fredag 4. desember 2015

Den gangen ei "pakke" var alt!


Selv for en ekte "julehater" som Rablings, så dukker det inne i mellom opp noen minner fra en svunnen tid. Ja, det er nesten utrolig at man klarer å huske så langt tilbake. Dette var nemlig på midten av 70-tallet, den gang Fleksnes var Kongen av humor i Norge. Han er vel i og for seg det fortsatt, men kun for oss som ble fotografert i jula, og bildet ble ferdig fremkalt i juni året etter. Man måtte jo ta ut hele filmen :-)

Men det er ikke verken Fleksnes eller fotografering dette lille innlegget skal handle om, neida, vi snakker om en julaften den gang ei pakke var alt.

Jula i Dr. Greves gt. 4, min barndoms hage forløp nesten identisk fra år til år. Når jeg sier jula, så begynte vel den sånn ca. ei uke før sjølveste julaften. Fra rundt midten av desember, stod imidlertid mutter`n på hodet fra mårran til kveld. Ikke bare var hun "prosjektleder" for julefeiringa, hun hadde også ansvaret for klargjøring, innkjøp, vask osv osv.

Den gangen la jeg ikke merke til det, og ofret det derfor heller ikke en tanke. Men en ting er sikkert, at jeg tror ikke mutter`n hadde mye "glede" av jula. Hun sørget imidlertid for at alle vi andre fikk en optimal jul, og det fikk vi, hvert år!

Som sagt, så var det ikke så store variasjoner i Greves gt. - verken når det gjaldt mat, kakeslag eller pynt. Jeg tror faktisk at den samme julestjerna som fatter`n brukte tre dager på å få hengt opp, var med hele oppveksten og vel så det. Det skulle ikke forundre meg om mutter`n fortsatt har den i en eske ett sted, hun er litt over middels føre var, siden hun har opplevd en krig som hun pleier å si.

Men nok om det. Julaften startet som vanlig med at mutter`n dytta oss to minste unga i bilen, og la ut på Tour de Grav. Hun la nemlig sin ære i å pynte gravene til både nære og ikke fult så nære slektninger som hadde blitt forfremmet til "hærligheten". Det jeg hatet med denne årlige og tradisjonsrike starten på julaften, var at de var mange, og at det var såkalt strekk i feltet. En lå på Tangen kirkegård, et par på Hamar, noen i Stange, Romedal osv. Det var med andre ord ikke snakk om å ligge på soffan i undikken å dytte mandariner i trynet, mens Donald rullet over skjermen.

Når endelig Tour de Grav var ferdig, var det å stresse hjem for å se om ribba var i rute, før mutter`n måtte starte på neste race, Tour de Henting. Det var nemlig noen som var fast inventar til julemiddagen, et par av dem var Anna og Leif fra Brenneriroa i Løten. Anna var tanta til mutter`n, en illsint nordlending med stivt kne, eller kanskje det var trebein. Vi unga var i hvert fall livredde for den svarthåra dama, med en stokk hun ikke nølte med å true med :-)

Leif derimot, han var av den særdeles lune sorten. I sin dress i vadmel fra før margarinen kom til landet som ble holdt oppe med kraftige bukseseler, og konstant piperøykende så river lukta fortsatt i nesa når jeg tenker på han. I tillegg så begynte han gjerne å fortelle en historie da de dro fra Løten, og så kom poenget til desserten. Som du skjønner det gikk ikke fort :-)

Sølvguttene var "alarmen" som ga signalet om at nå er det mat å få. Middagen kunne starte, og som vanlig kom fatter`n inn døra akkurat i det mutter`n hadde sagt værsågod. Like sikkert som at det var julaften, så kjørte han nemlig drosje. Jeg kan ikke huske en julaften som gutt, hvor ikke han satt i drosjeuniform til julemiddagen. Det var så vidt han rakk å få se vi unga åpnet "pakka", før det bar ut for å kuske drosje resten av julenatten...

Der kom også stikkordet, pakka! Jeg husker så ufattelig godt denne julaften, for det var ikke sånn på den tiden at man fikk alt man ønsket seg og mætt i attåt. Selvfølgelig fikk man mange pakker, men det gikk stort sett i marsipangriser, sokker, truser og kanskje en lekebil eller ei bok. Men den "store pakka", den kom fra mutter`n og fatter`n. Med litt over middels lav inntekt, så kan jeg nå i voksen alder se hvor mye de må ha forsaket for sin egen del, for å gi oss unga det vi trengte.

