tirsdag 20. desember 2022

Tredje gang... solgt!



Det er noen fordeler med å være i ny jobb ut over at det er utfordrende og morsomt. Når jeg titter ut av vinduet og ser at slusene er åpnet, så tenker jeg gudskjelov at jeg ikke har opparbeidet meg noe ferie i år... Hva passer vel da heller bedre enn å slippe pølsefingrene mine løs på min Compaq nc4400? Etter min mening ingenting! 

En liten takk igjen til alle som gidder å bruke noen minutter her på Smooth Operator når det dukker opp nye historier. (som sagt tidligere, så var det en dreven blogger som tipset om at det var viktig å skryte av leserne) Fra skryt og rett over i det som jeg akkurat kjente stod å spant oppe i hardisken, stikkordet er Finn Paulsen. 

Som nybakt bestefar (gratulerer med det forresten) så har han forhåpentligvis ikke så mye tid å bruk til å lese blogger:-) Jeg tror med hånda på hjertet at jeg kan si at nettopp Finn Paulsen, kanskje er den som har blitt ”dratt ut” flest ganger av undertegnede. (dratt ut er slang for å bli lurt i hockeyterminologien, for dere som måtte lure) For de som ikke vet hvem han er, så kan jeg opplyse om at han tidligere var numero ono innen sponsorsalg i Norge. 

Dette til tross for at han jobbet med ishockey. Han var blant de første i landet som solgte langsiktige avtaler, og den som ikke lot seg blende av Paulsen`s fantastiske salgstalent og engasjement, er fortsatt ikke født. Man kan prate om Jacob Lund, og alle de andre julebukkene som sponser norsk idrett i dag. Finn Paulsen kunne solgt sand i Sahara, og jeg tror faktisk han kunne fått butikk ut av å selge surstoff på Månen… 

Men med engasjement og iver, så kommer også faren for å tråkke i salaten noen ganger. Og med alle de ballene som unge Paulsen til enhver tid hadde i luften, var fallhøyden det man kan kalle for voksen. Finn Paulsen var opptatt av resultater, og han visste at produktet Storhamar Hockey, var avhengig av resultater. Han er vel en av de få, ved siden av Terje Kojedal, som har spilt både fotball og hockey på øverste nivå. 

Selv om han ikke var noen tryllekunstner, visste han hva som måtte til for å lykkes, gode spillere! Skal man lykkes med å skaffe gode spillere, så må man selvfølgelig ha penger, mange penger. Dette var det Finn var fantastisk på, han fikk med seg sponsorer, og trakk spillere til Storhamar som vi bare hadde lest om i riksavisene tidligere… Navn som Ole Eskild Dahlstrøm, Jim Marthinsen, Martin Åhlberg osv. osv. brakte tre strake ”bøtter” til Hamar. ( bøtte er slang for Kongepokal) 

Som markedssjef, klubbdirektør, sportslig ansvarlig osv. så kan jeg uten å overdrive si at Finn hadde en arbeidsbelastning som kunne knekt ryggen på de fleste. Så derfor ble jeg heller ikke overrasket, da jeg en søndag morgen observerte den svarte bilen til Finn utenfor kontoret til Storhamar, som den gangen lå i Storhamarsenteret. Det var kanskje ikke så rart at han var på jobb, for utgiftene og inntektene i klubben begynte i disse tider å komme skikkelig i utakt. 

Dette var ingen hemmelighet for noen, men Finn var en magiker og klarte alltid å trylle frem ett ess fra ermet, slik at Storhamar tok ett steg videre. På denne tiden så hadde Storhamar en fantastisk keeper fra Finland. Den andre ”kjipper`n” fra Soumi som har akslet Dragons-trøya. Navnet var Mika Rautio. Om vi kan si at det å spise pucker er mulig, så var han beviset på akkurat det. Alle som fikk oppleve kamper med den lynraske finnen, kan nok helt sikkert underskrive på det. 

Som nevnt var økonomien stram, så da jeg så at Finn Paulsen var på jobb, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kan skimte han innefor vinduet på kontoret, ca 100 meter borte. Mobiltelefonen fiskes opp fra lomma, og settes på skjult ID. -Ha..a..a..alllo, sier det i andre enden. (glemte jeg å si at unge Paulsen stammer litt?) Hå..å..kken er det? -Hei, jag er Arto Saionen och jag ringer från TPS-Åbo, sier jeg på så dårlig Finsk/Svensk/Norsk som jeg klarer. -He.. he.. hei du, svarer en nå litt oppglødd Paulsen… Samtalen fortsetter og vi mimrer om da vi møttes under ishockey-VM i Russland, Østerrike og diverse internasjonale hockeykonferanser. (han har jo aldri møtt Arto, og viseversa) 

Finn spiller med så godt han kan, og når jeg drar historier om hvor godt jeg husker både han og den norske delegasjonen for øvrig, som alltid ble like børstne som ”oss från Finland”… Han kan etter hvert også huske meg godt, når jeg har forklart hvordan jeg ser ut:-) Så kommer jeg etter en stund til poenget, og sier som følger – Vi kunne vara mycket intresserade i at kjøpa Mika Rautio. – J.e…e…g er lutter øre, svarer Finn til det. 

Jeg starter forsiktig og prøver å lure Finn ut på glattisen, i forhold til en eventuell pris. For Mika har på denne tiden ett år igjen av sin kontrakt med Storhamar. Ett forhold jeg visste fra sikre kilder, at de av økonomiske årsaker ønsket å få avsluttet. Finn gjør det imidlertid klinkende klart, at de ikke er interessert i å diskutere ett salg av Mika nå, han er nemlig for verdifull for prestasjonene til laget. Så Paulsen sier -at vi snakker m..m..m…millioner, før vi egentlig snakker sammen, for han er jo under kontrakt som du sikkert vet… 

-Om jag seier till exempel att jag legger 200.000 Finska Mark på bordet, hva seier du da, Paulson? -M..y..y..mye er det i n…o.o..o..rske a, spør Paulsen. –Jag tror at det er ungefær fem hondra tusen norska, fortsetter jeg. -D…d..d..d…da er`n din! (sier Finn med en iver i stemmen som om han skulle ha vunnet sju rette i Lotto) Finn så nok at alle problemer fløy ut av vinduet på kontoret, helt til jeg legger kortene på bordet, og ber han se ut av vinduet. 

