En uke på Kairo!

Siden skribenten på Smooth Operator har vært så heldig å få nyte en uke nesten alene i fjellheimen på Vinstra, føler han for å dele med både kjente og ukjente sitt aller første reisebrev, ever! (kanskje fordi det er en av de første reisene han husker alt fra:-)

Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne når man har vært så ufattelig privilegert at man har fått låne denne perlen av en hytte. Men ved hjelp av noen bilder skal jeg forsøke å gi en liten oppsummering av mitt opphold her på Afstjønna.

Jeg kom opp i nattens mulm og mørke, med ett par brune under skjorta, men til tross for en liten promille klarte jeg etter en haug med om og men å få fyr på peisen. Du kan jo selv tenke deg hvordan temperaturen var inne i bygningen, som hadde stått uten tilsyn i mange dager.
Men det er utrolig hva tålmodighet og nok tilgang på briketter og tennveske kan gjøre.



Dag 2 spratt jeg opp før fuglen hadde begynt sånn smått å fise, og fikk foreviget en fantastisk soloppgang der i horisonten. Solen står jo opp like bak ”hjørnetanna” (hytta til Anne og Terje), men det er vel også det mest positive som kan sies om den delen av dette fantastiske stedet.



Dagen gikk med til å gjøre meg kjent på hytta, og takket være en åpen ”hotline” til både Godseierinnen og medeier, så fant jeg frem sånn smått om senn. Men det var jo ikke tid til å sprade rundt innendørs, når solen skinte som den gjorde denne dagen. Med PC`en på fanget og ett glass rødvin inntok jeg derfor ”solveggen”. Her ble det skrevet mellom 30 og 40 sider til mine kommende verker. Du kan godt si jeg følte meg som en Jens Bjørneboe ”light” her jeg satt og knastret.



Dagen fortsatte i samme sporet og uten å overdrive kan jeg vel si at dette var en dag helt på høyde med det beste i utlandet. Solen nektet på en måte å slippe taket over Afstjønna:-)



Så kom punktet som jeg utrykkelig hadde fått beskjed om på forhånd, og det var å ta med drikkevann. Jeg trodde at noen bokser med øl kunne gjøre susen, men så feil kan man ta. Men det finnes alltid en løsning på Afstjønna. Etter en telefon til ”hotlinen”, gikk jeg derfor med friskt mot bortover veien for å finne den mye omtalte kilden, som skulle befinne seg ca. 100 meter bortenfor Bakerbua.



Men kilden skulle vise seg litt komplisert å finne og veibeskrivelsen var vel ikke akkurat det man kan kalle ”på høyde med det best i utlandet”
Kai sa - borti svingen der! Kristin sa – du må liksom lete litt der, det er liksom en runding med noe stein og sånn…. Jaa du! Takk for det!

Etter det man kan kalle en manngard utført av en person var jeg i ferd med å gi opp letingen etter den berømte ”kilden”. Som manna fra himmelen ser jeg imidlertid Trond, som var det eneste på Afstjønna som pustet, foruten meg (og bikkja hans), i løpet av denne dagen...
Han kommer meg i møte borti gata med en øks i hånda, og jeg blir litt usikker på om han tror det er ”byfolk” som har trengt seg inn her oppe. Men han legger fort den ballen død, og forteller at Kristin har vært på tråden for å be om assistanse til ”gardsgutten”, som trenger vann.

Ved hjelp av Trond finner jeg ”kilden” og får fylt en 5-liter med en blanding av friskt kildevann og grønskebånnslim. For man kan vel trygt si at det mangler litt vedlikehold akkurat her. Men som den villmarkens sønn jeg hadde blitt etter 17 timer på fjellet, så jeg glatt forbi de grønne slintrene som fylte ”dunken” min.

Vel tilbake på hytta, var det bare smil og lutter glede å spore hos unge Martinsen, for nå kunne det kokkeleres til den store gullmedaljen.

Innkjøpene var gjort, men i min søken etter tilbehør fant jeg noen bokser med Tronhjem Sodd, som straks ble mer aktuelt enn å steke kjøttdeig. (det hadde selvfølgelig ingenting med at jeg hadde kjøpt Brelett og ikke Margarin å gjøre:-))



Måltidet ble selvfølgelig inntatt i solveggen. (her bør det etter min mening vurderes en markise som kan skjerme litt på solrike dager)
Så ble det noen timer til med skriving, før solcellepanelet tok kvelden og jeg måtte ty til lektyre som kunne gi føde til min kreative hjerne. Hva jeg snakker om? Donald Pocket selvfølgelig. Man kan vel si at det heller ikke satte noen demper på min glede over å være mol pine alene her oppe i PARADIS!



Det siste jeg gjorde denne kvelden var å forsikre meg om at solen også går ned på Afstjønna, selv om dette tar mye lengre tid her enn andre steder:-)



Sånn gikk dagene med sol, hygge, peiskos, lesing, avslapping osv… Høres sikkert ubehagelig ut men jeg kan berolige med at det gikk helt fint. Onsdag og torsdag gikk stort sett med til å sende bilder til Godseierinnen for å berolige med at hun slettes ikke gikk glipp av noe som helst, der hun satt foran sin PC, i regnvær på Hamar:-)



Fredag var eierne meldt på ”Gratishaugen” og ankom hytta sånn ca. kl. halv ni på kvelden. Da ble de møtt av en hytte som var oppvarmet litt over gjennomsnittet kan man vel si. Jeg hadde tatt min oppgave seriøst og det gikk nok med ett par tre favner (uten at jeg vet hvor mye en favn er).
Etter kort tid ble det disket opp med rakfisk og alt tilbehør som seg hør og bør når herskapet ankommer Kairo.



Lørdag snudde været ikke overraskende, men dette kan aldri sette en demper på et opphold på Afstjønna. Godseierinnen viste nå imidlertid en helt ukjent side av seg selv, og brukte det meste av dagen på å klage over at undertegnede laget for høye tårn på avtredet i skjulet. Dette følte jeg litt ubehagelig, siden jeg har en normal avgang av avfallstoffer ca. 7 ganger pr. dag.

Kai var imidlertid veldig påpasselig og fikk ordnet med plass slik at Godseierinnen også kunne bruke avtredet uten at det kilte alt for mye:-)

At det er faste plasser inne i hytta fikk jeg også smertelig erfare. For etter fem dager hvor jeg hadde kunnet bevege meg fritt. Var det nå plutselig sånn at jeg hele tiden måtte kaste ett blikk på Godseierinnen før jeg satte meg ned. Etter at hun hadde løpt som ”Rainman” frem og tilbake i en halv time, fordi jeg satt på ”hennes” plass ved peisen. Måtte hun også gi verbalt uttrykk for at hun ikke klarte mer – Du må passe deg, jeg klarer ikke å finne roen uten plassen min, sa Kristin.



