mandag 29. juni 2009

"Terror" i Melkeveien!

Jeg har sikkert sagt det 100 ganger snart, men tusen takk for at akkurat du gidder å lese denne bloggen med ujevne mellomrom. (så i en tips om blogging at det var lurt å skryte av sine lesere)

Nå skal det handle om reinspikket terror. Selv om denne lille "story" ikke gikk ut over liv og helse, så kunne den nok fort ha gjort det hvis offeret hadde kommet over oss...

Det er nemlig tre mann som er med på denne "gagen" og det er undertegnede, Sjur Rakstad Larsen (for øvrig kanskje både den mest kreative og morsomste personen i Innlandet) og Svein Harald Arnesen (den mest militante personen i Innlandet i gamle dager).

Som tidligere nevnt så var det ofte som ett "gjøkerede" i garderoben til Storhamar Hockey, og det ble kjørt dragninger i ett rivende renn, og når alt dette skulle hevnes så ble det som en slags "ond" sirkel...

Jeg kan nevne ting som at Tom Erik Olsen og Ole Eskild Dahlstrøm skrudde opp varmtvannet, og stengte for kaldtvannet i leiligheten til Martin Åhlberg. Du kan jo selv tenke deg hva dette førte til?
Den godeste Åhlberg skjønner jo naturlig nok ikke hva som har skjedd, men når han kommer på trening og sier - Faen! Hva skal jag gjøra? Man kan førr helvete koka egg i dassen! Da skjønner gutta at det på tide å tilstå...

Nevnte Tom Erik Olsen, var kanskje en av de som var mest på hugget i forhold til practical jokes på andre. Undertegnede fikk blant annet hyppig fylt sine sko med alt fra barberskum, vann og andre væsker:-)

Men jeg var jo ikke den eneste som fikk oppleve unge Olsen sine stunt. (nå hadde han jo noe å leve opp til, som sønn av "Lille Pettern".
Noen av oss er nå i ferd med å gå lei av at han ofte slipper så billig unna, så denne gangen skal det hevnes skikkelig.

Planleggingen starter, og det var ikke så komplisert å komme frem til en passe dose. Tom Erik jobbet den gang, som nå, hos Arne Søberg i El-montasje. Han var ikke akkurat noen morgenfugl, og skulle han begynne klokka sju om morgenen, så satt han i bilen ca. fire minutter på. Dette til tross for at han på denne tiden leide i underetasjen hos Eva Olasveengen i Melkeveien. (ca 4 km fra jobben)

Det er kaldt ute, tror faktisk vi snakker ned mot -20 kalde. Undertegnede, Svein Harald og Sjur Rakstad møtes som avtalt utenfor ishallen klokka halv ett på natten. Vi skulle ut på tokt...
Alle er kledd i sorte fra topp til tå, og Svein Harald som på denne tiden var i forsvaret hadde medbrakt kamuflasjestift.

Alt handlet om å komme seg opp i Melkeveien, gjennomføre angrepet, og komme seg der i fra usett så detaljer var viktig.
Svein Harald hadde naturligvis kommandoen over troppen. Og jeg kan faktisk huske at jeg følte en vanvittig spenning i kroppen, nesten som om vi nå skulle kopiere gutta som sprengte Tungtvannet på Rjukan...

Bilen lastes opp med nødvendig utstyr. Fire klosser laget av jernbanesviller, jekk, hjultvinne og en skiftnøkkel.
I ly av mørket kommer vi oss usett frem til bilen til Tom Erik, som er parkert ute i Melkeveien som vanlig. Det er nå det gjelder, så jeg holder vakt mens Svein Harald og Sjur gjør seg klare til å jekke opp bilen. Med vår bekledning er det viktig å ikke bli sett av naboer, for da ville de nok fort ringt politiet.

Jeg synes det tar merkelig langt tid, men så kommer Svein Harald med den nedslående meldingen – Faen, han har spesialfelger, og vi har ingen nøkkel så vi får åpnet dem.
Dette var typisk flaksen til unge Olsen, men vi lot ikke en sånn liten setback stoppe oss.

Klokka er nå blitt 0100 på natten (i følge Arnesen så er det riktig språkføring) Vi reiser ned til Falcken som holder til i Stangeveien, og forklarer at Sjur har mistet ”nøkkelen” til felgene sine og må få på vinterdekk til neste morgen.
Vakta hos Falcken forbarmer seg over oss, og låner oss ett sett med slike nøkler.

Vel tilbake i Melkeveien er det fortsatt rolig. Vi får så jekket opp bilen, skrudd av dekkene, slik at bilen nå står på hjulopphenget hvilende på fire klosser.
Deretter bærer vi hjulene som er fjernet ned og stabler dem utenfor døren til Tom Erik`s leilighet.
Vi vet jo at han nå er nærmest i koma, men er fortsatt nervøse for å bli oppdaget av naboer…

Men aksjonen blir vellykket, og kl. 0200 er vi tilbake ved Storhamar Ishall, og Svein Harald gjennomfører en kort debrief før vi reiser hjem og finner senga. (hver til vårt er viktig å understreke)

Klokka blir fire minutter på sju neste morgen, og Tom Erik merker at noe stenger for døra hans. Men med sine hockeykrefter får han skjøvet opp døra. Han er såpass trøtt at han ikke enser hva som ligger der, men løper som vanlig opp trappa for å kaste seg i bilen…

- FAAAN! Hva er detta for no, roper en nå lettere fortvilet Olsen, før han på en måte våkner og kjenner at det er -20 grader rundt seg. Han returnerer så til sin leilighet, ringer Arne Søberg og sier – Jeg kommer ikke på jobben i dag, for jeg har faen ikke hjul…

Etter dette ble Tom Erik merkbart mindre synlig på ”terrorfronten”, men jeg vet med sikkerhet at han fortsatt spilte en aktiv rolle, men nå i det stille:-)

Blogglisten

Mester`n blir "proff"

Når man hører ordet ishockey er det sikkert mange som tenker testosteron, macho og menn. Men det er mange år siden Storhamar gikk i mot strømmen, og fikk norges første kvinnelige leder for en hockeyklubb.


Det var heller ingen hvem som helst som kom inn på ett bananskall. Hun het nemlig Inger Johanne Muri, og var i tillegg til å være en særdeles kompetent dame, også svigermoren til Mester Erik Kristiansen.

Kallenavnet ble selvfølgelig også der etter, Supergrand!

Mange har hatt gleden av å ta deler av utdanningen sin gjennom nevnte Inger Johanne. Hun var nemlig i tillegg til å være daglig leder, også rektor ved "Ajerhallen Videregående". Det var skolen for oss som ikke orket å gå helt frem til inngangsdøra på Ajer Videregående hver dag. Man kan si at det alltid var en stol ledig på kontoret til "rektor".

Derfor var nok også denne "gagen" litt på grensen, men ikke mindre morsom for det...


Vi snakker desember måned, og det er kort tid til Storhamar Hockey skal arrangere julebord på Iskroa. Alltid i forkant av disse happeningene, så ble det gjort forsøk på å lage ulike humoristiske innslag, og helst på andre sin bekostning enn sin egen:-)

Undertegnede hadde tidligere med store ord og i voldsomme vendinger fortalt om mitt hockeyeventyr fra Alaska. Så navnet Jim Knapp hadde nok festet seg hos mange i miljøet. Da jeg så ringer til nevnte Inger Johanne er det derfor ikke så rart hun går rett på limpinnen.

Jeg prestenterer meg på så "brei" american som jeg greier, og sier at mitt navn er Jim Knapp og at jeg ringer fra Minnesota North Stars i NHL.
Vi er på jakt etter Erik Kristiansen, men har skjønt at han har hemmelig telefonnr. (som du skjønner så er det så lenge siden at folk hadde hjemmetelefon)

Det er ikke så rart at Inger Johanne får denne telefonen, siden hun er leder i klubben. Hun gir meg så etter en stund litt motvillig nummeret til Mester Erik. Hun ber om at dette ikke blir gitt videre, noe som selvfølgelig ville være utenkelig fra en "proff" klubb.

Jeg får henne til å love å ikke si dette videre, noe jeg selvføgelig vet ikke kommer til å skje... Så allerede når jeg ringer hjem til Mestern, som jeg vet ikke er hjemme, så har Inger Johannen allerede snakket med datteren sin Cathrine.

Hun sier jeg kan ringe tilbake litt senere, for da er Erik hjemme. Men på grunn av tidsforskjellen så sier "Jim Knapp" at han vil ta kontakt i løpet av noen dager...

Ryktene sprer seg raskere enn ild i tørt gress, og de når kjapt frem til Finn Paulsen. Heldigvis tenker jeg, for han hadde ikke klart å holde på en hemmlighet etter å ha trekt pusten. (han har forandret seg mye siden den gang altså, bare så det er sagt:-)

Men nå vet nesten alt som kan krype å gå om "henvendelen" fra NHL. Det er bare en person som ikke er nevneverdig påvirket, nemlig hovedpersonen selv, Mester Erik Kristiansen. Han er helt som vanlig, og er heller ikke så keen på å prate rundt dette.

Men den jobben er det andre som tar seg av på en helt utmerket måte. Finn Paulsen har fortalt det til sine 300 nærmeste, og de til sine... Så nå summes det i alle kroker og kriker om interessen fra "Over There" (hockeyslang for NHL) rundt Mestern.

Kvelden kommer da det skal være julebord på Iskroa. Aller er pyntet til fest, og det er en nesten litt spent stemning siden alle har hørt om telefonen fra "Jim Knapp". Jeg begynner nå å få litt harehjerte i forhold til hvordan jeg skal komme meg ut av denne spøken, for nå er det snart så det kommer oppslag i ett eller annet medie...

