En fantastisk kveld som inneholdt alle de ingrediensene ett 30-års lag skal ha. Der satt mine arbeidskolleger i dress og slips, Hells Angels med merker som ikke hadde tørket på ryggen, alle mine svirebrødre, tatere i hopetall og diverse andre. Lady Dragons serverte i sine korte skjørt, som heller kan beskrives som brede belter.
Jokke med Tourettes spilte skjorta av seg i den gamle Kiss and Cry-båsen fra OL-94, som var rigget for anledningen.
Alt dette var jo vel og bra, men den eneste fysiske gaven jeg fikk denne kvelden ble ett kapittel for seg selv.
Med Frank Wahlberg og Kai Elvsveen i spissen hadde selvfølgelig noen av mine tyngste svirebrødre brukt sin kreativitet, og samlet tomflasker ett par helger og dermed fått nok kroner til å kjøpe en grisunge til meg.
Tanken var jo i utgangspunktet god den, men problemet var at vi var midt i asfaltjungelen på Storhamar, og hvor faen gjør man av en gris klokka halv åtte en lørdag kveld der?
Den hadde hatt en fin dag sammen med gutta, men etter noen timer i en handlevogn så var den ikke lenger like medgjørlig.
Som den godhjerta mannen jeg er, så følte jeg ikke for å slippe den løs inne i hallen blant alle gjestene. I frykt for alle de skarpe gjenstandene som kunne finnes blant de gjestene som kalles reisende, valgte jeg en plan B. Den gikk ut på å få satt den bort, om ikke annet over natta.
Men hvem i køl svarte natta tar i mot en levende grisunge en lørdag kveld, sånn på sparket.
Etter å ha brukt ca. 500 kroner på å ringe opplysningen, for å få nummer til alle bøndene i distriktet, og negativt svar fra alle så var jeg ferd med å gi opp og la grisens skjebne avgjøres inne i hallen.
Men den siste telefonen gikk til Ingvoldstad gård, og der traff jeg gubben sjøl som forbarmet seg over meg og sa jeg bare kunne komme med grisen. Det finnes en gud tenkte jeg i mitt stille sinn, og bestilte en Maxitaxi og satte kursen for Vang.
Du kan sikkert gladelig se for deg situasjonen. En livredd taxisjåfør, en småpån Remo Andre, og en gris som sto og grynta i en handlekurv.
Turen gikk helt fint til vi hadde passert Haugs Bilsenter, men da syntes "Jokka" at det var på tide å fjerne litt urin. De som har sett en gris urinere vet sikkert at det ikke er snakk om en diskret stråle, men mer som en dusj uten sparehode...
Nå var gode råd dyre, så jeg fikk samtidig med en stadig tiltagende stank roet sjåføren ved å love gull, grønne skoger og shitload of money for turen.
Så vi kom oss frem til Ingvoldstad. Der ble vi møtt av en smørblid grisebonde, som syntes det hele var humoristisk. - Du lyt hentn før fysste juli, førr da får je griser sjøl, sa han før jeg kastet meg tilbake i drosjen.
Vel tilbake i ishallen fikk jeg kommet i gang med festen, sunget duett med Jokke, To Fulle Menn, selvfølgelig. Resten av denne kvelden er sensurert av hensyn til at jeg nå har egne barn, som kan få traumer av detaljer...
Vi spoler derfor frem til den 1. juli, da tiden var kommet for å hente grisen. I ukene som hadde gått siden levering av "Jokka" hadde jeg fått alliert meg med ei gammal skrukke oppi Øvre Vang som skulle ta over ansvaret for dyret. Men det lå utfordringer i fleng og ventet, for hun kunne ikke ta den i mot før neste dag.
Men en ting av gangen tenkte jeg, og fikk med meg min beste venn, Morten Andersen, ned på Statiol og leide en henger med høye sprinkelkarmer.
Vi ankommer Ingvoldstad, men der er det ikke en kjeft hjemme. Så de to unge herrer i dongeribukser og joggesko bestemmer seg for å klare jobben sjøl.
Vi kommer inn i det gedigne grisefjøset, og det var ikke vanskelig å lokalisere "Jokka". Som på få uker hadde gått fra søt smågris, til halvfet og mannevond. At ikke seansen inne i fjøset for å få grisen ut av båsen, gjennom gangen, over en Europall og inn på hengeren er festet til film er intet mindre enn en skandale....