-Ser du han med barnevogna ved busslomma, Finn? Samtalen får en brå slutt, ikke for at Paulsen ble forbannet, men ei latterkrampe som savner sidestykke bryter nemlig ut, i begge ender av røret…. 

søndag 18. desember 2022

Mester`n blir "proff"

Når man hører ordet ishockey er det sikkert mange som tenker testosteron, macho og menn. Men det er mange år siden Storhamar gikk i mot strømmen, og fikk norges første kvinnelige leder for en hockeyklubb. Det var heller ingen hvem som helst som kom inn på ett bananskall. Hun het nemlig Inger Johanne Muri, og var i tillegg til å være en særdeles kompetent dame, også svigermoren til Mester Erik Kristiansen. Kallenavnet ble selvfølgelig også der etter, Supergran! Mange har hatt gleden av å ta deler av utdanningen sin gjennom nevnte Inger Johanne. Hun var nemlig i tillegg til å være daglig leder, også rektor ved "Ajerhallen Videregående". Det var skolen for oss som ikke orket å gå helt frem til inngangsdøra på Ajer Videregående hver dag. Man kan si at det alltid var en stol ledig på kontoret til "rektor". Derfor var nok også denne "gagen" litt på grensen, men ikke mindre morsom for det... Vi snakker desember måned, og det er kort tid til Storhamar Hockey skal arrangere julebord på Iskroa. Alltid i forkant av disse happeningene, så ble det gjort forsøk på å lage ulike humoristiske innslag, og helst på andre sin bekostning enn sin egen:-) Undertegnede hadde tidligere med store ord og i voldsomme vendinger fortalt om mitt hockeyeventyr fra Alaska. Så navnet Jim Knapp hadde nok festet seg hos mange i miljøet. Da jeg så ringer til nevnte Inger Johanne er det derfor ikke så rart hun går rett på limpinnen. Jeg prestenterer meg på så "brei" american som jeg greier, og sier at mitt navn er Jim Knapp og at jeg ringer fra Minnesota North Stars i NHL. Vi er på jakt etter Erik Kristiansen, men har skjønt at han har hemmelig telefonnr. (som du skjønner så er det så lenge siden at folk hadde hjemmetelefon) Det er ikke så rart at Inger Johanne får denne telefonen, siden hun er leder i klubben. Hun gir meg så etter en stund litt motvillig nummeret til Mester Erik. Hun ber om at dette ikke blir gitt videre, noe som selvfølgelig ville være utenkelig fra en "proff" klubb. Jeg får henne til å love å ikke si dette videre, noe jeg selvføgelig vet ikke kommer til å skje... Så allerede når jeg ringer hjem til Mestern, som jeg vet ikke er hjemme, så har Inger Johannen allerede snakket med datteren sin Cathrine. Hun sier jeg kan ringe tilbake litt senere, for da er Erik hjemme. Men på grunn av tidsforskjellen så sier "Jim Knapp" at han vil ta kontakt i løpet av noen dager... Ryktene sprer seg raskere enn ild i tørt gress, og de når kjapt frem til Finn Paulsen. Heldigvis tenker jeg, for han hadde ikke klart å holde på en hemmlighet etter å ha trekt pusten. (han har forandret seg mye siden den gang altså, bare så det er sagt:-) Men nå vet nesten alt som kan krype å gå om "henvendelen" fra NHL. Det er bare en person som ikke er nevneverdig påvirket, nemlig hovedpersonen selv, Mester Erik Kristiansen. Han er helt som vanlig, og er heller ikke så keen på å prate rundt dette. Men den jobben er det andre som tar seg av på en helt utmerket måte. Finn Paulsen har fortalt det til sine 300 nærmeste, og de til sine... Så nå summes det i alle kroker og kriker om interessen fra "Over There" (hockeyslang for NHL) rundt Mestern. Kvelden kommer da det skal være julebord på Iskroa. Aller er pyntet til fest, og det er en nesten litt spent stemning siden alle har hørt om telefonen fra "Jim Knapp". Jeg begynner nå å få litt harehjerte i forhold til hvordan jeg skal komme meg ut av denne spøken, for nå er det snart så det kommer oppslag i ett eller annet medie... Jeg har nå innlemmet en del av mine nærmeste i laget, om at det er jeg som er "Jim". De synes jo selvfølgelig dette er rasende festlig, men skjønner mitt dilemma. Det var nemlig ikke noe brennende ønske hos undertegnede om å få en "blånese" av Mester Erik. (det var noe han alltid brukte i stedet for å slå. Han tok et fast og godt grep i nesetippen din, og vred rundt ett par ganger slik at nesa fikk en lillablå farge, som et middels sugemerke kan man godt si) Svein Haral Arnesen blir derfor drillet, og tar ordet under middagen. - Som noen kanskje vet her (NOEN?) så går det rykter om interesse fra Minnesota North Stars rund Mestern... - Nå har det fantastiske skjedd, at "Jim Knapp" har sittet på et fly i hele natt for å komme hit i kveld. Så ta vel i mot JIM KNAPP! Når da undertegnede kommer lunkende opp trappa med et forsiktig smil på leppene, så kan man vel si at det var noen som for første gang fikk haka ut av ledd... Men alle tok det fint, etter noen år, og jeg unngikk blånese (denne gangen) Men til alle de som fikk Langnese: Unnskyld!

fredag 16. desember 2022

Jubileumsfesten

Hei igjen, og takk for sist! Det går i en salig blanding mellom eder, galle og humor her inne på Smooth Operator. Fra filleristing av Kamma, til de mer uskyldige gags mot venner og uvenner. Mange har nok lurt på hvordan undertegnede klarte det kunststykket å få permisjon fra jobben i Norsk Tipping. 

Det er alltid flere vurderinger som ligger til grunn når en bedrift innvilger en medarbeider perm, men for meg så tror jeg det var håpet om at han blir borte for godt… Spesielt sjefen min, Peer Jacob Svenkerud, var særdeles positivt innstilt til min forespørsel. Kanskje ikke så rart for de som har lest "Monte Carlo". 

Når du har lest denne også så skjønner du i hvert fall hvorfor:-) Men når det er sagt så vet jeg at han gjorde det av godt hjerte og ingenting annet. Han er nemlig kanskje et av de flotteste menneskene jeg kjenner. Derfor er det også med litt "dårlig" samvittighet at jeg deler denne lille spøken med dere. 

 Som jeg har sagt så mange ganger at det begynner å bli kjedelig, er det mange som mener jeg er som en løs kanon på dekk å ha i staben sin . Dette må jeg nok ta ansvaret for selv, men det fine er at man da ofte slipper unna med det meste. Det er alltid lettere å få tilgivelse enn tillatelse. 

 Etter en litt turbulent slutt på året 2007 for Norsk Tipping, fikk vi en konstituert daglig leder som het Axel Krogvig. Mange husker han sikkert som konsernsjef i Nortura (Gilde/Prior) under den store E-coli-saken som raste for noen år siden. Det var han som på det idiotiske spørsmålet fra programlederen om hvor mye penger Nortura tapte på denne saken, lente seg frem og sa – Nå må vi itte blande æpler å appelsiner her. Det blir helt håpløst å diskutere peeng når det er unger som ligg dausjuke! (så var den ballen lagt død, helt død) 

 En liten avsporing, men følte den måtte med så du vet hvem vi har med å gjøre i denne historien. So here we go! Året er 2008 og Norsk Tipping hadde i lang tid planlagt en storslått feiring av sitt 60-års jubileum, som bidragsyter til samfunnsnyttige formål. Og selv om det aller meste rundt feiringen er hemmelig, så er undertegnede selvfølgelig helt oppe i situasjonen og har full oversikt. 

 Alle ansatte blir med følge invitert til en flott weekend i Oslo, med omvisning på den nye Operaen, og påfølgende gallafest på Oslo Plaza. Dagen er satt til den 29. mars. Men uka før festen, så dukker det opp en sak i media som skaper litt turbulens også rundt den konstituerte sjefen i Norsk Tipping. Det viser seg at Axel Krogvig har det man kaller en ”gyllen fallskjerm” i Nortura, og dette er mat for Mons, eller media om du vil… 

 Dette er imidlertid en sak som blåser fort over, men jeg tenker at den er for god til å bare bli helt borte. Derfor tar en djevelsk plan form i min ”ondskapsfulle” hjerne. Man må jo heller ikke være rakettforsker for å se at 1. april kommer kun få dager etter den nevnte festen.