Jeg har nå innlemmet en del av mine nærmeste i laget, om at det er jeg som er "Jim". De synes jo selvfølgelig dette er rasende festlig, men skjønner mitt dilemma.

Det var nemlig ikke noe brennende ønske hos undertegnede om å få en "blånese" av Mester Erik. (det var noe han alltid brukte i stedet for å slå. Han tok et fast og godt grep i nesetippen din, og vred rundt ett par ganger slik at nesa fikk en lillablå farge, som et middels sugemerke kan man godt si)

Svein Haral Arnesen blir derfor drillet, og tar ordet under middagen. - Som noen kanskje vet her (NOEN?) så går det rykter om interesse fra Minnesota North Stars rund Mestern...
- Nå har det fantastiske skjedd, at "Jim Knapp" har sittet på et fly i hele natt for å komme hit i kveld. Så ta vel i mot JIM KNAPP!

Når da undertegnede kommer lunkende opp trappa med et forsiktig smil på leppene, så kan man vel si at det var noen som for første gang fikk haka ut av ledd...

Men alle tok det fint, etter noen år, og jeg unngikk blånese (denne gangen) Men til alle de som fikk Langnese:

Unnskyld!

Monte Carlo for alle penga!

Etter en liten pause er det på tide å få inn en ny liten historie her på "smooth operator". Som nevnt i tidligere innlegg så beveger unge Martinsen seg litt inn og ut av hockeymiljøet. Denne gangen er vi helt klart utenfor, og den dragningen (hockeyslang for lurerier) som nå kommer er den jeg kanskje er aller mest fornøyd med gjennom tidene...

Selv om han som ble utsatt for dette komplottet fikk et lite sjokk den gang eposten dukket opp i innboksen, så har han nok i ettertid hatt mang en god latter av hele saken. Den vi snakker om er "gamlesjefen" min, Peer Jacob Svenkerud.

Som den litt rutete personen jeg er så var det slik i Norsk Tipping, at det var med hjertet om ikke i halsen, så i hvertfall litt over normalposisjon at de noen ganger tok sjansen på å sende meg utenlands på representasjonsturer.

Denne gangen så hadde de imidlertid ikke så mye valg, for de trengte en som kunne klare å holde humøret oppe hos 20 vinnere med følge. De hadde vunnet en tur til Monte Carlo hvor de skulle få leve som "Millionærer" i noen dager.

Av frykt for å virke blærete, så skal jeg ikke dra så mange detaljer fra turen bortsett fra at alle var enige om at det var en fin tur. Men jeg kan jo nevne at vi fikk spise middag på Chateu Esa, omvisning i casinoet i Monte Carlo, avslutningsmiddag tilberedt av en tidligere norsk verdensemester i kokkekunst osv...

De som har vært i Monte Carlo vet at det er perverse priser på det meste i denne byen. Uten å blunke så satte de opp priser som 10.000 euro for en flaske med champagne. (det var heller ikke de værste prisene)

Vi holdt oss selvfølgelig langt unna disse varene, men jeg tenkte at det satt sikkert noen på Hamar som var nervøse for at undertegnede kanskje gikk på ei "mine" eller to. Spesielt tror jeg nevnte Svenkerud hadde noen tøffe dager...

Så under en lunsj der nede ble ideen om en liten dragning født. Vi hadde en fantastisk guide under hele oppholdet. Hun var norsk og bodde sammen med sin forfattermann i en by like ved MC. Hun fikk oppdraget, som skulle vise seg å bli mer vellykket enn jeg kunne drømt om...

Thorbjørn Unnerberg, som er en av direktørene i Norsk Tipping var med på turen som øverste ansvarlige for reisefølget. Og etter å ha fått godkjent min lille ide fra "øverste hold", var det bare å sette i gang.

På en serviett så setter jeg opp ett forslag til en liten ekstraregning som skal sendes til Norsk Tipping en uke eller to etter at vi har kommet hjem til Norge. Den skal inneholde følgende:

1 champagne 10.000 euro
2 massage 2.400 euro
41 gin/tonic 540 euro
div roomservice 1300 euro

Den skal så sendes på epost til Thorbjørn Unnerberg, som så skal videresende denne til Svenkerud.

Lite ante jeg om at vår eminente guide hadde tatt den helt ut, for å si det forsiktig. Gjennom sine kontakter fikk hun nemlig hotellet som vi bodde på (Monte Carlo Bay Resort) til utstede den falske "regningen". Den var til og med underskrevet av selveste direktøren for hotellet.

Det beste var at hele regningen var laget for Chambre 531, Remo Andre Martinsen.

I eposten til Thorbjørn (som var med på dragningen) så står det:

Hei og Takk for sist!
Håper dere kom dere vel hjem og at alle er friske og raske. Vi har imidlertid fått en litt "kjedelig" sak, og det gjelder en etterregning på en fra Norsk Tipping. Det dreier seg om Remo Andre Martinsen.
Som du ser av vedlegget så er det heller ingen vanlig regning, men det er fint om dere får ordnet opp i dette så snart som mulig:-)

Thorbjørn mottar eposten, og sender den som avtalt videre til PJS. Han skriver i sin epost:

Hei Peer Jacob!
Vi er vel hjemme fra Monte Carlo. Det var en fantastisk tur for vinnerene og alle fra Norsk Tipping gjorde en veldig bra jobb.
Men det har dukket opp en liten sak her, som gjelder Remo. (se vedlegg) Jeg har snakket med han om dette, men tror ikke helt at han forstår alvoret.
Så fint om du kan ta en prat med han, så vi får ordnet opp med hotellet. Hvis du vil så kan jeg godt bli med på et møte...

Det som var en strek i regninga, var at Svenkerud var i USA for å holde noen foredrag da han mottok eposten. Vi hadde nemlig tenkt å avsløre den for han etter at han hadde fått svette litt...

Jeg er på Ridabu (Black River Park) for å se min datter Agnes spille fotballkamp, da mobilen ringer. Det er Peer Jacob i andre enden - Hei Remo! Du jeg har fått en regning her (pause) fra Monte Carlo.
Jeg spiller dum og later som jeg ikke skjønner hva han mener.

- Det står champagne til 10.000 euro, og massage for nesten 2.500 euro, hva er dette for noe?

Vi kjøpte noe champagne ja, men at den var så dyr visste jeg ikke, er mitt svar til det. - Men Remo, hva med massagen her?

Jo, siden vi var ute på lange utflukter så trengte jeg litt "ekstra" stell ett par av kveldene, forklarer jeg videre.

Nå klarer ikke den godeste Svenkerud å holde seg lenger. Stemmen blir pitchet opp flere hakk og han sier videre:
- Remo! Dette er alvorlig! Vi snakker om nesten 100.000 kroner! Hvordan skal jeg forklare dette... Er du helt gal Remo? Dette kommer til å koste deg jobben, garantert!

Etter at han har fått tømt seg så klarer jeg ikke å holde han på gaffelen lenger. Men må tilstå at det hele er en spøk. Han godtok ikke dette, for regninga kom fra hotellet og var underskrevet av direktøren.

Men etter ca. 15 minutter så blir han til slutt overbevist. Han forteller da at raseriet hadde tatt han når han åpnet eposten og så innholdet. - Jeg stod her med pc`en over hodet og holdt på å kaste den i veggen. Så måtte jeg løpe meg en lang tur før jeg kunne ringe deg, fortsatte en nå gjennomsvett men lettet Peer Jacob.

- Hva skal man med fiender når man har sånne ansatte som deg, og forresten Remo, så hadde det ikke vært noen bombe at du hadde funnet på å gjøre noe slikt! Det blir lenge til neste tur for deg, avsluttet en rundlurt men glad "sjef"...

Blogglisten

onsdag 24. juni 2009

Klassikere fra "hockeymunn"

Det har vært skrevet og sagt meget om ishockeyspillere opp gjennom årene. En del av det negative må tilskrives en overivrig presse, som har sett på sporten som litt "bohemaktig".
Noe må vi imidlertid ta ansvaret for selv, gjennom både språkføring og handlinger:-)

Her følger noen gullkorn som har falt fra "hockeymunn" både under kampens hete og utenfor isen:

- Vi må gjøre det maksimale ut av det optimale!
(Åge Ellingsen under studiointervju med NRK-Hedmark)

- Vi gjør elementære ungdomsfeil!
(Lars Bergseng i en kamp mot Sparta i "gamle hallen")

- Dommer! Nå må du slutte med den jævla konspangsasjonsdømminga di!
(Pål Johnsen i Oslo Spektrum)

- Jag er en rett førr bra trenare for det her laget!
(Lasse Beckman etter tapet mot LM-90 i "gamlehallen")

- Jeg har scora flere mål borte enn hjemme denna sesongen, bare så det er klart! Tåll borte og tåll hjemme...
(Rune Gulliksen under en krangel med Svein Harald Arnesen)

- Vi har jo faen i meg ikke keeper!
(Petter Thoresen i Oslo Spektrum, da undertegnede kastet den tredje pucken for kvelden i eget mål)

- To minutters utvisning for feil forbund!
(dommer Melbye som var generalsekretær i Døveforbundet, da Ørjan Løvdal kjeftet og sa han var en kålrabisekretær fra Blindeforbundet)

- Stikk kølla i trynet på`n da vel!
(Petter Thoresen til Tom Erik Olsen da han spør fortvilet hva han skal gjøre med en motstander som flyr og rapper han over armene hele tiden)

- Han kan aldrig bli målvakt! Han er for dårlig at skjæra vinklar!
(Jorma Virtanen til en speider fra New York Rangers som lurte på om jeg hadde talent, da vi møtte han under en treningsleir i Tsjekkia i 1985)

- Sila! Hvad betyder det? Dom ropar det åt alla andra målvakter, men inte åt mei! Hvarfør gjør dom inte det?
(Jorma Virtanen etter nok en match hvor han hadde holdt nullen)

- Vi har ett ordtak i Norge som heter å skille klinten fra hveten. Og Lennart, du er definitivt klinten!
(Finn Paulsen i sin avskjedstale til Lennart Åhlberg)

osv...:-)

Blogglisten

tirsdag 23. juni 2009

Ambassadøren!