Etter dette gikk alt mye lettere. For nå behøvde jeg bare å vente med å sette meg til hun hadde satt seg. For det skal ikke skyves under sofaen, at hun plutselig kunne finne på å innta andre plasser i hytta. Også disse er forbeholdt Godseierinnen. Hun er det vi i gamle dager kalte ”først i alt, og tar alt mitt eget”



Det var imidlertid noen unntak. Og det var når hun selv fant det for godt å innta horisontalen på sofaen. Da trodde jeg at kysten var klar, og at man kunne hvile stumpen på godstolen ved peisen. Men jeg hadde selvfølgelig glemt at arveprinsen, Endre, også var på hytta. Jeg har nå lært at han er nummer to i rekka på stolen ved peisen. Men som den joviale ”Drengen” jeg er, så lot jeg som om dette ikke affiserte meg. I mitt stille indre ga jeg han imidlertid ett navn og det ble ”Englegullbæsj”:-)

Vi hadde også gleden av å ha ”lokalt” besøk av Kristins slektinger, Ingrid og Kristin, som hadde med seg en Kinesisk spisshund og kaker av mange slag. (MEN IKKE VG!!!)
Det var imidlertid et veldig hyggelig besøk og vi snakket om løst og fast, mest løst mener jeg å huske. For de som har møtt ”fjellfolket” på Vinstra, vet jo at de har problemer med å holde fokus i særlig mer enn 30 sekunder på det samme samtaleemnet:-)

Lørdag kveld ble avsluttet med et tacomåltid som seg hør og bør på Afstjønna. (denne kvelden spiste også ”Englegullbæsj” samme mat som oss andre. (Fredag fikk han grøt selvfølgelig)

Så kom dagen, som måtte komme. Søndag, og avreise. I utgangspunktet var det planlagt tidlig takeoff. (fordi ”Englegullbæsj egentlig skulle hjem for å se Liverpool-Manchester United på TV. Han hadde nemlig veddet en sixpack med Julebrus på Liverpool)

Men som en gave fra himmelen, ringte Tor Arne, og sa at de hadde tenkt seg en tur opp for å se på fasilitetene og omkrinsen. Kona hadde nemlig bare hørt om Paradiset tidligere. Derfor fikk undertegnede nyte også denne 7. dagen på hytta til det fulle. Så en stor takk til Tor Arne og frue, og ædda bædda til ”Englegullbæsj”:-)



Men alt i alt, et fantastisk opphold som for alltid vil ligge som et godt minne på harddisken til unge Rablings. Håper at jeg også i fremtiden kan få komme tilbake til Afstjønna, og nyte fantastiske dager med eller uten herskapet! TUSEN TUSEN TAKK FOR TILLITTEN OG LÅNET AV PERLEN, KAIRO:-)

”Fjellfinn”

Englandsfarerne!

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!

Tjuvpermen

Hei igjen kjære leser, og beklager at det har skjedd lite nytt på bloggen i en snau uke. Jeg kunne nå selvfølgelig dratt en skikkelig sjørøverhistorie, men fordi jeg er så ærlig at jeg nesten lider av det, så kan jeg kort oppsummere at det har vært noen holmer, skjær og litt olje på hjemmefronten i det siste. Men floka ser ut til å kunne løse seg, igjen:-)

Denne historien blir som mange av de andre en selvsentrert affære, men fordi jeg har mistanke om at det sitter i hvertfall en håndfull å venter på den, så hopper vi i det...

Dette er mot slutten av de glade -80 åra. På den tiden da den norske mann (og kvinne) i hus og hytte takker sin store gud, fordi Remo Andre nå passer Konge og fedreland. Ikke helt alene selvfølgelig, men det går fortsatt "gjetord" om de som tjenestegjorde akkurat på denne tiden.

Det finnes mange grener i forsvaret, men det er hevet over enhver tvil at de viktigste soldatene tilhører Sambandet. Så også undertegnede, selvfølgelig. Etter tre uforglemmelige måneder på rekruttskole ved Hærens samband øvningsavdeling ved Jørstadmoen, så blir Kongen i Statsråd enige om at de nå trenger de beste soldatene stasjonert på Østlandet.

Mitt navn var etter ryktene spesielt nevnt, fordi jeg hadde stått på såpass under mine tre måneder med opplæring at flere hadde sett mitt potensiale.

Så med graderingen "Strengt Hemmelig", et døgn i telt, Skyttermerket, Infanterimerket (nesten men ble disket fordi jeg bommet på avstandsbedømmelsen, ble jeg beordret til å tjenestegjøre ved DKØ.
For eventuelle yngre lesere så kan jeg fortelle at dette var forkortelsen for Distriktskommando Østlandet, og stedet hvor Generalen hadde sitt sete.

At Kongen i Statsråd hadde kommet til dette, passet egentlig undertegnede perfekt fordi jeg nå kunne strede frem med ishockey"karrieren" på Hamar.

Min jobb blir naturlig nok ved Sambandsavdelingen DKØ. Sammen med en haug med Grenaderer (vervede soldater), hadde jeg og noen menige soldater ansvaret for "perfing" (schiffrere og sende topphemmelige informasjon om mistenklige fiskebåters bevegelser rundt ved Bjørnøya) og å betjene sentralbordet ved DKØ.

Det er egentlig en helt egen historie, sentralbordet altså. For her snakker vi et bord av den gode gamle sorten, med snoring og blinkende lamper, ingen "digital drit". Men fordi det egentlig er en egen historie skal jeg hoppe kjapt og lekent tilbake til denne.

Som krumtapp i det Norske Forsvaret, og samtidig en ung lovende ishockeykeeper, fotballspiller osv., så ble det ett krevende år ved DKØ. Det høres kanskje rart ut, men jeg sov ikke så godt de nettene jeg ikke selv hadde hendene på rattet ved sambandsavdelingen.

Men på denne tiden så ble jeg trukket mellom to forholdsvis store idretter. Som toppscorer for Storhamars juniorlag i fotball, og reservekeeper for Storhamar Hockey, så forsøkte jeg å få denne logistikken til å gå opp etter beste evne.

Derfor kunne jeg heller ikke si nei, da min jr.trener på denne tiden ringte og sa de trengte mine tjenester i Norway Cup. En turnering jeg aldri før hadde deltatt i, og når den siste sjansen så byr seg måtte jeg si ja. (mest for at laget trengte meg, og ikke for min egen del som du sikkert skjønner)

Men det er noen skjær i skjøen her, fordi turneringen faller sammen med både nattevakt ved DKØ (startet kl. 2000, og sluttet 0600 neste morgen) og den første treningen på is med Storhamar. Som den oppofrende fyren jeg er så satser jeg på å klare alt...

Dette måtte gå galt! Men jeg betalte prisen fordi jeg ikke hadde hjerte til å skuffe verken medsoldater eller lagkamerater.

Vi er ferdig med siste kamp den første dagen i Norway Cup, og jeg må komme meg tilbake fra Ekebergsletta til Storhamar ishall. Men så dukker pressen opp i form av en forholdsvis veldreid ferievikar fra Hamar Arbeiderblad.

Hun ønsker å lage en sak på denne "Supermannen" som skal prøve å gjøre tre ting på en gang.

Hun intervjuer (se faksimile) og jeg svarer etter beste evne (som du sikkert snart vil skjønne var meget mangelfull, evnen altså) på alle spørsmål. Som sant er så sier jeg at det nok blir en utfordring å rekke tidsnok til nattevakten ved DKØ.

- Så du skal ta en "tjuvperm", sier hun. Dette bekreftes med et nikk av undertegnede. Mine undersåtter ved sambandet vil sikkert dekke meg, sier jeg, mens jeg forklarer at Solfrid, Bjørnulf, Rune og de andre Grenaderene er godt drillet i slike situasjoner.

Jeg kunne vel for faen ikke forutsett at denne vedldreide dama skulle "fucke" meg så til de grader. Hvorfor? Jo, det skal jeg komme tilbake til om litt...

Første trening på is er gjennomført, og jeg rusher ut til DKØ for å ta fatt på min nattevakt. Den gjennomføres som vanlig til 100%, og alle i hus og hytte sover trygt.

