torsdag 30. juli 2009

Drømmen om Lotto!

Det er mange av oss som går rundt med en liten drøm i magen, om at det en dag skal bli akkurat "jeg" som drar hjem "storeslem" (slang for en førstepremie i Lotto eller et annet spill fra Norsk Tipping).

Av erfaring fra min tidligere jobb i nevnte etat, så vet jeg at mellom 3- og 400 mennesker i vårt langstrakte land, får oppfylt drømmen hvert eneste år.

Her er et par sanne eksempler fra virkeligheten som kanskje ikke inneholder så mye humor, men viser at både troen og et godt hjerte kan bety en forskjell...

Tro kan være bedre enn fornuft

Det første eksemplet handler om en mann som ikke bare har hatt medgang i livet. Etter mange år som bygningsarbeider har han måtte legge inn årene på grunn av sykdom og slitasjeplager, til tross for at han fortsatt bare er i midten av 40-årene.

En uføretrygd er ikke akkurat mye å klare seg på i dagens samfunn, hvor det er standard med hus, hytte, bil, 2,3 barn osv...

Denne mannen har imidlertid ingen av delen. Han leier en leilighet, har ikke verken bil eller hytte, og er i tillegg singel. De endeløse dagene fyller han som best han kan og bruker mye tid til å stelle for sin mor. I stunder hvor drømmen om den store gevinsten har kilt litt ekstra i magen, så har han lovet sin mor at hvis han noen gang skulle få mange penger mellom hendene ville det første innkjøpet være en leilighet til nettopp henne.

Vi er i desember måned, og mannen ringer til banken sin (Postbanken) for å be sårt om en midlertidig kreditt på kontoen sin, for det nærmer seg jul og han er "blaka rakk". Det er ikke det helt store beløpet han ber om, vi snakker om 5.000 kroner. Men svaret er at de dessverre ikke kan hjelpe han, selv om julen står for døren, og han er "blaka rakk".

Hva gjør man så når man står der en onsdag tre uker før jul, med 120,- kroner i lommeboka, og det fortsatt er to uker til pengene fra trygdekontoret dukker opp på kontoen? Jo! Denne mannen tenker at dette er faktisk så lite penger, at uansett hvordan jeg deler det opp, så vil det ikke holde til jeg ser lyset av torsdagen...

Han gjør så ett valg, som skulle snu livet på hodet. Fordelingen av pengene blir som følger: Melk, brød, en pose kaffe, EN VIKING LOTTO-KUPONG (40,-kroner) og en billett til bussen hjem.

Kvelden kommer og han sitter der med en brødskive i munnen, og følger Viking Lotto-trekningen.

Første trukne tall er på kupongen, andre trukne tall er på kupongen, så nå stiger håpet om at han kanskje får tilbake innsatsen sin... fjerde tall, femte tall... og når til slutt også det sjette tallet finnes på kupongen hans, så gidder jeg ikke en gang å late som jeg kan klare å tenke på hva slags følelser som raser gjennom kropp og hode på denne mannen...

Så kommer det beste av alt. Denne kvelden er det nemlig Jacpot, og den totale førstepremien er på snaue 10 millioner kroner. Når prognosen viser at det er en spiller som har dratt med seg hele sekken, faller alle hans tidliger tunge stunder og bekymringer til bakken som en tung, tung stein...

Det første han gjorde på torsdag morgen, var å ta en telefon til banken sin (Postbanken) og be om ett møte. Som sist møtte han litt skepsis, men når han sa hva saken gjaldt, så var det nesten så han fikk en muntlig invitasjon til "julebordet" de skulle ha kvelden etter:-)

Men han gjør det samme som jeg ville ha gjort, tar en "sweet revenge". - Det blir ikke noe langt møte, for jeg ønsker bare å se noen hos dere i øynene når jeg avslutter mitt kundeforhold, er hans budskap... DRITBRA! (så ble det leilighet til seg selv og mor, og fortsatt godt med penger på bok:-)

Det var altså eksmpel på at tro kan overvinne fornuften...

Godt hjerte!
To kamerater har spilt Viking Lotto fast sammen i flere år. Uke etter uke, måned etter måned, og år etter år har de satset hver sin drøye 100-lapp, men avkastningen har blitt så som så.

Den ene av de to er opprinnelig fra Sverige, så når han mister jobben, så ser han seg ikke lenger tjent med å være her på "berget". Uten jobb, og med litt mørke utsikter om å få en ny i overskuelig fremtid, ser han på "kost vs nytte" på utgiftsbudsjettet sitt.

Selv om det er med tungt hjerte han må gjøre det, så gir han beskjed til kameraten om at han må trekke seg fra deres "Tippelag". Han er ærlig og sier det som det er, at han rett og slett ikke har råd til å bruke over 400 kroner i måneden på spill, nå som han er uten jobb.

Svaret han får ser han nok kanskje på som litt bla.. bla.. bla. For det kameraten sier er - Jeg legger ut for deg så lenge jeg, frem til vi vinner. Så trekker jeg bare fra på gevinsten.

To år går, og "svensken" sitter intetanende i sin leilighet og aner fred og ingen fare. Da ringer telefonen. I andre enden er "kompisen" fra Norge, som han ikke har hatt noe særlig kontakt med på en god stund, av den enkle årsak at han har flyttet hjem:-)

- Va trevligt att höra från dei, det var ett tag sedan vi hördes av, sier "svensken" som synes det er mycket trevligt att höra kompisens stemme igjen...

De snakker litt om løst og fast, men så klarer ikke "nordmannen" å holde seg lenger - Du, husker du at vi gjorde en avtale om at vi skulle dele gevinsten hvis vi vant i Viking Lotto?

Etter litt betenkningstid så kommer "svensken" på banen igjen, og innrømmer at han husker dette... - men det er jo flere år sedan, fortsetter han. - Det avtalet gjelder vell inte nu lengre?

Ett ord er ett ord, så defor ringte jeg egentlig bare for å si, at jeg har trukket fra 10.600 kroner av din andel av gevinsten som var på 2,5 millioner kroner... sier "nordmannen"...

Nå lar jeg det som har lest dette få lage resten av denne sanne historien i ditt eget hode. Men snakker vi her GODT HJERTE?

Uten tvil!

Blogglisten

onsdag 29. juli 2009

Grovt overtramp!


Det er med sjokk og vantro jeg nå sitter her å klimprer og klamprer på tastaturet, med touch-metoden som ble nøye innlært fra min eminente lærer på Handelskolen, Inga Marsøe.
For jeg har nemlig blitt gjort oppmerksom på at navnet på min blogg har blitt misbrukt på det groveste. Nå er jeg ikke overrasket over at denne utrolig populære bloggen, har blitt plukket opp av kommersielle aktører ute i markedet.


Men at det skulle bli produkter av denne arten, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg.


Jeg vurderer i skrivende på hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Skal jeg bytte navn på bloggen, eller skal jeg ikke bytte navn på bloggen? Hva er det som har skjedd tenker du kanskje nå? Det er rett og slett at Kondomeriet har valgt å døpe en av sine artikler til "Smooth Operator". Gjenstanden er tilsynelatende en gjenstand som brukes til seksuell tilfredstillelse. Fortrinnsvis av kvinner!

Dette er hva jeg fant på nettsiden til nevnte forretning etter tips fra en trofast leser:

"Smooth Operator"
Med denne vibratoren får du oppfylt fire ønsker... Det er en vibrator som virkelig gir deg valgfrihet.
Smooth Operator er en rabbit vibrator som gir deg deilig stimuli. Den har perler i skaftet som sttimulerer skjeden og med en avtagbar klitoris-pirrende kanin er mulighetene store for at du nettopp har funnet din favoritt vibrator!

Du kan ta av kaninen og kun bruke den som en klitoris vibrator eller så kan dere bruke kaninen på penis som en penisring. Er kaninen fjernet kan du bruke dildoen til en dypere penetrering. Vibratoren er laget i 100% silikon og er myk og behagelig, samt enkel å rengjøre. Du justerer kulenes intensitet etter ønske ved å trykke en ekstra gang på av-og-på knappen. Samt hvilken vei du vil at kulene skal rotere, med den andre knappen. Vibratoren tåler fint å bli med inn i dusjen.


Tips: Tar du ut batteriene av vibratoren når det ikke er i bruk, varer batteriene mye lenger."

Makan! Hvordan nevnte trofaste leser har plukket opp denne skandalen, forbeholder jeg meg retten til ikke å videreformidle, da dette kan sette de som har tipset i et dårlig lys:-)

Det jeg nå trenger er litt engasjement fra deg kjære leser (og eventuelle brukere) av Smooth Operator, og gjerne råd om hvordan jeg skal løse denne kjedelige saken! Snakker vi forlik, eller er den beste løsningen å gå til sak?


Med vennlig hilsen og håp om ett snarlig svar, den eneste ekte Smooth Operator!

PS: ser av siden til Kondomeriet at den for tiden er utsolgt:-)

Blogglisten

Lottostress!

Undertegnede har gjennom mange år fått være så heldig, at han har fått jobbe med å slå på tråden til flere hundre "storvinnere" hos Norsk Tipping. Du lurer kanskje på definisjonen av en storvinner, og da kan jeg fortelle deg at det er de som vinner en million kroner, eller mer...

Hvis man skulle brukt resursser på å ringe de som vinner mindre enn det, så måtte de ansatt et eget call-senter for å kunne utføre jobben.

Hvis jeg skulle fortalt deg om alle de merkeligste svar man kan oppleve å få i den andre enden, når man ringer for å si at noen har vunnet noen mill., så måtte jeg hatt et eget blogg-senter. For du skal tro man møter ett tverrsnitt av den norske befolkning, oh yes!

Siden besøkstallene nå raser her på Smooth Operator, så er råe dyr gode, og jeg får freiste med å innføre et nytt emne, nemlig vinnerhistorier. Dessverre så forbyr min evigvarende taushetsplikt meg å bruke reelle navn, så de som måtte komme er fritt fra "Asbjørnsen og Moe". Dette sier jeg bare så du ikke skal tro at akkurat han eller hun som du kjenner, er den "Knut" eller "Olaug" som jeg omtaler i mine storyes...

Dette er en helt vanlig torsdag morgen, og jeg tar fatt på mine faste oppgaver, som blant annet er å sjekke "vinnnerpermen" fra onsdagens Viking Lotto-trekning. Der står det - Jeg har ikke fått tak i vinneren fra i går, så prøv på nytt torsdag morgen. En av mine tidligere kolleger har rablet ned noen linjer (Viking Lotto ble på denne tiden sendt såpass sent, at det ofte hendte vi ikke fikk tak i vinnerne da vi ringte etter trekningen samme kveld)

Så du lurer på når vi ringer? Aldri før etter at trekningen har gått på lufta, selv om det noen ganger kan være vanskelig å holde seg…

Som sagt så skal vi ringe på nytt torsdag morgen, så jeg slår nummeret til ett sted i Nord-Trøndelag. Det ringer lenge, og jeg er i ferd med å legge på. Da er det en mann som er like stresset som en mann på vei til fødestua, som svarer – Hei, det e`n ”Knut” , men æ ha itj tia te å prat me æ no, førr vi står på farten å skar færra te Kreta!

- Ja, men dette er Remo Martinsen fra Norsk Tipping som ringer, er alt jeg rekker å si…
- Har æ vonne pænga, sier han, før han fortsetter med at - Ja, det hørres kjæmpeflott ut, men æ ha itj tia te å prat med dæ. –Svigermor står på trappa å ungan fær rundt benian på mæ her, og kjærringa står å vinke ætter mæ!

- Ja, men vil du ikke høre hvor mye du har vunnet da, prøver jeg på nytt. – Jo, korr my e det snakk om, spør han sånn måtelig interessert og inne i situasjonen på grunn av stress.

Jeg får endelig overbrakt det herlige budskap om at han har vunnet 5.500.000 kroner!
-Hørres kjæmpebra ut, æ ring på dæ om fjortendaga, når æ kjæm hjæm fra Kreta, no har æ itj tia te å prat med dæ meir, sier han før jeg hører at røret klaskes på i den andre enden…

Der sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn, og stirrer tomt ut i lufta foran meg. Jeg stiller spørsmålet til meg selv om han virkelig var så stresset, eller om jeg drømte…

Det går ca. 30 sekunder, så ringer telefonen på pulten min, og jeg ser at det er fra nummeret jeg akkurat har ringt. Gudskjelov tenker jeg, nå har det gått opp for gubben. Men det er ikke han, det er en stille forsiktig damestemme å høre i den andre enden, som spør – Va det du som ringte kaal`n nætt no?
Jeg bekrefter det, og spør om han har besvimt, siden det er hun som ringer? – Neida, han står her, men korr my du sa at han hadde vonne?, spør hun med litt undring i stemmen.

Femmillionerfemhundretusen, sier jeg like fort som når ”Knut” fikk beskjeden. Da er ikke stemmen til kona like silkemyk lenger, når hun henvender seg inn i rommet og skriker – Det va itj fæmhundretusen! Det va fæm å en halv million, iddiot!