Egentlig skulle man vel brukt denne dagen til noe helt annet enn å skrive et nytt innlegg på bloggen. Men når man har en halvtime eller to å fylle, så kan man like godt ta et lite dykk i arkivet.

Kong Hattemaker var et eksempel på at ting ikke alltid er som man tror, og denne lille historien skal også handle om nettopp det. Det er helt "tilfeldig" at Roger Johansen er hovedrolleinnehaver her også, jeg lover:-)

Jeg har tidligere innrømmet at jeg nok har dratt en del "gags" litt for langt. Dette har selvfølgelig ført til en del skepsis blant både folk og fe...
For de som ikke kjenner nevnte Roger Johansen kan jeg nevne at han har vært en krumptapp i hockeymiljøet på Storhamar i mange mange år.

De rollene han ikke har innehatt finnes ikke. For uten meg selv så er Roger Johansen viden kjent som en av de mest slagferdige personene som finnes, og er vanskeligere å målbinde enn den kjente prinsessen fra eventyret.

Roger er også den som har vært generelt mest skeptisk til undertegnede, og har nok i de siste 30 årene levd i en stadig frykt for å bli en i haugen av de som på en eller måte har blitt lurt av en Remo dragning:-)

Ikke sjelden var han frempå for å understreke at jeg aldri, og han la trykk på aldri, kommer du til å klare å lure meg. Det kan jeg garantere!
I utgangspunktet så burde jo dette være en spire til å gjøre nettopp det, men av en eller annen grunn så lot jeg det være. (i hvertfall en stund)

Men det var til slutt Roger som fikk meg til å forstå hvor på tærne alle i min nærhet var for å unngå en "langnese" (slang for å bli lurt på hockeyspråket).

Kona til Roger, Kristin, hun var i mange år driver av Iskroa kafe i hallen. Og der var også Roger å finne veldig ofte, siden han er ansatt som fengselsvokter og turnusen der er vel en dag på og tre uker av. I hvertfall kunne det virke sånn:-)

Så er det like før det skal arrangeres noe som kaltes for Piruetten i Hamar OL-amfi. Dette var en internasjonal kunstløpskonkurranse som var en slags etterlevning etter OL `94.

Det er onsdag og telefonen ringer på Iskroa. Kristin står over grytene så Roger trår til som telefonvakt.
- God dag, det er Ralf Gustavssson som ringer. Jag er den svenske ambassadøren i London. Jag har ett ønske om å få kjøpt noen billetter til Piruetten førstkommande helg.

Roger setter ute "dragningsradaren" og er helt sikker på at dette er unge Martinsen som prøver seg på en liten variant...
Derfor er han også uvanlig eplekjekk i sine svar til den nevnte ambassadøren - Selvfølgelig skal vi ordne billetter til sjølveste ambassadøren.
- Her skal vi legge ut rød løper, så vær hjertelig velkommen, og ta gjerne med deg slekta helt ned til grisen, sier Roger Johansen med litt hovmod i stemmen...

At ambassadøren blir paff er vel ikke å dra det for langt, men av høflighet så takker han for tilbudet, men sier at det ikke er nødvendig med noen rød løper. Han kommer nemlig som privatperson.
Men Roger kjører på og som nevnt så har han et repertoar når det gjelder kjappe replikker som er helt på høyde med det beste i utlandet...

Etter fem minutter er samtalen over, og mitt tips er at det sitter en lettere sjokkert ambassadør i London. Han lurer nok ikke på hvem han hadde snakket med, men hva!

Så kommer en litt uggen følelse krypende inn i den godt voksne magen til nevnte Johansen. Han tenker at dette hørtes jo slettes ikke ut som Remo, men det måtte jo være han, eller var det ikke?

Kort tid etter telefonsamtalen kommer jeg spankulerende inn på Iskroa, og Roger prøver seg med en forsiktig latter, og sier at denne gikk han ikke på.
Naturlig nok blir jeg stående som ett spørsmålstegn, og dette gjør at følelsen han har i magen ikke blir noe bedre:-)

Så etter litt tar han mot til seg og går tilbake til telefonen. Roger har nemlig av gammel vane rablet ned litt av det ambassadøren har sagt. Blant annet har han fått med seg litt av adressen som er Kenstington street, ett eller annet. Johansen tar nå en telefon til utenlandsopplysningen, og får nummeret til ambassaden.

En hyggelig damestemme svarer i andre enden, og Johansen er kommet til sannhetens øyeblikk. Han presenterer seg og spør så - Unnskyld meg, men hva heter ambassadøren?

- Han heter Ralf Gustavsson, er svaret Roger nok skulle gitt høyrearmen for å slippe og høre…

- Da må jeg nok få snakke litt med ambassadøren, sier Roger på en så ydmyk måte som en fengselsbetjent nok aldri har gjort verken før eller siden...

mandag 22. juni 2009

Kong Hattemaker



Da var det klart for en liten historie igjen fra unge Martinsen. Men aller først vil jeg få takke deg som gidder å lese det jeg skriver, og for de hyggelige tilbakemeldingene.

Vi beveger oss denne gangen tilbake til ishockeyens verden, og til mine gylne år som reservekeeper i Storhamar.

Men før jeg kaster meg ut i det, må jeg få si at det er litt morsomt at flere av mine tidligere lagkamerater nå skjelver litt i buksene for hva som kan komme. Det har dukket opp noen meldinger på telefonen som sier at jeg må ta det rolig i svingene:-)

De har imidlertid ingenting å frykte, for som jeg har sagt før så blir alt som skrives her gjort av kjærlighet til både spillere og klubben.

Etter 11 år som benkesliter, så er det klart at jeg har hatt gleden av å sitte bak noen fantastiske keepere. Fellesnevneren for dem er at de har vært svært ulike som typer. Jorma er nevnt tidligere, en annen skrue var Svein Harald Arnesen.

Det hører med til sjeldenheten at man hører om hockeyspillere som har mer enn asfalt fra snippen og opp. Dette er imidlertid en myte! Jeg kan nok skjønne og forstå at det har blitt en slags sannhet, hvis man legger til grunn alle vandrerhistoriene som går om ulike spillere. Men for å oppklare dette med en gang, så er de som regel ispedd både tre og fire gangen fra Asbjørnsen og Moe.

Nok om det.

Jeg hadde i alle år en forholdsvis utagerende stil, mest utenfor isen som f.eks på byen og i garderoben. Derfor var jeg også god å ha som et alibi for de andre spillerne, som alltid hadde en som toppet de eggene som de selv hadde lagt...

Dette brukte også ledelsen ikke så sjelden, når de skulle markere at de ikke tolererte utskeielser av noe slag. Derfor fikk undertegnede alltid de værste skurene, og blant annet en kraftig reprimande etter en 17. mai feiring.

Bare fordi jeg hadde klart å spise ett flagg, så bestemte Per Magnar Klomstad og co. at jeg skulle trekkes 10 % av "lønna" i kommende sesong.

Dette ble jo gansk heavy når "lønna" i utgangspunktet bare var 15 %:-)

Jeg kunne dratt mange lignende eksempler, men lar det ligge. For man kan vel trygt si at jeg ikke spilte ishockey for pengenes skyld...

Nå kjente jeg at jeg var i ferd med å skli skikkelig ut fra det jeg hadde tenkt til å fortelle, så det er best å hente seg inn igjen.

Som sagt så er det en myte at ishockeyspillere har fått mindre utdelt enn andre. Nevnte Svein Harald Arnesen er et eksempel på det. Han karret seg jo igjennom et ingeniørstudie på Gjøvik, samtidig som han voktet buret for Storhamar.

Han hadde uten tvil glede av det han lærte på skolen også i hockeyen. For makan til hvordan han dillet med utstyret sitt, finnes ikke!

Når sant skal sies så var han vel egentlig nødt til å gjøre mange forbedringer, for Svein Harald er vel den som har kommet lengt som ishockeykeeper i Norge tatt i betraktning det meget begrensede talentet han hadde fått utdelt. (i motsetning til undertegnede)

Svein Harald kunne sitte i timesvis å teipe, file, pusse, kysse og måle spakene (keeperens kølle) sine.

Leggeskinn og reimer ble kjørt i skytteltrafikk mellom Storhamar ishall og byens salmakere. Det ble klippet og sydd, og jeg tror nok at Roger Johansen (materialforvalter) fortsatt kan våkne med mareritt om "Sveiva" sine krav til utbedringer av utstyret sitt...

Han hadde alltid tre til fire spaker ferdig ordnet til både kamper og trening. I motsetning til meg som ikke slet så mye på verken spaker eller utstyr, og stod med den samme hele sesongen:-)

Så er det en trening hvor spaken til Svein Harald brekker allerede på det første skuddet under oppvarmingen. Men for han er det i utgangspunktet uproblematisk. Men ikke denne dagen...

For også den neste spaken brekker, på nøyaktig det samme stedet som den forrige. Så ryker den tredje og fjerde. Dette kan ikke være en tilfeldighet, at de spakene som han har brukt vinter og vår på å preparere ryker i enninga...