Skiftet et ferdig kl. 0600, og jeg drar hjem til min mor for å sove (jeg hadde hjemmeboer status, ett krav jeg satte for å si ja til tjenesten i Hamar). Men jeg ha ikke mer enn så vidt fått lukket øya, så kommer muttern styrtende inn på rommet. - Remo! Remo, du må stå opp, nesten hyler hun, og får forklart at det er sjefen på "Dkø`n" som skal ha tak i meg...

Kode Rød, er det første som slår meg, helt til jeg får snakket med sekretæren som er i den andre enden av røret. Hun sier - Major Senderud vil ha deg i permuniform på sitt kontor i løpet av 10 minutter, sier hun.

Jeg ville jo ikke skuffe "sjefen", så jeg spretter inn i uniformen, kaster meg i Nissan Micra`en min og fiser ut til DK`n.

Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at dette ikke er noen "kosevisitt" jeg skal på inne hos den godeste Senderud. For så fort jeg kommer innenfor døra, ser jeg tre-fire kritthvite Grenaderer (i trynet altså, de hadde jo uniform) som ser på meg med medfølende øyne.

Vel inne på kontoret til Major Senderud, blir mine mistanker bekreftet -RRRRRRRREEET, roper han. Og dette var mildt sagt uvant kost, fordi vi på huset til vanlig hadde en litt uformell tone mellom de ulike stillinger og grader.

- Har du lest HA i dag, roper han, og da mener jeg roper. Som sant er svarer jeg at det har jeg ikke rukket.

Da drar han opp avisa og holder den opp foran meg - SER DU HVA SOM STÅR PÅ ØVERST PÅ FØRSTESIDEN?, hyler han.

Der lyser en etter mitt skjønn den lite sexy overskriften "Remo på Tjuvperm"... (den veldreide vikaren hadde klart det, virkelig klart det)

- Skjønner du at det Norske Forsvaret ikke kan akseptere at soldater tar seg til rette, roper han hysterisk. Så fortsetter han med en utskjelling som nå begynner å ta uante høyder, etter min mening.

Så etter ti minutter i stram giv akt, så spør jeg om han har mine papirer foran seg. - Det kan jeg love deg unge mann, for vi skal nå vurdere å forflytte deg, sier han fortsatt med "sintestemmen" sin. - Står det noe om at jeg har nedsatt på hørsel, spør jeg videre...

Da går den godeste Majoren i svart, og jeg må fjernes fra hans kontor fordi han nok lider av ett mildt illebefinnende. Neste morgen må jeg igjen møte ved Sambandsavdelingen, og dette skulle også bli min siste dag her.

Alle er samlet i kjelleren. Alt fra de sivile sentralbordbetjentene, Inger Kari Gløersen og Bolme, til Kaptein Erstad og Grenaderene.

Jeg blir beordret til å ta plass ved siden av Major Senderud, som denne morgenen har en uvanlig rødfarge i ansiktet. (han hadde nemlig en normal rødlig farge, uvisst av hvilken grunn:-) -RRRRRRRRRRET, skriker han, igjen med sintestemmen, før han fortsetter.

- Refselsesordre nr. 1 bla - bla -bla, skriker han. De øvrige står i rett og stirrer på meg, som om jeg hadde dessertert:-) (har i ettertid skjønt at dette va den første refselsen ved DKØ`n på mer enn 20 år, noe de var stolte av)

Nå begynner historien å bli lang, så avslutningen er nær. Enden på denne visa ble at jeg headhuntes til FDI5 ved Terningmoen i Elverum, er 700 kroner fattigere.

Og med en lærdom av at man aldri skal prøve å ofre seg ved å gjøre TRE TING PÅ EN GANG:-)

Skihoppet!

Du vil kanskje etter å ha lest dette endelig ha fått bekreftet at jeg aldri har vært helt pr. kasse. Eller sagt på en annen måte var den som stod først i køa når inteligensen ble utdelt. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde, men så slo døra utover...

Det å være beskjeden og stille har liksom aldri vært min greie, for med mitt hardpakkede ego som jeg har touchet innom i tidligere historier, så har jeg liksom alltid tatt munnen litt for full. Denne historien viser imidlertid at jeg uten å braute kan si at jeg lever etter ordtaket som sier "you play, you pay".


Vi snakker om tidlig nittitall, og min gode venn Clas Brede Bråthen er bosatt i Hamar-regionen. Først og fremst fordi han var på barnerov på Rena i helgene (er for øvrig gift med henne i dag, og har snart tre unger), men også for at han på denne tiden gjorde sine siste patetiske forsøk med planker på beina:-) (hoppski for den som måtte være i tvil)


Denne episoden, hvis det er riktig uttrykk, blir til under en "lun" aften. Bråthen og undertegnede inngår det vanvittig barnslige veddemålet, om at hvis jeg hopper på ski, så skal Clas Brede stå i mål på en hockeytrening med a-laget til Storhamar.


Hva slags veddemål er egentlig det? Her skal jeg satse liv og lemmer! Bråthen risikerer i værste fall å få et kutt og noen blåmerker.

Dette sier jeg fordi jeg har utelatt å nevne, at jeg aldri har hatt såkalte hoppski på bena tidligere. Min eneste nærkontakt med denne absurde idretten fra før var noen spede forsøk med langrennski på et tilnærmet flatt jorde ved Gubbestua som 6-åring.


Denne gangen var det derimot alvor. Bakken hvor det skulle skje tror jeg het Lønnbergbakken, og ligger på Raufoss. Men ikke nok med at bakken var en 60-metersbakke, men vi skulle gjennomføre "stuntet" i august, og da snakker vi selvfølgelig plastbakke...


Jeg våkner fortsatt drivende våt av svette, når jeg tenker på gjengen som satte kurs for Raufoss for å se meg gjennomføre ett kamikazestunt som savnet sidestykke. Når vi i tillegg kan nevne at de aller fleste, meg inkludert hadde hatt en såkalt "samling" kvelden før, så kan du i og for seg få lov til å lage dine egne bilder.

Du må ikke missforstå og tro at jeg fortsatt var påvirket på noen som helst måte. Da ville nemlig aldri Clas Brede latt meg sette utfor i en S-E-K-S-T-I-M-E-T-E-R-S bakke. Men uansett! Jeg var fast bestemt på å gjennomføre et hopp, for som sagt "you play, you pay". I tillegg skal det heller ikke gå rett forbi huset ditt, at jeg var lovet ei skikkelig gulrot hvis jeg turte å hoppe. Det var at jeg også skulle få beholde både hoppskiene, sko, dress, hjelmen og hoppskiene som Clas tok lagsølv med under VM i -89.


Vi kommer oss etter hvert til toppen i bakken. For de som aldri har vært på toppen av en hoppbakke, så kan jeg anbefale det på det sterkeste. I hvertfall blir du kurert mot lysten til å sette utfor, når du har kastet noen blikk nedover over- og unnarenn...

Men det går nå ikke værre enn at jeg får lirket meg på plass i hoppdressen, tvunget beina ned i skoa, og startet forberedelsene til "the big jump".

Jeg er nok et litt underlig skue der oppe på Raufoss, for det var nok ikke "hårdags" at en som skulle trene i bakken hadde med seg 10-15 halvfulle supportere.