Om det var min rappe tunge eller om det var ”Knut” sitt stressnivå som førte til denne ”misforståelsen” spiller egentlig ingen rolle.
Det ble nemlig en god historie…:-)

Blogglisten

tirsdag 28. juli 2009

Skihoppet!

Du vil kanskje etter å ha lest dette endelig ha fått bekreftet at jeg aldri har vært helt pr. kasse. Eller sagt på en annen måte var den som stod først i køa når inteligensen ble utdelt. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde, men så slo døra utover...

Det å være beskjeden og stille har liksom aldri vært min greie, for med mitt hardpakkede ego som jeg har touchet innom i tidligere historier, så har jeg liksom alltid tatt munnen litt for full. Denne historien viser imidlertid at jeg uten å braute kan si at jeg lever etter ordtaket som sier "you play, you pay".


Vi snakker om tidlig nittitall, og min gode venn Clas Brede Bråthen er bosatt i Hamar-regionen. Først og fremst fordi han var på barnerov på Rena i helgene (er for øvrig gift med henne i dag, og har snart tre unger), men også for at han på denne tiden gjorde sine siste patetiske forsøk med planker på beina:-) (hoppski for den som måtte være i tvil)


Denne episoden, hvis det er riktig uttrykk, blir til under en "lun" aften. Bråthen og undertegnede inngår det vanvittig barnslige veddemålet, om at hvis jeg hopper på ski, så skal Clas Brede stå i mål på en hockeytrening med a-laget til Storhamar.


Hva slags veddemål er egentlig det? Her skal jeg satse liv og lemmer! Bråthen risikerer i værste fall å få et kutt og noen blåmerker.

Dette sier jeg fordi jeg har utelatt å nevne, at jeg aldri har hatt såkalte hoppski på bena tidligere. Min eneste nærkontakt med denne absurde idretten fra før var noen spede forsøk med langrennski på et tilnærmet flatt jorde ved Gubbestua som 6-åring.


Denne gangen var det derimot alvor. Bakken hvor det skulle skje tror jeg het Lønnbergbakken, og ligger på Raufoss. Men ikke nok med at bakken var en 60-metersbakke, men vi skulle gjennomføre "stuntet" i august, og da snakker vi selvfølgelig plastbakke...


Jeg våkner fortsatt drivende våt av svette, når jeg tenker på gjengen som satte kurs for Raufoss for å se meg gjennomføre ett kamikazestunt som savnet sidestykke. Når vi i tillegg kan nevne at de aller fleste, meg inkludert hadde hatt en såkalt "samling" kvelden før, så kan du i og for seg få lov til å lage dine egne bilder.

Du må ikke missforstå og tro at jeg fortsatt var påvirket på noen som helst måte. Da ville nemlig aldri Clas Brede latt meg sette utfor i en S-E-K-S-T-I-M-E-T-E-R-S bakke. Men uansett! Jeg var fast bestemt på å gjennomføre et hopp, for som sagt "you play, you pay". I tillegg skal det heller ikke gå rett forbi huset ditt, at jeg var lovet ei skikkelig gulrot hvis jeg turte å hoppe. Det var at jeg også skulle få beholde både hoppskiene, sko, dress, hjelmen og hoppskiene som Clas tok lagsølv med under VM i -89.


Vi kommer oss etter hvert til toppen i bakken. For de som aldri har vært på toppen av en hoppbakke, så kan jeg anbefale det på det sterkeste. I hvertfall blir du kurert mot lysten til å sette utfor, når du har kastet noen blikk nedover over- og unnarenn...

Men det går nå ikke værre enn at jeg får lirket meg på plass i hoppdressen, tvinget beina ned i skoa, og startet forberedelsene til "the big jump".

Jeg er nok et litt underlig skue der oppe på Raufoss, for det var nok ikke "hårdags" at en som skulle trene i bakken hadde med seg 10-15 halvfulle supportere.


Nå er beina i skia, og jeg må friste meg til å spørre Clas, om det spiller noen rolle hvilke ski som sitter på hvilket bein? - Neida, beroliger Clas, og sier at det går nok like rundt for meg. En litt eldre herremann som sitter klar på bommen sperrer opp øya, og spør med et aldri så lite snev av undring - Si mei, har du itt hofft før? Jeg svarer som sant er, at dette nok er min debut. - Da hadde je spent ta mei skia å gått nerat, fortsetter den drevne hoppern. (husker han hadde hoppet så mye at han var blitt skrukkete)

Hvis jeg skal være helt ærlig, så streifet nok denne tanken meg mer enn en gang, før det endelig er min tur til å bevege meg ut på bommen...

- Har du noen siste tips til meg, spør jeg min "mentor" på toppen, Clas Brede Bråthen. - Det eneste du skal tenke på Remo, er at du ikke under noen omstendighet må knekke i knæra. Bare reis deg når du kommer på hoppkanten, så går dette sikkert brillefint, sier han på en ikke spesielt overbevisende måte.

Så sitter jeg der da, med 40-50 meter med porselenspor i siktelinja. Under der ser jeg bare et lite glimt av den grønne plasten i unnarennet, og helt i bunnen en stor runding med sagflis. Som lengemåler har mine "venner" tatt plass. Jørgen Brandsnes, Kim Skogheim, Bjørn Rosenberg m/flere. De er ikke lengst ned i bakken, kan man vel trygt si...

Så tar jeg mot til meg og slipper meg utfor. En ubeskrivelig lyd av hardplast mot porselen skriker høyere og høyere i ørene mine. Uten helt å verken tenke eller føle, så beveger ræva mi seg nærmere og nærmere bakskia. Dette til tross for at det er bra stiving i hoppskoene "mine". Så kommer hoppkanten i ca. 80 kmt, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om, strekker beina rett ut.


Men kroppen er jo ikke helt med i forhold til knærne, så vi kan vel si at jeg på en måte så ut som om jeg var kastet ut fra hoppkanten. Takket være den høye farten kommer jeg meg på mirakuløst vis så vidt over "kulen", og kroppen kommer etter hvert også etter knærne, og jeg lander med baktuppene først i bakken (etter ca. 17,5 meter trur eg).

Jeg kaster kroppen fremover for å ikke måtte skli på røven ca 100 meter i fritt fall på ei plastikkmatte. Følelsen av å ha overlevd "stuntet" er ubeskrivelig der jeg står i en alt for stor fart med armene rett i været.

Da jeg kommer frem til sagflisen gjør jeg som jeg har fått beskjed om og lener meg lett bakover for å få stoppet ferden...

Hva gjør man så når man har gjennomført dette "karstykket"??

Går på toppen og hopper en gang til selvfølgelig!



Blogglisten

mandag 27. juli 2009

Regnefantomet!

Det er godt å se at flere enn meg burde søke om å få tilbake skolepengene sine. Jeg stoler nemlig mer på journalistene i Dagens Næringsliv, som i dag fyller sin førsteside med Stein Erik Hagen, enn det jeg gjør på Hagen når han ber for sin syke bror (hvis han har noen altså)

Dette er etter min mening en omgang med juling han selv har bedt om. (Jeg beynner faktisk å lure på om han i tillegg til å være vinglete i hvilket lag han spiller på, også liker at man er litt hardhendte med han). Heller ikke finansdirektør Nils Setle ser ut til å ha helt orden i sysakene, når det gjelder god gammeldags regning.

Dette skriver DN:
Familie-selskapet Canica har generert et samlet overskudd på 11,2 milliarder kroner i perioden 1999 til 2008. Selskapet har betalt 200 millioner i skatt i samme periode, tilsvarende en skattebelastning på 1,8 prosent, skriver Dagens Næringsliv.

Her er svaret fra Stein Erik og hans finansdirektør i Canica, Nils Setle:
-Beregningen får ikke med den skatten vi betaler i de operative selskapene vi eier. Dermed blir det en misvisende beregning. Canica betaler langt større skatt gjennom selskapene vi eier. Det er der skatten i stor grad betales, sier Stein Erik Hagen til DN.Han viser til beregningen som Canicas finansdirektør Nils Selte har foretatt, som viser at Stein Erik Hagen og hans tre eldste barn indirekte betalte 700 millioner kroner i skatt ifjor. For 2007 bidro familien med 925 millioner, mens i 2006 var tallet 610 millioner kroner, ifølge Seltes beregning.Selte vil ikke oppgi hvordan tallene er beregnet, men sier at tallene er satt opp som et fiktivt konsernregnskap for familien, slik at den forholdsmessige andelen av selskapene Hagen-familien eier, er regnet inn.

Jeg betaler også en hel haug med såkalt indirekte skatt. Men jeg kommer heller ikke til å oppgi hvordan mine tall er beregnet. Det er nemlig et såkalt "fiktivt" regnskap:-) Makan til fjols. Nå blir jeg sikkert nok en gang beskyldt for å være en talsmann for de sosialdemokratiske verdier. Men la det ikke herske noen tvil, mitt politiske ståsted er Høyre (det viste også gudskjelov den uhøytidlige testen jeg tok på vg.no)

Men som jeg har nevnt i tidligere innlegg, så har mitt horn i siden til Hagen ingenting med politikk å gjøre. Det jeg ønsker å sette fokus på er den hinisides dårlige moralen den mannen har. Han kan ha så mye penger han bare orker og har samvittighet til, men han må slutte å syte og klage. Det er nemlig det som provoserer meg så hinsides...

Det er etter min mening nemlig en himmelvid forskjell fra jante og sjalusi, til ca. 12 milliarder kroner. Hvis du vil ha ett bilde på hvor mange penger dette faktisk er, så tilsvarer det et daglig forbruk på 12.000 kroner hver eneste dag i mellom 5- og 7000 år.

Jeg regner med at ikke en gang Stein Erik Hagen har tenkt å henge med så lenge, i så tilfelle må jeg be om unnkyldning for min kritikk:-)

Blogglisten

Hvor er samen?

Som jeg sikkert har nevnt til det kjedelige i tidligere historier, så har jeg hatt gleden av å sitte på benken med flere av de største personlighetene i norsk hockey. Det er nesten litt dårlig gjort å trekke frem noen enkelte, men det gjøres rett og slett fordi de ga det lille ekstra...

Min gode keeperkollega, Svein Harald Arnesen, var en av landets beste keepere når han var i flytsonen. Men han slet litt med å holde seg helt der oppe, hvis han fikk ett par enkle i ræva (som betyr å slippe inn mål i hockey) Han skulle imidlertid stå ekstremt dårlig før de våget å slippe unge Martinsen innpå, for det var det man trygt kan kalle gambling på høyt nivå.

Enkelte innhopp så hadde jeg med meg vår herre og stengene på min side. Mens andre ganger så var jeg "Geminiman". For de som husker han, så var det fyren som hadde ei klokke som kunne gjøre han usynlig. Med andre ord så var det nok å skyte pucken mot målet hvor jeg stod, for å score.

Svein Harald var innbarket Stjernen-gutt, da han kom til Hamar. Men på grunn av ei generaltabbe på Pizzanini, hvor han lot vernepliktsboka ligge på bordet, så fikk jeg snusen i at fødestedet hans var i Kautokeino (eller var det Karasjok)...

Du kan jo sikkert levende forestille deg hva dette måtte bety? Riktig! Når vi heretter skulle hisse opp "Sveiva" til de store høyder, så ble selvfølgelig hans "samiske" opphav brukt på en særdeles ufin måte. (for jeg har generelt ikke noe i mot samene altså)

Denne kampen foregår i Oslo Spektrum, og motstander denne kvelden var laget med det klingende navnet, Vålerenga. Dette var et lag bestående av en salig fortausmix fra Oslo. Øystein Olsen, Ljubos Sikela osv...

Denne sesongen så har for sikkerhets skyld Det Kongelige Norske Ishockeyforbund innført en vanvittig regel, som sa at hvis en spiller begynte å blø, var det liten disiplinærstraff (dvs matchstraff, eller utvist for resten av kampen)

Det spilte ingen rolle om det var rene uhell. Her skulle man ut, uansett! Som vanlig har jeg hatt en lun fredag ute i Hamars gater, for kampen er jo ikke før på søndag, og sjansen for at jeg må spille er som oddsen for en førstepremie i Lotto, 1:5.379.222...

Ikke slik at du må misforstå og tro at jeg ikke var klar, men det måtte skje noe helt ekstraordinært før det ble behov for undertegnede å entre isparketten i Spektrum. Men denne kvelden så skjer selvfølgelig det utenkelige, Svein Harald "Sveiva" Arnesen, klarer det kunststykket å bli utvist, allerede etter noen få minutter.
Han bruker spaken mot tverlliggeren på målet, og hvem andre enn Øystein Olsen kommer rundt svingen...