 Jeg begynner derfor høylydt å gi uttrykk for hvor usmakelig jeg mener ”fallskjermer” til næringslivsledere er, for å legge ei såle, som det kalles på fagspråket. Sagt med andre ord, berede grunnen for tidenes dragning… 

 Min nevnte sjef, Peer Jacob Svenkerud, blir skikkelig urolig og antagelig litt løs i magen når jeg høyt og tydelig proklamerer at jeg kommer til å ta opp den ”usmakelige” avtalen til Krogvig med han direkte. Dette skal gjøres når jeg har fått drukket meg til mot under festen på Plaza. - Remo, det må du ikke finne på å gjøre, sier en nå mer enn nervøs sjef. 

Dette skjer to dager før festen. - Du kjenner han ikke så godt, at du kan finne på å gjøre noe slikt Remo. Han kan jo bli dødelig fornærmet, sier han videre. – Jeg beordrer deg faktisk til å holde deg i skinnet, avslutter han. Jeg setter så i verk del to av planen. 

Som sagt så er jeg kjent som en litt direkte fyr, så Axel Krogvig reagerer ikke når jeg tar en tur innom kontoret hans. Da jeg legger frem min plan, så får han nesten latterkrampe, og er helt med fra første stund. Men han legger vekt på at jeg må forfatte teksten. Som sagt så gjort. Administrasjonssekretær, Inger Johanne Hovstein, blir nå innlemmet i planen. Det er hun som mottar følgende epost dagen før festen i Oslo: 

  Hei Peer Jacob! Takk for vel overstått jubileumsfeiring. I forbindelse med arrangementet hadde jeg imidlertid et sammenstøt med en av dine medarbeidere. Det som skjedde var at jeg og min kone hadde en skikkelig ubehaglig tur med heisen, da vi var på vei til å skulle legge oss. Vedkommende, og du vet sikkert hvem jeg snakker om, hadde et ustyrlig behov for å diskutere min sluttavtale med Nortura. Dette opplevde jeg som veldig upassende, og direkte ubehagelig. Så derfor ville det være fint hvis du kunne innkalle oss tre til et møte, så vi finner en løsning på denne saken. Mvh Axel Krogvig, administrerende direktør 

Festen kommer og festen går. Jeg klarer meg tilsynelatende helt brillefint, noe også Peer Jacob Svenkerud bemerker dagen derpå. Men for å mørne han litt ekstra, så innlemmer jeg min gode kollega Line Margrethe Rustad i min plan. Svenkerud skal nemlig kjøre sammen med Line og mannen hjem fra Oslo denne søndagen. 

 Følgende samtale har jeg fått referert fra Line. – Remo klarte seg fint i går, sier Peer Jacob. Line trekker litt på det – Tjaaa, når jeg så han rundt halv tre i natt så gikk han og helte i seg rester fra drinkene rundt ved bordene, svarer Line. - Hælvete, sier Peer Jacob, jeg håper han ikke snakket med Axel Krogvig i går. – Jeg vet ikke, men han hadde rette formen, fortsetter Line. 

 Mer snakkes det ikke om dette, og mandag 31. mars går som om ingenting har hendt. Tirsdag 1. april har jeg en avspasering, men regner med at det vil bli noen telefoner. Lite aner jeg om at spøken min har blitt en innertier… Peer Jacob har nemlig mottatt den nevnte epost fra Krogvig klokka sju på morgenen tirsdag 1. april. 

Panikken setter seg, og han raser rett inn til sjefen sin. - Jeg må bare beklage på vegne av hele avdelingen, men Remo er egentlig en god gutt, er åpningsreplikken hans til Krogvig. Jeg kunne jo ikke ane at han ikke ville avsløre spøken der og da. Så etter 20 stive minutter inne hos sjefen, hvor Peer Jacob har forsvart meg etter beste evne, skilles de to og Peer Jacob har fått beskjed om å sette opp det nevnte møtet. 

Han raser tilbake til kontoret for å få fatt i meg… Jeg har selvfølgelig telefonen på stille denne morningen, og når jeg slår opp gluggene ca kl. halv ti, så har jeg 19 tapte anrop. Alle fra samme mann. Samtale nr. 20 blinker i displayet, og jeg skjønner hva som nå skal komme. 

Men som den flotte fyren han er, så starter ikke Peer Jacob med noen overhøvling. Han sier med rolig stemme – Du hadde snakket med Axel på lørdag. Så nå blir det møte, sier han videre. Etter beste evne gjør jeg meg dum, og sier jeg ikke kan huske å ha snakket med noen denne kvelden. 

– Nei, det skjønner jeg, sier Svenkerud, men jeg tror vi har kontroll. – Jeg har snakket med han i 20 minutter, og han er ikke så veldig sint, mest skuffet, fortsetter Peer Jacob. – Så nå må vi finne en tid som passer så vi får tatt et møte, jeg, du og Axel. Ok, sier jeg, da får du finne frem kalenderen din. – Ja, jeg har den her sier PJ. Hvilken dag er det i dag da?, spør jeg. – 1. april, men i dag går det ikke for det er pakket med møter, fortsetter Peer Jacob. 

 Etter å ha spurt etter hvilken dato det er i dag en sju åtte-og tjue ganger, går det opp for Svenkerud hva jeg prøver å hinte om. Men han fortsetter – Nei, det er ingen spøk Remo, jeg har vært inne og pratet med han, så dette er ingen spøk, det kan du være trygg på! 

 Jo da, sier jeg videre. Det er det! Når jeg gjengir ordrett hva som står i eposten han har mottatt fra Krogvig så blir det stille noen sekunder, før han utbryter – TULLING! Når han så stikker hodet ut av kontoret sitt, står 10-12 medarbeidere sprekkferdige av latter. Line Rustad har nemlig innlemmet dem i ”komplottet”. Hørte jeg aprilsnarr?

Monte Carlo for alle penga!


Etter en liten pause er det på tide å få inn en ny liten historie her på "smooth operator". Som nevnt i tidligere innlegg så beveger unge Martinsen seg litt inn og ut av hockeymiljøet. Denne gangen er vi helt klart utenfor, og den dragningen (hockeyslang for lurerier) som nå kommer er den jeg kanskje er aller mest fornøyd med gjennom tidene... 

Selv om han som ble utsatt for dette komplottet fikk et lite sjokk den gang eposten dukket opp i innboksen, så har han nok i ettertid hatt mang en god latter av hele saken. Den vi snakker om er "gamlesjefen" min, Peer Jacob Svenkerud. Som den litt rutete personen jeg er så var det slik i Norsk Tipping, at det var med hjertet om ikke i halsen, så i hvertfall litt over normalposisjon at de noen ganger tok sjansen på å sende meg utenlands på representasjonsturer. 