Nå er skia på beina, og jeg må friste meg til å spørre Clas, om det spiller noen rolle hvilke ski som sitter på hvilket bein? - Neida, beroliger Clas, og sier at det går nok like rundt for meg. En litt eldre herremann som sitter klar på bommen sperrer opp øya, og spør med et aldri så lite snev av undring - Si mei, har du itt håfft før? Jeg svarer som sant er, at dette nok er min debut. - Da hadde je spent ta mei skia å gått nerat, fortsetter den drevne hoppern. (husker han hadde hoppet så mye at han var blitt skrukkete)

Hvis jeg skal være helt ærlig, så streifet nok denne tanken meg mer enn en gang, før det endelig er min tur til å bevege meg ut på bommen...

- Har du noen siste tips til meg, spør jeg min "mentor" på toppen, Clas Brede Bråthen. - Det eneste du skal tenke på Remo, er at du ikke under noen omstendighet må knekke i knæra. Bare reis deg når du kommer på hoppkanten, så går dette sikkert brillefint, sier han på en ikke spesielt overbevisende måte.

Så sitter jeg der da, med 40-50 meter med porselenspor i siktelinja. Under der ser jeg bare et lite glimt av den grønne plasten i unnarennet, og helt i bunnen en stor runding med sagflis. Som lengemåler har mine "venner" tatt plass. Jørgen Brandsnes, Kim Skogheim, Bjørn Rosenberg m/flere. De er ikke lengst ned i bakken, kan man vel trygt si...

Så tar jeg mot til meg og slipper meg utfor. En ubeskrivelig lyd av hardplast mot porselen skriker høyere og høyere i ørene mine. Uten helt å verken tenke eller føle, så beveger ræva mi seg nærmere og nærmere bakskia. Dette til tross for at det er bra stiving i hoppskoene "mine". Så kommer hoppkanten i ca. 80 kmt, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om, strekker beina rett ut.


Men kroppen er jo ikke helt med i forhold til knærne, så vi kan vel si at jeg på en måte så ut som om jeg var kastet ut fra hoppkanten. Takket være den høye farten kommer jeg meg på mirakuløst vis så vidt over "kulen", og kroppen kommer etter hvert også etter knærne, og jeg lander med baktuppene først i bakken (etter ca. 17,5 meter trur eg).

Jeg kaster kroppen fremover for å ikke måtte skli på røven ca 100 meter i fritt fall på ei plastikkmatte. Følelsen av å ha overlevd "stuntet" er ubeskrivelig der jeg står i en alt for stor fart med armene rett i været.

Da jeg kommer frem til sagflisen gjør jeg som jeg har fått beskjed om og lener meg lett bakover for å få stoppet ferden...

Hva gjør man så når man har gjennomført dette "karstykket"??

Går på toppen og hopper en gang til selvfølgelig!

Campingvogna!

Det er helt overveldende å se hvor mange som har så lite å gjøre, at de bruker opptil flere minutter på å lese historiene som smyger seg inn her på Smooth Operator.
Spesielt hyggelig var det at den også leses "utaskjærs" (dialekt for utlandet). Bekreftelsen på det fikk jeg i går, da Hamargutten Allan Aasterud fra sitt rede noen mil fra Gibraltar, tok kontakt via Fjesboka:-)

Så aller først vil jeg derfor i plenum takke for gode innspill fra Allan, både om hvordan jeg kan forbedre meg og om mulige tema.(selv om jeg ikke skjønner helt hvordan det skal være mulig. Jeg er jo en legende i eget hode, vel å merke:-). Videre lover jeg å spinne litt rundt de tipsene til "hockey-blogger" som Allan sendte til meg. Hvilke det var? Nå kan du lure nå...

Tilbake til nuet, eller rettere sagt til det jeg egentlig hadde tenkt til å gjøre, nemlig å gi dere en ny historie fra "virkeligheten".

Det er mange personer som jeg skylder mye, og da snakker jeg ikke om alle de jeg sikkert skylder penger:-) Nei! Men derimot de som har hatt troen på unge Martinsen. De som har stått last og brast ved hans side da livet har tatt vendinger i "hytten og pinen", som Ingrid Sveen ville ha sagt det. (kona til Jan Birger som er fra Frankrike:-)

En av disse er hovedperson i denne lille historien, og heter Kjell-Åge Jenssen. Han er en helt klart inne på min "Topp 10 liste" over personer som har litt av æren for at jeg går på beina gjennom undergangen på Sentralbanestasjonen i dag, og ikke sitter med en kopp fra 7 eleven mellom beina...

Uten å dvele for mye ved det, så kan jeg bare kort si at vi møttes første gang gjennom ishockey-miljøet (Kjell-Åge var oppmann for Storhamar i mange år). Deretter fikk jeg i tillegg gleden av å jobbe for unge Jenssen i Cubus. Man kan vel si at jeg fikk gå alle gradene fra ekstrahjelp i Østregt., til butikkleder ved Cubus CC`martn på Hamar.

Nevnte Jenssen er trønder, og som trøndere flest har han selvfølgelig alltid hatt interesser som er forholdsvis "trønderske". Det vil si svensktoppar, campingvogn osv. Det har imidlertid endret seg litt med årene, for nå er det i tillegg til vogn på fjellet, også blitt hus i syden.

Året er 1991, og det er like før Kjell-Åge skal feire stort 40-årslag i Ottestad. På denne tiden så jobber jeg for Video Øst, og har tilgang på teknisk ekspertise innen både foto og lyd. Siden denne muligheten ligger åpen, så bestemmer jeg meg for å prøve å "dra ut" Jenssen, som en slags gave fra meg kan du si:-)

Jeg innvolverer kona til Kjell-Åge, Bente, i spøken. Hun hjelper meg med alt jeg trenger av opplysninger når det gjelder campingvogna som de har stående på Skei Caravan. Nå vet jeg registreringsnummeret på vogna, hvilket merke både vifteovn og microbølgeovne er, fargen på forteltet osv...

Teknisk sjef på Video Øst, Kjetil Ålerud, kobler opp en telefon i teknikken og finner frem et kamera. Der sitter jeg da med headset, og slår nummeret hjem til fam. Jenssen i Ottestad. (dette er dagen før bursdagen)

- Jenssen værsågod, sier en ung stemme i andre enden (det er Tom Marius, sønnen i huset som tar telefonen)

- Ja, god dag du! Dæ æ lænnsmann i Gausdal som ringe. Ha du`n pappa hæme, spør jeg med en heller dårlig gudbrandsdølsdialekt.

- Pappa, Pappa! Det er lennsmann i Gausdal som ringer, roper Tom Marius til sin far.
Da hører jeg i bakgrunnen - Hælvet, da e de no me vogna, det er Kjell-Åge, som nå nok aner det værste.

- Jenssen ja, sier han med nesten andpusten stemme. For vogna er det kjæreste han har utenom kjæring og unger.

Så drar jeg skikkelig på - Ja, dæ æ som sagt lænnsmann i Gausdal som ringe, å je ha stære stygge nyhete ått dei. Du skjønne dæ, at det ha vore innbruddsraid oppå Carvanplassen i natt, og vogna di e ein ta dom som dom ha føre stygt åt med.
- Hælvet, hva er det som har skjedd, sier Jenssen.

- Jo, du skjønne dom har vore på ei skikkeleg runde, og mæst førr å øydleggo skun tru, fortsetter jeg.

Så forklarer jeg at de har skåret i stykker det rosa forteltet, revet døra av micron fra Electrolux, svidd hull i sofagruppa med Adax vifteovnen, og skjært hull på dekkene.

Jenssen har det vi kaller ett ikke lunt temperament, men holder seg uforskammet rolig. Men han stiller selvfølgelig en del spørsmål rundt hva som nå skjer videre.