Dermed ble det tre sting på Olsen, og marsjordre på "Sveiva". Til alt overmål så leder vi 1-0, da en overnervøs Remo Andre sklir inn på isen. Ikke nok med det, men akkurat denne kvelden så har jeg har droppet suspen (den som beskytter de edlere deler på mannen). Men jeg tør selvfølgelig ikke å spørre om å få en pause i kampen for å kunne få den på. Vi får kryssklippe fingrene og håpe på det beste. (nå skal det tillegges at det ikke var veldig mye flate å treffe hvis det skulle gå galt:-)

Som nevnt så sklir jeg med løene knær (skjelvende bein) inn på isen. Vi leder med ett, men det gjør vi ikke så lenge. Det første som skjer er at jeg får en Ljubos Sikela på blank (alene med keeper) som mister pucken midt i en finte, og den glir i 0,3 km mellom beina på meg. I løpet av noen få minutter til på isen, har jeg snudd kampen til 3-1 i Vålerenga`s favør... (som vanlig fikk jeg selvfølgelig også en "Kongen av Danmark", denne gangen av Tom Johansen)

Fløyta går for slutt på første periode. Av medlidenhet så får jeg mange oppmuntrende ord av alle lagkompisene. Men en som ikke er så opptatt av meg akkurat nå, er Petter Thoresen. Han har nemlig ett mål for øye, og det er å få fortalt Svein Harald ett par tre og tjue sannhetens ord, om hva han mente om den "tåpelige" utvisningen. Den som hadde gjort at laget nå ikke hadde en snøball`s sjanse i hælvete til å vinne denne kampen.

De som har gått i gangene under Oslo Spektrum, vet at veggene mot garderobene er av Leca-stein. At Petter Thoresen er murer, var ikke vanskelig å se etter at han hadde brukt kølla si som mørtelspade, og planet ut begge sider av veggen på vei til garderoben.

Han river opp døra, og med øyne som går røntgensynet til "Supermann" en høy gang, søker han over garderoben i løpet av 2,4 sekunder. Men her har noen gudskjelov vært føre var, som det så fint heter. Vår oppmann, Roger Johansen, har nemlig forutsett at "Sveiva" kanskje ikke bør være i samme garderobe som resten når pausesignalet går. Så han hadde fått flyttet mann og mus til et ledig rom lenger bort i gangen.

Da klinger det med sintestemmen til Petter - Hvor i hælvete er han jævla "samen" ??

- Han er ikke her, sier Roger.

Takke faen for det, for da tror jeg kanskje ikke Olsen hadde vært den eneste med sting i Spektrum denne kvelden:-)

Blogglisten

En fantastisk dårlig keeper!

Det sies at en keeper er så viktig at han ofte er minst 50% i ett ishockeylag. Men for undertegnede så syntes jeg det er litt snaut, for jeg mener bestemt at jeg i hvertfall ett par ganger var opp i mot 100%...


Nå var det jo slik at for at jeg skulle få prøve meg mellom stengene, så måtte det enten være beinbrudd hos førstekeepern, eller snø oppover, er en annen måte å si det på.

Men det hendte jo en sjelden gang at de ikke hadde noe valg, og denne kvelden er en av dem.


Vi møter Sparta i "Gamlehallen", og det står om en plass i sluttspillet for Storhamar. Vinner vi denne kampen så er vi der, med tap så blir det som "sølv i poker", intet sluttspill med andre ord. Derfor er det helt på sin plass, at jeg tar på meg ansvaret for at det gikk åt skogen denne sesongene.


Men hvorfor i svarte hete det var meg som stod i buret, husker jeg rett og slett ikke. Det er tvilsomt om det var prestasjonene på trening som lå til grunn. For allerede på denne tiden her hadde jeg blitt det som kalles for "skuddredd" i hockey. Det er en forferdelig lidelse for den som får det, og det finnes ingen annen adekvat behandling enn å legge opp.


Tenk deg selv å være helt livredd hver gang det løsnes ett skudd mot deg, og at frykten for at den svarte gummiskiva skal gi deg et nytt blåmerke gjør at dine reflekser får deg til å nesten hoppe opp og ned som en Duracellkanin...


Om dette var årsaken til at det ikke ville seg denne kvelden skal være usagt, men at jeg var helt alene om å avgjøre denne kampen er hevet over enhver tvil. Det skal faktisk en ganske bra psyke til for å reise seg etter en så fantastisk dårlig kamp:-)


Jeg kan huske at vi har en komfortabel ledelse etter to perioder. Mest fordi Sparta har blitt nektet å løsne skudd mot målet mitt. Åge Ellingsen, Lenny, Per Arne, Løsåmoen, Nordstrøm og de andre gutta vet at det nemlig kan bli skjebnesvangert med selv de enkleste skudd.


Men på stillingen 6-2 til Storhamar, starter undertegnde opphentingen. Først ett skudd fra redline (streken midt på en ishockeybane), deretter en "Kongen av Danmark" (Per Christian Knold rundet målet, og mens jeg står igjen på motsatt stolpe, setter han den i tom kasse) Hadde ikke dommeren blåst i fløyta for scoring, så hadde jeg antagelig stått på stolpen og glant etter Knold ennå...


Nå begynner nervene å spre seg i laget, men selv om de forsøker så godt de kan å være Co-keepere så hjeper det svært lite, når jeg ikke klarer å ta i mot en eneste puck... Plutselig er stillingen 6-6, og hele hallen biter negler. (tror til og med medspillerne bet litt negler, gjennom hanskene)

Min salige far som var en ivrig tilskuer, kjenner nå presset og har gått inn på kontoret til vaktmester "Finstad", og der står han og spiser nitroglyserintabletter til den store gullmedaljen.


Når han hører tidenes sukk går gjennom publikum så skjønner han at det er kjørt. Helt kjørt! Nesten litt synd at han ikke fikk med seg den siste scoringa, for den var en klassiker. Per Christian Knold legger pucken på måfå inn fra rundvantet, og til fem ganger 20 i stil, så klarer jeg med langsiden på skøyta og styre puckey i egen kasse... 6-7, og natta for både sluttspill og en potensiell medalje.


Etter ett par tre timer på den trange dassen i garderoben, med kretsrekord i grining, kommer Åge Ellingsen og Erik Kristiansen for å overtale meg til å komme ut... - Bare kom ut Remo, for det var ikke BARE din skyld sier "Mester Erik". - Men fy faen så nære, fortsetter Ellingsen.


Da var det bare for den unge og skuddredde Martinsen å tørke sine tapre tårer, komme seg i dusjen, og finne veien ned til "Traktør`n" for å slukke alle lagkameratenes sorger...:-)


Blogglisten


Ankermannen!

Man kan vel ikke akkurat beskylde meg for at det finnes noe som kan minne om en rød tråd på Smooht Operator. Det er helt bevisst, for da blir det liksom litt mer meg, uforutsigbart og uberegnelig som en sitronsprut...

Det var helt utrolig å se hvor mye engasjement en æreskjelling av Rimi-Hagen egentlig kan generere. Smetter derfor inn et tusen takk til alle som kommenterte den lille teksten, både de som var for, og de som var i mot mine meninger.

Etter å ha lagt ut i overkanta av 30 innlegg, så kjenner jeg på den berømte skrivesperra. Derfor prøvde jeg en "Vigdis Hjort" i helga, men det hjalp ikke det dugg.

Derfor prøver jeg nå å tvinge frem noe fra "huggu", men det er tungt. Blytungt! Jeg kunne selvfølgelig fortalt om det store "Tog-røveriet" (eller rettere sagt dressinturen som kunne endt med katastrofe). Men jeg er usikker på om det forholdet er foreldet.

Vi kunne selvfølgelig også dratt historien om "lyspærekrigen" i kjellern på Ankerskogen, men der er jeg også usikker på om det fortsatt ligger en åpen sak.-)

Nei, vi får satse på det trygge og gode. Kanskje like greit at vi tar en liten rundreise tilbake til ishockeyens verden, så kanskje det dukker opp en liten morsomhet eller to.

Kanskje en av de morsomste episodene jeg har opplevd, skjedde på Fefor Høyfjellshotell, hvor Storhamar var på en av sine mange "treningsleire". Dette var midt under glansperioden til Lasse Beckman, og han visste hvordan han skulle holde konkurranseaspektet oppe i laget.

Så den ene dagen blir det arrangert "mangekamp", hvor en av grenene er svømmestafett. Nå skal det sies at ingen av oss var noen "murmaids" akkurat, men de aller aller fleste hadde jo elementære svømmeferdigheter.

Alle bortsett fra en. Han var ankermann på laget som leder stafetten klart (han har imidlertid utelatt en liten detalj, og det er å gi beskjed om han ikke kan å svømme)...

Dere kan jo selv se for dere hva som skjer da vekslinga er unnagjort, og Roar Skaug kaster seg ut i bassenget med seier i blikket? Men så var det denne "lille detaljen" med at han ikke kunne svømme. Nå skal det sies at han gjorde et tappert forsøk på å gå på bunnen, men desverre holdt det ikke til seier.


Roar hadde nok kanskje misforstått hva en "ankermann" vil si, altså ikke å gå som et blylodd til bunns, men at man er den som skal forestå siste etappen.


Det er vel heller ikke så farlig å nevne navn fordi dette er veldig lenge siden, og Roar er i dag en dreven brannmann, som dermed garantert har fått orden på svømmeferdighetene (det får vi som ferdes på Mjøsa i hvertfall håpe på:-))



Blogglisten

fredag 24. juli 2009

Salto med dobbel skru, og en fjellstø landing!

Kjære Stein Erik Hagen, jeg tror du kommer til å gjøre rent bord under Idrettsgallaen på Lillehammer i Januar neste år. For maken til "verbal akrobatikk" har vi aldri opplevd i Norge, ever! http://www.na24.no

Siste gang jeg så noe så spektakulært og lignende, var da "komiske Ali", stod med Bagdad i full fyr i bakgrunnen, og proklamerte - We are winning the war, we are winning the war...

Så nå er du pluteslig ikke like sikker på at du skal flytte lenger? I tillegg har du frekkhetens nådegave til å synes det er morsomt at finansministeren kommenterte innslaget med deg i nyhetene, torsdag kveld?

Er du rape, stokk idiot? Vi var ca. 600.000 mennesker i dette landet som alle hørte deg si rett ut, at nok var nok, og at du tilhørte en forfulgt gruppe av mennesker i dette landet.

Makan til "tullpikk", det er nemlig det vi kaller folk som deg på Hedmarken. At du angrer deg nå forstår jeg selvfølgelig godt, og at Mille Marie plutselig innså at hun ikke kan flytt fra Norge, på grunn av konsesjonsplikter.

Men dette er jo ikke overraskende, at dere ikke går helt i takt altså, hvis du skjønner hva jeg mener, selv om den nok kanskje var litt dyp:-)

Det du skal ha, er at du sikkert har bidratt mer til felleskapet enn en gjennomsnittlig stor by i Norge. Men det skulle da for svarte bare mangle, eller?

Jeg har bare ett par spørsmål sånn helt på tampen. Hva i svarte hete hælvet skal du med alle verdiene og pengene dine? Hvis du ikke er klar over det, så får du nemlig ikke med deg ei krone dit du skal til slutt!

Du kan imidlertid være trygg på at du havner der oppe hos St.Peter, for han med horn og hale der nede er alt for redd for konkurranse til å slippe deg inn...

Blogglisten

Kjært barn har mange navn!

Det er aldri godt å si hva som skjer mellom bladene (øra) til undertegnede. Men i går så klarte jeg rett og slett ikke å holde meg lenger, og måtte bli litt ufin.
Beklager hvis noen følte seg støtt av innlegget om Stein Erik Hagen. Jeg bare måtte bare få det ut, for makan til oppblåst padde har jeg aldri sett.

Du tror det sikkert ikke, og det kan være vanskelig å få øye på, men det finnes faktisk noe godt eller normal tankevirksomhet i meg også, trur eg:-)

Dett var dett! Nå over til noe helt annet.

Jeg har fått tilbakemeldinger om at Smooth Operator ofte har litt for interne historier, noe jeg er den første til å si meg helt enig med dem i...

Men nå har det seg sånn at denne siden heller aldri opprettet for å bli noe annet enn en side som forhåpentligvis skulle få mine drøye 1000 nærmeste venner på Facebook, til å trekke på smilebåndet i ny og ne...

Jeg tror ikke det finnes en eneste idrett, hvor utøvere så fort får "nickname" (kallenavn altså) som i ishockey. En del av av disse kan virke totalt uforståelig for de på utsiden, så derfor skal jeg forsøke å avsløre hva som lå, eller muligens ligger bak en del av disse.
Det er nemlig ikke alltid at de er helt logiske. De bare dukker opp fra "ittno"... (noen spillere har til og med flere "nickname" som var hvert til sitt bruk:-)

Tom Erik Olsen - "Tommy" - "Schjerven" - "Ålsen"

Her er det sikkert ikke vanskelig å se hva som ligger bak, men "Schjerven" kan for noen være ukjent. Det spiller på at Tom Erik er sønnen til en legende innen lagidrett i Norge. Per Schjerven Olsen, også kalt "Lille-Pettern". Han var landslagspiller både i fotball og ishockey, og er "verdensberømt" som den eneste som har stått på lakksko ned unnarennet i Garmich, i følge Arne Scheie. Tom Erik er/var også et multitalent, og var en av norges beste i tennis da han var jr. (det er han for såvidt enda)

Erik Kristiansen - "Mester`n" - "Mester Erik"

Dette navnet dukket opp ganske sent i karrieren til Erik. Men har til gjengjeld blitt hengende på`n siden. Her kan jeg trygt si at det ligger mer enn fantastiske ferdigheter på isen bak navnet. For i tillegg til å være en tryllekunstner på isen, er/var han også en lagkamerat med stor X- som i flatbrød, også utenfor isen. Det finnes bare en Mester Erik!