Etter en kjapp titt så ser man at her har det blitt utført sabotasje på utstyret hans. Noen har saget "nesten" over skaftet på spaken, og lagt noen runder med tape over. Dette fører til at Svein Harald nesten tar til tårene, og forlater treninga i fullt drittsinne:-)

Så kan jo dere gjette hvem som ble hovedmistenkt i denne saken, og faktisk den eneste mistenkte? Undertegnede selvfølgelig! Men nå var det slik at petimeteringa til Svein Harald var til irritasjon for flere enn meg, og denne gangen hadde jeg faktisk helt ren samvittighet.

Det visste imidlertid ikke nevnte Roger Johansen, og heller ikke formannen i klubben på den tiden, Erik Kristiansen (ikke spilleren, med han som tidligere holdt den røde fane høyt, heismontør Erik)

De kommer inn i garderoben etter treninga og er nok nå sikre på at de skal få tatt meg skikkelig, en gang for alle.
De åpner med en tordentale om hvor uansvarlig den som har gjort dette er, og at dette vil få store konsekvenser for den eller de som står bak. Roger og Erik veksler på om å slenge ut trusler om hva som vil skje...

Det er nok ingen tilfeldighet, at de holder seg forholdsvis nære min plass hele tiden. Roger setter også øya i meg noen ganger, for å se om det står stemplet skyldig.

Nå nærmer det seg klimaks, og ingen av spillerne sier ett ord. Så sier Erik formann - Ingen får forlate denne garderoben før den skyldige har meldt seg, og så satte han Roger Johansen som en propp i døra. (han veide på den tiden 130 kg. pluss)

Stillheten råder, bare brutt av små stikk fra Erik formann, når han sier videre - Og jeg kan love en ting, at den som står bak dette vil få det meget tøft i tiden som kommer og skal rett i ett møte med meg og resten av styret...

Så skjer det! Mester Erik Kristiansen rekker opp hånda, og sier med rolig stemme - Det er jeg som har gjort det!

Alle har sikkert prøvd å blåse opp en ballong for så å slippe den. Det er det nærmeste jeg kommer et bilde på det som nå skjer. Erik formann og Roger Johansen får nærmest et mildt illebefinne, for de klarer ikke å få sagt ett ord.
Hva skal de nå gjøre? Det er ikke Remo Andre, det er hjertet i hele laget som står bak...

Jeg kunne ikke annet enn fryde meg over de to som nå ikke visste helt hva de skulle gjøre. Men etter ett minutt så kommer følgende sterke salve fra Erik formann:

- Faen Erik, detta var noe forbanna tull og du må ikke gjøre det en gang til, avslutter de to "bødlene", før de smyger seg nesten langs gulvet ut av garderoben...

Hørte jeg Jørgen Salomo eller Kong Hattemaker?



Blogglisten

fredag 19. juni 2009

The woman of my life!

Det er så fantastisk å kunne sitte her i lett rødvinsrus og bare hamre løs på tastaturet, og hente frem fra glemselen. Når jeg også tror at noen faktisk kommer til å lese det som skrives, så er det ekstra inspirerende å knastre i sene nattetimer...

Hvis du har lest mer enn en av de historiene som dukker opp på denne bloggen med ujevne mellomrom. Så har du kanskje lagt merke til at det er noko lett vekslende temaer som blogges, hvis det er det man kaller det.

Nå er jeg kommet til en liten historie om kvinnen i mitt liv. De som kjenner meg fra utsiden tenker nå helt sikkert hvem? De som kjenner meg inside and out, vet veldig godt hvem som skal få dette stikket:-)

Men for å ikke skape forvirring så må jeg understreke at dette på en måte er i overordnet betydning, siden jeg har to fantastiske døtre, en eks-kone,en kone,+, og det ikke er ingen av dem!

Nei, det er heller ikke noen av de som nå sitter knust tilbake og venter på at jeg skal returnere. Det er heller ikke noen av dere som drømmer om at jeg en dag skal kaste blikket din vei...

Nå er det Anny Alvilde som skal være i sentrum i noen minutter. For de som ikke vet hvem hun er, så kan jeg fortelle at det er min mor. (the woman of my life med stor TWOML)

Uten henne så hadde jeg med stor sannsynlighet ikke vært i stand til å sitte her å hamre på tastaturet. Nok hyllest? Enig!

Som mor til fire har Anny Alvilde hatt sitt å stri med de siste 47-48 årene.(usikker på hvor gammel Ronny Armand er, han er min eldste bror)
Den som kanskje har gitt henne flest grå hår er undertegnede. Men takke faen for at hun aldri har gitt meg opp, uansett hvor mørkt det har sett ut. (alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett osv.)

Det er umulig å gjømme under stolen, at jeg har vært en par tre håndfuller i oppveksten. (kan vel egentlig si at jeg fortsatt er halv annen) Men jeg har prøvd å fylle det meste av henda med humor.

En av mine største gleder i livet har nemlig alltid vært å få min mor til å le... Ikke så lett når man har med en nordlending å gjøre, som har vokst opp fem minutter fra nærmeste nabo, og det pr. telefon...

Så mine forsøk på å lure frem smilet gjennom "dragninger" (praktiske og telefoniske lurerier) har måtte dreie seg om hverdagslige ting. For her snakker vi om et menneske som har vært skeptisk til alt og alle i utgangspunktet, og pessimist selv etter at gullmedaljen hang rundt halsen på Bjørn Dæhlie...

Siden jeg har fått noen hull når det gjelder teoretisk utdanning, så har jeg måtte gjøre det den harde veien. Det startet med AMO-kurs(arbeidsmarkedsopplæring), før jeg etter hvert ble betrodd AFT. (arbeid for trygd) Etter fullført militærtjeneste var jeg så heldig at jeg fikk praksisplass ved Idrettens Hus på Hamar, siden jeg faktisk hadde to år og tre måneder på Handelsskolen (Ajer Videregående).

På en slik arbeidsplass så er er det klart at dagene kan bli noko kjeisamme, for en som har et snev av ADHD. Nå skal det sies at Øyvind Bolstad som hadde kontor oppe på på kvisten, det vil si i annen etasje rett over "mitt" sentralbord, lett kunne få fanden til om ikke spise fluer, så i hvertfall lete etter dem midtvinters. (til og med meg)

Men denne dagen er det ekstremt kjedelig på jobb, så jeg sitter å funderer på hva slags fuzz (faenskap) jeg skal finne på i dag.
Da dukker det opp i bakhodet at mutter og fattern har vært en tur i Kristiansand på treff med Psoriassisforeningen. (det jeg kaller for skurvtreff)

Siden jeg sjøl hadde vært på de kanter for ikke lenge siden, hadde jeg smertelig fått erfare at det var den delen av landet som hadde fått de usynlige sladrehankene. Fotobokser!
Så i min kjedsomhet begynner jeg å leke litt med ett program som heter Pagemaker.

Det går ikke lang tid før jeg ser at det ligger muligheter her, store muligheter. Derfor begynner jeg å eksperimentere lett med å lage brevark for ulike etater, som f. eks. Politiet.
Vi spoler over all den kreative jobbinga inne i mellom telefonen på sentralbordet som kimte hele tiden, og kommer til plottet.

I løpet av få minutter har jeg laget et brevark som er som snytt ut fra Politimesteren i Kristiansand. Her snakker vi adresse, telefonnr. navn osv.

Brevet er stilet til Anny Alvilde Martinsen, siden jeg vet at bilen er registrert på henne. Der står det at bilen med reg.nr. FS osv. som hun er oppført som eier av har passert en fotoboks kl.0900 på en gitt dato (som jeg visste stemte med besøket i Kristiansand) og det var gått en smule for fort.

Farten er målt til 79 km i 50 sonen, og det er derfor utferdiget en bot på 5.000 kroner fra Politimesteren i Agder.
Men dette er ikke nok til å lure "gamla".
Så jeg legger ved en egen svarslipp hvor det står at vi ber om en tilbakemelding om hvem som var fører av bilen i det aktuelle tidsrom. Hvis vi ikke hører noe vil boten bli sendt til eieren av bilen.

Så kommer det jeg trodde skulle bli en utfordring, nemlig å få sendt brevet på en troverdig måte. Heller ikke her støtte jeg på særlig problemer. Den gamle femtiøringen ordnet den biffen. Her snakker vi en tro kopi av stempelet med løven som det norske politiet bruker på sine brev. (dette hadde jeg sett på avhørsinnkallinger som mine brødre mottok med jevne mellomrom:-))

Når stempelet var på plass, sendte jeg konvolutten gjennom frankeringsmaskina ved Idrettens Hus. Litt bearbeiding av navnet så var vi klar, ferdig, gå.
Brevet går i posten og havner etter noen dager i Dr. Greves gt. 4.

Jeg har nesten glemt hele greia, helt til jeg kommer hjem på min ukentlige runde for å snoke i kjøleskapet til "gamlinga".
Det er faen i meg ikke rart at det er krig i verden tenkte jeg, når jeg allerede i porten hørte to som tydeligvis ga uttrykk for at de ikke var helt enige med hverandre...

-Det var faen itte je som kjørte der, di førbannade mærr. Je skar da fel itte betala førr at du har blylødd på bena, kunne fattern melde loud and clear til gamla.

Men hun var ikke tapt bak ei vogn - Du vil ikje koma her å fortæl mæ at æ skal betala dine råkjøringsbøter med uføretrygda mi, kontra muttern tilbake.

Interessant, tenkte jeg! Så måtte jeg friste meg til å spørre om hva som var problemet, og om jeg kunne tre inn som megler...