For "pakka" den gang, var noe vi trengte. Det var derfor en fordel å være realist i gaveønskene, men denne ene gangen så var jeg sikker på at jeg hadde bommet. Mitt eneste ønske var nemlig en hockeybag. Det hadde nemlig kommet en gul og svart bag i nylon, med Storhamarlogo på enden av baggen. Men den var dyr, og selv om jeg håpet så turte jeg ikke å tro.

Eldste mann i flokken fikk sitt ønske oppfylt, svarte miniski med stålkanter. Han var strålende fornøyd, og jeg tenkte i mitt lille barnesinn at det nok var Ronny sin tur i år. Så var turen kommet til nest eldste, Hans Ove. Nå forsvant nissen, i bestefar Ove sin skikkelse ut i garasjen for å hente pakka hans. Tidenes skivebom! Han fikk nemlig spark. Jeg husker det som det var i går, at han lurte på hva i "hælvete" han skulle med den digre sparken der, han kom til å se ut som en olding der han kom. Du kan trygt si jeg har glist mye av det bildet i årene som har gått.

Men som nevnt, det var en tanke bak det fra mutter`n og fatter`n. Hans Ove han hadde nemlig som hobby å "tjuvlåne" sparkene til oss minste. Det kunne i utgangspunktet vært uproblematisk, men utfordringen var at hvis ikke hodet hans hadde vært festet til kroppen så ville han lagt det igjen over alt :-) Så også skjedde med våre sparker.

Bedre ble det nok ikke for min kjære bror, da jeg fikk min pakke. Først en liten en, som inneholdt en marsipangris. Jaja, tenkte jeg og innså at jeg nok måtte vente på hockeybaggen. Men så går nissen ut på soverommet, og kommer tilbake med et stort flak av ei pakke. Jeg husker at hjertet mitt begynte å hamre, men at jeg fortsatt ikke turte å tru på at det kunne være hockeybaggen....

Papiret ble revet av på ca. 1,4 sekunder, og frem fra papiret dukker min drømmegave frem, den gule og svarte baggen. Jeg vet ikke om jeg begynte å grine, men med tanke på mine uregelmessige tårekanaler så tror jeg sannsynligheten er overhengende.

Jeg sovnet oppi hockeybaggen den natta, og trur jeg var verdens stolteste på første trening, endelig med lik bag som de andre. Det som er mest fantastisk, er at jeg kan tenke tilbake å huske denne julaften og kjenne gleden over en hockeybag og tiden da ei pakke var nok!








torsdag 30. juli 2015

Ikke sint, bare veldig veldig skuffet!


Æ trudde jo at man hadde læst og sett det mæste, men neida, tullingan gjer seg ikke! Slik starter et leserinnlegg mot samene, som stod på trykk i Finnmark Dagblad. Nå står jeg ikke inne for hva som ble skrevet der, men gud bedre hvor jeg står inne for åpningen når vi snakker om styrene i henholdsvis Eidsiva Energi og Norsk Tipping. 

Etter at HA avslørte at kona til adm.direktør i Eidsiva, Ola Mørkved Rinnan kan se frem til å heve 870.000 kroner i enkepensjon, i tillegg til at han selv skal fortsette å heve 2,2 millioner kroner etter at han går av, så var ikke bare begeret mitt fylt, men stappmætt! 

Unnskyld meg, men kan noen i hele den vide verden forklare meg, som om jeg var fire år gammel, hvordan en slik avtale kan være inngått? Det ville vært utmerket om det i samme forklaring var om ikke en lengre utredning, men i hvert fall noen linjer om hvilke «bragder» som er uført og som har gjort at styret fant det riktig å tilby disse fantasipensjonene!

Det som kom frem i Hamar Arbeiderblad 30. juli, er ikke bare en fornærmelse men rett og slett en hån mot meg som skattebetaler og strømkunde. Noen vil sikkert mene at dette litt over middels krasse innlegget er et utslag av misunnelse og smålighet, men det kan jeg med hånden på hjertet si at ikke er tilfelle. 