Pål Johnsen - "Magic Johnsen" - "Hæmburger`n"

I sannhetens navn så skal det sies at Pål Johnsen ikke var den første som fikk navnet "Magic" i Storhamar. (kommer tilbake til dette) Derfor må også hele navnet brukes, og ikke bare "Magic". Pål fikk navnet fordi han var en tryllekunstner med puck og kølle, og er vel det største talentet Storhamar har fostret ved siden av Erik Kristiansen. Når det gjelder navn nr. to "Hæmburger`n", så spiller det på en gang da Pål stod med ett 11-tall under nesa (slang for snørr som renner) og spurte materialforvalteren til et amerikansk lag som var på besøk, om han kunne få en kølle - Fuck off!, sa den bryske amerikaneren. - Hæmburger, kom kjapt til svar fra Pål:)

Børre Østvang - "Børre Børre Jofa"

Dette navnet var det Sjur Rakstad Larsen som ga Børre, og jeg er litt usikker på hva som var foranledningen. Skal jeg forsøke meg på en forklaring, så tror jeg det var fordi alt gikk fort med Børre, og på isen så var han en terrier som ikke var nede i isen før han var på beina igjen etter en takling.

Tommy Larsen - "Tommy "ApeLarsen"

Dette mener jeg bestemt også stammer fra Sjur Rakstad Larsen. Tommy var roligste og snilleste gutt på sovesal fire, og en lojal klubbspiller. Når vi hadde sosiale sammenkomster i våre unge år, så var han imidlertid ikke alltid den som gikk sist hjem. Jeg og Tommy hadde som regel ansvaret for å slukke lyset. Jeg som MEMO, og han som Tommy "ApeLarsen":-)

Sindre Hallem - "Sindre Sandal"

Først og fremst kom dette navnet fordi Sindre var den første som begynte med badesko i dusjen, for å unngå fotsopp eller hva han nå var redd for. Men det hadde også en underbetydning som jeg er usikker på om Sindre selv visste om. Han hadde nemlig ett uhell i Ankerskogen svømmehall, der han sklei fra stupebrettet på enmeter`n, datt bakover, og fikk mer enn nærkontakt mellom baken og ett stolben:-)

Svein Harald Arnesen - "Svenna" - "Sveiva" - "H. Haraldsen"

Svenna hadde han med seg fra Stjernen. Men Sveiva dukket opp i de senere år. Jeg tror det var etter at vi hadde sett Flåklypa på en busstur til en bortekamp, og Svein fikk oppheng på Ben Redik Fy Fasan sin legendariske ordre til Emanuel Desperado - Svinge denn sveiva... Men som hos Sindre så hadde også dette navnet en dobbelt betydning. Men den skal Svein Harald få fortsette å lure på:-) H. Haraldsen kom av at han er den mest ordentlige personen som har spilt i Storhamar, kanskje bortsett fra Kurt Sandnes...

Per Arne Kristiansen - "PAK" - "Per Protokoll"

Til det kjedelige må jeg gjenta at Sjur Rakstad Larsen er opphavsmannen til det ene navnet. Per Arne var jo i mange år en klippe på backen til Storhamar. Kjent for å ikke vise nåde når han ble passert. (han var jo ingen Speedy Gonzales på jerna (skøytene) men komensperte med å slå armene tvers av på de som gikk forbi) Noe han for øvrig klarte i ly av kroppen slik at dommeren ikke så det. Men dessverre så fikk Per Arne noe problemer med leddene mot slutten av sin karriere, slik at han ikke kunne spille fast hver kamp. De som var reserver måtte den gangen føre protokoll under kampene, og ofte falt valget på Per Arne da han ikke spilte. Da kunne man være trygge på at det ble det skikkelig gjort.

Klas Forfang - "Forfis" - "Forfjeng" - "Klatta`n"

En tilsynelatende anonym mann i gruppa, men en veldig god spiller. Klas har aldri slurvet med verken sveis eller personlig hygiene, derav også ett par av navnene. "Klatta`n" mener jeg bestemt at det var Patrick Eide som hengte på Klas, den tiden de spilte sammen i "Superrekka"

Åge Ellingsen - "Æljen" - "Åge Oiler`s" - "Åggi"

Når Ellingsen ladet børsja, da var det for oss keepere bare å lukke øynene og håpe på det beste... Ikke så rart kankje når det var litt stopp (det som var i leggeskinnene tidligere), og 3 millimeter med skinn som skilte deg fra ei gummiskive som kom mot kroppen din i en alt for stor fart. På grunn av sin størrelse og at han skjøt hull i keeperne kom derfor navnet "Æljen". Når det gjelder "Åge Oiler`s" så mener jeg at det oppstod etter at Åge som den første norske spilleren etter Bjørn Botta Skåre, fikk prøve seg "over dammen" (NHL). Han fikk også ett tilbud, men ville ikke risikere spill i farmerligaen, og takket høflig nei. Jeg tror navnet egentlig oppstod som ett "skjellsord", men tror nok Ellingsen svelget den lett, for han hadde jo prøvd seg i ligaer som de som ropte bare hadde lest om. "Åggi" er navnet som ble brukt i uformelle anledninger:-)

Olav Slåtlandet - "Slåttis" - "Magic"

Her er mannen som var den første som ble kalt "Magic" i Storhamar. Navnet fikk han etter en kamp mot Furuset i "gamlehallen", da han var arkitekten bak en opphenting som savner sidestykke. Storhamar lå under 6-3, et drøyt minutt før slutt. Da startet "Magic" sin oppvisning, og da sluttsignalet gikk stod det 6-6. (tror "Slåttis" scoret to og en målgivende). Olav hadde en unik både skøyte og kølleteknikk, noen feinsmekker var han definitivt ikke, men når det fløt så var han ubetalelig. Hvordan han fikk med seg pucken enkelte ganger burde vært forsket på.-) Men det står ikke i noen bøker hvordan det ble gjort, bare at han gjorde det. Så her snakker vi faktisk ekte MAGI!

Dette får holde for denne gang, men jeg kan love at det vil komme flere når tiden byr seg til å klimpre litt her på Smooth Operator...

Blogglisten

torsdag 23. juli 2009

God tur Stein Erik Hagen!

Jeg sitter her nå helt nummen i hele kroppen etter å ha sett Stein Erik Hagen sin tåredryppende opptreden på TV2-nyhetene kl. 21.00. Man jo ikke annet enn bli både nummen og sjokkert, når en hedersmann som Stein Erik nå er blitt kjeppjaget fra Norge av Jens og Co.

Det er lett å forstå at han nå har fått nok, og tar med seg Mille Marie og emigrerer til Sveits. Tenk det å måtte betale formueskatt av den beskjedne formuen de har, som tilsammen er på skarve 20 milliarder kroner. Ja, du leser riktig, T-J-U-E M-I-L-L-I-A-R-D-E-R K-R-O-N-E-R! Makan!

Gi den mannen en stav, og la han og Mille Marie ta første fly til Sveits, og det på statens regning. Kan noen forklare meg som om jeg var fire år, hvordan den småtjukke julegrisen kan sitte der og se rett inn i kamera, med lidende øyne og smerte i stemmen, og lire ut av seg at han ikke har råd til å bo i Norge lenger?

Hør bare hva han får lov til å velte ut forbi den alt for tykke og slappe tunga si -Vi har ikke noe valg, for vi kan jo ikke begynne å låne penger for å betale formueskatten vår!

Herregud! Jeg sitter her som sagt og er både sjokkskadet og nummen. Spørsmålet som gnager mot hjernestammen er, hvordan innst inni kullsvarte hælvete har den mannen klart å få såpass med penger på bok?

At han i tillegg har mage til å velte ut av seg, at han har gjort en nesten uvurderlig innsats for det norske samfunnet, gjennom å skape arbeidsplasser og gi til veldedige formål...

Kjære Stein Erik og Mille Marie! Jeg håper dere får plass på et fly, veldig snart. Men først så håper jeg at dere kan finne krefter til å gjøre meg en ørliten tjeneste. Kunne dere vært brydd med å ta en tur opp Karl Johan på en helt vanlig dag og se dere litt rundt.
Først må dere imidlertid tappe ut en 7-800 kubikk med luft fra det sinnsykt oppblåste selvbildet dere har.
Deretter må dere senke nesa slik at den kommer nedenfor panneluggen. Da vil dere se noe som kanskje vil overraske dere.

Hva da? Jo! At det finnes mennesker, JA MENNESKER, i dette landet som har mindre å klare seg på en hel måned, enn det dere bruker på å pumpe luft inn i egoene deres i løpet av en time...

De som kanskje ikke har spist en varm middag på flere år, og som blir behandlet som ikke eksisterende av det norske samfunnet. De kan klage på å ha bli tatt, og tatt hardt av den norske staten!!

Fytte hælvete, jeg er på gråten her jeg sitter når jeg tenker på at vi har mennesker som Hagen og Mille Marie gående fritt rundt i samfunnet...

God tur, din tufs!

Blogglisten

onsdag 22. juli 2009

Det store sviket!

Hvor skal man egentlig begynne, når historien inneholder både drama, lengsel, kjærlighet, og sist men ikke minst, ett svik som man aldri kan tilgi og som ikke er mulig å viske vekk fra det åpne såret i ens hjerte…

Alle har vi jo kjent den fantastiske følelsen av ekte kjærlighet, og varmen som den sender ut til hver eneste celle i hele kroppen. For meg var det som om hjertet slo like hardt og i samme takt hele tiden, om jeg løp, eller om jeg lå stille..

Men akkurat som det er med et omdømme, så tar det tid å bygge opp denne dype og ekte kjærligheten. Men det tar bare et blunk med øynene å rive alt det vakre i stykker…

Her er min historie…

I flere år hadde jeg gått og drømt om og siklet på denne dama, gjort mange fremstøt, men uten at hun hadde så mye som kastet ett blikk i min retning.
Jeg forsøkte alt, og da mener jeg alt.
Det høres kanskje patetisk ut, men jeg blamerte meg selv foran alle hennes venner, ved å proklamere egenkomponerte kjærlighetsdikt, som ville fått de største poeter til å legge inn årene i dag.
Men ingenting bet tilsynelatende på denne kvinnen.

Som du sikkert forstår av innledningen så var dette noe helt spesielt. Derfor var jeg også villig til å gå langt, og lengre enn langt for at hun skulle bli min, og det ble hun, til slutt!

Jeg håper du forstår hvor vanskelig det er for meg å sitte her på blogge om dette så kort tid etterpå. Det vekker demonene jeg har slitt med hele tiden siden det ufattelig store sviket. Nå ønsker du sikkert å få høre om sviket pronto, men av hensyn til meg selv, så må jeg ta hele bildet for deg.

Som nevnt så blir denne kvinnen min til slutt. Akkurat som jeg har drømt om i mange år. Helt siden vi møttes for aller første gang, og jeg så hennes lange svarte hår som danset på hennes skuldre, som en prima ballerina i vinden.

Hvem jeg snakker om vil jeg holde for meg selv en liten stund til. For det gjør så ufattelig vondt å kjenne navnet hennes på mine lepper. Det gjør faktisk vondt når det dannes av bokstaver fra tastaturet…

Vi var så lykkelige, og jeg var helt sikker på at det ville bli oss to 4ever. Derfor var det også med den største selvfølgelighet og glede at jeg ofret meg for hennes totale lykke. Det viktigste i livet for meg var at hun skulle føle en ubetinget hengivenhet, fra mannen som forgudet henne.

Jeg kunne sitte i ett tre på utsiden, når hun var på fest og vente på henne i time etter time. Innerst inne visste jeg jo at hun egentlig ikke ville være sammen med disse folka. Hun bare higet etter å bli ferdig med pliktene, og komme seg ut til meg, mannen i hennes liv.

Tiden går, og vi opplever alt et par kan drømme om. Det er jo slik i alle forhold at etter hvert så tar lysten overhånd, og det er på tide å hengi seg til det, og bare la det stå til. Så en fredag kveld tar jeg endelig mot til meg, for nå har jeg bestemt meg for at det skal skje… Det bare må skje. Jeg vet at vi begge vil, og at vi trenger dette for å ta forholdet til et nytt og høyere nivå.