-Mor di er faen knus hakke meg itte vettu. Hu har svinekjørt når vi var i Kristiansand. Å nå mena att je skar betala førr at hu ikke klare å læsa skilt, sier en nå opphetet Jan Kåre (fattern)

-Remo, du må hjælpe mæ her, sier muttern. -Du vet at æ aldri kjøre over fartsgrensa, fortsetter gamla...

Nå føler jeg at spøken kanskje har gått litt lengre enn jeg hadde tenkt, så det er på tide å tilstå før det blir som Ole Paus sier det; "I en sofa fra Ikea ligger mor og mor er død, så kommer barna på barnehjem og far på vann og brød" (en mild overdrivelse)

Problemet er bare at ingen av dem tror meg når jeg sier hva jeg har gjort. Fattern går bort i regningshjørnet på huset, og graver frem brevet. Han leser høyt - Fra Polltimestern i Kristiansand...

Jammen, det er jeg som har laget det brevet. - Hadde det enda vore så væl, sier muttern...

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at jeg måtte sitte i en time å forklare hvordan jeg hadde laget denne lille spøken, slik at det igjen kunne bli ro i Greves gt.... Så hadde jeg heller skrevet ett brev til Finn Paulsen:-)

(men det er en annen historie:-)

Blogglisten

torsdag 18. juni 2009

Jorma!


Etter responsen å dømme så falt den forsiktige starten "from the inside" av Storhamar i god smak hos flere. Jeg lar derfor også neste lille historie komme i den samme gata...

De som kjenner ishockey og Storhamar skjønner av overskriften at det nå skal handle om tidenes keeper i Storhamar, Jorma Virtanen.
Når jeg bruker ordet tidenes keeper, så er ikke det ensbetydende med at han er den beste som har akslet trøya:-)

Men det er ingen hemmelighet at ishockeykeepere er en egen rase innen hockeysporten. Onde tunger sier at de enten må være tjukke i hue, eller være over snittet store nedentil. (undertegnede forbeholder seg retten til å nekte og opplyse i hvilken kategori han hører hjemme)

Men nå var det ikke størrelsen på redskapen denne historien skulle handle om. Men det er ikke umulig at det også kan bli tema ved en senere anledning:-)

Hvorfor jeg personlig mener at Jorma Virtanen er tidenes keeper i Storhamar, er at han er en av de mest fasinerende mennesker jeg har møtt. Han hadde en fantastisk personlighet, som man bare måtte oppleve.
Norsk kunnskapene var vel det vi kan kalle sånn midt i haugen. Men for Jorma var språk relativt.
Han kunne snakke Tysk, Norsk, Engelsk og Finsk i en og samme setning. Men vi forstod alltid hva han mente...

Etter mange år som keeper i Frisk ble han hentet til Storhamar av Lasse Beckman. De med god hukommelse husker sikkert, at det gikk både vinter og votter før den overgangen kom i orden. (det mange har glemt er at Storhamar tok sølv i serien det året med Morten Andersen som sisteskanse)

Den nevnte Jorma hadde en noe rutete livsførsel til tider. Men ingen kan ta i fra han at da han skulle prestere, så var han til 110 % klar.
Dette burde egentlig vært forsket på, hvordan noen slipper unna alt som heter trening og livsstilsnasisme, men allikevel klarer å være så til de grader best når det gjelder...

Om det ikke er hele sannheten, så tror jeg at det meste av forklaringen ligger i selvtilitten som vår finske venn hadde. Jeg tror med hånda på hjertet at til og med Muhammed Ali nok hadde kommet til kort mot Jorma.

Hør bare her: Vi sitter på "Traktør`n" og tar noen glass. Jorma hadde nok lagt en såle før han kom, så han var allerede fin i farten.
Så får vi høre den forferdelige nyheten, om at Pelle Lindberg har omkommet i en bilulykke. (for de som ikke kjenner navnet, så var han svensk og spilt proff i NHL da ulykken skjedde)

Dette blir selvfølgelig det store samtaleemnet denne kvelden, og Jorma sitter litt tilbakelent og lytter.
Men etter en stund så lener han seg frem over bordet og sier - Jag brukade vara den nummer två besta målvakt i Europa, men efter olykkan så er jag nu nummer ett... skål for Pelle.

Nå tror du kanskje dette var sagt med en humoristisk undertone. Men nei, det kan jeg forsikre om at det ikke var...

Nå har du forhåpentligvis dannet deg et lite bilde av Jorma. Så da kan jeg fortsette til episoden jeg egentlig ville fortelle.

Det hendte titt og ofte at en eller annen slektning av Jorma gikk bort, og han måtte følgelig reise til Finland i begravelse. Om jeg ikke husker helt feil så tror jeg det denne gangen var tredje eller fjerde gangen denne tanta døde:-)

I hvertfall må Jorma reise til Finland rett etter vår kamp på tirsdag. Etter avtalen skal han returnere til Norge og Hamar på torsdag. Torsdagen kommer, men ingen Jorma. Heller ikke fredag, lørdag eller søndag morgen har han gitt livstegn fra seg.

Lasse Beckman er nå i ferd med å gå ut av sitt gode skinn, for jeg som normalt er tredjekeeper, får en telefon kl. 0900 på søndag morgen.
Beckman forklarer ståa, og som "vanlig" sier han at nå er det slutt på tålmodigheten med Jorma. - Nu er den jækla finnfaen ferdig i klubben. - Han kan jo inte bara bli borta så der, sier Lasse og ber meg møte til spillermøte klokka 10, på iskroa.

Der åpner Lasse Beckman spillermøte med å annonsere at Morten Andersen vokter buret i kveldens kamp mot Manglerud Star. Alle hadde jo forståelse for dette, siden mannen fra Suomi tilsynelatende ikke hadde returnert fra begravelse...

Temeraturen er høy, uvanlig høy på dette spillermøtet, og både Lasse og flere spillere uttrykker sin berettigede harme mot lagkameraten som man mistenker har tatt seg en 4-5 dagers med dårlige venner.

Da skjer det! I vinduet kan vi skimte en mann som kommer spankulerende mellom blokkene på Hamar Vest. Når han kommer nærmere kan vi se at det er hr. Virtanen som har retning hallen, og Iskroa.

Han ser nydusjet og fin ut, men sin sedvanlige sideskill mot høyre kommer han med faste steg over plassen. Jeg husker også den blå Beckenbauer-frakken fra Adidas,og måneskoene han brukte når det krøp ned under -10c...

Alle spillerne sitter nesten helt paralyserte når vi hører steg i trappa, og skjønner at Jorma er på vei opp til møtet.
Han spankulerer så helt rolig mot de 20 spillerne som sitter samlet, som om ingenting har skjedd.

Da eksploderer Lasse Beckman. - Din helvetes finnjævel, nu e det slut. Du får inga fler sjanser nu Jorma, det e slut, helt slut.
Han fortsetter i klare ordelag å gi uttrykk for hva han mener om "houdini-nummeret" til Jorma, og etter denne overhøvlingen ville nok de fleste brutt sammen i krampegråt. Men ikke Jorma...

Han står der midt på gulvet, helt alene, men rolig som skjæra på tunet og med fast blikk. Jorma ser alle de 20 lagkameratene og Lasse rett i øya, uten tegn til å vike....

Til slutt nærmest hyler Lasse til Jorma -Och låt det inte vara nån tvil førr dei Jorma, at Mårten (Morten Andersen) skar stå i målet i kveld, så du kan bara åka åt helvete!

Som sagt, så ville de fleste hatt trøbbel med å ta i mot en skyllebøtte med så grovt kaliber som den "hjemvendte sønn" nå hadde fått.

Alle sitter vi nå å venter på at han skal snu på hælen og vandre tilbake mot der han kom fra. Men ikke Jorma nei...
Han lar det gå ca. fem sekunder før han med en stoisk ro i stemmen, sier som den største selvfølgelighet

-Lasse! Sluta tøva nu, det her er seriøst. Vil ni inte vinna?....

Blogglisten

tirsdag 16. juni 2009

Ei skøyte på i(s)sen!


Denne lille teksten er den første av forhåpentligvis mange, hvor jeg skal forsøke å skildre noen av mine opplevelser, på både godt og vondt "from the inside" av laget i mitt hjerte, Storhamar.

Egentlig blir det helt feil å dele opp noe så stort i små bruddstykker.
Dette kunne helt klart fortjent sin egen bok. Kanskje til og med en triologi kunne vært skrevet om dette laget, sett fra innsiden:-)

Før jeg begynner i det små, så er det ekstremt viktig for meg å understreke at alt som måtte bli skrevet er gjort av ren kjærlighet til både personer, og til den tiden jeg fikk æren og gleden av å være en del av noe så fantastisk som A-laget til Storhamar Hockey.

Dette høres sikkert både litt rart og floskelfylt ut, men det å være en del av et hockeylag må oppleves for at man skal kunne forstå...

Som reservekeeper så har man mange fordeler i ett lag. Man blir ikke skadet i kamp, og det er helt uproblematisk å være skuddredd, så fremt man da plutselig ikke må innpå og spille...(skjer bare ved beinbrudd etc. for førstekeeper)

Man kan sitte der med øra på stilk og følge med, peppe gutta, og ikke minst er det en helt fantastisk posisjon for å kunne plukke opp de små episodene fra garderoben.

Under mine år som reservekeeper hadde vi gjennom årene ett fantastisk og uslåelig galleri av personligheter i laget.
Alle hadde sine særegenheter, Jorma Virtanen (glad i Farris), Harald Bastiansen (mellomfag i filosofi), Lars Bergseng (alt), Ketil Kristiansen (ett snev av ADHD), Petter Thoresen (forholdsvis engasjert), Svein Harald Arnesen (perfeksjonisten), Sjur Rakstad Larsen (dårlig selvtillit, NOT!) osv.