Alt filmes, og taes opp på bånd som du sikkert har skjønt. Så jeg svarer at han ikke må foreta seg noen ting, for som "lænnsmann i Gausdal" sier - Ho Græte uppå caravanplassen skulle ta kontakt mæ førrsikringa, å så skulle ho ta kontakt med dykk åver hælja.

Vi avslutter, og jeg beklager det som har skjedd, og sier at vi har saken på toppen av prioriteringslista i vår etat i Gausdal. (det var jo egentlig ganske troverdig med tanke på at det er ca. 4 fastboende i hele bygda:-)

Lørdagen kommer og 40-årslaget er i gang. Dere kan jo selv tenke dere hva som var det store samtaleemnet blant gjestene? Ikke? Campingvogna, og tjupakket i Gausdal selvfølgelig.

Siden jeg i utgangspunktet ikke stod på gjestelista, så var avtalen med de få som var innlemmet i spøken, at jeg skulle dukke opp med "VHS`n" litt utpå kvelden. Derfor fikk jeg heller ikke gleden av å følge samtalen mellom Kjell-Åge og hans far, der de diskuterte seriøst å reise opp neste morgen for å prøve å få kjøpt vraket fra forsikringsselskapet...

Middagen er over, og unge Martinsen ringer på. Kjell-Åge syntes det var kjempemorsomt at jeg dukket opp, selv om dette egentlig var en "voksenbursdag". Han inviterte meg inn, helt intetandende om hva som nå skulle komme.

- Jeg har med en liten overraskelse til deg, sa jeg med min sedvanlige eplekjekke tone, før jeg smekket "VHS`n" i spillern, og trykket play...

Der dukker en pur-ung Remo Andrè opp i ruta med en skjeggvekst som katta kunne sleiket bort.
Når så "lænnsmann i Gausdal hadde presentert seg" DA LO FOLK DA!!

Tyster`n

Nå er jeg i ferd med å spole så langt tilbake at det snart må være slutt på båndet. For de trofaste leserne av Smooth Operator, blir det sikkert også kjedelig å lese om de evinnelige ”dragningene” som undertegnede brauter om seg med;-)

Men når det er sagt, så er det nå en gang slik at det er frivillig å lese, selv om jeg sikkert fyller Fjesboksiden din med egenreklame. Det kan sikkert virke som jeg er ekstremt selvsentrert, og det er helt riktig. Jeg har ett ego som nok er litt større enn de aller aller fleste, til forsvar for meg selv må jeg forte meg å skyte inn at det er på godt og vondt.

Helt merkelig hvordan det liksom sklir ut, når jeg endelig har fått spolet tilbake til det jeg egentlig ville fortelle, men det kommer, det kommer…

I de hine håne dager, eller hva det nå heter. Så var jeg og ”Frankieboy” (Frank Wahlberg) det nærmeste Hamar har vært ”Knoll og Tott”. Men jeg skal ikke dra så mye fra de verste historiene om Gutta Boys, for da kunne det blitt natta for noen og enhver. (tenker først og fremst på ungene og foreldrene våre:-)

Vi var flinke til å skaffe oss penger, Frankieboy og jeg, og de aller aller fleste ble skaffet fra ærlig arbeide gjennom potet- eller jordbærplukking. (det blir vel for dumt å ikke nevne at ett kronespill eller to nok ikke gikk overskudd hver uke, takket være ett par drittunger, ei krone med høl i, og fiskesene)

Men nok om det. Vi var også flinke til å bruke pengene vi skaffet oss, og ikke alltid gikk de vel til de mest fornuftige aktiviteter. Det jeg tenker mest på er det hinsides idiotiske vi ble ”lurt” til av mopedgutta på Hamar Vest. De som hadde blodtrimmede AZ`er og ER`er, som til tross for sine opprinnelige 50cc gjorde både 100 og 105 km, i hvert fall i litt helling:-)

Uten å overdrive så tror jeg at vi var hovedinntektskilden til disse gutta en periode. Vi ”leide” nemlig mopedene i 15-20 minutter for en 50-lapp, og nå snakker vi om årene rundt 1982-83. De visste hvor vi var, og kom selvfølgelig dit, slik at de kunne loppe oss for både 100 og 200 kroner i løpt av en snau time.

Nå hadde jeg ikke tenkt til å nevne navn, men jeg klarer ikke å dy meg. For denne spesielle episoden som gjorde meg til ”tyster”, startet med at Ole Hilding Larsen var på ”Norol” bensinstasjonen på Storhamar. Han hadde den verste AZ`n i hele distriktet, og den kunne gjøre 105 km glatt (med effektpotte vel å merke)

Så fristelsen ble for stor for Martinsen og Wahlberg, vi dro opp en hundrings og avtalte ”lån” i 45 minutter. Det var ikke noe å skli på når det gjaldt leietiden, for Hilding Larsen og gutta var i tillegg til 4 år eldre enn oss, også 40 kg tyngre:-)

Her var det ingen tid å miste, så for å komme oss kjappest mulig til ett sted hvor vi kunne ”flå”litt, så setter jeg meg bakpå med Frankieboy. Med en hujævla fart forlater vi Norol, og setter kursen ned mot Hamar Vest. Det var nemlig helt Oslo å kjøre fort bortover Furubergveien. Sjelden var det Politi, og lite unger vi kunne treffe under galmannsferden.

Men denne gangen går det galt. Da vi passerer Storhamar Ishall, hører vi sirener bak oss, og Frankieboy kan se blålysene i speilet på ”peden”. Men tror du han har planer om å stoppe? Nope!

Han gir bånn køl, og for de som kjenner han så vet de at da mener jeg bånn køl. Så vrenger han inn i Kr. Bakkensv. og gir det ”peden” tåler. Men nå er ”purken” rett bak oss, så Frankieboy svinger inn til siden, for tilsynelatende å gi opp.

Han stopper utenfor den nederste blokka på høyre side av Kr. Bakkensvei, vis a vis Roger Johansen, som for øvrig er omtalt i tidligere blogger. Politiet stopper rett bak oss, og de sitter ett par tre sekunder, før de åpner døra…

Da kommer ordren fra Frankieboy – Hopp av! Hopp av! roper den lille ”bøtteknotten” (det var det min far kalte Frank fordi han var så liten) til meg. Jeg gjør som han sier og hopper av. Wahlberg har nemlig ingen planer om å overgi seg uten kamp. Han gir gass og setter i vei, rett opp den bratte skråningen som lå der før. Og blir borte i løpet av to sekunder…

Der står jeg da igjen, med to velvoksne politikonstabler, som nok nå har tenkt å sette en støkk i unge Martinsen. For med en usedvanlig brysk tone spør han – Hvem var han som stakk av? Jeg er da ingen tyster, så jeg prøver meg med at det aner jeg ikke…

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at nevnte Roger Johansen tilfeldigvis hadde gjester. De satt i hagen og bivånet ”actionopptrinnet” fra orkesterplass. (Roger er jo det vi kaller for NP, eller nesten politi om du vil, men siden han ikke kom inn på Politiskolen, så ble han i stedet fengselsbetjent:-)

Når politimannen spør for andre gang, og jeg igjen nekter, så hører jeg det brumler fra hagen til Johansen – Joa! det vet du!! Nå skjønner jeg at gode råd er dyre, så jeg prøver meg med at jeg vet at han heter Frank, men ikke mer…

Da brummer det igjen fra hagen – Joa! Det vet du!