En utfordring er at jeg aldri har vært hjemme hos henne, og hun aldri hjemme hos meg. Hvor skal vi gjøre det? Men jeg klarer å legge dette spørsmålet til siden, og tenker at vi blir helt sikkert enige om akkurat det…

Hjertet hamrer så det nesten er i ferd med å sprenge brystet mitt fra innsiden, og da jeg kjenner bokstavene som former seg i stemmebåndene for å gjøre seg klare til å stille det store spørsmålet, er det nesten så beina ikke bærer meg lenger…

-Vil du… vil du… vil du være med meg på kino i kveld?, spør jeg med en stemme som fortsatt har noen år igjen til stemmeskiftet. – Ja, sier hun uten å nøle ett sekund.
Jeg hadde lyst til å kaste meg rett i armene hennes, og gi henne et langt kyss på munnen. Men det kunne jeg jo ikke gjøre, vi hadde jo slettes ikke kommet til det nivået enda.

Kvelden kommer, og jeg har kledd meg opp i min fineste skrud av merket La Paz (for dere som ikke kjenner det så var dette flaggskipet til Hennes & Mauritz tidligere)
Vi har også blitt enige om stedet vi skal gjøre det, og valget falt på Sagatun Kino. Begge mente at filmen som gikk der var bedre enn den de skulle vise på Festiviteten Kino.

Dette valget skulle vise seg å bli skjebnesvangert, svært skjebnesvangert. Vi møtets utenfor kinoen, og mens hun går for å kjøpe billetter, går jeg for å proviantere til filmen. Denne første gangen med dame på kino, har mutteren nemlig tilgodesett meg med to kroner ekstra slik at jeg kan spandere en Fox og en Nox på dama.

Folk begynner å bevege seg mot salen (det var jo bare en sal) så også vi… I det vi er på vei mot døra ser jeg at det står aldersgrense 16 år, på reklameplakaten for filmen. Hjertet begynner å hamre som besatt, ja nesten så panikken kommer krypende. Vi er nå bare noen få skritt fra døra, og han løfter blikket. Vakta, han vi kalte for ”Grisen”, uvisst av hvilken grunn.

Jeg er ikke vanskelig å skille fra flokken, med mine snaue 150 cm på høye hæler. Jeg kunne ikke en gang med god velvilje bli tatt for å være en ekstremt kortvokst 16 åring. Han setter de onde øynene i meg, og setter opp verdens største håndflate i ansiktet mitt – Gløm det gutt, det er 16 års aldersgrense på filmen. Storesøstra di kan gå inn, men du må nok finne igjen sykkelen din, sier han med en hånlig stemme…

Hele min verden raser formelig sammen. Det var jo i dag det skulle skje, jeg, Christine Stabell, kino, muligens klinings… faen, faen, faen der sa jeg navnet…
Jeg skimter bare ryggen hennes når hun går opp trappa og forsvinner inn i den mørke salen…

Med verdens største klump i halsen, går jeg ut med billetten i hånda. Den var nå blitt til ett skammens smykke for 12 år gamle Remo Andrè. Men med en tapperhet på høyde med gutta som ble landsatt i Normandie, setter jeg meg på muren utenfor salen og venter i to stive timer på at filmen skal bli ferdig.

Som vanlig følger jeg min kvinne hjem, men den god samtalen er ikke her denne kvelden. Det er en grusom stillhet som råder mellom oss. Men til tross for dette innser jeg ikke da at dette er starten på slutten for oss…

Ukene går, og ryktet sprer seg som ild i tørt gress. – Har dere hørt at Remo og Christine skulle gjøre det? Men så ble Remo nekta av ”grisen”, for det var 16 års aldersgrense på filmen. Hånlatteren fra rykte-ulvene kan fortsatt høres i Hamar på stille kvelder.

Vi er kommet til senhøsten, og endelig er det klart for nye måneder med fjortisdisco på Vangbana. Jeg og Christine har denne kvelden avtalt å møtes utenfor klokka seks. Jeg er som vanlig litt tidlig ute, sånn ca. kvart over fem, og Christine er som vanlig en time forsinket, tror jeg…

Klokka blir åtte, og jeg står fortsatt utenfor og venter på Christine. Jeg er rolig, for det er sikkert bare det at hennes far, ”sinte” Terje, har stukket kjepper i hjulene så hun har blitt forsinket.

Etter snart tre timers venting, bestemmer jeg meg for å løse billett og gå inn for å finne et bord til oss. Da skjer det!
Det første jeg ser når jeg kommer inn i salen, er at midt på dansegulvet! Midt på dansegulvet! der står min kvinne og danser kinn mot kinn med Sten fra Løten. Kinn mot kinn!

Jeg raser ut med tårekanaler så sprekkferdige, at en liten snubling ville ført til oversvømmelse inne i salen hvis jeg ikke hadde kommet meg ut…

Hvordan kunne du Christine? Hvordan kunne du svikte meg på denne måten? Det skulle jo bli meg og deg 4ever!

Alle timene jeg hadde ventet utenfor mens du var på 6. klassefest, at jeg lærte deg å tygge granbar første gang du drakk øl, så ikke ”sinte” Terje skulle lukte at du hadde drukket, at jeg støvsuget og ryddet hele huset ditt etter en klassefest, så ikke ”sinte” Terje skulle revne, betydde det virkelig så lite for deg?

Kanskje en dag kommer jeg meg videre Christine! Men det blir ikke på grunn av deg, men på tross av, jævla flyfille!!

Blogglisten

Campingvogna!

Det er helt overveldende å se hvor mange som har så lite å gjøre, at de bruker opptil flere minutter på å lese historiene som smyger seg inn her på Smooth Operator.
Spesielt hyggelig var det at den også leses "utaskjærs" (dialekt for utlandet). Bekreftelsen på det fikk jeg i går, da Hamargutten Allan Aasterud fra sitt rede noen mil fra Gibraltar, tok kontakt via Fjesboka:-)

Så aller først vil jeg derfor i plenum takke for gode innspill fra Allan, både om hvordan jeg kan forbedre meg og om mulige tema.(selv om jeg ikke skjønner helt hvordan det skal være mulig. Jeg er jo en legende i eget hode, vel å merke:-). Videre lover jeg å spinne litt rundt de tipsene til "hockey-blogger" som Allan sendte til meg. Hvilke det var? Nå kan du lure nå...

Tilbake til nuet, eller rettere sagt til det jeg egentlig hadde tenkt til å gjøre, nemlig å gi dere en ny historie fra "virkeligheten".

Det er mange personer som jeg skylder mye, og da snakker jeg ikke om alle de jeg sikkert skylder penger:-) Nei! Men derimot de som har hatt troen på unge Martinsen. De som har stått last og brast ved hans side da livet har tatt vendinger i "hytten og pinen", som Ingrid Sveen ville ha sagt det. (kona til Jan Birger som er fra Frankrike:-)

En av disse er hovedperson i denne lille historien, og heter Kjell-Åge Jenssen. Han er en helt klart inne på min "Topp 10 liste" over personer som har litt av æren for at jeg går på beina gjennom undergangen på Sentralbanestasjonen i dag, og ikke sitter med en kopp fra 7 eleven mellom beina...

Uten å dvele for mye ved det, så kan jeg bare kort si at vi møttes første gang gjennom ishockey-miljøet (Kjell-Åge var oppmann for Storhamar i mange år). Deretter fikk jeg i tillegg gleden av å jobbe for unge Jenssen i Cubus. Man kan vel si at jeg fikk gå alle gradene fra ekstrahjelp i Østregt., til butikkleder ved Cubus CC`martn på Hamar.

Nevnte Jenssen er trønder, og som trøndere flest har han selvfølgelig alltid hatt interesser som er forholdsvis "trønderske". Det vil si svensktoppar, campingvogn osv. Det har imidlertid endret seg litt med årene, for nå er det i tillegg til vogn på fjellet, også blitt hus i syden.

Året er 1991, og det er like før Kjell-Åge skal feire stort 40-årslag i Ottestad. På denne tiden så jobber jeg for Video Øst, og har tilgang på teknisk ekspertise innen både foto og lyd. Siden denne muligheten ligger åpen, så bestemmer jeg meg for å prøve å "dra ut" Jenssen, som en slags gave fra meg kan du si:-)

Jeg innvolverer kona til Kjell-Åge, Bente, i spøken. Hun hjelper meg med alt jeg trenger av opplysninger når det gjelder campingvogna som de har stående på Skei Caravan. Nå vet jeg registreringsnummeret på vogna, hvilket merke både vifteovn og microbølgeovne er, fargen på forteltet osv...

Teknisk sjef på Video Øst, Kjetil Ålerud, kobler opp en telefon i teknikken og finner frem et kamera. Der sitter jeg da med headset, og slår nummeret hjem til fam. Jenssen i Ottestad. (dette er dagen før bursdagen)

- Jenssen værsågod, sier en ung stemme i andre enden (det er Tom Marius, sønnen i huset som tar telefonen)

- Ja, god dag du! Dæ æ lænnsmann i Gausdal som ringe. Ha du`n pappa hæme, spør jeg med en heller dårlig gudbrandsdølsdialekt.

- Pappa, Pappa! Det er lennsmann i Gausdal som ringer, roper Tom Marius til sin far.
Da hører jeg i bakgrunnen - Hælvet, da e de no me vogna, det er Kjell-Åge, som nå nok aner det værste.

- Jenssen ja, sier han med nesten andpusten stemme. For vogna er det kjæreste han har utenom kjæring og unger.

Så drar jeg skikkelig på - Ja, dæ æ som sagt lænnsmann i Gausdal som ringe, å je ha stære stygge nyhete ått dei. Du skjønne dæ, at det ha vore innbruddsraid oppå Carvanplassen i natt, og vogna di e ein ta dom som dom ha føre stygt åt med.
- Hælvet, hva er det som har skjedd, sier Jenssen.

- Jo, du skjønne dom har vore på ei skikkeleg runde, og mæst førr å øydleggo skun tru, fortsetter jeg.

Så forklarer jeg at de har skåret i stykker det rosa forteltet, revet døra av micron fra Electrolux, svidd hull i sofagruppa med Adax vifteovnen, og skjært hull på dekkene.

Jenssen har det vi kaller ett ikke lunt temperament, men holder seg uforskammet rolig. Men han stiller selvfølgelig en del spørsmål rundt hva som nå skjer videre.

Alt filmes, og taes opp på bånd som du sikkert har skjønt. Så jeg svarer at han ikke må foreta seg noen ting, for som "lænnsmann i Gausdal" sier - Ho Græte uppå caravanplassen skulle ta kontakt mæ førrsikringa, å så skulle ho ta kontakt med dykk åver hælja.

Vi avslutter, og jeg beklager det som har skjedd, og sier at vi har saken på toppen av prioriteringslista i vår etat i Gausdal. (det var jo egentlig ganske troverdig med tanke på at det er ca. 4 fastboende i hele bygda:-)

Lørdagen kommer og 40-årslaget er i gang. Dere kan jo selv tenke dere hva som var det store samtaleemnet blant gjestene? Ikke? Campingvogna, og tjupakket i Gausdal selvfølgelig.

Siden jeg i utgangspunktet ikke stod på gjestelista, så var avtalen med de få som var innlemmet i spøken, at jeg skulle dukke opp med "VHS`n" litt utpå kvelden. Derfor fikk jeg heller ikke gleden av å følge samtalen mellom Kjell-Åge og hans far, der de diskuterte seriøst å reise opp neste morgen for å prøve å få kjøpt vraket fra forsikringsselskapet...

Middagen er over, og unge Martinsen ringer på. Kjell-Åge syntes det var kjempemorsomt at jeg dukket opp, selv om dette egentlig var en "voksenbursdag". Han inviterte meg inn, helt intetandende om hva som nå skulle komme.

- Jeg har med en liten overraskelse til deg, sa jeg med min sedvanlige eplekjekke tone, før jeg smekket "VHS`n" i spillern, og trykket play...

Der dukker en pur-ung Remo Andrè opp i ruta med en skjeggvekst som katta kunne sleiket bort.
Når så "lænnsmann i Gausdal hadde presentert seg" DA LO FOLK DA!!

Blogglisten

tirsdag 21. juli 2009

Tyster`n

Nå er jeg i ferd med å spole så langt tilbake at det snart må være slutt på båndet. For de trofaste leserne av Smooth Operator, blir det sikkert også kjedelig å lese om de evinnelige ”dragningene” som undertegnede brauter om seg med;-)

Men når det er sagt, så er det nå en gang slik at det er frivillig å lese, selv om jeg sikkert fyller Fjesboksiden din med egenreklame. Det kan sikkert virke som jeg er ekstremt selvsentrert, og det er helt riktig. Jeg har ett ego som nok er litt større enn de aller aller fleste, til forsvar for meg selv må jeg forte meg å skyte inn at det er på godt og vondt.