Jeg kunne fortsatt til i mårra med å ramse opp navn, og som du kanskje har lagt merke til er ikke den største av dem alle nevnt, Mester Erik Kristiansen!

Det er fordi denne første lille episoden er om nettopp Mester Erik.
Han var ikke den som gjorde størst nummer av seg, utenfor isen. På isen var han til gjengjeld en tryllekunstner.

Men alle som kjenner Erik, vet at han også har en mørk side. Den som kommer frem når armene er blitt blå av alle slashingene, dommeren er i mot, og det ser ut til å gå mot tap...
Hvis du har sett filmen "Når villdyret våkner", så forstår du hva jeg snakker om.

I pausene kunne garderoben vår få "Gjøkeredet" til å virke som en søndagsskolesamling. Og det var stort sett de samme som stod for showet hver eneste gang.

Lasse Beckman yndet under sin tid som sirkusdirektør å bruke uttrykket, "jævlade namma, det måste bli mer kuk i er", før han så i praksis viste hva han la i akkurat det...
Ingen løftet på bryna av det etter hvert...

Men så hendte det en sjelden gang, at også Mester Erik fikk tenning i garderoben. Det vil si da den mørke siden kom frem:-)
Hvis man hadde opplevd det en gang, så var det garantert ingen som sa, ja men Erik, neste gang...

Jeg husker en episode fra midten av `80, og beklager at jeg ikke husker hvem vi møtte. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Greia var at vi lå under etter en grusom første periode mot ett eller annet "kokkoslag".
Mester Erik hadde holdt oss så vidt inne i kampen helt på egen hånd i de første 20 minuttene. Det var nå lett å høre at han ikke var imponert over resten av laget, da han som sistemann var på vei inn i garderoben...

For å si det sånn, så var det nok noen som måtte teipe nye køller før andre periode. Mester Erik kom gjennom gangen som ei flaske med JIF. Det vil si at han i hvertfall gjorde rent som en hvit tornado.

Øyekontakt med Mestern var helt umulig, for der var det bare to svarte hull, eller som å se inn i en tom leilighet om du vil.

Mestern kommer etter hvert inn i garderoben, hvor alle spillerne har sine faste plasser. En etter en får vi ei bøtte med kjeft. Jeg tror jeg var den som slapp billigst unna, men jeg fikk også mitt mener jeg og huske:-)

Det var sånn med Erik at selv om saklighetsnivået ikke alltid stod til 20 i stil, var det aldri noen tvil om hva han mente...

Ingen løfter blikket, og ingen sier i hvertfall, ja men Erik!
Det er best å la han tømme seg så det ikke blir en scene her.
Til og med Åge Ellingsen holdt nesten helt kjeft, og bare det var en happening i seg selv. Beckman beholdt til og med genitalene på innsiden av benklærne, og satt stille og lyttet til Mesterens tordentale...

Men etter ca. 6-7 minutter så får storebror, Per Arne nok. Han ber Erik om å roe seg!

No more soup for you Per Arne!:-)

Alle visste jo utfallet av dette. Mestern har ikke tatt av seg hverken hjelm eller hansker, og snur på hodet mot der broderen hadde sin plass. Så kommer en hanske gjennom lufta, Per Arne dukker elegant, og hansken treffer hylla over plassen hans.

Kanskje hadde det vært like greit om han ikke hadde dukket, for i hylla lå nemlig de gamle skøytene hans. De ble nå satt i bevegelse mot gulvet, etter å ha blitt truffet av den "løse" hansken.

Per Arne var en av de eldste på laget, og hadde vokst i gjennom håret sitt for mange mange år siden. Derfor hadde han heller ikke så mye polstring på toppen som alle de med vaskekte hockeypledd.

Plutselig kommer skøyta i slow motion ned fra hylla, og glir rolig over det jeg vil betegne som issen...
Der lager den ett fint lite snitt, noe som selvfølgelig betyr blod.
Det kan også være årsaken til at jeg ikke husker denne episoden til hundre prosent, for jeg var nok fryktelig nære en besvimelse...

Mestern hadde brukt såpass mye tid på å få ut litt røyk, at nå hadde Fredrik Bendiksen, som var lagets lege, bare tida og veien.
Men både han og fysioterapeut Kalle Holte var godt drillet i slike situasjoner.
De var jo tross alt begge to en del av innsiden i "Gjøkeredet" i nesten 20 år.

Jeg tror faktisk de var ganske godt fornøyde med denne pausa. For i stedet for et ordinært Beckman-show, fikk de både se Mestern "gi litt av seg sjøl", trent på å sy med litt tempo, og oppleve at vi til slutt vant kampen...

Det var kanskje det beste med denne kvelden, at vi vant altså. Slik at Mester Erik fikk igjen øynene, og PAK ikke hadde sydd forgjeves:-)



Blogglisten

Egen medisin!

Det er ofte litt sånn med unge Martinsen at han blir litt hektet på ting. Så da får vi håpe at også denne bloggebesettelsen avtar efter hånden.

Men p.t. så føler jeg for å måtte skrive av meg ytterligere litt som ligger der innst inni tåka ett sted:-)

Jeg har hatt den store gleden av å lure mange pr. telefon, og faktisk har jeg også klart å produsere en skriftlig dragning eller to opp igjennom årene.

Nå skal jeg imidlertid fortelle om den ENE gangen jeg selv kan huske å ha blitt lurt opp og ned i mente og tilbake:-)

Som sagt så har jeg opp i gjennom åra brukt min kreativitet til å drive ap på andres bekostning, og dergjennom også pådratt meg et kanskje litt for høyt selvbilde, hva angår det å være untouchble:-)

Men så feil kan man ta. For det er når man minst venter det at man kan tråkke i salaten, og det til de grader.

Undertegnede har vel aldri vært det man kan kalle good looking, men havnet vel kanskje i en slags usannsynlig boble, etter å ha vært stjerna i den aller første Lotto-reklamen som ble sendt på TV.

Nå skal det sies at det på denne tiden kun var TVNorge som sendte reklame, så dekningsgraden hva gjelder seere ikke var all verden. Men uansett, så kan ingen ta i fra meg at Bjarte Ytre-Arne og Kjersti Normann falt for den litt rutete og langhårede Martinsen, da de skulle caste en hovedrolle til den første reklamefilmen for Lotto.

Filmen i seg selv ble en kjempehit, og førte til at jeg fikk mange oppdrag i kjølevannet av den. Som for eksempel ble jeg fotografert og hang som hårmodell i vinduet til Perrys Klippotek, en lang periode. Vel å merke godt sminket og med runde intelektuelle briller. Det var også etter denne filmen at Lotto ble folkespillet i Norge.

Så derfor var jeg heller ikke overrasket, da jeg fikk en telefon fra et modellbyrå hvor en dame i andre enden presenterte seg som Linda. Det var ikke hvilket som helst bureau heller. Hun ringte fra selveste Elite Model Bureau!

Jeg begynte straks å se for meg catwalk, store postere, oppdrag i inn og utland. Rett og slett en karriere der jeg kunne leve av mitt nyoppdagede og fantastiske utseende:-)

Linda stilte de vanlige spørsmålene, om høyde, vekt, fritidsinteresser osv.

Jeg tenkte at det er vel ikke så lurt å smøre på for tykt, for de vil sikkert ha meg inn til photoshoot i løpet av timer...(uten at jeg husker det helt sikkert er det mulig jeg dro til litt på høyden)

Etter at selvbildet hadde blitt pumpet voldsomt i ti minutter, og jeg allerede lurte på hva jeg skulle si til Anette Stai, den første gangen vi kom til å møtes...da skjer det!

"Linda" brøler ut i latter, og klarer heller ikke å stoppe med den dumme glisinga si! Det tar faktisk nesten ett minutt før jeg skjønner at det slettes ikke er noen "Linda", som er i den andre enden...

Det er nemlig ikke den skarpeste skjea i skuffen, Anita Barmoen, som har dratt en høyre, venstre,høyre finte, gått to runder rundt målet og så satt pucken mellom bena mine... Ondskap, det er det eneste dekkende ordet. Og for å si det veldig enkelt, så hadde Eileen Ford blitt bedt om kjøsse seg i røven om hun hadde ringt i årene etterpå...

Hva lærte jeg av dette? Ikke annet enn å være skeptisk til alt og alle i utgangspunktet, og at det du ser i speilet er det du faktiskt har:-)

Blogglisten

mandag 15. juni 2009

Nei til mannlige fødsler!

illustrasjonsfoto: stjålet fra en eller annen på internettet!

En skrivesperre sitter tydeligvis ikke i så lenge, og for at alle skal skjønne min noget komplekse hjerne så kommer det nå et langt sprang når det gjelder emne. For de som ikke har hatt gleden av å bli forelder ennå, må jeg advare mot sterke utsagn i denne teksten:-)

Det er en ting som jeg har gått og lurt på lenge, og det er hvem faen var det som kom på den geniale ideen om at også far skulle være med å føde?

En ting kan jeg si, at hadde jeg fått tak i vedkommende så skulle han fått høre denne historien i uredigert versjon.

La meg aller først gjøre det helt klart at det største som har hendt meg i livet er mine to nydelige døtre, bare så vi legger den ballen død. Det jeg er opptatt av er som nevnt hvorfor i svarte hete hælvete, måtte jeg sitte på orkesterplass å bivåne "ankomsten" deres?

Året er 1991, og jeg er en lykkelig innehaver av en Virago 970cc. Noe som for øvrig egentlig ikke har noe med historien å gjøre, bortsett fra at det var den som ble brukt til apoteket for å kjøpe "Blue-stick", eller hva det nå heter. Graviditetstest da, for faen!

