Nå må jeg nesten starte med å si at overskriften ikke forteller den hele og fulle sannhet. For "Hælvete" peker her mer mot at turen utviklet seg til et lite hælvete, og ikke at vi reiste dit bokstavelig talt:-)
Foreldelsesfristen for å dele denne historien gikk ut i fjor. Taushetsplikten oppheves etter 15 år. Jeg har tidligere så vidt nevnt min gamle mor, Anny Alvilde, og at hun er blant mange andre ting også det klokeste mennesket som jeg vet om. Og jeg husker godt at hun advarte mot denne turen, og sa - Nå skal dere få se hvor gode venner dere er, på ordentlig, var hennes ord før reisen...
Det å reise på ferie med venner er nesten alltid et sjansespill, fordi man er avhengig av både kjente og ukjente faktorer, for at alle skal være enige om at det var en fin tur, etter at man har kommet vel hjem.
De ukjente faktorer er ting som været, losji- og eller mat-kvalitet etc. Men selv om man tror man kjenner de kjente faktorer, så ligger det også her ofte noen såkalte "tillegg" som man ikke alltid er klar over.
Med dette så mener jeg at vi kjenner hverandre "godt", men ikke alltid SÅ godt, når man skal være sammen og leve tett på hverandre i mere enn ett døgn:-)
Når man så for å sikre full pakke reiser fire par på tur, hvor hvert par har ett personlig lite barn (og de er 13, 14, 15 og 16 mnd. gamle) så legger man selvfølgelig et ytteligere press på smidighet i reisefølget.
Denne turen som her skal beskrives skulle gå til Ebeltoft i Danmark. Og med den planlegging som lå til grunn før avreise, så lå alt til rette for at dette skulle bli en skikkelig "kosetur".
Huset var tilsynelatende en skikkelig perle. Det var et stort hus med innendørs svømmebasseng, og ellers alle fasiliteter man trenger for å kunne "kose" seg. Det var i hvertfall det vi hadde bestilt. Og siden omtalen var helt på høyde med det beste man finner i utlandet, så var det med store forventninger de "faboulous four" satte kursen for Danmark.
Vi deler oss opp allerede under avreisen. To av parene tar båten fra Oslo, og undertegnede m/følge var passasjerer hos unge Bergersen i hans "minibuss". Vi valgte båt fra Gøteborg. Som du skjønner så ga vi oss selv noen meter med tillegg allerede her, da vi valgte å starte det hele med 6 timer i bil...
Det ble en strabasiøs og ganske slitsom reise, men etter langt om lenge og lengre enn langt, var vi endelig fremme i Ebeltoft.
Uten de helt store problemene klarer vi også å finne frem til "drømmehuset", hvor vi skal tilbringe de neste sju dagene, sammen...
Barna som du allerede har fått alderen på, er selvfølgelig alle sammen i utakt både med hverandre, og sin egen søvnrytme etter reisen. Så det passer ekstremt dårlig at huset ikke er ferdig til overtagelse da tropper opp til avtalt tid. Fortsatt løper en gjeng med tullinger i selvlysende overaller rundt med bøtte og fille.
Vi får beskjed om at det vil drøye ca. en time før det er klart for "innflytting". Som den tålmodige gjengen vi er, så tar vi en tur opp til butikk/restaurant-avdelingen som ligger noen hundre meter fra hytta. Her inntar vi en lett lunsj.
En time er gått, og vi vender tilbake til "åstedet", nærmere bestemt til huset. Nå tror vi det er klart, men den gang ei. For når undertegnede setter foten innenfor døra, så ser jeg et glinsende belegg som dekker hele skifersteingulvet i huset. Hva som glinser? Joda, små fine glassbiter som vaskerne har klart om ikke annet å fordele jevnt ut over gulvet.
Det er selvfølgelig uaktuelt å flytte inn med fire små barn, som alle er på krabbestadiet, før dette er fikset. Så når vi endelig får tak i den som er ansvarlig for utleien, også han i en dustete kjeledress, så må vi faen i meg bruke en halv time på å forklare hvorfor vi ønsker bedre renhold.