Denne gangen så hadde de imidlertid ikke så mye valg, for de trengte en som kunne klare å holde humøret oppe hos 20 vinnere med følge. De hadde vunnet en tur til Monte Carlo hvor de skulle få leve som "Millionærer" i noen dager. Av frykt for å virke blærete, så skal jeg ikke dra så mange detaljer fra turen bortsett fra at alle var enige om at det var en fin tur. 

Men jeg kan jo nevne at vi fikk spise middag på Chateu Esa, omvisning i casinoet i Monte Carlo, avslutningsmiddag tilberedt av en tidligere norsk verdensemester i kokkekunst osv... De som har vært i Monte Carlo vet at det er perverse priser på det meste i denne byen. Uten å blunke så satte de opp priser som 10.000 euro for en flaske med champagne. (det var heller ikke de værste prisene) Vi holdt oss selvfølgelig langt unna disse varene, men jeg tenkte at det satt sikkert noen på Hamar som var nervøse for at undertegnede kanskje gikk på ei "mine" eller to. 

Spesielt tror jeg nevnte Svenkerud hadde noen tøffe dager... Så under en lunsj der nede ble ideen om en liten dragning født. Vi hadde en fantastisk guide under hele oppholdet. Hun var norsk og bodde sammen med sin forfattermann i en by like ved MC. Hun fikk oppdraget, som skulle vise seg å bli mer vellykket enn jeg kunne drømt om... 

Thorbjørn Unnerberg, som er en av direktørene i Norsk Tipping var med på turen som øverste ansvarlige for reisefølget. Og etter å ha fått godkjent min lille ide fra "øverste hold", var det bare å sette i gang. På en serviett så setter jeg opp ett forslag til en liten ekstraregning som skal sendes til Norsk Tipping en uke eller to etter at vi har kommet hjem til Norge. 
Den skal inneholde følgende: 
1 champagne 10.000 euro 
2 massage 2.400 euro 
41 gin/tonic 540 euro 
div roomservice 1300 euro 

Den skal så sendes på epost til Thorbjørn Unnerberg, som så skal videresende denne til Svenkerud. Lite ante jeg om at vår eminente guide hadde tatt den helt ut, for å si det forsiktig. Gjennom sine kontakter fikk hun nemlig hotellet som vi bodde på (Monte Carlo Bay Resort) til utstede den falske "regningen". Den var til og med underskrevet av selveste direktøren for hotellet. 

Det beste var at hele regningen var laget for Chambre 531, Remo Andre Martinsen. I eposten til Thorbjørn (som var med på dragningen) så står det: 
Hei og Takk for sist! Håper dere kom dere vel hjem og at alle er friske og raske. Vi har imidlertid fått en litt "kjedelig" sak, og det gjelder en etterregning på en fra Norsk Tipping. Det dreier seg om Remo Andre Martinsen. Som du ser av vedlegget så er det heller ingen vanlig regning, men det er fint om dere får ordnet opp i dette så snart som mulig:-) 

Thorbjørn mottar eposten, og sender den som avtalt videre til PJS. Han skriver i sin epost: 
Hei Peer Jacob! Vi er vel hjemme fra Monte Carlo. Det var en fantastisk tur for vinnerne og alle fra Norsk Tipping gjorde en veldig bra jobb. Men det har dukket opp en liten sak her, som gjelder Remo. (se vedlegg) Jeg har snakket med han om dette, men tror ikke helt at han forstår alvoret. Så fint om du kan ta en prat med han, så vi får ordnet opp med hotellet. Hvis du vil så kan jeg godt bli med på et møte... 

Det som var en strek i regninga, var at Svenkerud var i USA for å holde noen foredrag da han mottok eposten. Vi hadde nemlig tenkt å avsløre den for han etter at han hadde fått svette litt... Jeg er på Ridabu (Black River Park) for å se min datter Agnes spille fotballkamp, da mobilen ringer. Det er Peer Jacob i andre enden 
- Hei Remo! Du jeg har fått en regning her (pause) fra Monte Carlo. Jeg spiller dum og later som jeg ikke skjønner hva han mener. - Det står champagne til 10.000 euro, og massage for nesten 2.500 euro, hva er dette for noe? 

Vi kjøpte noe champagne ja, men at den var så dyr visste jeg ikke, er mitt svar til det. - Men Remo, hva med massagen her? 
Jo, siden vi var ute på lange utflukter så trengte jeg litt "ekstra" stell ett par av kveldene, forklarer jeg videre. Nå klarer ikke den godeste Svenkerud å holde seg lenger. Stemmen blir pitchet opp flere hakk og han sier videre: 
- Remo! Dette er alvorlig! Vi snakker om nesten 100.000 kroner! Hvordan skal jeg forklare dette... Er du helt gal Remo? Dette kommer til å koste deg jobben, garantert! Etter at han har fått tømt seg så klarer jeg ikke å holde han på gaffelen lenger. Men må tilstå at det hele er en spøk. 

Han godtok ikke dette, for regninga kom fra hotellet og var underskrevet av direktøren. Men etter ca. 15 minutter så blir han til slutt overbevist. Han forteller da at raseriet hadde tatt han når han åpnet eposten og så innholdet. 

- Jeg stod her med pc`en over hodet og holdt på å kaste den i veggen. Så måtte jeg løpe meg en lang tur før jeg kunne ringe deg, fortsatte en nå gjennomsvett men lettet Peer Jacob. - Hva skal man med fiender når man har sånne ansatte som deg, og forresten Remo, så hadde det ikke vært noen bombe at du hadde funnet på å gjøre noe slikt! Det blir lenge til neste tur for deg, avsluttet en rundlurt men glad "sjef"... 

mandag 12. desember 2022

Tryllekunsten!

Denne lille historien skulle i utgangspunktet aldri nedfelles skriftlig, men etter utallige oppfordringer så må jeg bite i det sure eplet. Det er imidlertid viktig at jeg aller først på det sterkeste fraråder eventuelle yngre lesere, og noensinne prøve på et lignende stunt. Denne tryllekunsten er nemlig gjort i en tid da vi gutta hadde det som kaltes for "nisselue" 

Hvorfor velger jeg så å dele denne litt "intime" historien med dere? Det er rett og slett fordi den nå etter hvert har vokst seg såpass stor, at jeg føler at tiden er inne for å gi den korrekte versjonen. Når jeg sier at den har vokst seg stor, så er det ikke sikkert at det er vondt ment fra de som videreførere "sagnet". 

Men de tenker kanskje på dagens mynt-størrelser, og ikke den som var gangbar da "tryllekunsten" ble utført. Du som har lest enkelte av historiene som popper opp her på Smooth Operator, mener kanskje at både helsevesen, justisdepartement, skolevesen og andre har sviktet i forhold til å fange meg og mine problemer opp. Men jeg kan berolige alle med at det har gått helt fint med meg, selv om det kan være vanskelig å fatte. Derfor er det videre viktig å understreke at alt som her skrives er et ledd i min egenterapi for å fjerne meg lett, fra ett noko brokete levnet... 