Jeg har blitt litt flinkere til å "kill my darlings", som vil si å ikke bruke mer ord enn det som er nødvendig. Da blir kortversjonen: Urin, rosa, gravid, ni måneder og dagen er her...

Det er lørdag den 8. februar, og året er 1992. Jeg spør den snart sprekkferdige og vordende mor, om det er greit at jeg tar en tur ut med gutta? - Jada, det går jo helt brillefint det er jo ca. 14 dager til termin. Ha!

Som sagt så gjort og etter et litt roligere forspiel enn vanlig, havner vi på diskoteket "Second Floor" (tror det het det fordi det lå i annen etasje)

Jeg svinger meg bort i baren for å bestille et par øl, og formen er i det hele tatt i ferd med å bli lun og fin.

Men min "halvsamiske" intuisjon, som jeg forøvrig har nedarvet fra min mor, ga meg en litt uggen følelse om at noe var på gang.
Min antagelse ble raskt bekreftet. I blindsonen min så jeg at Guri Anne, som i tillegg til å være bartender på diskoteket, også var sjefen til Monika i Hamar Barnehagen, slengte på telefonen og grep etter jakka si...

Hun fikk raskt rekognosert seg frem til meg i lokalet, og jeg måtte om noe motvillig kvitte meg med to øl. Nå var nemlig fødselen etter sigende i gang.

Når jeg sitter her med fasiten i hånd, så kan jeg vel si at det ikke er 100 % sikkert at jeg hadde agert like raskt og på samme måte i dag. For nå fulgte 24 timer, som Jack Bauer hadde fått skikkelig trøbbel med å gjennomføre.

Etter en kjapp tur på sjukehuset, ble jeg permittert fordi det i følge jordmor ikke var noe særlig til åpning.
Dermed gikk turen ned i Kornsilovegen, der en vordende mormor og Kai traktet kaffe til den store gullmedaljen. Det var nok ikke det at jeg var så beruset. Saken var nok mer den, at det hadde begynt å sige inn at jeg snart skulle få mitt eget private lille barn, som Bergersen ville ha uttrykt det...

Så følger timer med uttallige falske uttrykninger og tur, tur-retur Hamar sjukehus i ett rivende renn. Natt blir til morgen, morgen blir til dag, og dag blir til kveld.
Det er nå snart ett døgn siden den "falske" alarmen gikk som kostet meg to halvlitere:-)


Nå hadde jeg god trening på å "døgne", men dette var noe helt annet. Nå var det adrenalinet som holdt "bakrusen" i sjakk. Om noe heter å gå på autopilot, så var det nok det jeg gjorde denne kvelden, som var blitt til den 9. februar.

Så begynner de lengste og mest traumatiske timene i mitt liv, og selv om resultatet ble fantasisk skulle jeg gjerne vært timene fra 21.00 til 00.01, for uten...

Her vimser en livredd 21-åring rundt som en "speedfrik", og ser på at kjæresten har smerter som nok hadde sendt han i koma.

Det er smertehyl, som kun avbrytes av korte pauser med tung pusting. Minuttene snirkler seg av gårde, og selvfølgelig har de satt inn en klokke med forsterket tikking for hvert sekund, på det rommet man ligger og venter...

Med ujevne mellomrom kommer jordmoren inn på rommet, for å kjenne om hvordan utviklingen går i forhold til "åpning". Med den største selvfølgelighet kjører hun de skrukne nevene sine under dyna, og jeg husker min assosiasjon til serien Dyrlegen som gikk på NRK i gamle dager.

Jeg måtte faktisk prøve å se det humoristiske i situasjonen, for sannheten er den at større pyse enn undertegnede har nok ikke vært innenfor veggene på Hamar Sjukehus, ever!

Av en eller annen grunn har jeg nemlig ikke noe særlig til overs for blod. For å trekke det litt lenger og være helt ærlig, så besvimer jeg både ved synet av eget og andres blod... Så det å ta en blodprøve har nesten vært for innleggelse å regne for meg.

Klokka blir 22.00, og det hyles og skrikes fra nesten alle rom som finnes på fødeavdelingen. Jeg tror det eneste rommet som ikke var i bruk til fødsler denne kvelden var TV-stua. Der tok jeg meg noen fem minutter, og prøvde å være eplekjekk som vanlig. Så når det kommer ei dame lett vraltende med en kul på magen, sier jeg kjekt - Dette går fint, du får nok i kveld du også.

- Neppe, jeg fikk klokka ni i dag tidlig, var svaret. Nå var heller ikke TV-stua noe godt sted å være lenger:-)

En halv time og 25 røde prince-sigaretter senere, er turen kommet til oss. Vi blir geleidet inn på ei "ordentlig" fødestue, siden vi er så unge og uerfarne. Nå er panikken i ferd med å innhente meg, og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Men tar tak i meg selv og sier klart i fra til både jordmødre, hjelpepleiere og alle andre som vimser inn og ut av rommet, at jeg kommer til å besvime, mye!

De prøver å berolige meg med trøstende ord, som dette går fint, vi skal hjelpe deg osv... Jeg tror mor kan underskrive på at jeg fikk mer omsorg enn henne i timene som følger.

Jeg hyperventilerer, og må sitte i en brun stressless i hodeenden av senga. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og hjelpesløs enn akkurat da. Tre sykepleiere er til en hver tid rundt meg med kalde kluter på panna og trøstende ord. Det kan virke som de har glemt mor, som nå er i det som kalles en "Parterre" eller noe slikt i bryteterminologien. (hun står på alle fire i senga og hvisker ikke for å si det sånn)

Så plutselig er rommet helt tomt for folk igjen. Det er bare Monika, meg og en den forbanna klokka med sekundviseren som sier TIKK, TIKK, TIKK og TIKK med en styrke på ca. 85 db. (det er ikke helt riktig at vi er alene, for i døra har de plassert den største og tjukkeste hjelpepleieren på huset. Hun har en jobb, og det er å sørge for at far ikke forlater fødestuen mens hovedlaget er ute og tar seg en kaffe)

Nå er dyre råd gode, og jeg må jo prøve å bidra her. At beina bærer meg har også noe med min halvblodsavstamming fra Nord å gjøre. Den hvite reinen og den hvite ørnen er nok med og løfter meg over gulvet.

Hva faen gjør jeg nå mon tro, for å lette smerten for hun som står på alle fire med ett utrykk i ansiktet som minnet om Rocky i den første filmen, der han roper på "ADRIAN".

Men hvordan gjør jeg det, jeg som bare er vant til å klovne?

Jo, når mor står på alle fire og griper etter lystgassmaska som henger bare cm. foran henne, rykker jeg den elegant unna som man gjør med katten og en tråd med et garnnøste i enden...

Er det ett smil jeg kan skimte dypt der inne i smertehælvete? Tvilsomt! (jeg må sikker høres ut som reinkarnasjonen av Lucifer, men jeg sverger på at det var sjokket over å være på helt feil sted til feil tid som styrte mine handlinger)

Etter dette noe halvhjertede forsøket på å bidra, finner jeg tilbake til min plass i skammekroken og den brune stresslessen og endelig er de hvite englene tilbake i rommet. Nå starter siste etappe, som uten tvil er den som gjør at jeg mener at mange menn ikke har noe i dette rom å gjøre...

Det pustes, peses, hyles (og tikkes). Da skjønner jeg også hva som menes med ut av kroppen-opplevelser. Det er akkurat som jeg sitter oppe i hjørnet og følger med på det som skjer i rommet, men kroppen min er ikke lenger en del av meg. Noe så grusomt, å ikke kunne bidra med så mye som ett trøstende ord, eller en kald klut på panna... (den var det jeg som fikk av de tre sykepleierne) Og jeg forstår aggresjonen fra den fødende, som i ren frustrasjon skrek ut - Er det han eller jeg som føder for faen!)

Nå skjønte de nok at det var på tide å skifte fokus over til mor, for der var det ikke mye progresjon i forhold til det som skulle skje. Det kunne virke som at det var en alt for liten åpning. (dette til tross for at alt egentlig burde ligge til rette for at dette skulle være plankekjøring:-)

Etter to timer er jordmor i ferd med å gi opp, for å gå over til glidelås. Mor er i ferd med å bli helt utkjørt, og co-piloten har heller ikke særlig mye å bidra med. Når mor begynner å bruke ord som ikke finnes i noen ordbok, og som jeg faktisk ikke trodde hun kunne, så må noe gjøres, og det fort!

-Vi prøver krakk, sier en fokusert og bestemt jordmor. Krakk? Hva i hælvete er en krakk? Jo det skal jeg fortelle dere. Det er en krakk uten sete, formet som en omvendt halv dassring... De løfter så den fødende ut av senga, og vi kan vel alle levende forestille oss hvordan det kjennes, når 3,6 kilo får hjelp av tyngdekraften ut av "sprotta"...

Men fortsatt er det ikke nok plass til at den lille kan få se dagens lys. De hvitkledde begynner også å bli slitne, av at den fødende nå har delvis hengt i armene deres i en drøy halvtime. - Far! -Du er nødt til å hjelpe til, roper jordmor, som nå ikke lenger er riktig så søt og hyggelig. Hæ? Jeg? Nå?

OK! Jeg biter tennene sammen, får igjen hjelp av mutterens usynlige venner, og kommer meg bort til krakken.
Jeg tar plass på høyre side, jordmor holder stand på venstre... - Hun sier med mild stemme at mor nå skal gjøre det samme som når hun har avføring...
Jeg har full forståelse for at dette var noe tåkete for mor. - Hun roper til meg, hva faen er det hun mener? - Drit på deg! Drit på deg, svarte undertegnede med fast stemme...

Sekunder senere spretter det et nurk ut og ned i det litt unormalt store bekkenet som står under krakken...