Når han så etter ytterligere halvannen time forsinkelse med en minimalt kundevennlig tone sier - Dette var en helt unødvendig ekstrajobb for oss, for alle dere Nordmenn klager. Men når dere reiser så ser det ut som en svinesti allikevel... er det like før har blir tatt med bak noen busker og svineslått.
Men de fire staute mennene, Morten, Kjetil, Børre og Remo, lar nåde gå for rett og overser den dustete dansken. For nå skal vi endelig få innlosjert oss i drømmehuset. Anita, Monika, Trine og Britt passer de fire små, mens vi bærer de 130-140 kolliene som er medbrakt på tur:-)
Vi har så vidt rukket å få inn alt pikk-pakket(bagasjen, da begynner det å regne... skikkelig å regne...
Men med vår ukuelig optimisme, og håp i sinn, er vi i den tro at dette bare er en byge. Men det skulle vise seg å være mer enn akkurat det, en liten byge altså. (uten å foregripe noe kan jeg si at vi så sola i ca. 1 time i løpet av sju dager)
Men hva gjør vel litt regn, når man har innedørs badebasseng? I utgangspunktet en glimrende erstatning for strand og sol, men ikke når man ikke kan finne på å stikke tåa i vannet. Da ville man nemlig risikert å få alvorlige infeksjoner, for her var renholdet på høyde med null.
Her hadde nemlig alle de fluene, myggen og knott som finnes i Danmark en kjempekonferanse med der tilhørende bading, i vårt basseng altså. Jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at det var vanskelig å se overflaten på vannet, på grunn av "innsektskonferansen" som pågikk der...
Fast bestemte på å gjøre det beste ut av situasjonen så bestemmer reisefølget i felleskap, at vi nå skal prøve å se positivt på alt, uansett. Så vi går på med friskt mot og renser bassenget og "svømmehallen" selv, uten å innvolvere vår venn, den meget lite imøtekommende dansken.
Første dag er over og hele huset faller til ro, nesten. Undertegnede har nemlig blitt overtrøtt, så det å sove er helt uaktuelt, ihvertfall når klokka ikke er mer enn halv to på natten.
Det var kanskje her den første brøleren blir gjort. For når det gjelder antenner, så var ikke jeg tilstede når de ble utdelt. Derfor bruker jeg natten til å synge for meg selv, samtidig som jeg bruker to teskjeer som trommestikker mot steingulvet :-)
Egentlig er jeg ganske overrasket, over at Bergersen klarte å holde seg helt til klokka fire om natten, før han ba meg falle til ro. Tror kanskje det hadde noe med at det var først natten å gjøre, at han ikke tok tak før altså...
Neste dag starter som den forrige sluttet, med regn, regn og regn. Men siden vi allikevel må på felleshandling, så går nesten hele dagen med til dette. Barna, har fortsatt ikke fått akklimatisert, eller rettere sagt synkronisert seg, så når den ene er ferdig med innsovningsskriking begynner neste.
Dette var vi selvfølgelig forberedt på før avreise, men ikke at det skulle regne så jævlig innst inni hælvete, at man ikke kunne bevilge seg pauser fra ungeskrik, utendørs.
Men nå skal det videre i sannhetens navn sies at barna etterhvert tilpasset seg bedre enn oss voksne, så de var egentlig ikke vårt største problem. For når den tredje dagen åpenbarer seg, med en blåkopi av gårsdagen, hva angår været. Da blir stemningen ennå litt mer forknytt.
De fire damene som hadde drømt om lange dager på stranden, med sol, is og generell kos, går nå inn en slags boble. For det eneste som opptar de fire kvinnelige på turen, er nå å holde regnskap over forbruket til hver enkelt familie. Denne "psykosen" blir bare værre og værre, og til slutt så er det nede på det nivået hvor man spør om å få låne en servelat til brødskiva, så kan vedkommende betale posene når vi skal handle i mårra...