Hva faen gjør jeg nå? Står her å tyster så det renner av meg (når sant skal sies så er det nesten bokstavelig, for det var nok en teskje med bløtt i benklærne på dette stadiet)

-Hvor bor han da, ryter politimannen til meg. Det vet jeg i hvert fall ikke, er mitt svar.

Man behøver jo ikke være rakettforsker for å vite hva som skjer… Vet du ikke??

-Joa! Det vet du!

Men det kom jo både noe bra og dårlig ut av denne saken. Det gode var at Roger Johansen fikk prøvd seg både som sufflør og politi på en gang. Det som ikke var fullt så bra, var at vi fikk smikk på lanken av onkel politi, mens Ole Hilding Larsen og resten av mopedgjengen mistet sin hovedinntektskilde…

Ambassadøren!

Egentlig skulle man vel brukt denne dagen til noe helt annet enn å skrive et nytt innlegg på bloggen. Men når man har en halvtime eller to å fylle, så kan man like godt ta et lite dykk i arkivet.

Kong Hattemaker var et eksempel på at ting ikke alltid er som man tror, og denne lille historien skal også handle om nettopp det. Det er helt "tilfeldig" at Roger Johansen er hovedrolleinnehaver her også, jeg lover:-)

Jeg har tidligere innrømmet at jeg nok har dratt en del "gags" litt for langt. Dette har selvfølgelig ført til en del skepsis blant både folk og fe...
For de som ikke kjenner nevnte Roger Johansen kan jeg nevne at han har vært en krumptapp i hockeymiljøet på Storhamar i mange mange år.

De rollene han ikke har innehatt finnes ikke. For uten meg selv så er Roger Johansen viden kjent som en av de mest slagferdige personene som finnes, og er vanskeligere å målbinde enn den kjente prinsessen fra eventyret.

Roger er også den som har vært generelt mest skeptisk til undertegnede, og har nok i de siste 30 årene levd i en stadig frykt for å bli en i haugen av de som på en eller måte har blitt lurt av en Remo dragning:-)

Ikke sjelden var han frempå for å understreke at jeg aldri, og han la trykk på aldri, kommer du til å klare å lure meg. Det kan jeg garantere!
I utgangspunktet så burde jo dette være en spire til å gjøre nettopp det, men av en eller annen grunn så lot jeg det være. (i hvertfall en stund)

Men det var til slutt Roger som fikk meg til å forstå hvor på tærne alle i min nærhet var for å unngå en "langnese" (slang for å bli lurt på hockeyspråket).

Kona til Roger, Kristin, hun var i mange år driver av Iskroa kafe i hallen. Og der var også Roger å finne veldig ofte, siden han er ansatt som fengselsvokter og turnusen der er vel en dag på og tre uker av. I hvertfall kunne det virke sånn:-)

Så er det like før det skal arrangeres noe som kaltes for Piruetten i Hamar OL-amfi. Dette var en internasjonal kunstløpskonkurranse som var en slags etterlevning etter OL `94.

Det er onsdag og telefonen ringer på Iskroa. Kristin står over grytene så Roger trår til som telefonvakt.
- God dag, det er Ralf Gustavssson som ringer. Jag er den svenske ambassadøren i London. Jag har ett ønske om å få kjøpt noen billetter til Piruetten førstkommande helg.

Roger setter ute "dragningsradaren" og er helt sikker på at dette er unge Martinsen som prøver seg på en liten variant...
Derfor er han også uvanlig eplekjekk i sine svar til den nevnte ambassadøren - Selvfølgelig skal vi ordne billetter til sjølveste ambassadøren.
- Her skal vi legge ut rød løper, så vær hjertelig velkommen, og ta gjerne med deg slekta helt ned til grisen, sier Roger Johansen med litt hovmod i stemmen...

At ambassadøren blir paff er vel ikke å dra det for langt, men av høflighet så takker han for tilbudet, men sier at det ikke er nødvendig med noen rød løper. Han kommer nemlig som privatperson.
Men Roger kjører på og som nevnt så har han et repertoar når det gjelder kjappe replikker som er helt på høyde med det beste i utlandet...

Etter fem minutter er samtalen over, og mitt tips er at det sitter en lettere sjokkert ambassadør i London. Han lurer nok ikke på hvem han hadde snakket med, men hva!

Så kommer en litt uggen følelse krypende inn i den godt voksne magen til nevnte Johansen. Han tenker at dette hørtes jo slettes ikke ut som Remo, men det måtte jo være han, eller var det ikke?

Kort tid etter telefonsamtalen kommer jeg spankulerende inn på Iskroa, og Roger prøver seg med en forsiktig latter, og sier at denne gikk han ikke på.
Naturlig nok blir jeg stående som ett spørsmålstegn, og dette gjør at følelsen han har i magen ikke blir noe bedre:-)

Så etter litt tar han mot til seg og går tilbake til telefonen. Roger har nemlig av gammel vane rablet ned litt av det ambassadøren har sagt. Blant annet har han fått med seg litt av adressen som er Kenstington street, ett eller annet. Johansen tar nå en telefon til utenlandsopplysningen, og får nummeret til ambassaden.

En hyggelig damestemme svarer i andre enden, og Johansen er kommet til sannhetens øyeblikk. Han presenterer seg og spør så - Unnskyld meg, men hva heter ambassadøren?

- Han heter Ralf Gustavsson, er svaret Roger nok skulle gitt høyrearmen for å slippe og høre…

- Da må jeg nok få snakke litt med ambassadøren, sier Roger på en så ydmyk måte som en fengselsbetjent nok aldri har gjort verken før eller siden...

Nei til mannlige fødsler!

illustrasjonsfoto: stjålet fra en eller annen på internettet!

En skrivesperre sitter tydeligvis ikke i så lenge, og for at alle skal skjønne min noget komplekse hjerne så kommer det nå et langt sprang når det gjelder emne. For de som ikke har hatt gleden av å bli forelder ennå, må jeg advare mot sterke utsagn i denne teksten:-)

Det er en ting som jeg har gått og lurt på lenge, og det er hvem faen var det som kom på den geniale ideen om at også far skulle være med å føde?

En ting kan jeg si, at hadde jeg fått tak i vedkommende så skulle han fått høre denne historien i uredigert versjon.

La meg aller først gjøre det helt klart at det største som har hendt meg i livet er mine to nydelige døtre, bare så vi legger den ballen død. Det jeg er opptatt av er som nevnt hvorfor i svarte hete hælvete, måtte jeg sitte på orkesterplass å bivåne "ankomsten" deres?

Året er 1991, og jeg er en lykkelig innehaver av en Virago 970cc. Noe som for øvrig egentlig ikke har noe med historien å gjøre, bortsett fra at det var den som ble brukt til apoteket for å kjøpe "Blue-stick", eller hva det nå heter. Graviditetstest da, for faen!

Jeg har blitt litt flinkere til å "kill my darlings", som vil si å ikke bruke mer ord enn det som er nødvendig. Da blir kortversjonen: Urin, rosa, gravid, ni måneder og dagen er her...

Det er lørdag den 8. februar, og året er 1992. Jeg spør den snart sprekkferdige og vordende mor, om det er greit at jeg tar en tur ut med gutta? - Jada, det går jo helt brillefint det er jo ca. 14 dager til termin. Ha!

Som sagt så gjort og etter et litt roligere forspiel enn vanlig, havner vi på diskoteket "Second Floor" (tror det het det fordi det lå i annen etasje)

Jeg svinger meg bort i baren for å bestille et par øl, og formen er i det hele tatt i ferd med å bli lun og fin.