Men vi klarte det, Andersen og jeg. Da vi er i ferd meg å begi oss ut på den mest uansvarlige livdyrtransporten gjennomført noensinne i dette landet, kom sønnen på gården i sin stylede Amazon oss til unnsetning.
- Dekk kan itte kjøre mæn slik. Det er itte lov å kjøre livdyr på åpen henger! Neivel? Så da?
- Men hvis dekk itte skar langt så bære sætt vi på ei tom potetkasse førr å gjøra plassen grei at grisen, åsså fylle vi på litt flis. Fint! Brillefint, tenkte jeg.
Vi ordnet biffen og satte kursen mot Hamar.
Blikkene var mange fra både «publikum» og andre bilister, som kunne bivåne tidenes dyretransport i 30 km, fordi flisa bokstavelig talt føyk!
Nå stod neste utfordring for tur! Nemlig hvor faen skal jeg ha grisen i natt?
Først kjørte vi opp i Lyren, men hengern fikk ikke plass i garasjen. Så kom jeg på at muttern og fattern var på tur akkurat denne helgen. Som tenkt, så gjort!
Jeg kjørte videre med "Jokka" på hengern, med flis flagrende og fortsatt mange nysgjerrige blikk, og fikk hekta av hengern i Dr. Greves gt. 4.
Men "Jokka" kunne jo ikke stå der out in the open, så jeg dro forteltet til gamlinga over hengern, satte inn en vaskebalje med epler og noe brød.
Så til siste kapittel...
Samme kveld spiller jeg fotballkamp, og klarer for første gang å brekke noen ribbein på en fotballbane. Vanligvis var jeg for rask og grasiøs til at noen kunne treffe meg. Men dagen etter skulle jeg skjønne hvorfor Gud hadde gjort dette mot meg.
For jeg spretter opp søndag morgen, kommer meg ned i Greves gt. for å få henta "Jokka" så vi kunne ta fatt på vår siste reise, sammen.
Turen gikk greit, og når jeg kommer frem til gården hvor "Jokka" skal bli en frittgående gris, sammen med andre av samme rase, kommer siste sjokk. Ei gammal kjærring, som nok om ikke i 100 år, ihvertfall en 60-80 år, hadde stått med grevet i stubben.
Jeg er høflig og spør hvor jeg skal slippe ut grisen, og så kommer svaret etter en pause på ca. 30 sekunder. - Du lyt bæran neri løa der, sa gamla, og pekte over jordet mot ei lita bu som lå ca. 500 meter borte. - He he, du tuller nå? - Nei, du lyt bæran, det er itte veg å du får itte kjøre åver jordet!
Men hvordan innst inne kølsvarte hælvete skal jeg som har brekt flere ribbein, og aldri har tatt i en gris skulle kunne bære den dit?
- Du bære tæk tak rundtn slik, kvitret gamla, og viste hvordan jeg skulle holde den. Hadde det vært en stubbe der så hadde nok grevet vært tilbake fortere enn faen....
Men det var bare å bite i det sure eplet, og med en styrke som jeg ikke vet hvor jeg hentet, bet jeg tennene sammen og fikk tak rundt den mannevonde "Jokka". Med ildende smerter i ribbeina, en hylende gris, og ei gammal skrukke som allerede var gått inn i huset igjen, spurtet jeg over jordet.
Etter de tapreste 500 meterne som har vært løpt av mann og gris i Norge noensinne, kunne jeg kaste "Jokka" over gjerdet og inn til hans artsfrender, som nok ikke hadde sett en grisebonde som meg før. Det er mulig jeg fantaserer litt, men jeg mener bestemt å huske at de lo, og lo høyt av han som hadde kommet hylende i kor med en gris over jordet...
Men når enden er god, er allting godt. "Jokka" endte sine dager noen måneder senere og havnet som julemiddag spredt rundt i slekta. For 140 kg slaktevekt er ikke småtteri...
Når jeg ser tilbake så ville jeg ikke vært denne gaven for uten. Ikke bare ble det en god historie, men jeg fikk bevist at ingen kødder med jakka mi!