Så til saken. Som ung gutt var jeg kjent for å flytte grenser både når det gjaldt menneskelig fysikk, etikk, moral, ja i det hele tatt der det var mulig å utvide den alminnelige oppfatningen om ulike ting. Hvis det er riktig term å bruke. Flere enn meg bedrev denne "sporten", men til forskjell fra de andre så har jeg turt å stå for alle mine handlinger i ettertid, på godt og vondt. Av en eller annen merkelig grunn så kommer det alltid en eller annen slags forsvarstale før jeg starter på historiene, ikke et bra tegn:-)

Vi prøver igjen! En av mine venner (Per Edvardsen) feiret denne kvelden, sin 30-års dag på Stallgården Restauranthus. Hvor lenge det er siden? Det husker jeg helt ærlig talt ikke, men i hvertfall så hadde vi fortsatt de gode gamle kronestykkene, de med hest, hull, eller bilde av "Laffen" (Kong Olav V) Festen når uante høyder, og vi har lukket selskap i midtpartiet i første etasje på huset. 

Hvor mange som var tilstede er vanskelig å anslå, men at det var opp i mot 100 personer er jeg ganske sikker på. Even Engelhardt, som egentlig burde hatt sitt eget stand-up show for mange herrens år siden, underholder hele forsamlingen i mange timer. Dette falt i starten ikke undertegnede så tungt for brystet, men når oppmerksomhetssuget ble for stort, var det nesten så panikken tok meg... 

Det ville bli ufattelig vanskelig å nå kunne klare å gjøre noe som kunne oppfattes å være i nærheten av morsomt. Even hadde sopet gulvet med alle som prøvde seg på morsomheter. Han har nemlig en gudebenådet evne til å kontre på alle meldinger, uten betenkningstid. Men så kommer jeg på en "tryllekunst" som jeg hadde sett gjennomført for en tid tilbake. 

Det var en mann som stående på en stol, svelget ett kronestykke, for så å kneppe opp smekken, og brette frem samme krone fra den fremredel av "olonnet" sitt:-) Det var heller ingen tvil om at det var samme krone, for årstall og alt annet ble kontrollert før han svelget krona... Ett imponerende show, men jeg var usikker på om dette ville holde i denne forsamlinga. Som sagt så var humøret litt over middels på alle som var tilstede... 

Da dukker en ide opp i mitt hode, om at jeg skal prøve en variant av "tryllekunsten". Alle har vi eller har hatt ett eller annet avvik, sånn kroppslig eller fysiologisk sett. Mitt avvik var en alt for stor "nisselue" (sier var, for den er slitt bort opp i gjennom åra:-). Når jeg sier alt for stor, så er det en sannhet uten modifikasjoner! Så jeg får etter litt jobbing tak i en rull med kronestykker, av den gamle typen, ja! Når jeg ser på den så virker det ganske uoverkommelig, å skulle få puttet alle sammen inn i den berømte "nisselua", for jeg må skyte inn til de som måtte være i tvil, at tryllekunsten er ikke en illusjon altså:-) 

Men med hjelp av guds vilje, en god porsjon flaks, og ikke så rent lite smerte får jeg presset siste krone på plass. Utfordringen var å få dem til å holde seg der... Det gikk imidlertid over all forventning, og jeg får hjelp av mine assistenter (Bjørn "virus" Hval og Tommy Larsen) til å komme meg opp på ett bord i enden av lokalet. - Er det noen som har en femtilapp her?, spør jeg mitt undrende publikum. 

De tror selvfølgelig at dette er et forsøk på en "scam" og at de ikke vil se pengene sine igjen, så det drøyer litt før noen melder seg. Det er også kanskje det jeg husker best, for den "sprengende" følelsen jeg kjente under "nisselua" ville jeg ikke unnet min værste fiende, den dag i dag. Men en femtilapp kommer etter hvert frem til "magikeren", meg! Den brettes sammen så meget det lar seg gjøre, og jeg putter den i munnen. 

Med innøvde bevegelser som enhver ekte tryllekunstner kunne misunnet meg, svelger jeg så tilsynelatende femtilappen. På en eller annen måte klarer jeg å få den ut av munnen, uten at noen av tilskuerne oppdager det. Så når jeg nå lar flere av dem inspisere munnen min, så tror de at jeg faktisk har svelget den. 

Even Engelhardt kommer nå frem til bordet med en tom isbøtte, og plasserer den strategisk under smekken på min Levis 501… Med en innlevelse som mangler sidestykke knepper jeg sakte opp broka, og etter litt jobbing så får jeg frem ”litjekaln”, som Robert Sælbekk Hansen ville ha kalt den… Det går ett brus igjennom mitt publikum, for nå starter en seanse som har blitt en historie for den berømte boka som aldri kan skrives, men burde vært. 

En etter en slippes det ut kroner fra den omtalte ”nisselua”, og alle i rommet sitter nå med åpen munn å gaper, før de forstår hva de er vitne til. Da de kommer til seg selv, sånn ca. etter fjerde eller femte krone, så begynner de å telle høyt i kor. Når så den femtiende og siste krona lager en metallisk lyd isbøtta, bryter det ut ett totalt mayhem, eller hva det nå heter. 

Alle lurer på hvordan i kulsvarte hælvete denne ”illusjonen” ble gjennomført. Jeg tror alle i salen var overbeviste om at dette var et triks. Men de som var tilstede, som hadde spilt ishockey og fotball med undertegnede, skjønte at hver eneste krone faktisk kom fra ”nisselua”. 

Dette var en ekte ”tryllekunst” Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at servitrisen fikk de nevnte kronestykkene i driks etter stuntet. (det var ikke min skyld) 
 Nå har jeg altså sagt det, og ja, historien er sann! 

 Til slutt har jeg en liten bønn, og det er at hvis du skal viderefortelle den, så husk å bruk riktig beløp og ikke glem at det var kronestykker av den gamle typen, den gamle:-) 

fredag 9. desember 2022

Det er ikke størrelsen det kommer an på!



Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på, verken i bingen eller når det gjelder penger:-) Dette skal jeg prøve å gi et lite eksempel på i denne søte historien. Så heng med... 

Jeg har tidligere skrevet et par historier som jeg husker fra min jobb som julenisse i Norsk Tipping. Ja, det er faktisk det man føler seg som enkelte ganger, en julenisse, enkelt og greit. Når du er så privilegert at du får lov til å overbringe en sånn fantastisk melding til et annet menneske, en beskjed om at de har vunnet en "shit load of money", så finner jeg ikke noe mer dekkende ord en utrolig privilegert. 

Så selv om man bare er budbringer, så gir det enkelte ganger det samme rushet, som du også nok har følt da du gir noen en gave du selv vet vil bli en scoring (slang for godt mottatt) Som du helt sikkert forstår, så er det ikke like godt hver gang... 