Helt merkelig hvordan det liksom sklir ut, når jeg endelig har fått spolet tilbake til det jeg egentlig ville fortelle, men det kommer, det kommer…

I de hine håne dager, eller hva det nå heter. Så var jeg og ”Frankieboy” (Frank Wahlberg) det nærmeste Hamar har vært ”Knoll og Tott”. Men jeg skal ikke dra så mye fra de verste historiene om Gutta Boys, for da kunne det blitt natta for noen og enhver. (tenker først og fremst på ungene og foreldrene våre:-)

Vi var flinke til å skaffe oss penger, Frankieboy og jeg, og de aller aller fleste ble skaffet fra ærlig arbeide gjennom potet- eller jordbærplukking. (det blir vel for dumt å ikke nevne at ett kronespill eller to nok ikke gikk overskudd hver uke, takket være ett par drittunger, ei krone med høl i, og fiskesene)

Men nok om det. Vi var også flinke til å bruke pengene vi skaffet oss, og ikke alltid gikk de vel til de mest fornuftige aktiviteter. Det jeg tenker mest på er det hinsides idiotiske vi ble ”lurt” til av mopedgutta på Hamar Vest. De som hadde blodtrimmede AZ`er og ER`er, som til tross for sine opprinnelige 50cc gjorde både 100 og 105 km, i hvert fall i litt helling:-)

Uten å overdrive så tror jeg at vi var hovedinntektskilden til disse gutta en periode. Vi ”leide” nemlig mopedene i 15-20 minutter for en 50-lapp, og nå snakker vi om årene rundt 1982-83. De visste hvor vi var, og kom selvfølgelig dit, slik at de kunne loppe oss for både 100 og 200 kroner i løpt av en snau time.

Nå hadde jeg ikke tenkt til å nevne navn, men jeg klarer ikke å dy meg. For denne spesielle episoden som gjorde meg til ”tyster”, startet med at Ole Hilding Larsen var på ”Norol” bensinstasjonen på Storhamar. Han hadde den verste AZ`n i hele distriktet, og den kunne gjøre 105 km glatt (med effektpotte vel å merke)

Så fristelsen ble for stor for Martinsen og Wahlberg, vi dro opp en hundrings og avtalte ”lån” i 45 minutter. Det var ikke noe å skli på når det gjaldt leietiden, for Hilding Larsen og gutta var i tillegg til 4 år eldre enn oss, også 40 kg tyngre:-)

Her var det ingen tid å miste, så for å komme oss kjappest mulig til ett sted hvor vi kunne ”flå”litt, så setter jeg meg bakpå med Frankieboy. Med en hujævla fart forlater vi Norol, og setter kursen ned mot Hamar Vest. Det var nemlig helt Oslo å kjøre fort bortover Furubergveien. Sjelden var det Politi, og lite unger vi kunne treffe under galmannsferden.

Men denne gangen går det galt. Da vi passerer Storhamar Ishall, hører vi sirener bak oss, og Frankieboy kan se blålysene i speilet på ”peden”. Men tror du han har planer om å stoppe? Nope!

Han gir bånn køl, og for de som kjenner han så vet de at da mener jeg bånn køl. Så vrenger han inn i Kr. Bakkensv. og gir det ”peden” tåler. Men nå er ”purken” rett bak oss, så Frankieboy svinger inn til siden, for tilsynelatende å gi opp.

Han stopper utenfor den nederste blokka på høyre side av Kr. Bakkensvei, vis a vis Roger Johansen, som for øvrig er omtalt i tidligere blogger. Politiet stopper rett bak oss, og de sitter ett par tre sekunder, før de åpner døra…

Da kommer ordren fra Frankieboy – Hopp av! Hopp av! roper den lille ”bøtteknotten” (det var det min far kalte Frank fordi han var så liten) til meg. Jeg gjør som han sier og hopper av. Wahlberg har nemlig ingen planer om å overgi seg uten kamp. Han gir gass og setter i vei, rett opp den bratte skråningen som lå der før. Og blir borte i løpet av to sekunder…

Der står jeg da igjen, med to velvoksne politikonstabler, som nok nå har tenkt å sette en støkk i unge Martinsen. For med en usedvanlig brysk tone spør han – Hvem var han som stakk av? Jeg er da ingen tyster, så jeg prøver meg med at det aner jeg ikke…

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at nevnte Roger Johansen tilfeldigvis hadde gjester. De satt i hagen og bivånet ”actionopptrinnet” fra orkesterplass. (Roger er jo det vi kaller for NP, eller nesten politi om du vil, men siden han ikke kom inn på Politiskolen, så ble han i stedet fengselsbetjent:-)

Når politimannen spør for andre gang, og jeg igjen nekter, så hører jeg det brumler fra hagen til Johansen – Joa! det vet du!! Nå skjønner jeg at gode råd er dyre, så jeg prøver meg med at jeg vet at han heter Frank, men ikke mer…

Da brummer det igjen fra hagen – Joa! Det vet du!

Hva faen gjør jeg nå? Står her å tyster så det renner av meg (når sant skal sies så er det nesten bokstavelig, for det var nok en teskje med bløtt i benklærne på dette stadiet)

-Hvor bor han da, ryter politimannen til meg. Det vet jeg i hvert fall ikke, er mitt svar.

Man behøver jo ikke være rakettforsker for å vite hva som skjer… Vet du ikke??

-Joa! Det vet du!

Men det kom jo både noe bra og dårlig ut av denne saken. Det gode var at Roger Johansen fikk prøvd seg både som sufflør og politi på en gang. Det som ikke var fullt så bra, var at vi fikk smikk på lanken av onkel politi, mens Ole Hilding Larsen og resten av mopedgjengen mistet sin hovedinntektskilde…

Blogglisten

mandag 20. juli 2009

Tredje gang... solgt!

Det er noen fordeler med å være i ny jobb ut over at det er utfordrende og morsomt. Når jeg titter ut av vinduet og ser at slusene er åpnet, så tenker jeg gudskjelov at jeg ikke har opparbeidet meg noe ferie i år...

Hva passer vel da heller bedre enn å slippe pølsefingrene mine løs på min Compaq nc4400? Etter min mening ingenting! En liten takk igjen til alle som gidder å bruke noen minutter her på Smooth Operator når det dukker opp nye historier. (som sagt tidligere, så var det en dreven blogger som tipset om at det var viktig å skryte av leserne)

Fra skryt og rett over i det som jeg akkurat kjente stod å spant oppe i hardisken, stikkordet er Finn Paulsen. Som nybakt bestefar (gratulerer med det forresten) så har han forhåpentligvis ikke så mye tid å bruk til å lese blogger:-)

Jeg tror med hånda på hjertet at jeg kan si at nettopp Finn Paulsen, kanskje er den som har blitt ”dratt ut” flest ganger av undertegnede. (dratt ut er slang for å bli lurt i hockeyterminologien, for dere som måtte lure)

For de som ikke vet hvem han er, så kan jeg opplyse om at han tidligere var numero ono innen sponsorsalg i Norge. Dette til tross for at han jobbet med ishockey. Han var blant de første i landet som solgte langsiktige avtaler, og den som ikke lot seg blende av Paulsen`s fantastiske salgstalent og engasjement, er fortsatt ikke født.

Man kan prate om Jacob Lund, og alle de andre julebukkene som sponser norsk idrett i dag. Finn Paulsen kunne solgt sand i Sahara, og jeg tror faktisk han kunne fått butikk ut av å selge surstoff på Månen…

Men med engasjement og iver, så kommer også faren for å tråkke i salaten noen ganger. Og med alle de ballene som unge Paulsen til enhver tid hadde i luften, var fallhøyden det man kan kalle for voksen.

Finn Paulsen var opptatt av resultater, og han visste at produktet Storhamar Hockey, var avhengig av resultater. Han er vel en av de få, ved siden av Terje Kojedal, som har spilt både fotball og hockey på øverste nivå. Selv om han ikke var noen tryllekunstner, visste han hva som måtte til for å lykkes, gode spillere!

Skal man lykkes med å skaffe gode spillere, så må man selvfølgelig ha penger, mange penger. Dette var det Finn var fantastisk på, han fikk med seg sponsorer, og trakk spillere til Storhamar som vi bare hadde lest om i riksavisene tidligere…

Navn som Ole Eskild Dahlstrøm, Jim Marthinsen, Martin Åhlberg osv. osv. brakte tre strake ”bøtter” til Hamar. ( bøtte er slang for Kongepokal)

Som markedssjef, klubbdirektør, sportslig ansvarlig osv. så kan jeg uten å overdrive si at Finn hadde en arbeidsbelastning som kunne knekt ryggen på de fleste. Så derfor ble jeg heller ikke overrasket, da jeg en søndag morgen observerte den svarte bilen til Finn utenfor kontoret til Storhamar, som den gangen lå i Storhamarsenteret.

Det var kanskje ikke så rart at han var på jobb, for utgiftene og inntektene i klubben begynte i disse tider å komme skikkelig i utakt. Dette var ingen hemmelighet for noen, men Finn var en magiker og klarte alltid å trylle frem ett ess fra ermet, slik at Storhamar tok ett steg videre.

På denne tiden så hadde Storhamar en fantastisk keeper fra Finland. Den andre ”kjipper`n” fra Soumi som har akslet Dragons-trøya. Navnet var Mika Rautio. Om vi kan si at det å spise pucker er mulig, så var han beviset på akkurat det. Alle som fikk oppleve kamper med den lynraske finnen, kan nok helt sikkert underskrive på det.

Som nevnt var økonomien stram, så da jeg så at Finn Paulsen var på jobb, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kan skimte han innefor vinduet på kontoret, ca 100 meter borte. Mobiltelefonen fiskes opp fra lomma, og settes på skjult ID.

-Ha..a..a..alllo, sier det i andre enden. (glemte jeg å si at unge Paulsen stammer litt?) Hå..å..kken er det?
-Hei, jag er Arto Saionen och jag ringer från TPS-Åbo, sier jeg på så dårlig Finsk/Svensk/Norsk som jeg klarer.
-He.. he.. hei du, svarer en nå litt oppglødd Paulsen…

Samtalen fortsetter og vi mimrer om da vi møttes under ishockey-VM i Russland, Østerrike og diverse internasjonale hockeykonferanser. (han har jo aldri møtt Arto, og viseversa)

Finn spiller med så godt han kan, og når jeg drar historier om hvor godt jeg husker både han og den norske delegasjonen for øvrig, som alltid ble like børstne som ”oss från Finland”…

Han kan etter hvert også huske meg godt, når jeg har forklart hvordan jeg ser ut:-)

Så kommer jeg etter en stund til poenget, og sier som følger – Vi kunne vara mycket intresserade i at kjøpa Mika Rautio. – J.e…e…g er lutter øre, svarer Finn til det.

Jeg starter forsiktig og prøver å lure Finn ut på glattisen, i forhold til en eventuell pris. For Mika har på denne tiden ett år igjen av sin kontrakt med Storhamar. Ett forhold jeg visste fra sikre kilder, at de av økonomiske årsaker ønsket å få avsluttet.

Finn gjør det imidlertid klinkende klart, at de ikke er interessert i å diskutere ett salg av Mika nå, han er nemlig for verdifull for prestasjonene til laget. Så Paulsen sier -at vi snakker m..m..m…millioner, før vi egentlig snakker sammen, for han er jo under kontrakt som du sikkert vet…

-Om jag seier till exempel att jag legger 200.000 Finska Mark på bordet, hva seier du da, Paulson?

-M..y..y..mye er det i n…o.o..o..rske a, spør Paulsen.
–Jag tror at det er ungefær fem hondra tusen norska, fortsetter jeg.

-D…d..d..d…da er`n din! (sier Finn med en iver i stemmen som om han skulle ha vunnet sju rette i Lotto)

Finn så nok at alle problemer fløy ut av vinduet på kontoret, helt til jeg legger kortene på bordet, og ber han se ut av vinduet.
-Ser du han med barnevogna ved busslomma, Finn?

Samtalen får en brå slutt, ikke for at Paulsen ble forbannet, men ei latterkrampe som savner sidestykke bryter nemlig ut, i begge ender av røret….

Blogglisten

The woman of my life part II

Det er vel helt på sin plass å starte med å si unnskyld, som vanlig! Men slik er det dessverre ofte når det gjelder undertegnede. Opp som en fis, og ned som en bæsj, er vel ett ganske dekkende uttrykk.

Hva er det så den ”flittige” pennen sier unnskyld for denne gangen? Egentlig ikke annet enn at når jeg først har fått noen til å lese bloggen, så blir det stille, lenge. Tror det er mer enn en uke siden forrige lille historie sprutet ut fra tastaturet til ”Rablings” og fant sin plass på siden til Smooth Operator.

Men nå lover jeg bot og bedring. Av ulike årsaker har jeg nå nemlig fått ”frigjort” litt tid både morgen og kveld, slik at det nok blir lettere å prioritere skrivinga en stund fremover…

Overskriften spiller tilbake på en av mine tidligere historier, som også handlet om ”The Woman Of My Life” (veldig mange store bokstaver der gitt) og for de som har lest part I, så vet de at dette spiller på min kjære mor, Anny Alvilde.

Jeg skal ikke nok en gang hylle henne opp i de uante høyder, selv om hun har fortjent det. Denne gangen skal vi hoppe rett i det, og gi dere nok ett eksempel på at det er en hårfin balanse mellom humor og ondskap…

Allerede da jeg var en liten gutt, var jeg ett lite barn:-). Som nest yngst av fire ”drittunger”, og med to hardt arbeidende foreldre, så sier det seg sjøl at det ikke var ferie hvert år.
Nå skal det sies at jeg var ganske heldig, for som bestis til Kent Inge Kristiansen fikk jeg reise ”verden rundt til både Kjøben og London”, som Jokke ville ha sagt det så fint.