Men min "halvsamiske" intuisjon, som jeg forøvrig har nedarvet fra min mor, ga meg en litt uggen følelse om at noe var på gang.
Min antagelse ble raskt bekreftet. I blindsonen min så jeg at Guri Anne, som i tillegg til å være bartender på diskoteket, også var sjefen til Monika i Hamar Barnehagen, slengte på telefonen og grep etter jakka si...

Hun fikk raskt rekognosert seg frem til meg i lokalet, og jeg måtte om noe motvillig kvitte meg med to øl. Nå var nemlig fødselen etter sigende i gang.

Når jeg sitter her med fasiten i hånd, så kan jeg vel si at det ikke er 100 % sikkert at jeg hadde agert like raskt og på samme måte i dag. For nå fulgte 24 timer, som Jack Bauer hadde fått skikkelig trøbbel med å gjennomføre.

Etter en kjapp tur på sjukehuset, ble jeg permittert fordi det i følge jordmor ikke var noe særlig til åpning.
Dermed gikk turen ned i Kornsilovegen, der en vordende mormor og Kai traktet kaffe til den store gullmedaljen. Det var nok ikke det at jeg var så beruset. Saken var nok mer den, at det hadde begynt å sige inn at jeg snart skulle få mitt eget private lille barn, som Bergersen ville ha uttrykt det...

Så følger timer med uttallige falske uttrykninger og tur, tur-retur Hamar sjukehus i ett rivende renn. Natt blir til morgen, morgen blir til dag, og dag blir til kveld.
Det er nå snart ett døgn siden den "falske" alarmen gikk som kostet meg to halvlitere:-)


Nå hadde jeg god trening på å "døgne", men dette var noe helt annet. Nå var det adrenalinet som holdt "bakrusen" i sjakk. Om noe heter å gå på autopilot, så var det nok det jeg gjorde denne kvelden, som var blitt til den 9. februar.

Så begynner de lengste og mest traumatiske timene i mitt liv, og selv om resultatet ble fantasisk skulle jeg gjerne vært timene fra 21.00 til 00.01, for uten...

Her vimser en livredd 21-åring rundt som en "speedfrik", og ser på at kjæresten har smerter som nok hadde sendt han i koma.

Det er smertehyl, som kun avbrytes av korte pauser med tung pusting. Minuttene snirkler seg av gårde, og selvfølgelig har de satt inn en klokke med forsterket tikking for hvert sekund, på det rommet man ligger og venter...

Med ujevne mellomrom kommer jordmoren inn på rommet, for å kjenne om hvordan utviklingen går i forhold til "åpning". Med den største selvfølgelighet kjører hun de skrukne nevene sine under dyna, og jeg husker min assosiasjon til serien Dyrlegen som gikk på NRK i gamle dager.

Jeg måtte faktisk prøve å se det humoristiske i situasjonen, for sannheten er den at større pyse enn undertegnede har nok ikke vært innenfor veggene på Hamar Sjukehus, ever!

Av en eller annen grunn har jeg nemlig ikke noe særlig til overs for blod. For å trekke det litt lenger og være helt ærlig, så besvimer jeg både ved synet av eget og andres blod... Så det å ta en blodprøve har nesten vært for innleggelse å regne for meg.

Klokka blir 22.00, og det hyles og skrikes fra nesten alle rom som finnes på fødeavdelingen. Jeg tror det eneste rommet som ikke var i bruk til fødsler denne kvelden var TV-stua. Der tok jeg meg noen fem minutter, og prøvde å være eplekjekk som vanlig. Så når det kommer ei dame lett vraltende med en kul på magen, sier jeg kjekt - Dette går fint, du får nok i kveld du også.

- Neppe, jeg fikk klokka ni i dag tidlig, var svaret. Nå var heller ikke TV-stua noe godt sted å være lenger:-)

En halv time og 25 røde prince-sigaretter senere, er turen kommet til oss. Vi blir geleidet inn på ei "ordentlig" fødestue, siden vi er så unge og uerfarne. Nå er panikken i ferd med å innhente meg, og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Men tar tak i meg selv og sier klart i fra til både jordmødre, hjelpepleiere og alle andre som vimser inn og ut av rommet, at jeg kommer til å besvime, mye!

De prøver å berolige meg med trøstende ord, som dette går fint, vi skal hjelpe deg osv... Jeg tror mor kan underskrive på at jeg fikk mer omsorg enn henne i timene som følger.

Jeg hyperventilerer, og må sitte i en brun stressless i hodeenden av senga. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og hjelpesløs enn akkurat da. Tre sykepleiere er til en hver tid rundt meg med kalde kluter på panna og trøstende ord. Det kan virke som de har glemt mor, som nå er i det som kalles en "Parterre" eller noe slikt i bryteterminologien. (hun står på alle fire i senga og hvisker ikke for å si det sånn)

Så plutselig er rommet helt tomt for folk igjen. Det er bare Monika, meg og en den forbanna klokka med sekundviseren som sier TIKK, TIKK, TIKK og TIKK med en styrke på ca. 85 db. (det er ikke helt riktig at vi er alene, for i døra har de plassert den største og tjukkeste hjelpepleieren på huset. Hun har en jobb, og det er å sørge for at far ikke forlater fødestuen mens hovedlaget er ute og tar seg en kaffe)

Nå er dyre råd gode, og jeg må jo prøve å bidra her. At beina bærer meg har også noe med min halvblodsavstamming fra Nord å gjøre. Den hvite reinen og den hvite ørnen er nok med og løfter meg over gulvet.

Hva faen gjør jeg nå mon tro, for å lette smerten for hun som står på alle fire med ett utrykk i ansiktet som minnet om Rocky i den første filmen, der han roper på "ADRIAN".

Men hvordan gjør jeg det, jeg som bare er vant til å klovne?

Jo, når mor står på alle fire og griper etter lystgassmaska som henger bare cm. foran henne, rykker jeg den elegant unna som man gjør med katten og en tråd med et garnnøste i enden...

Er det ett smil jeg kan skimte dypt der inne i smertehælvete? Tvilsomt! (jeg må sikker høres ut som reinkarnasjonen av Lucifer, men jeg sverger på at det var sjokket over å være på helt feil sted til feil tid som styrte mine handlinger)

Etter dette noe halvhjertede forsøket på å bidra, finner jeg tilbake til min plass i skammekroken og den brune stresslessen og endelig er de hvite englene tilbake i rommet. Nå starter siste etappe, som uten tvil er den som gjør at jeg mener at mange menn ikke har noe i dette rom å gjøre...

Det pustes, peses, hyles (og tikkes). Da skjønner jeg også hva som menes med ut av kroppen-opplevelser. Det er akkurat som jeg sitter oppe i hjørnet og følger med på det som skjer i rommet, men kroppen min er ikke lenger en del av meg. Noe så grusomt, å ikke kunne bidra med så mye som ett trøstende ord, eller en kald klut på panna... (den var det jeg som fikk av de tre sykepleierne) Og jeg forstår aggresjonen fra den fødende, som i ren frustrasjon skrek ut - Er det han eller jeg som føder for faen!)

Nå skjønte de nok at det var på tide å skifte fokus over til mor, for der var det ikke mye progresjon i forhold til det som skulle skje. Det kunne virke som at det var en alt for liten åpning. (dette til tross for at alt egentlig burde ligge til rette for at dette skulle være plankekjøring:-)

Etter to timer er jordmor i ferd med å gi opp, for å gå over til glidelås. Mor er i ferd med å bli helt utkjørt, og co-piloten har heller ikke særlig mye å bidra med. Når mor begynner å bruke ord som ikke finnes i noen ordbok, og som jeg faktisk ikke trodde hun kunne, så må noe gjøres, og det fort!