Bakgrunnen for at jeg kastet meg over tastaturet er, at jeg har vært uggen og uvel i kroppen i et par år faktisk. Det fordi at det har vært vanskelig for en som har jobbet i Norsk Tipping i veldig mange år, og som har gitt dem ideer som har skaffet inntekter for mange titalls millioner kroner, uten annen betaling enn fastlønn og et klapp på skuldra å se på at en toppsjef som kom skliende inn på et bananskall vil motta 20 G (1.801.360,- kroner) i pensjon, etter bare noen få år i jobben.  Så jada, kanskje dette er et utslag av bitterhet og sjalusi. 

Men at noen vil mene det lever jeg faktisk ganske godt med. Det er nemlig verken Torbjørn Almlid, eller Ola Mørkved Rinnan jeg er ute etter. Det er styrene i henholdsvis Eidsiva og Norsk Tipping. Hva har toppsjefene i disse to bedriftene utrettet, som gjør dem fortjent til disse hinsides pensjonene? De har ledet to monopolbedrifter, som har vært dømt til å gå med overskudd. Store overskudd. 

Jeg hadde hatt et snev av forståelse, hvis de hadde stått i spissen for bedrifter som reddet menneskeliv i hopetall, eller hadde hatt jobber som ikke en apekatt kunne utført.  Nå skal det skytes inn at jeg ikke har vitnemål og attester som ville gi utslag på en brevvekt, men en litt over middels rettferdighetssans fikk jeg utdelt i det jeg så dagens lys. 

Det er også derfor jeg velger å stikke fram haka, og spy ut det som sikkert mange vil se på som både usaklig og kanskje usmakelig.  Men jeg har lyst til å kunne se meg selv i speilet om morgenen og si til meg selv  - Remo, du er en fin gutt! Det kunne jeg ikke gjort hvis kjeften var lukket og  alt jeg bidro med var den størsta muliga tystnad. Da ville jeg like greit kunne vært sluppet på beite i fjellet, og der gått rundt for å vente på å bli tatt av ulven.

Nå har jeg like store forhåpninger om at noen fra de to nevnte styrer vil svare på dette innlegget, som jeg har på å vinne i kakelotteriet til Jesskam. Men uansett, så håper jeg dere fylles av dårlig samvittighet og skam, når dere tenker på at jeg brekker meg hver gang jeg leser om de meningsløse godene dere har innvilget toppsjefene deres. 
Brekker meg i respekt for de mange som hver dag jobber og betyr en forskjell, i motsetning til…

Med vennlig hilsen

Remo Andre Sjonfjell Martinsen
(litt over middels kvalm)

fredag 12. juni 2015

Med tårer i øya....


Nå skal det sies at Rablings er en lettrørt "tøffing", men det er faktisk første gang jeg sitter å skriver et innlegg på Smooth Operator med tårer i øya. Tårene dukker opp kanskje litt fordi jeg er et emosjonelt mess, men like mye fordi jeg i løpet av de siste ukene har fått masse tid til å reflektere over ting som alt for sjelden er en del av virksomheten under den stadig minkende luggen.

For drøye fjorten dager siden opplevde jeg livets største mirakel for tredje gang, da Linus Sebastian kom til verden. Det går ikke å sette barnefødsler opp i mot hverandre, og jeg mener det når jeg sier at det er en delt førsteplass mellom mine tre barn.

Men det å bli far igjen når man er på den døande halvan i livet, det gjør noe med deg. Ikke sånn å forstå at jeg føler meg gammal, men det er mer det at sannsynligheten for at konfirmasjonen må holdes på Klukstuen aldershjem absolutt er til stede. Det er ingen attpådært vi snakker om her altså, det er en generasjon i mellom mine barn.

Nok om det, og tilbake til dette med tårene som jeg har i øya mens jeg sitter her å rabler. For en som ofte snakker med store bokstaver, bruker tabloide vendinger og kaster seg ukritisk på kritikk mot både det ene og andre, så er det faktisk veldig godt å bli realitetsorientert gjennom praktisk læring.

Nå bruker du mye ord igjen Rablings - ja, men det er fordi jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer dit ved hjelp av penna. Det er så mye jeg vil formidle, men så er disse tårene i veien og forstyrrer tankeflyten. Så ha meg unnskyldt for det du som eventuelt har begitt deg ut på denne teksten.



Til og med Linus Sebastian lurer litt på når fremdriften kommer :-) Som nevnt innledningsvis så opplevde jeg og Irene et livets mirakel torsdag den 28. mai kl. 08.02- Det vil si jeg opplevde det litt senere, siden jeg har et anstrengt forhold til fødsler (utfyllende forklaring kan leses her), og var velsignet med at mormor samt bestevenninnen til Irene var med hele veien.