Men enkelte øyeblikk brenner seg fast i hukommelsen, og gjør det litt vått på innsiden av øyeeplet hver gang du tenker på det. Dette er en sånn historie... De to siste årene har Norsk Tipping samarbeidet med P4 om noe som heter Lottofestivalen. Hva skal vi med enn slik festival tenker du kanskje, og det har jeg også gjort, mer enn en gang. Selvfølgelig er det for å selge mer spill, den som tror noe annet han må stå:-) 

Men uansett, så går i hvert fall konseptet ut på at det trekkes en ny millionær hver eneste dag i 14 dager. Vinneren trekkes ut hver morgen blant alle de som har levert ett Lotto eller Viking Lottospill.(neida, det velges ikke etter navneliste, det er en trekkemaskin som gjør jobben:-) Navnet som popper opp om morgenen, skulle i løpet av formiddagstimene overraskes med en koffert fylt med en million kroner. (symbolsk altså, så dere ikke går løs på en dere skulle få øye på som har en slik koffert, for da ville dere bli skuffet) 

Nok snikk snakk, to the business... Det er en tidlig mandag morgen, og tidlig blir ikke å overdrive. Den er så vidt passert halv sju, og undertegnede sitter i kontorene til P4 i Oslo. Der er også Asgeir Borgemoen, Celin Vanay og undertegnede. Navnet til dagens vinner popper opp på skjermen min, og etter få minutter er trekningen godkjent av Lotteritilsynet (for deg som ikke vet hva det er, kan jeg opplyse at det er de som overvåker Norsk Tipping på vegne av deg som spiller) 

Blir veldig omstendelig dette her kjenner jeg... men jeg har så lyst til å gi deg noen bilder på netthinna gjennom ord, og det er ikke så jævla lett, prøv sjøl:-) Som sagt så sitter vi tre samlet i Oslo, og dagens vinner viser seg å være fra Stord. Da er det for Celin å skaffe unge Borgemoen og Martinsen flybilletter til Stord, og en leiebil på flyplassen. 

Det ikke Celin klarer, er ikke verdt å kunne, når det gjelder å fikse ting. Hun er en reinkarnasjon av "Fixern", hvis det er noe som har hett det da. Jeg og Asgeir sitter i den alt for store bilen hans på vei til Gardermoen, og det eneste vi vet er at vinneren er ei dame på ca. 60, og at hun bor på Stord. Vi vet ikke en gang om dama er hjemme eller bortreist, hvis du skjønner. Denne jobben er det Celin som har, det å finne ut litt om dama ut i fra de opplysningene hun har fått. 

Vi lander på Stord, og får telefonen fra Celin, som har gravd frem alt vi trenger for å kunne overraske dama med en koffert fylt av en million blanke...”kroner” Det hun har klart å få til er at butikksjefen hos Mega Stord, som kjenner dama, skal ringe og be henne komme for å hente en rekommandert sending som det haster med. Noe som ikke er helt unaturlig, for på Stord snakker vi virkelig Post i butikk. 

Vinneren forklarer at hun skal til fysioterapeuten, men skal skynde seg innom før hun skal dit, siden det haster med ”sendingen”. Asgeir Borgemoen, som skal overlevere kofferten, og samtidig lage en liten ”stemningsrapport” blir kledd opp i ”Mega-bunad” og stiller seg i postskranken. Han gjør klar opptaksutstyret og gjemmer kofferten bak skranken. Jeg står litt på siden og later som ingenting, og vi bare venter. 

Begge kjenner vi jo litt spenningen, for ingen av oss vet hvordan ”gamla” ser ut, eller hvordan hun vil reagere på å få en mikrofon stukket opp i trynet. (og det etter å ha fått beskjed om at hun har vunnet en mill.) Så skjer det. Ei dame på ca. 150 cm, kommer som på gummisåler inn i butikken, og beveger seg sakte mot postskranken, der Borgemoen er installert. Butikksjefen nikker, og gir tegn til at dette er vårt ”offer”. Det varer og rekker, for dama er veldig usikker, hvorfor får vi snart vite… 

Hun kommer frem og sier til Asgeir – Hei jeg heter ”Bjørg” og det skulle være en sending til meg her, som det hastet med. Hun aner ingenting om hva som venter. Da drar Asgeir frem kofferten, og ber henne om å åpne den. Vinneren ser ut som hun har falt ned fra Mars, ja du leste riktig, jeg synes Månen er litt oppbrukt. Forsiktig åpner hun kofferten, men skjønner fortsatt ittno. 

Asgeir ber henne om å lese på plaketten som ligger der, og hun stotrer frem – Gratulerer du har blitt Lottomillionær!... Hun ser opp, og nå ser hun ut som om hun er på vei tilbake til Mars, så Asgeir må bryte inn med ”Jorden kaller Bjørg” og sier – Du har vunnet en million kroner i Lottofestivalen, gratulerer. ”Bjørg” trekker tre steg tilbake, setter hånden foran munnen, og det begynner å renne små tårer nedover kinnet hennes. – Det er ikkje sant! Det er ikkje sant, sier hun igjen og igjen. 

Asgeir, som nå også har blitt ganske våt i øya sier – Jo, det er sant, du har vunnet en million kroner. Nå renner ikke lenger små tårer, nå har de vokst til en flod nedover kinnene hennes. Undertegnede, klarer heller ikke å holde øya tørre lenger, når han ser reaksjonen fra den lille vevre dama, som står der med mascara som har flyttet seg fra øynene til kragen på genseren. Så der står vi da, Borgemoen, Martinsen og ”Bjørg”, og griner. Asgeir må avbryte intervjuet, for verken han eller vinneren er i stand til å få sagt noe fornuftig. – Vi kommer tilbake om litt, sier Asgeir, og slår av opptageren… 

Vi får tørket tårene, alle tre, og setter oss ved ett bord for å bli litt bedre kjent med ”Bjørg”. – Du reagerte ganske sterkt, sier Asgeir fortsatt preget av det vi har opplevd. – Ja, du skjønner det sier vinneren. Da det gikk opp for meg at dette var sant, så forsvant alle mine problemer som dugg for solen. -Du skjønner jeg er trygdet, og har levd på kredittkort i snart to år, for det er umulig å få det til å gå rundt økonomisk, som enke og med eget hus... 

Resten av samtalen er egentlig litt i tåka for meg, for jeg klarte ikke å ta øya fra den fantastiske ”Bjørg”, som satt der og la sjela si foran oss på bordet… Men det jeg husker, er at når jeg spurte hva det først hun skulle gjøre med pengene var, svarte hun – Jeg skal be hele min familie på middag, både barn og barnebarn, for det har jeg ikke hatt råd til på over 10 år… og så skal jeg betale ned all min gjeld… tusen tusen takk, dere to er mine engler…(her slutter jeg, for nå er jeg like bløt i øya igjen:-) 


onsdag 7. desember 2022

Bursdagspresangen!


Foto: Einar Bronken


Denne historien er også en sann historie fra virkeligheten, som tar oss tilbake til sommeren 1999. Noen husker kanskje Alle Gutter`s Bursdag, som var en feiring av undertegnede og ble holdt i Storhamar Ishall. 

En fantastisk kveld som inneholdt alle de ingrediensene ett 30-års lag skal ha. Der satt mine arbeidskolleger i dress og slips, Hells Angels med merker som ikke hadde tørket på ryggen, alle mine svirebrødre, tatere i hopetall og diverse andre. Lady Dragons serverte i sine korte skjørt, som heller kan beskrives som brede belter. 

Jokke med Tourettes spilte skjorta av seg i den gamle Kiss and Cry-båsen fra OL-94, som var rigget for anledningen. Alt dette var jo vel og bra, men den eneste fysiske gaven jeg fikk denne kvelden ble ett kapittel for seg selv. 
Med Frank Wahlberg og Kai Elvsveen i spissen hadde selvfølgelig noen av mine tyngste svirebrødre brukt sin kreativitet, og samlet tomflasker ett par helger og dermed fått nok kroner til å kjøpe en grisunge til meg. 