-Vi prøver krakk, sier en fokusert og bestemt jordmor. Krakk? Hva i hælvete er en krakk? Jo det skal jeg fortelle dere. Det er en krakk uten sete, formet som en omvendt halv dassring... De løfter så den fødende ut av senga, og vi kan vel alle levende forestille oss hvordan det kjennes, når 3,6 kilo får hjelp av tyngdekraften ut av "sprotta"...

Men fortsatt er det ikke nok plass til at den lille kan få se dagens lys. De hvitkledde begynner også å bli slitne, av at den fødende nå har delvis hengt i armene deres i en drøy halvtime. - Far! -Du er nødt til å hjelpe til, roper jordmor, som nå ikke lenger er riktig så søt og hyggelig. Hæ? Jeg? Nå?

OK! Jeg biter tennene sammen, får igjen hjelp av mutterens usynlige venner, og kommer meg bort til krakken.
Jeg tar plass på høyre side, jordmor holder stand på venstre... - Hun sier med mild stemme at mor nå skal gjøre det samme som når hun har avføring...
Jeg har full forståelse for at dette var noe tåkete for mor. - Hun roper til meg, hva faen er det hun mener? - Drit på deg! Drit på deg, svarte undertegnede med fast stemme...

Sekunder senere spretter det et nurk ut og ned i det litt unormalt store bekkenet som står under krakken...

Smertene har nå sluppet taket hos mor, og hun spør meg med silkemyk stemme - Hva ble det?
Det var ikke så lett for meg å svare, for blikket var festet på den lille kroppen som fortsatt spant rundt i bekkenet under. - Gutt, jente, gutt, jente svarte jeg annenhver gang, etter som navlestrengen passerte i synsvinkelen. - Det ble ei jente, kunne jordmor sufflere, og vi fikk så mor tilbake opp i senga.

Det blir en litt merkelig stillhet i rommet. Kun snufsing og latter om hverandre fra en sjokkskadd 21-åring, er det som bryter stillheten. Mor har sovnet, og jeg smyger meg mot døra, og prøver å ikke legge merke til for mange detaljer i rommet. Det være seg fra A-Å...

Etter et par, tre eller fire sigaretter våger jeg meg tilbake til åstedet. Det er delvis ryddet, eller rettere sagt det meste er flyttet fra gulv til ei tralle.
Ansiktsfargen min har normalisert seg, og jeg er imponert over meg selv, og at jeg ikke har besvimt så mye og lenge under denne traumatiske kvelden.

Men så trer den tidligere nevnte "dørvakta" ut i lyset, og på vei ut med tralla stopper hun meg, og henleder oppmerksomheten min til det som ligger der - Se her er morkaka, er den ikke fin?, sier hun med stolthet i stemmen...
Da kommer de hvite prikkene fort, og jeg tar en dånings med hel skru... Hun gjorde det sikkert i beste mening. Men hvorfor? Hva i hælvete er fint med ei morkake? På ultralyd i svart/hvitt, ja! Men live i farger, NOT!

Nå er jeg helt utkjørt, etter å ha gjennopplevd denne traumatiske kvelden. Og selv om resultatet ble fantastisk, så kunne jeg lett ha kommet inn og tatt sjarmøretappen med å plassere flagget på bordet ved mor, og sagt vel blåst!
Men nei, jeg ble tvunget til å delta i alle akter på dette absurde "teater". Jeg hadde ingen rolle, men var heller en belasting i forhold til den stramme bemanningen i det norske helsevesen.

Men det driter jo den i som innførte denne "loven" , om at alle menn skal være med på fødsler... Jeg mener at det faktisk er blitt viktigere at man deltar på selve nedkomsten, enn at man faktisk er far til barnet.-)

Sykkeltyven!

De som kjenner meg og har fått sett og opplevd noen av mine små krumspring opp igjennom årene, er sikkert enige med meg i at Anny Alvilde og Jan Kåre (mutter og fattern) skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Men når det er sagt så er det fra sine egne man skal ha det...

Som liten hadde jeg litt trøbbel med å se forskjell på mitt og ditt. Dette førte selvfølgelig til at det oppstod noen pussige situasjoner i blant. Alt fra å møte muttern på vei ut fra butikken, med ei pakke Petterøes 3 mer enn godt i synlig shortsen, til litt større ting som en moped og kanskje en sykkel eller to.

Når det gjaldt tobakken så ble ikke straffen så "streng". Men ille nok å bli dratt etter ørene inn i butikken, for så i full offentlighet måtte legge tobakken på disken foran butikksjefen, og med noget spak røst si at denne har jeg stjålet her.

Den episoden som kanskje sitter best fast i minnet er fra tidlig 80-tall. Etter en tur i Ankerskogen svømmehall, syntes jeg at veien ble noko lang helt tilbake til Hamar Vest. Så når en "dustemikkel" har satt fra seg en ulåst combisykkel midt i glåminga mi, så ble fristelsen for stor.

Det jeg burde ha tenkt på var de store panoramavinduene på Kafeen i Ankern. Rett på innsiden satt nemlig eieren og bivånet at en liten guttevalp kastet seg på hans combi, og skled rolig avgårde.
Som vanlig så var det H-Kjøp som ble stedet man dumpet tjuvgodset. En liten strek i regninga var det imidlertid at han som eide sykkelen hadde tatt opp jakten, og var uten at jeg merket det bare noen hundre meter bak meg.

Jeg slenger eplekjekt fra meg baggen med badetøy, og rekker så vidt å sette tennene i kveldsmaten da det ringer det på døren.
Det er for en gangs skyld fattern som spretter opp av godstolen og går for å åpne. Sikkert noen som selger lodd tenkte jeg, så feil kan man altså ta. For etter noen sekunder hører jeg stemmen til fattern som buldrer gjennom huset. - Remo! dra deg hit! Han visket ikke akkurat...

Jeg får en litt uggen følelse magen, for når jeg kommer ut i gangen ser jeg fire av de værste værstingene fra Ridabu når det gjelder lankekasting (slag mot ansiket). Det vil være en overdrivelse å si at 11 år gamle Remo Andre akkurat kastet store skygger på den tiden, i motsetning til nå...

- Remo, hæn sier du har stjøli sykkern hass er det sant, spør fattern med sin sedvanlige avhørsstemme. Når han brukte den så var det liten vits i å prøve seg på en finte eller to. Så jeg fikk stotret frem et ja, som nesten ikke kunne høres.
Men dette går jo bra tenkte jeg, for fattern er jo her. Men hva skjer? Jo, Jan Kåre tar meg i nakkekragen, og dytter meg ut på trappa til fire mer enn middels store 15-16-åringer.
- Dekk får bære svolk opp`n, sier fattern uten det spor av medfølelse, og lukker døra bak meg...

De fire store ble nok like overrasket som meg over det som skjedde, så jeg slapp unna med en lovnad om skikkelig juling neste gang de så meg.
I tillegg fikk jeg selvfølelig de vanlige 14 dagene med husarrest av fattern, og en helt grei beskjed, om at neste gang jeg ikke holdt klemptomanpølsene mine unna andres eiendeler så skulle han selv ta seg av den fysiske avstraffelsen. Og han gjorde det helt klart at dette ikke var en trussel, men ett løfte.

Det gikk ei stund før unge Martinsen igjen var på "tjuvern" kan man trygt si...