Tryllekunsten!

Denne lille historien skulle i utgangspunktet aldri nedfelles skriftlig, men etter utallige oppfordringer så må jeg bite i det sure eplet. Det er imidlertid viktig at jeg aller først på det sterkeste fraråder eventuelle yngre lesere, og noensinne prøve på et lignende stunt. Denne tryllekunsten er nemlig gjort i en tid da vi gutta hadde det som kaltes for "nisselue" 

Hvorfor velger jeg så å dele denne litt "intime" historien med dere? Det er rett og slett fordi den nå etter hvert har vokst seg såpass stor, at jeg føler at tiden er inne for å gi den korrekte versjonen. Når jeg sier at den har vokst seg stor, så er det ikke sikkert at det er vondt ment fra de som videreførere "sagnet". 

Men de tenker kanskje på dagens mynt-størrelser, og ikke den som var gangbar da "tryllekunsten" ble utført. Du som har lest enkelte av historiene som popper opp her på Smooth Operator, mener kanskje at både helsevesen, justisdepartement, skolevesen og andre har sviktet i forhold til å fange meg og mine problemer opp. Men jeg kan berolige alle med at det har gått helt fint med meg, selv om det kan være vanskelig å fatte. Derfor er det videre viktig å understreke at alt som her skrives er et ledd i min egenterapi for å fjerne meg lett, fra ett noko brokete levnet... 

Så til saken. Som ung gutt var jeg kjent for å flytte grenser både når det gjaldt menneskelig fysikk, etikk, moral, ja i det hele tatt der det var mulig å utvide den alminnelige oppfatningen om ulike ting. Hvis det er riktig term å bruke. Flere enn meg bedrev denne "sporten", men til forskjell fra de andre så har jeg turt å stå for alle mine handlinger i ettertid, på godt og vondt. Av en eller annen merkelig grunn så kommer det alltid en eller annen slags forsvarstale før jeg starter på historiene, ikke et bra tegn:-)

Vi prøver igjen! En av mine venner (Per Edvardsen) feiret denne kvelden, sin 30-års dag på Stallgården Restauranthus. Hvor lenge det er siden? Det husker jeg helt ærlig talt ikke, men i hvertfall så hadde vi fortsatt de gode gamle kronestykkene, de med hest, hull, eller bilde av "Laffen" (Kong Olav V) Festen når uante høyder, og vi har lukket selskap i midtpartiet i første etasje på huset. 

Hvor mange som var tilstede er vanskelig å anslå, men at det var opp i mot 100 personer er jeg ganske sikker på. Even Engelhardt, som egentlig burde hatt sitt eget stand-up show for mange herrens år siden, underholder hele forsamlingen i mange timer. Dette falt i starten ikke undertegnede så tungt for brystet, men når oppmerksomhetssuget ble for stort, var det nesten så panikken tok meg... 

Det ville bli ufattelig vanskelig å nå kunne klare å gjøre noe som kunne oppfattes å være i nærheten av morsomt. Even hadde sopet gulvet med alle som prøvde seg på morsomheter. Han har nemlig en gudebenådet evne til å kontre på alle meldinger, uten betenkningstid. Men så kommer jeg på en "tryllekunst" som jeg hadde sett gjennomført for en tid tilbake. 

Det var en mann som stående på en stol, svelget ett kronestykke, for så å kneppe opp smekken, og brette frem samme krone fra den fremredel av "olonnet" sitt:-) Det var heller ingen tvil om at det var samme krone, for årstall og alt annet ble kontrollert før han svelget krona... Ett imponerende show, men jeg var usikker på om dette ville holde i denne forsamlinga. Som sagt så var humøret litt over middels på alle som var tilstede... 

Da dukker en ide opp i mitt hode, om at jeg skal prøve en variant av "tryllekunsten". Alle har vi eller har hatt ett eller annet avvik, sånn kroppslig eller fysiologisk sett. Mitt avvik var en alt for stor "nisselue" (sier var, for den er slitt bort opp i gjennom åra:-). Når jeg sier alt for stor, så er det en sannhet uten modifikasjoner! Så jeg får etter litt jobbing tak i en rull med kronestykker, av den gamle typen, ja! Når jeg ser på den så virker det ganske uoverkommelig, å skulle få puttet alle sammen inn i den berømte "nisselua", for jeg må skyte inn til de som måtte være i tvil, at tryllekunsten er ikke en illusjon altså:-) 

Men med hjelp av guds vilje, en god porsjon flaks, og ikke så rent lite smerte får jeg presset siste krone på plass. Utfordringen var å få dem til å holde seg der... Det gikk imidlertid over all forventning, og jeg får hjelp av mine assistenter (Bjørn "virus" Hval og Tommy Larsen) til å komme meg opp på ett bord i enden av lokalet. - Er det noen som har en femtilapp her?, spør jeg mitt undrende publikum. 

De tror selvfølgelig at dette er et forsøk på en "scam" og at de ikke vil se pengene sine igjen, så det drøyer litt før noen melder seg. Det er også kanskje det jeg husker best, for den "sprengende" følelsen jeg kjente under "nisselua" ville jeg ikke unnet min værste fiende, den dag i dag. Men en femtilapp kommer etter hvert frem til "magikeren", meg! Den brettes sammen så meget det lar seg gjøre, og jeg putter den i munnen. 

Med innøvde bevegelser som enhver ekte tryllekunstner kunne misunnet meg, svelger jeg så tilsynelatende femtilappen. På en eller annen måte klarer jeg å få den ut av munnen, uten at noen av tilskuerne oppdager det. Så når jeg nå lar flere av dem inspisere munnen min, så tror de at jeg faktisk har svelget den. 

Even Engelhardt kommer nå frem til bordet med en tom isbøtte, og plasserer den strategisk under smekken på min Levis 501… Med en innlevelse som mangler sidestykke knepper jeg sakte opp broka, og etter litt jobbing så får jeg frem ”litjekaln”, som Robert Sælbekk Hansen ville ha kalt den… Det går ett brus igjennom mitt publikum, for nå starter en seanse som har blitt en historie for den berømte boka som aldri kan skrives, men burde vært. 

En etter en slippes det ut kroner fra den omtalte ”nisselua”, og alle i rommet sitter nå med åpen munn å gaper, før de forstår hva de er vitne til. Da de kommer til seg selv, sånn ca. etter fjerde eller femte krone, så begynner de å telle høyt i kor. Når så den femtiende og siste krona lager en metallisk lyd isbøtta, bryter det ut ett totalt mayhem, eller hva det nå heter. 

Alle lurer på hvordan i kulsvarte hælvete denne ”illusjonen” ble gjennomført. Jeg tror alle i salen var overbeviste om at dette var et triks. Men de som var tilstede, som hadde spilt ishockey og fotball med undertegnede, skjønte at hver eneste krone faktisk kom fra ”nisselua”. 

Dette var en ekte ”tryllekunst” Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at servitrisen fikk de nevnte kronestykkene i driks etter stuntet. (det var ikke min skyld) 

 Nå har jeg altså sagt det, og ja, historien er sann! 

 Til slutt har jeg en liten bønn, og det er at hvis du skal viderefortelle den, så husk å bruk riktig beløp og ikke glem at det var kronestykker av den gamle typen, den gamle:-)