Tanken var jo i utgangspunktet god den, men problemet var at vi var midt i asfaltjungelen på Storhamar, og hvor faen gjør man av en gris klokka halv åtte en lørdag kveld der? Den hadde hatt en fin dag sammen med gutta, men etter noen timer i en handlevogn så var den ikke lenger like medgjørlig. 

Som den godhjerta mannen jeg er, så følte jeg ikke for å slippe den løs inne i hallen blant alle gjestene. I frykt for alle de skarpe gjenstandene som kunne finnes blant de gjestene som kalles reisende, valgte jeg en plan B. Den gikk ut på å få satt den bort, om ikke annet over natta. 

Men hvem i køl svarte natta tar i mot en levende grisunge en lørdag kveld, sånn på sparket. Etter å ha brukt ca. 500 kroner på å ringe opplysningen, for å få nummer til alle bøndene i distriktet, og negativt svar fra alle så var jeg ferd med å gi opp og la grisens skjebne avgjøres inne i hallen. 

Men den siste telefonen gikk til Ingvoldstad gård, og der traff jeg gubben sjøl som forbarmet seg over meg og sa jeg bare kunne komme med grisen. Det finnes en gud tenkte jeg i mitt stille sinn, og bestilte en Maxitaxi og satte kursen for Vang. 

Du kan sikkert gladelig se for deg situasjonen. En livredd taxisjåfør, en småpån Remo Andre, og en gris som sto og grynta i en handlekurv. Turen gikk helt fint til vi hadde passert Haugs Bilsenter, men da syntes "Jokka" at det var på tide å fjerne litt urin. De som har sett en gris urinere vet sikkert at det ikke er snakk om en diskret stråle, men mer som en dusj uten sparehode... 

Nå var gode råd dyre, så jeg fikk samtidig med en stadig tiltagende stank roet sjåføren ved å love gull, grønne skoger og shitload of money for turen. Så vi kom oss frem til Ingvoldstad. Der ble vi møtt av en smørblid grisebonde, som syntes det hele var humoristisk. - Du lyt hentn før fysste juli, førr da får je griser sjøl, sa han før jeg kastet meg tilbake i drosjen. 

Vel tilbake i ishallen fikk jeg kommet i gang med festen, sunget duett med Jokke, To Fulle Menn, selvfølgelig. Resten av denne kvelden er sensurert av hensyn til at jeg nå har egne barn, som kan få traumer av detaljer... 

Vi spoler derfor frem til den 1. juli, da tiden var kommet for å hente grisen. I ukene som hadde gått siden levering av "Jokka" hadde jeg fått alliert meg med ei gammal skrukke oppi Øvre Vang som skulle ta over ansvaret for dyret. Men det lå utfordringer i fleng og ventet, for hun kunne ikke ta den i mot før neste dag. 

Men en ting av gangen tenkte jeg, og fikk med meg min beste venn, Morten Andersen, ned på Statiol og leide en henger med høye sprinkelkarmer. Vi ankommer Ingvoldstad, men der er det ikke en kjeft hjemme. Så de to unge herrer i dongeribukser og joggesko bestemmer seg for å klare jobben sjøl. 

Vi kommer inn i det gedigne grisefjøset, og det var ikke vanskelig å lokalisere "Jokka". Som på få uker hadde gått fra søt smågris, til halvfet og mannevond. At ikke seansen inne i fjøset for å få grisen ut av båsen, gjennom gangen, over en Europall og inn på hengeren er festet til film er intet mindre enn en skandale.... 

Men vi klarte det, Andersen og jeg. Da vi er i ferd meg å begi oss ut på den mest uansvarlige livdyrtransporten  gjennomført noensinne i dette landet, kom sønnen på gården i sin stylede Amazon oss til unnsetning. 

- Dekk kan itte kjøre mæn slik. Det er itte lov å kjøre livdyr på åpen henger! Neivel? Så da? - Men hvis dekk itte skar langt så bære sætt vi på ei tom potetkasse førr å gjøra plassen grei at grisen, åsså fylle vi på litt flis. Fint! Brillefint, tenkte jeg. Vi ordnet biffen og satte kursen mot Hamar. 

Blikkene var mange fra både «publikum» og andre bilister, som kunne bivåne tidenes dyretransport i 30 km, fordi flisa bokstavelig talt føyk!
Nå stod neste utfordring for tur! Nemlig hvor faen skal jeg ha grisen i natt? Først kjørte vi opp i Lyren, men hengern fikk ikke plass i garasjen. Så kom jeg på at muttern og fattern var på tur akkurat denne helgen. Som tenkt, så gjort! 

Jeg kjørte videre med "Jokka" på hengern, med flis flagrende og fortsatt mange nysgjerrige blikk, og fikk hekta av hengern i Dr. Greves gt. 4. Men "Jokka" kunne jo ikke stå der out in the open, så jeg dro forteltet til gamlinga over hengern, satte inn en vaskebalje med epler og noe brød. Så til siste kapittel... 

Samme kveld spiller jeg fotballkamp, og klarer for første gang å brekke noen ribbein på en fotballbane. Vanligvis var jeg for rask og grasiøs til at noen kunne treffe meg. Men dagen etter skulle jeg skjønne hvorfor Gud hadde gjort dette mot meg. For jeg spretter opp søndag morgen, kommer meg ned i Greves gt. for å få henta "Jokka" så vi kunne ta fatt på vår siste reise, sammen. 

Turen gikk greit, og når jeg kommer frem til gården hvor "Jokka" skal bli en frittgående gris, sammen med andre av samme rase, kommer siste sjokk. Ei gammal kjærring, som nok om ikke i 100 år, ihvertfall en 60-80 år,  hadde stått med grevet i stubben. 

Jeg er høflig og spør hvor jeg skal slippe ut grisen, og så kommer svaret etter en pause på ca. 30 sekunder. - Du lyt bæran neri løa der, sa gamla, og pekte over jordet mot ei lita bu som lå ca. 500 meter borte. - He he, du tuller nå? - Nei, du lyt bæran, det er itte veg å du får itte kjøre åver jordet! 

Men hvordan innst inne kølsvarte hælvete skal jeg som har brekt flere ribbein, og aldri har tatt i en gris skulle kunne bære den dit? - Du bære tæk tak rundtn slik, kvitret gamla, og viste hvordan jeg skulle holde den. Hadde det vært en stubbe der så hadde nok grevet vært tilbake fortere enn faen.... 

Men det var bare å bite i det sure eplet, og med en styrke som jeg ikke vet hvor jeg hentet, bet jeg tennene sammen og fikk tak rundt den mannevonde "Jokka". Med ildende smerter i ribbeina, en hylende gris, og ei gammal skrukke som allerede var gått inn i huset igjen, spurtet jeg over jordet. 

 Etter de tapreste 500 meterne som har vært løpt av mann og gris i Norge noensinne, kunne jeg kaste "Jokka" over gjerdet og inn til hans artsfrender, som nok ikke hadde sett en grisebonde som meg før. Det er mulig jeg fantaserer litt, men jeg mener bestemt å huske at de lo, og lo høyt av han som hadde kommet hylende i kor med en gris over jordet... 