Vi visste tidlig i svangerskapet at det ville bli noen litt "annerledes" ni måneder. Det ble påvist såkalt Gastroshise, og kort fortalt vil det si at bukveggeen ikke har lukket seg og at tarmene ligger utenfor kroppen. Ja, jeg skal innrømme at jeg nok kjente på det da vi første gang fikk beskjeden. Men etter hvert så både leste jeg meg opp (ja, du leste riktig, Rablings leste) og vi fikk god informasjon fra leger og jordmor. Dette fikser vi når ungen er ute.

Det kan jeg nå sette to streker under at de også gjorde. Her kommer også hovedgrunnen til at øya er litt tårefylte. For en gjeng! For et helsevesen vi har! For et land vi bor i! Slik kunne jeg fortsatt å spydd ut superlativer, for selv om jeg ikke blir lett imponert, så er jeg nå overstrømmende imponert.

Profesjonalitet, medmenneskelighet, forståelse, velvilje og  trygghet - det er kort oppsummert hva vi som foreldre har opplevd etter at Linus Sebastian kom til verden.


JEG ADVARER MOT STERKE BILDER! MEN DET SER VÆRRE UT ENN DET FAKTISK ER!






Her har den lille krigeren akkurat kommet til verden, og jeg har tvunget meg selv til å bli venn med dette bildet. Dette er faktisk virkeligheten, og noe jeg har en forbanna plikt til å klare å forholde meg til om jeg liker det eller ikke :-)

Men fra dette dramatiske bilde så har det bare gått en vei. Han ble "revet" ut av mors armer før hun rakk å holde han, og ble lagt på operasjonsbordet. De skulle rett og slett "stappe" tarmene tilbake i magen.....

Etter noen timer så kommer Dr. Hoel inn på rommet vårt, og kan fortelle at operasjonen har gått brillefint, og at de sågar har laget en navel. Han bør nok holde seg til kirurgien, den godeste dr. Hoel, for tegning ligger ikke for mannen :-) Men det viktigste var tross alt at han klarte å formidle hva de hadde gjort og hvordan. De hadde blant annet "snurpet" arret sammen som en "skipssekk", og dette arret vil med tiden bli "navlen". Magisk!  Det var det eneste ordet jeg klarte å få presset ut, i samspill med gledestårer.


Så blir det to døgn på intensivavdelingen, hvor det sitter EN sykepleier å passer på KUN vår sønn hvert minutt hele døgnet. De er så imøtekommende, hyggelige, vennlige og pedagogisk geniale at jeg finner heller ingen andre ord en magisk om disse folka.


Vi kunne dermed bare være mamma og pappa, ikke tenke på at det lille mirakel ikke var helt i rute riktig enda. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor imponert jeg er over de som jobber i helsevesenet. OG det er ikke bare kirurger, leger, sykepleiere. Det inkluderer også kjøkkenmedarbeiderne, portørene, de som vasker osv osv.
Man kan sikkert finne negative sider ved helsevesenet, og tilfeller hvor ting ikke funker. Men jeg kan kun snakke for meg sjøl, og jeg gir dem alle sju på terningen. Der kom det også en ny ladning tårer....



Det ble en lang harang for å skryte av vårt møte med helsevesenet og da spesielt Rikshospitalet. Men de er verdt det, disse englene i hvitt. Jeg håper derfor at hvis du kjenner en ansatt i helsevesenet, så send dem denne takken fra Rablings. Den kommer direkte fra tre hjerter, Irene - Linus Sebastian og Remo Andre.

Jeg lover på tro og ære at jeg aldri, og da mener jeg aldri skal klage for at jeg betaler for mye i skatt! Etter det jeg har opplevd de siste fjorten dager, så har jeg ikke rett til det. Vi bor på "hotellrom", vi spiser fire måltider per dag, vi får fullt betalt selv om vi ikke jobber, de har "reparert" sønnen vår:-) Alt dette har vært GRATIS, for oss. Men prisen i kroner og øre for at Norge og det norske helsevesen sørger for at vi er verdens lykkeligste foreldre, den tør jeg ikke en gang å regne på!

Tusen takk - og med like mange tårer som da jeg startet ønsker jeg alle en fantastisk god helg! Spesielt ALLE ansatte i helsevesenet i landet - dere er en fantastisk flokk!

pappahilsen fra Rablings