Hver gang vi er på butikken, så oppstår de samme situasjonene. De hvor spinnesiden på turen samles i en gruppe, og deler handlelappen i fire, før varene blir lagt i bilen. I denne gruppa er det ikke lenger rom for å se stort på en differanse på femti øre. For ved neste måltid vil det dukke opp noe slikt som, - er det greit at "jeg" tar litt majones av dere, siden du fikk smake av "Tobleronen" vår i går...
Jeg skal ikke tvære mer ved dette, men håper du kan forstå den spenningen som var i ferd med å bygge seg opp inne i huset, som var blitt mye "mindre":-)
Alle prøver vi så godt vi kan å være overbærende med hverandre, men uansett hva vi måtte mene i ettertid, så var dette bare en utsettelse av det som måtte komme til slutt, nemlig det totale "mayhem".
Det var verken vond vilje eller noen personer sin feil at det ble sånn, men rett og slett at vi var innestengt i en bunker 24/7.
Vi gjør ett tappert forsøk på å løse litt på stemningen, ved at gutta blir innvilget en "gutta`s" på restauranten ved området. Vi er jo fire rutinerte "glad-gutter", så vi tar den vel kanskje litt langt ut denne kvelden.
For å si det mildt, så hjelper vel ikke dette spesielt mye hva gjelder å bedre situasjonen i "huset". Så allerede kvelden etter så skal damene ta den ut. Og uten å overdrive kan jeg si at de gjorde det.
For når klokka passerer sent, så sitter det fire smånervøse menn i stua, lys våkne, og lurer på om vi nå er "alenepappaer" for godt. Hadde vi dratt den for langt kvelden før, slik at de nå dro den tilbake? Spørsmål og mulige svar diskuteres i ett rivende renn, helt til vi hører fortvilede rop i skogen.
De fire har nemlig delt seg, og en av begitt seg tilbake mot huset, mol pin alene i bekkmørket:-) Når hun i tillegg følte at hun ble forfulgt gjennom en liten skogflekk, så er det ikke så rart at panikken hadde inntatt en lettere bedugget dame...
Hva så med de tre andre? Jo, de hadde valgt å bli med på "nachspiel" med fire afrikanere, med Tysk statsborgerskap. De hadde nemlig en egen varebil, som de ferierte med i Danmark denne sommeren.
Man kan ihverfall ikke beskylde jentene for å sette sikkerhet først, når de var innvilget landlov og jentekveld:-)
Men det gikk bra, og selv om stemingen nå kanskje var på sitt aller laveste dagen derpå, kom vi oss helskinnet frem til kvelden, igjen... Nå skulle det spilles spill, i en påtatt hyggelig atmosfære. Da smeller det!
Eksakt hva som skjedde er jeg litt usikker på, men at undertegnede var den som tente lunta skal jeg ikke benekte. Men uansett, så blir det nesten håndgemeng blant de 8 voksne. En flaske farer gjennom luften, men jeg dukker lett og elegant. Det faller også mange sterke ord, med påfølgende friske meningsutvekslinger, før Britt Bergersen tar ansvar og får roet ned det som var blitt til ett "Gjøkerede"...
Det er imidlertid ikke helt slutt, for som erten og furten som satt på en haug, så skulle selvfølgelig furten ønske at erten var dau:-). Alle velger nå å avreagere etter smellen, på hver sin måte. Jeg valgte en tur i badstu, i følge med en flaske med Pernot.
Selvfølgelig en totalt upassende reaksjon, men for meg så var det den eneste mulige, siden jeg hadde tent lunta...
Nå begynner denne historien å bli alt for lang, så jeg velger å runde av slik at du kan fortsette den i ditt eget hode...
Til slutt er det viktig å understreke at vennskapet fortsatt er i behold sånn ca. 16 år senere, selv om vi ikke har vært på så mange ferieturer i ettertid:-)