 Men når enden er god, er allting godt. "Jokka" endte sine dager noen måneder senere og havnet som julemiddag spredt rundt i slekta. For 140 kg slaktevekt er ikke småtteri... 

Når jeg ser tilbake så ville jeg ikke vært denne gaven for uten. Ikke bare ble det en god historie, men jeg fikk bevist at ingen kødder med jakka mi!

Tullbetjent Gustafsson!



Da var det på tide å prøve seg med en liten "dragning" igjen. Fra tiden som benkesliter i Storhamar sitter mange ulike minner igjen. Noe som er umulig å viske ut fra harddisken er vår faste sjåfør. At vi aldri kom ut for en skikkelig smell, kan ikke han ta hele æren for i hvertfall... 

Mannen jeg snakker om er Trygve Iuell. (uttales Jul). Han er kanskje den i verden som har like bred yrkeserfaring som undertegnede. Her svinger det fra Kaptein i forsvaret, dørvakt på Festiviteten Kino, videojournalist i TV-Innlandet og sist men ikke minst buss-sjåfør. Jeg har kjent Trygve nesten hele livet. 
Mitt første møte med han sitter brent fast i hukommelsen. Året er 1975, og muttern og fattern tar med seg junior på kino for første gang. Filmen vi skal se er "Marve Fleksnes". Men i døra så møter vi en ikke spesielt smidig dørvakt, nevnte Trygve. Med brysk tone blir familien "Glum" (undertegnede med sine foresatte) avvist i døra, fordi jeg er 6 år, og det er 7 års aldersgrense på filmen. Det spilte ingen rolle at både mor og far var med, regler er regler var svaret fra "Myggen" (kallenavnet på Trygve) I dag kan jeg le av det hele, men det er ikke så lenge siden dette traumet slapp taket i undertegnede. 

Derfor har jeg også benyttet en hver anledning til å minne Trygve på hendelsen, og det har jeg gjort i snart 35 år:-) En liten avsporing, men dette er faktisk bakrunnen for at jeg bestemte meg for å gjennomføre "gagen" som du nå skal få høre om... Som nevnt så var Trygve fast sjåfør for Storhamar Hockey. Vi nærmest fløy ukentlig mellom Hamar-Oslo, Hamar-Trondheim, Hamar-Fredrikstad osv. Når jeg sier at vi fløy, så er det fordi det nesten er sant. Sagt i en setning så var ikke bussene som Trygve fikk en hånd på rattet i spesielt "daukjørte". 

Denne gangen er vi imidlertid på treningsleir i Sverige ett eller annet sted, husker ikke hvor. Som vanlig er Trygve sjåfør, og som vanlig setter han sin ære i at vi ikke skal bruke unødvendig tid på hjemreisen. Men en utfordring dukker opp, nemlig at den korteste veien hjem går over Østby ved Trysil, og den tollstasjonen stenger klokka 2000 på kvelden. Det betyr at de som kjører buss og lastebil i utgangspunktet ikke kan passere her etter nevnte tidspunkt. 

Trygve gjør en heroisk innsats gjennom hele den dagen vi skal reise hjem, for å prøve å komme i kontakt med tollerne, slik at vi kan få dispans til å kjøre over Østby til tross for at det er stengt. Han lykkes imidlertid ikke, men tar så en eplekjekk avgjørelse. - Je kjøre bære rætt over, å ser dom øss, så ser dom øss, sier Trygve med Clint Eastwood-stemmen sin. (Ha!) "Myggen" håper at denne "helt ville" avgjørelsen skal gi litt kred i gruppa. 

Men det han ikke har tatt med i betraktningen, er at en av de som hører denne brautinga er meg. Selv om dette er mange år siden, så var det noen som hadde det som kaltes mobiltelefon. Det fantes selvfølgelig også en fastmontert i bussen. Tore "bamsemums" Løvås, var på denne tiden i styret til Storhamar, og som ansatt i forsikringsbransjen var han betrodd en mobil. Det var denne jeg fikk låne til å gjennomføre "dragningen". 

Vi nærmer oss grensen, og man kan merke at Trygve ikke er helt komfortabel med sin avgjørelse om å passere grensa ulovlig. Men han viser selvfølgelig ikke dette for noen, men vi kan merke det på farten. Han tror nok helt sikkert at hvis han bare kjører fort nok, så vil ingen legge merke til den sterkt uniformerte 60 seters bussen fra Hamar Bilutleie. 

Vi har passert grensa for ca. fem minutter siden, og Trygve føler seg nå trygg, noe han triumferende gir uttrykk for . Helt bak i bussen kan vi høre den nå litt mer enn eplekjekke sjåføren braute om sin "forbrytelse". Da ringer plutselig telefonen ved siden av Trygve, og en stemme sier -Heisann, heisann! Det er Tullbetjent Gustafsson som ringer, och jag søker Trygve Jul. - Det er meg det, sier en nå lettere stresset Myggen. 

Han skjønner nå hva som er i gjære. For at det hele skal bli troverdig, så forklarer jeg at vi har observert bussen som passerte grensa uten å stoppe, og at vi hadde ringt telefonnummeret som var blåst opp over hele siden på bussen. Vi hadde snakket med disponent Johan Græsby, og han hadde gitt oss nummer og navn på Trygve. 

 Jeg kjører på med alt jeg har av krutt - Er inte du klar över reglarna förr at kryssa riksgrensen mellom Norje och Sverije? - Joda, men du skjønner jeg skal tilbake på tirsdag, og tenkte at jeg muligens kanskje kunne få komme innom med papirene da? Men Tullbetjent Gustafsson er urokkelig. Han sier - Nej, nej, nej! Vi har sett oss lei på alla smitningarna över grensen, så du måste venda bussen och komma tilbaks. Om inte vill ni bli innhentat av en uniformerat polisbil, och bussen vil så bli beslagtagit! 

Nå er den eplekjekke tonen helt bort hos "Myggen", og fargen på ansiktet står nå i stil med den røde reklamen på bussen. Han hogger inn bremsen, tar mikrofonen og sier - Sorry gutter! Men det er en jævla toller som har sett øss, så vi må snu å rese tellbakat tell grensa... Det er ikke akkurat noen firefelts vei oppe i de dype skoger, men med guds vilje og litt flaks så får "Myggen" snudd bussen og satt nesa mot Sverige igjen. 

Etter 10 minutter er i fremme, men det er mørkt på tollstasjonen, helt mørkt. Trygve prøver å virke rolig, og sier at han må vente der, hvis ikke så blir bussen beslaglagt. - Å dæ trur je itte att`n Johan ville synes er noe stas, sier Trygve som et dårlig forsøk på å lindre på irritasjonen som nå har bredt seg i bussen, fordi vi blir veldig forsinket hjem. 

 Da er det på tide at "Tullbetjent" Gustafsson gir seg til kjenne. Så med en stolthet som savner sidestykke manøvrerer undertegnede seg fremover i bussen, og sier så til "Myggen" - Vi kan bare reise, for det var jeg som ringte deg... Humor, det er vel å overdrive, at "Myggen" tok dette på en voksen måte:-) Etter noe banning, får han imidlertid bussen i gir igjen, og vi setter kursen tilbake mot Nårje... 

Hvorfor kunne du ikke bare sluppet meg inn på Marve Fleksnes filmen i 1975?