Nå var det ikke slik at vi aldri fikk oppleve noe, for vi hadde mange fantasiske bilferier blant annet til Skotterud Camping, Trabellia og ikke minst til campingvogna som var ”lunt” parkert på Fageråsen Camping i Trysil. (detta var lenge før det ble ett ”skimekka” og lenge før det var vanlig med smør på brødet:-)

Nå lovet jeg å gå rett på sak, og derfor vil dette kanskje virke som en ny avsporing. Men jeg følte at dere trengte å lage noen bilder på netthinna først, slik at dere også kan sette dere inn i min kjære Anny Alvilde sin skuffelse…

Storyen er den, at jeg som vanlig tenker faenskap, faenskap og faenskap. Eller sagt på en annen måte, jeg hadde en indre uro som måtte stilnes.
Vi er på slutten av 80-tallet, den gang det fortsatt var noen som het lotterier, med skikkelig lodd av papir, hvor det var trykket både loddnummer og trekningsdato.

Datoen er 15. desember, og jeg er på min daglige runde i Dr. Greves gt 4 (mitt barndomshjem) for å inspisere kjøleskapet, og å legge min daglige kabel. (er av dem som aldri kommer til å finne ei ramme som i barndomshjemmet). Tilfeldigvis ser jeg i sidesynet at det ligger tre lodd på bordet hjemme hos ”gamlingene”, og trekningsdato er i dag.

Jeg noterer ned loddnummeret på det ene av loddene, takker for meg for i dag og forsvinner ut døra. Så venter jeg til mørket faller på, og gjør meg klar til å prøve en ”dragning” på mutter`n.

Fra en telefon med skult ID (tror jeg var på Video Øst) så slår jeg nummeret hjem. – Martinsen vær så god, sier mutter`n med sin vanlige dialekt som er det vil kaller en fortausmix mellom nordlending og hedmarking.

- God kveld, det er Bjørn Johannesen fra Norges Blindeforbund som ringer (de som hadde solgt loddene), sier jeg med så femi røst som mulig, så jeg ikke skal bli avslørt allerede i innledningen.
- Jeg har den store glede å overbringe budskapet om at du har vunnet 1. premien i vårt store lottteri, som er en reise for to personer til en verdi av 25.000,- kroner, fortsetter nevnte ”Johannesen”.
- Har du loddene i nærheten?

Mutter`n formelig spinner rundt hjørnet fra der telefonen står, og det er ganske godt gjort for ei dame som var det første menneske som ”hoftedysplasi”, sånn om bikkjene får vettu…

Hun kommer tilbake, og har nå inntatt den litt skeptiske tonen. Som jeg har nevnt før så er hun pessimist, skikkelig pessimist, og ikke så rent lite skeptisk til alt i utgangspunktet. Dette vet selvfølgelig den overfemi ”Johannesen”, og spør om hun har ett lodd som begynner med tallene 448, fortsetter med 662, og til slutt har 444?

Heldigvis er det øverste loddet, og når mutter`n ser at tallene stemmer på en prikk, så går hun rett i fella. ”Gamla” er nå i ferd med å få dånedippen.
Jeg er ganske sikker på at hun allerede nå er godt i gang med å pakke sine XL-sloggi, og planlegge hvor og når reisen til 25.000 kroner skal gå…

I sin iver, så glemmer hun nesten ”Johannesen, og mens hun holder hånden over røret, utbryter hun til fatter`n - Jan! Jan! Vi har vunne reisa! Vi har vunne reisa tell 25.000 krona.

Det jeg ikke visste var at de hadde gjester, så dere kan jo selv forestille dere det totale ”mayhem” som brøt ut i den lille stua på Storhamar.

Anny Alvilde har nesten mistet pusten, så ”Johannesen” føler det er på tide å avslutte samtalen. Han lover derfor at hun vil bli kontaktet av ett reisebyrå i løpet av noen få dager. Mutter`n takker, takker og takker nok en gang før vi legger på i hver vår ende…(uten at jeg avslører ”gagen”)

Ett par timer senere tar jeg turen opp i ”lyckliga gatan”, og stikker huet inn i stua. Der er det full fest, og jeg trur til og med mutter`n har luktet på korken. For hun er usedvanlig blid. (hun er nemlig nesten totalavholds skjønner du, så det er derfor ”Jeppe” drikker dobbelt hver gang jeg får tilgang til alkohol:-)

Før noen rekker å si noe, spør jeg om hun har vunnet en reise? – Ja, til 25.000 krona, så nå ska æ å han pappa på cruise, smeller det fra Anny Alvilde, før hun lander med ett brak…

-Kossen veit du det???

Tja, si det…

Blogglisten

tirsdag 14. juli 2009

I`m calling Olsen is there anybody home?

Dette er ment å være en røff historie, og jeg påberoper meg foreldelsesfristen når det gjelder eventuelle straffbare forhold.
Neida, bare kødda! Men jeg liker å ymte om at det kommer en ”fæling” (grov historie) her på bloggen, for jeg vet at det sitter en hel haug med julebukker som har hjertet helt oppe i ganen. Hvorfor det tenker du kanskje? Hva tror du?
Fordi jeg sitter på informasjon som kunne ført til skandaler helt inn til Kongehuset:-)

Alle er imidlertid trygge enn så lenge, men man vet jo aldri hva som skjer i en lun rødvinsrus hos undertegnede. (jada, jeg snakker om før klokka 2300) Terrorbalanse heter det visst, for det er sikkert noen som har litt på undertegnede også…

Nå til saken. En av de aller største spillerne som har akslet ei Storhamar-trøye gjennom alle tider, er Tom Erik Olsen. Han har spilt flere obligatoriske kamper, enn jeg har spist varme middager, selv om det ikke ser sånn ut på kroppen min…

Men det som er unikt med unge Olsen, er at han ikke bare har vært en fantastisk spiller, men også en uvurderlig brikke i laget under hele storhetstiden fra helt på tampen av 80-tallet.

Dette ønsker undertegnede nå å ta litt av æren for, at ”vidunderbarnet” Olsen havnet nettopp på Hamar. Det i sin tur lokket jo også etter hvert Ole Eskild Dahlstrøm m/flere til klubben, og at jeg i tillegg ga meg, åpnet jo etter hvert for en hel hylle fylt med Kongens Pokaler.

Jeg tror året er 1989, og Norge har gjort et veldig bra Jr. VM i ishockey. En av de heteste talentene i landet heter på denne tiden Tom Erik Olsen, og spiller for Frisk. Det manglet nok ikke på tilbud til 18-åringen, og han var på en rundreise for å besøke klubber.

Turen var kommet til Hamar og Storhamar. Leder i styret, Per Magnar Klomstad, og sportslig leder, Morten Lillehagen, headhuntet unge Martinsen til å ta seg av unge Olsen når han ankom byen.

Vi stilte mannsterke opp på Hamar jernbanestasjon, og de ventet på det de trodde skulle være en breial (overlegen) bortskjemt fyr fra Dasker og Blærum, som vi kalte stedet på den tiden. Men så feil kan man ta. For her står hele bøtteballetten av ledere i klubben og speider etter unge Olsen.
- Han kommer der, sa jeg og pekte på en fyr som kom trippende lett på tå. – Hvor?, repliserer Morten Lillehagen. – Han med ullgenser, høyvannsbukser og tannbørsten i baklomma, er mitt svar til det

- He he, låter det forsiktig fra Lillehagen. – Du kødder nå?
De hadde nemlig ventet seg en hel delegasjon fra ”innafor” slang for alt sør for Lillestrøm, som skulle komme for å forhandle kontrakt for ”The Golden Child” (Tom Erik). Men her kommer han trippende som vanlig, og lyser opp i ett smil da vi treffes.

Per Magnar Klomstad og Morten Lillehagen, blir begge tydelig usikre over synet som møter dem. Er det denne guttehvalpen de skal forhandle kontrakt med i morgen tidlig, på et eget møterom på Scandic, leiet for anledningen?

Etter hvert forstår de at dette er ”selveste Olsen”, og tar til vettet og hilser pent. – Skal vi kjøre deg bort til hotellet så du får sjekket inn, spør en smårød Lillehagen. – Drøy tur for å legge fra meg tannbørsten vel, svarer en eplekjekk Tom Erik.

Som nevnt så er jeg headhuntet for å ta meg av Tom Erik fordi vi har spilt sammen på jr.landsen (forkortelse for Jr. landslaget). Jobben jeg har fått er å vise ham byen, og ta han med ut for å spise en bedre middag. Til dette formålet har klubben stukket til meg hele 500 kroner, svart. Kølsvart!

Men undertegnede og Olsen har jo ingen planer om å bruke mye tid på å besiktige Hamar. Jeg har helt siden jeg fikk oppdraget, søkt etter mulige party for å kunne innlemme Tom Erik på skikkelig ”Hedmarksvis”.

Ikke overraskende er det som vanlig annonsert forspiel, hos Ivar Martin Hagen i Ej. Bergsvei. Lite aner Olsen om at han denne kvelden skal han bli det som Jorma Virtanen ville ha sagt på følgende måte – En dag var jag full i två dagar…

Vi blir kjapt kvitt ”Klomsi” (kallenavn på Per Magnar) og Lillehagen. De er helt trygge på at dette blir en lun aften i Hamar for de to unge fremadstormende talentene. Og det som er helt sikkert er at det ikke er tilfeldig at de har lagt møtet til kl. 10.00, på Scandic neste morgen.

Men dit var det langt, og lengre enn langt. Til klokka 10.00 i mårra altså…

Olsen og Martinsen dukker som avtalt opp hos Ivar Martin, og der er vi som ventet ikke alene. Alle de ”hotteste” gutta er på plass. Andersen, Barmoen, Bergetzen, Hagen sjøl osv…
Dette blir definitivt ingen ”lun” aften.

Jeg husker det som om det var i dag, at Tom Erik i starten som vanlig var litt sjenert. Men etter en og en halv flaske med Hamar Pils, og ca en halv liter med ”Ivar Martin Speciale” (brygg fra Nordalen som kan drikkes når det blandes med kaffe) så fant han fort sin plass i forsamlingen.
Stemningen nådde uante høyder, da Kjetil Bergersen, Kai Barmoen og Tom Erik Olsen fremførte kjente Storhamar-sanger, trestemt! Jeg kan også nevne at de var kledd i hver sine gule hockeyhjelmer, med en godt synlig Mobira-reklame på fronten.

Vi fortalte aldri til Tom Erik, at det denne kvelden ble tatt mange, mange og noen flere bilder (de ble destruert noen uker senere) som skulle brukes til utpressing hvis ikke ”The Golden Child” satte sitt navnetrekk på en kontrakt med Storhamar.

Nå blir du forhåpentligvis skuffet, men jeg har lært at når noen desperat vil høre mer, da er du kommet til det øyeblikket hvor du skal slutte…

PS: Tom Erik signerte kontrakten dagen etter, så jeg hadde gjort jobben min. Til slutt kan jeg love dere at han ikke visste om han skrev under på ett gjeldsbrev eller en ansettelseskontrakt...


Blogglisten

mandag 13. juli 2009

Agurk vs Svamp


Hei på du, og jeg vil gjerne starte med å beklage hvis du synes det har vært litt lite bevegelse på Smooth Operator den siste uka.
Som "hardtarbeidende" pendler så må jeg inne i mellom prioritere noe annet enn å knastre på et tastatur om uvesentligheter:-)

Det å skulle dele historier både med kjente og ukjente er imidlertid veldig morsomt og ikke minst utrolig spennende. Men det medfører også noen utfordringer, når man har kommet i en alder hvor egne barna kan lese både små og store bokstaver. (mine prinsesser er nå nemlig 11 og 17 år)

Når det er sagt så har jeg en filosofi om at som man reder så ligger man, og man kan vel trygt si at jeg ikke er spesielt god til å rede.
Mange av historiene som du kan lese her inne, og de som fortsatt ligger på hardisken men må bearbeides før en eventuell publisering, er kanskje litt annerledes for de som har hørt dem før.

Dette er rett og slett en konsekvens av at historier har en tendens til å vokse, og det ikke bare litt. Noen av de frakkeste (uttrykk fra Lillehammer som beskriver noe som er stort, voldsomt, fint, stygt osv) historiene hvor undertegnede har hatt en bein, finger eller en arm med i spillet, har vokst seg helt ut av alle proposjoner.

Noen få har sikkert også blitt tonet noe ned...

I det siste har jeg tenkt mer enn jeg vanligvis pleier å gjøre, på fortiden min. Det har blitt en slags naturlig konsekvens av at man prøver å lete i arkivet etter noe som kan egne seg for deling på bloggen...
En ting jeg har funnet ut gjennom mine reiser tilbake i tid er at mine kanskje beste og lykkeligste år, er fra tiden på skolen. Spesielt ungdomsskolen.

