Mannen jeg snakker om er Trygve Iuell. (uttales Jul). Han er kanskje den i verden som har like bred yrkeserfaring som undertegnede. Her svinger det fra Kaptein i forsvaret, dørvakt på Festiviteten Kino, videojournalist i TV-Innlandet og sist men ikke minst buss-sjåfør.
Jeg har kjent Trygve nesten hele livet.
Mitt første møte med han sitter brent fast i hukommelsen. Året er 1975, og muttern og fattern tar med seg junior på kino for første gang. Filmen vi skal se er "Marve Fleksnes".
Men i døra så møter vi en ikke spesielt smidig dørvakt, nevnte Trygve. Med brysk tone blir familien "Glum" (undertegnede med sine foresatte) avvist i døra, fordi jeg er 6 år, og det er 7 års aldersgrense på filmen. Det spilte ingen rolle at både mor og far var med, regler er regler var svaret fra "Myggen" (kallenavnet på Trygve)
I dag kan jeg le av det hele, men det er ikke så lenge siden dette traumet slapp taket i undertegnede.
Derfor har jeg også benyttet en hver anledning til å minne Trygve på hendelsen, og det har jeg gjort i snart 35 år:-)
En liten avsporing, men dette er faktisk bakrunnen for at jeg bestemte meg for å gjennomføre "gagen" som du nå skal få høre om...
Som nevnt så var Trygve fast sjåfør for Storhamar Hockey. Vi nærmest fløy ukentlig mellom Hamar-Oslo, Hamar-Trondheim, Hamar-Fredrikstad osv.
Når jeg sier at vi fløy, så er det fordi det nesten er sant. Sagt i en setning så var ikke bussene som Trygve fikk en hånd på rattet i spesielt "daukjørte".
Denne gangen er vi imidlertid på treningsleir i Sverige ett eller annet sted, husker ikke hvor. Som vanlig er Trygve sjåfør, og som vanlig setter han sin ære i at vi ikke skal bruke unødvendig tid på hjemreisen.
Men en utfordring dukker opp, nemlig at den korteste veien hjem går over Østby ved Trysil, og den tollstasjonen stenger klokka 2000 på kvelden. Det betyr at de som kjører buss og lastebil i utgangspunktet ikke kan passere her etter nevnte tidspunkt.
Trygve gjør en heroisk innsats gjennom hele den dagen vi skal reise hjem, for å prøve å komme i kontakt med tollerne, slik at vi kan få dispans til å kjøre over Østby til tross for at det er stengt. Han lykkes imidlertid ikke, men tar så en eplekjekk avgjørelse. - Je kjøre bære rætt over, å ser dom øss, så ser dom øss, sier Trygve med Clint Eastwood-stemmen sin. (Ha!)
"Myggen" håper at denne "helt ville" avgjørelsen skal gi litt kred i gruppa.
Men det han ikke har tatt med i betraktningen, er at en av de som hører denne brautinga er meg. Selv om dette er mange år siden, så var det noen som hadde det som kaltes mobiltelefon. Det fantes selvfølgelig også en fastmontert i bussen.
Tore "bamsemums" Løvås, var på denne tiden i styret til Storhamar, og som ansatt i forsikringsbransjen var han betrodd en mobil. Det var denne jeg fikk låne til å gjennomføre "dragningen".
Vi nærmer oss grensen, og man kan merke at Trygve ikke er helt komfortabel med sin avgjørelse om å passere grensa ulovlig. Men han viser selvfølgelig ikke dette for noen, men vi kan merke det på farten. Han tror nok helt sikkert at hvis han bare kjører fort nok, så vil ingen legge merke til den sterkt uniformerte 60 seters bussen fra Hamar Bilutleie.
Vi har passert grensa for ca. fem minutter siden, og Trygve føler seg nå trygg, noe han triumferende gir uttrykk for . Helt bak i bussen kan vi høre den nå litt mer enn eplekjekke sjåføren braute om sin "forbrytelse".
Da ringer plutselig telefonen ved siden av Trygve, og en stemme sier -Heisann, heisann! Det er Tullbetjent Gustafsson som ringer, och jag søker Trygve Jul.
- Det er meg det, sier en nå lettere stresset Myggen.
Han skjønner nå hva som er i gjære.
For at det hele skal bli troverdig, så forklarer jeg at vi har observert bussen som passerte grensa uten å stoppe, og at vi hadde ringt telefonnummeret som var blåst opp over hele siden på bussen.
Vi hadde snakket med disponent Johan Græsby, og han hadde gitt oss nummer og navn på Trygve.
Jeg kjører på med alt jeg har av krutt - Er inte du klar över reglarna förr at kryssa riksgrensen mellom Norje och Sverije?
- Joda, men du skjønner jeg skal tilbake på tirsdag, og tenkte at jeg muligens kanskje kunne få komme innom med papirene da?
Men Tullbetjent Gustafsson er urokkelig. Han sier - Nej, nej, nej! Vi har sett oss lei på alla smitningarna över grensen, så du måste venda bussen och komma tilbaks. Om inte vill ni bli innhentat av en uniformerat polisbil, och bussen vil så bli beslagtagit!
Nå er den eplekjekke tonen helt bort hos "Myggen", og fargen på ansiktet står nå i stil med den røde reklamen på bussen.
Han hogger inn bremsen, tar mikrofonen og sier - Sorry gutter! Men det er en jævla toller som har sett øss, så vi må snu å rese tellbakat tell grensa...
Det er ikke akkurat noen firefelts vei oppe i de dype skoger, men med guds vilje og litt flaks så får "Myggen" snudd bussen og satt nesa mot Sverige igjen.
Etter 10 minutter er i fremme, men det er mørkt på tollstasjonen, helt mørkt.
Trygve prøver å virke rolig, og sier at han må vente der, hvis ikke så blir bussen beslaglagt. - Å dæ trur je itte att`n Johan ville synes er noe stas, sier Trygve som et dårlig forsøk på å lindre på irritasjonen som nå har bredt seg i bussen, fordi vi blir veldig forsinket hjem.
Da er det på tide at "Tullbetjent" Gustafsson gir seg til kjenne. Så med en stolthet som savner sidestykke manøvrerer undertegnede seg fremover i bussen, og sier så til "Myggen" - Vi kan bare reise, for det var jeg som ringte deg...
Humor, det er vel å overdrive, at "Myggen" tok dette på en voksen måte:-) Etter noe banning, får han imidlertid bussen i gir igjen, og vi setter kursen tilbake mot Nårje...
Hvorfor kunne du ikke bare sluppet meg inn på Marve Fleksnes filmen i 1975?
