.e…e…g er lutter øre, svarer Finn til det. 

Jeg starter forsiktig og prøver å lure Finn ut på glattisen, i forhold til en eventuell pris. For Mika har på denne tiden ett år igjen av sin kontrakt med Storhamar. Ett forhold jeg visste fra sikre kilder, at de av økonomiske årsaker ønsket å få avsluttet. Finn gjør det imidlertid klinkende klart, at de ikke er interessert i å diskutere ett salg av Mika nå, han er nemlig for verdifull for prestasjonene til laget. Så Paulsen sier -at vi snakker m..m..m…millioner, før vi egentlig snakker sammen, for han er jo under kontrakt som du sikkert vet… 

-Om jag seier till exempel att jag legger 200.000 Finska Mark på bordet, hva seier du da, Paulson? -M..y..y..mye er det i n…o.o..o..rske a, spør Paulsen. –Jag tror at det er ungefær fem hondra tusen norska, fortsetter jeg. -D…d..d..d…da er`n din! (sier Finn med en iver i stemmen som om han skulle ha vunnet sju rette i Lotto) Finn så nok at alle problemer fløy ut av vinduet på kontoret, helt til jeg legger kortene på bordet, og ber han se ut av vinduet. 

-Ser du han med barnevogna ved busslomma, Finn? Samtalen får en brå slutt, ikke for at Paulsen ble forbannet, men ei latterkrampe som savner sidestykke bryter nemlig ut, i begge ender av røret….