Jeg er nesten imponert over meg selv, og over hvor godt jeg husker hver eneste lærer og de andre ansatte ved Ajer Ungdomsskole.
Nå må det understrekes med to streker at det etter all sannsynlighet ikke er gjensidig, at de ovennevnte ser på mine år som sine beste og lykkeligste. Det er bare å bryte samme å tilstå, JA! Jeg var en liten snørrunge, som egentlig skulle hatt mer juling enn mat!

For å gi ett lite bilde på hva jeg mener. En som kjente meg godt fra hockeyen, han hadde sin praksisperiode som rektor ved Ajer Ungdomsskole, da han gikk siste året på lærerskolen.
Etter en episode med noen elever, så utbryter han oppgitt til Aud (sekretær ved skolen i 40-50 år, minst) – Jeg skjønner ikke hvorfor de ungene ikke klarer å oppføre seg?, sier den ferske rektor-studenten.
- Du! Jeg skal fortelle deg det, at vi hadde en elev her som het Remo Martinsen for 15-20 år siden. Han var en sann jævel, men det fantes noe godt i han også, svarer Aud i en moderlig tone.

Det er vel ikke da å stikke under en stol at man har gjort et visst inntrykk gjennom årene ved skolen. (dette uten å synes at oppførselen min alltid var slik at det er noe å være stolt av, sånn ca. 25 år etterpå)

Så til dagens overskrift. Jeg syntes det passet godt i disse agurktider, å dra en liten historie som sitter brent fast fra tiden på ungdomsskolen.

Men før jeg sier mer, så må jeg igjen understreke at dette ikke er en oppførsel jeg står inne for i dag, og at grunnen til at du får lese den er ikke fordi jeg er stolt av den… (læreren vant helt klart)

Vi har time med Eva Sætren. Ei fantastisk dame, som nok mange som er oppvokst i Hamar kan takke for at det fikk vitnemål i det hele tatt.
Men nå hadde det seg sånn, at undertegnede hadde det som kaltes ”mark i ræva” i gamle dager. Ikke bokstavelig talt altså, men mer som et bilde på at det var plent umulig å sitte stille.

Når man i tillegg var bestekompis med Frank Wahlberg, så ble alt en eneste stor konkurranse om hvem som klarte å ødelegge flest timer i løpet av en dag. (smetter inn ett unnskyld til våre medelever her, synes det passer bra)

Tilbake til Eva og Remo. Vi hadde et slags hat/elske forhold, for hun tok seg alltid spesielt godt av meg når jeg oppførte meg. Men jeg fikk tilsvarende tyn når strikken var strukket kan man trygt si.

Hva slags fag vi hadde denne timen kan jeg ikke huske. Men at det var etter ”langfri” (matpausen) det vet jeg med sikkerhet. For med min trang til å være synlig i timene, så var det denne gangen en liten matrest som ble mitt våpen. En liten uskyldig agurkskive (ikke min altså, for jeg hadde sjokoladepålegg hver dag i tre, unnskyld fire år på ungdomsskolen)

Men det var nok heller en av de mer ”skikkelige” som hadde mistet denne på gulvet. Uansett. Jeg får tak i den lille agurkskiva. Den lille halvbløte rundingen får da selvfølgelig luft under vingene, og daler rett ned i nakken på Kjetil Garberg Marthinsen (nå var det vel ikke det verste jeg gjorde mot nakken hans, å kaste en agurk altså. Men det er en helt annen historie)

Kjetil skriker opp, og Eva lurer på hva som er problemet. Etter å ha blitt satt inn i situasjonen, går hun ned og plukker opp agurkskiva. Deretter begir hun seg ut på en spasertur rundt i klasserommet, og hun sier – Jeg lurer på hvor julenissen sitter i dag? Eva går rad opp og rad ned. Hun hadde selvfølgelig som alle andre lærere på denne tiden såkalt ”split vision”, det vil si et ekstremt godt sidesyn, så hun visste hvem synderen var.

Så etter en tre fire minutters vandring i klassen, stopper hun bak min stol. Jeg sitter urørlig og venter på det som skal komme. Du kan vel trygt si at jeg ble overrasket over det som kom…

Eva tar nemlig akurgskiva, og gnir den mildt sagt inn i trynet på meg. Hun står bak og gnir den skikkelig inne, og jeg mener skikkelig. Jeg sitter helt urørlig, og lar henne bli ferdig med ”grisinga” si…

Hun går så tilbake til sin plass mellom kateteret og tavla. Eva fortsetter undervisningen som ingenting har hendt. Innerst inne vet hun nok at dette egentlig var å gå over streken, og at ”tøffeste” gutt på sovesal fire, må hevne seg…

Hvorfor jeg gjør det jeg nå gjør vet jeg ikke sikkert i dag, men hvis jeg må finne en årsak så var det nok frykten for å miste ansikt overfor resten av klassen. For de sitter nå alle som en med blikket mot meg, for å se hva som skjer.

Jeg reiser meg rolig opp, går opp til tavla, henter svampen, går ut på gangen og bløter den godt. Veldig godt.
Vel inne i klasserommet går jeg fortsatt i rolig tempo opp til Eva, og så smører jeg svampen inn i ansiktet hennes, slik av sminken renner. Jeg husker jeg tenkte, at nå er det kjørt Remo. Børstad U-skole er neste stopp for deg. Men neida, Eva har ett ESS til i ermet…

Jeg går nemlig like rolig tilbake til plassen min og setter meg ned. Alle regner med at Eva nå skal eksplodere. Men det gjør hun ikke. Hun står der rak i ryggen, med ansiktet fullt av en blanding av sminke og kritt. Så sier Eva med helt rolig stemme
– Da var vi vel skuls da?, før hun fortsetter undervisningen som om ingenting har hendt.

Ikke nok med at hun ga meg inn med agurken! Hun måtte liksom rive av meg ansiktet med hud og hår, og det foran hele klassen:-)


Blogglisten

onsdag 8. juli 2009

Tullbetjent Gustafsson!

Da var det på tide å prøve seg med en liten "dragning" igjen. Som du kanskje har lagt merke til har jeg klart å få inn en sånn fancy besøksteller på siden. Men det var slettes ikke så fort gjort i en port. Med mine dataferdigheter så tok det vel ca. fire timer...

Nå er den da på plass, og det skal blir morsomt å se hvor mange som gidder å lese om "Tullbetjent" Gustafsson.

Fra tiden som benkesliter i Storhamar sitter mange ulike minner igjen. Noe som er umulig å viske ut fra harddisken er vår faste sjåfør. At vi aldri kom ut for en skikkelig smell, kan ikke han ta hele æren for i hvertfall...

Mannen jeg snakker om er Trygve Iuell. (uttales Jul). Han er kanskje den i verden som har like bred yrkeserfaring som undertegnede. Her svinger det fra Kaptein i forsvaret, dørvakt på Festiviteten Kino, videojournalist i TV-Innlandet og sist men ikke minst buss-sjåfør.

Jeg har kjent Trygve nesten hele livet. Mitt første møte med han sitter brent fast i hukommelsen. Året er 1975, og muttern og fattern tar med seg junior på kino for første gang. Filmen vi skal se er "Marve Fleksnes".
Men i døra så møter vi en ikke spesielt smidig dørvakt, nevnte Trygve. Med brysk tone blir familien "Glum" (undertegnede med sine foresatte) avvist i døra, fordi jeg er 6 år, og det er 7 års aldersgrense på filmen. Det spilte ingen rolle at både mor og far var med, regler er regler var svaret fra "Myggen" (kallenavnet på Trygve)

I dag kan jeg le av det hele, men det er ikke så lenge siden dette traumet slapp taket i undertegnede. Derfor har jeg også benyttet en hver anledning til å minne Trygve på hendelsen, og det har jeg gjort i snart 35 år:-)

En liten avsporing, men dette er faktisk bakrunnen for at jeg bestemte meg for å gjennomføre "gagen" som du nå skal få høre om...

Som nevnt så var Trygve fast sjåfør for Storhamar Hockey. Vi nærmest fløy ukentlig mellom Hamar-Oslo, Hamar-Trondheim, Hamar-Fredrikstad osv.
Når jeg sier at vi fløy, så er det fordi det nesten er sant. Sagt i en setning så var ikke bussene som Trygve fikk en hånd på rattet i spesielt "daukjørte".

Denne gangen er vi imidlertid på treningsleir i Sverige ett eller annet sted, husker ikke hvor. Som vanlig er Trygve sjåfør, og som vanlig setter han sin ære i at vi ikke skal bruke unødvendig tid på hjemreisen.

Men en utfordring dukker opp, nemlig at den korteste veien hjem går over Østby ved Trysil, og den tollstasjonen stenger klokka 2000 på kvelden. Det betyr at de som kjører buss og lastebil i utgangspunktet ikke kan passere her etter nevnte tidspunkt.

Trygve gjør en heroisk innsats gjennom hele den dagen vi skal reise hjem, for å prøve å komme i kontakt med tollerne, slik at vi kan få dispans til å kjøre over Østby til tross for at det er stengt. Han lykkes imidlertid ikke, men tar så en eplekjekk avgjørelse. - Je kjøre bære rætt over, å ser dom øss, så ser dom øss, sier Trygve med Clint Eastwood-stemmen sin. (Ha!)

"Myggen" håper at denne "helt ville" avgjørelsen skal gi litt kred i gruppa. Men det han ikke har tatt med i betraktningen, er at en av de som hører denne brautinga er meg. Selv om dette er mange år siden, så var det noen som hadde det som kaltes mobiltelefon. Det fantes selvfølgelig også en fastmontert i bussen.

Tore "bamsemums" Løvås, var på denne tiden i styret til Storhamar, og som ansatt i forsikringsbransjen var han betrodd en mobil. Det var denne jeg fikk låne til å gjennomføre "dragningen".

Vi nærmer oss grensen, og man kan merke at Trygve ikke er helt komfortabel med sin avgjørelse om å passere grensa ulovlig. Men han viser selvfølgelig ikke dette for noen, men vi kan merke det på farten. Han tror nok helt sikkert at hvis han bare kjører fort nok, så vil ingen legge merke til den sterkt uniformerte 60 seters bussen fra Hamar Bilutleie.

Vi har passert grensa for ca. fem minutter siden, og Trygve føler seg nå trygg, noe han triumferende gir uttrykk for . Helt bak i bussen kan vi høre den nå litt mer enn eplekjekke sjåføren braute om sin "forbrytelse".

Da ringer plutselig telefonen ved siden av Trygve, og en stemme sier -Heisann, heisann! Det er Tullbetjent Gustafsson som ringer, och jag søker Trygve Jul.
- Det er meg det, sier en nå lettere stresset Myggen. Han skjønner nå hva som er i gjære.

For at det hele skal bli troverdig, så forklarer jeg at vi har observert bussen som passerte grensa uten å stoppe, og at vi hadde ringt telefonnummeret som var blåst opp over hele siden på bussen.
Vi hadde snakket med disponent Johan Græsby, og han hadde gitt oss nummer og navn på Trygve.

Jeg kjører på med alt jeg har av krutt - Er inte du klar över reglarna förr at kryssa riksgrensen mellom Norje och Sverije?
- Joda, men du skjønner jeg skal tilbake på tirsdag, og tenkte at jeg muligens kanskje kunne få komme innom med papirene da?

Men Tullbetjent Gustafsson er urokkelig. Han sier - Nej, nej, nej! Vi har sett oss lei på alla smitningarna över grensen, så du måste venda bussen och komma tilbaks. Om inte vill ni bli innhentat av en uniformerat polisbil, och bussen vil så bli beslagtagit!

Nå er den eplekjekke tonen helt bort hos "Myggen", og fargen på ansiktet står nå i stil med den røde reklamen på bussen.
Han hogger inn bremsen, tar mikrofonen og sier - Sorry gutter! Men det er en jævla toller som har sett øss, så vi må snu å rese tellbakat tell grensa...

Det er ikke akkurat noen firefelts vei oppe i de dype skoger, men med guds vilje og litt flaks så får "Myggen" snudd bussen og satt nesa mot Sverige igjen. Etter 10 minutter er i fremme, men det er mørkt på tollstasjonen, helt mørkt.
Trygve prøver å virke rolig, og sier at han må vente der, hvis ikke så blir bussen beslaglagt. - Å dæ trur je itte att`n Johan ville synes er noe stas, sier Trygve som et dårlig forsøk på å lindre på irritasjonen som nå har bredt seg i bussen, fordi vi blir veldig forsinket hjem.

Da er det på tide at "Tullbetjent" Gustafsson gir seg til kjenne. Så med en stolthet som savner sidestykke manøvrerer undertegnede seg fremover i bussen, og sier så til "Myggen" - Vi kan bare reise, for det var jeg som ringte deg...
Humor, det er vel å ovedrive, at "Myggen" tok dette på en voksen måte:-) Etter noe banning, får han imidlertid bussen i gir igjen, og vi setter kursen tilbake mot Norje...

Hvorfor kunne du ikke bare sluppet meg inn på Marve Fleksnes filmen i 1975?
Blogglisten