Smertene har nå sluppet taket hos mor, og hun spør meg med silkemyk stemme - Hva ble det?
Det var ikke så lett for meg å svare, for blikket var festet på den lille kroppen som fortsatt spant rundt i bekkenet under. - Gutt, jente, gutt, jente svarte jeg annenhver gang, etter som navlestrengen passerte i synsvinkelen. - Det ble ei jente, kunne jordmor sufflere, og vi fikk så mor tilbake opp i senga.

Det blir en litt merkelig stillhet i rommet. Kun snufsing og latter om hverandre fra en sjokkskadd 21-åring, er det som bryter stillheten. Mor har sovnet, og jeg smyger meg mot døra, og prøver å ikke legge merke til for mange detaljer i rommet. Det være seg fra A-Å...

Etter et par, tre eller fire sigaretter våger jeg meg tilbake til åstedet. Det er delvis ryddet, eller rettere sagt det meste er flyttet fra gulv til ei tralle.
Ansiktsfargen min har normalisert seg, og jeg er imponert over meg selv, og at jeg ikke har besvimt så mye og lenge under denne traumatiske kvelden.

Men så trer den tidligere nevnte "dørvakta" ut i lyset, og på vei ut med tralla stopper hun meg, og henleder oppmerksomheten min til det som ligger der - Se her er morkaka, er den ikke fin?, sier hun med stolthet i stemmen...
Da kommer de hvite prikkene fort, og jeg tar en dånings med hel skru... Hun gjorde det sikkert i beste mening. Men hvorfor? Hva i hælvete er fint med ei morkake? På ultralyd i svart/hvitt, ja! Men live i farger, NOT!

Nå er jeg helt utkjørt, etter å ha gjennopplevd denne traumatiske kvelden. Og selv om resultatet ble fantastisk, så kunne jeg lett ha kommet inn og tatt sjarmøretappen med å plassere flagget på bordet ved mor, og sagt vel blåst!
Men nei, jeg ble tvunget til å delta i alle akter på dette absurde "teater". Jeg hadde ingen rolle, men var heller en belasting i forhold til den stramme bemanningen i det norske helsevesen.

Men det driter jo den i som innførte denne "loven" , om at alle menn skal være med på fødsler... Jeg mener at det faktisk er blitt viktigere at man deltar på selve nedkomsten, enn at man faktisk er far til barnet.-)
Blogglisten

søndag 14. juni 2009

Sykkeltyven!

De som kjenner meg og har fått sett og opplevd noen av mine små krumspring opp igjennom årene, er sikkert enige med meg i at Anny Alvilde og Jan Kåre (mutter og fattern) skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Men når det er sagt så er det fra sine egne man skal ha det...

Som liten hadde jeg litt trøbbel med å se forskjell på mitt og ditt. Dette førte selvfølgelig til at det oppstod noen pussige situasjoner i blant. Alt fra å møte muttern på vei ut fra butikken, med ei pakke Petterøes 3 mer enn godt i synlig shortsen, til litt større ting som en moped og kanskje en sykkel eller to.

Når det gjaldt tobakken så ble ikke straffen så "streng". Men ille nok å bli dratt etter ørene inn i butikken, for så i full offentlighet måtte legge tobakken på disken foran butikksjefen, og med noget spak røst si at denne har jeg stjålet her.

Den episoden som kanskje sitter best fast i minnet er fra tidlig 80-tall. Etter en tur i Ankerskogen svømmehall, syntes jeg at veien ble noko lang helt tilbake til Hamar Vest. Så når en "dustemikkel" har satt fra seg en ulåst combisykkel midt i glåminga mi, så ble fristelsen for stor.

Det jeg burde ha tenkt på var de store panoramavinduene på Kafeen i Ankern. Rett på innsiden satt nemlig eieren og bivånet at en liten guttevalp kastet seg på hans combi, og skled rolig avgårde.
Som vanlig så var det H-Kjøp som ble stedet man dumpet tjuvgodset. En liten strek i regninga var det imidlertid at han som eide sykkelen hadde tatt opp jakten, og var uten at jeg merket det bare noen hundre meter bak meg.

Jeg slenger eplekjekt fra meg baggen med badetøy, og rekker så vidt å sette tennene i kveldsmaten da det ringer det på døren.
Det er for en gangs skyld fattern som spretter opp av godstolen og går for å åpne. Sikkert noen som selger lodd tenkte jeg, så feil kan man altså ta. For etter noen sekunder hører jeg stemmen til fattern som buldrer gjennom huset. - Remo! dra deg hit! Han visket ikke akkurat...

Jeg får en litt uggen følelse magen, for når jeg kommer ut i gangen ser jeg fire av de værste værstingene fra Ridabu når det gjelder lankekasting (slag mot ansiket). Det vil være en overdrivelse å si at 11 år gamle Remo Andre akkurat kastet store skygger på den tiden, i motsetning til nå...

- Remo, hæn sier du har stjøli sykkern hass er det sant, spør fattern med sin sedvanlige avhørsstemme. Når han brukte den så var det liten vits i å prøve seg på en finte eller to. Så jeg fikk stotret frem et ja, som nesten ikke kunne høres.
Men dette går jo bra tenkte jeg, for fattern er jo her. Men hva skjer? Jo, Jan Kåre tar meg i nakkekragen, og dytter meg ut på trappa til fire mer enn middels store 15-16-åringer.
- Dekk får bære svolk opp`n, sier fattern uten det spor av medfølelse, og lukker døra bak meg...

De fire store ble nok like overrasket som meg over det som skjedde, så jeg slapp unna med en lovnad om skikkelig juling neste gang de så meg.
I tillegg fikk jeg selvfølelig de vanlige 14 dagene med husarrest av fattern, og en helt grei beskjed, om at neste gang jeg ikke holdt klemptomanpølsene mine unna andres eiendeler så skulle han selv ta seg av den fysiske avstraffelsen. Og han gjorde det helt klart at dette ikke var en trussel, men ett løfte.

Det gikk ei stund før unge Martinsen igjen var på "tjuvern" kan man trygt si...

fredag 12. juni 2009

Bursdagspresangen!

Det er veldig hyggelig å få så mange hyggelige tilbakemeldinger som blodfersk blogger! Det gjør det mye enklere å holde stimen oppe. Neste story er også en sann historie fra virkeligheten, som tar oss nøyaktig ti år tilbake i tid.

Noen husker kanskje Alle Gutter`s Bursdag, som var en feiring av undertegnede og ble holdt i Storhamar Ishall. En fantastisk kveld som inneholdt alle de ingrediensene ett 30-års lag skal ha. Der satt mine arbeidskolleger i dress og slips, Hells Angels med merker som ikke hadde tørket på ryggen, alle mine svirebrødre, tatere i hopetall og diverse andre. Lady Dragons serverte i sine korte skjørt, som heller kan beskrives som brede belter. Jokke med Tourettes spilte skjorta av seg i den gamle Kiss and Cry-båsen fra OL-94, som var rigget for anledningen.

Alt dette var jo vel og bra, men den eneste fysiske gaven jeg fikk denne kvelden ble ett kapittel for seg selv.
Med Frank Wahlberg og Kai Elvsveen i spissen hadde selvfølgelig noen av mine tyngste svirebrødre brukt sin kreativitet, og samlet tomflasker ett par helger og dermed fått nok kroner til å kjøpe en grisunge til meg.

Tanken var jo i utgangspunktet god den, men problemet var at vi var midt i asfaltjungelen på Storhamar, og faen gjør man av en gris klokka halv åtte en lørdag kveld der?
Den hadde hatt en fin dag sammen med gutta, men etter noen timer i en handlevogn så var den ikke lenger like medgjørlig. Som den godhjerta mannen jeg er, så følte jeg ikke for å slippe den løs inne i hallen blant alle gjestene. I frykt for alle de skarpe gjenstandene som kunne finnes blant de gjestene som kalles reisende, valgte jeg en plan B. Den gikk ut på å få satt den bort, om ikke annet over natta. Men hvem i køl svarte natta tar i mot en levende grisunge en lørdag kveld, sånn på sparket.

Etter å ha brukt ca. 500 kroner på å ringe opplysningen, for å få nummer til alle bøndene i distriktet, og negativt svar fra alle så var jeg ferd med å gi opp og la grisens skjebne avgjøres inne i hallen.
Men den siste telefonen gikk til Ingvoldstad gård, og der traff jeg gubben sjøl som forbarmet seg over meg og sa jeg bare kunne komme med grisen. Det finnes en gud tenkte jeg i mitt stille sinn, og bestilte en Maxitaxi og satte kursen for Vang. Du kan sikkert gladelig se for deg situasjonen. En livredd taxisjåfør, en småpån Remo Andre, og en gris som sto og grynta i en handlekurv.

Turen gikk helt fint til vi hadde passert Haugs Bilsenter, men da syntes "Jokka" at det var på tide å fjerne litt urin. De som har sett en gris urinere vet sikkert at det ikke er snakk om en diskret stråle, men mer som en dusj uten sparehode... Nå var gode råd dyre, så jeg fikk samtidig med en stadig tiltagende stank roet sjåføren ved å love gull, grønne skoger og shit load of money for turen.
Så vi kom oss frem til Ingvoldstad. Der ble vi møtt av en smørblid grisebonde, som syntes det hele var humoristisk. - Du lyt hentn før fysste juli, førr da får je griser sjøl, sa han før jeg kastet meg tilbake i drosjen.

Vel tilbake i ishallen fikk jeg kommet i gang med festen, sunget duett med Jokke, To Fulle Menn, selvfølgelig. Resten av denne kvelden er sensurert av hensyn til at jeg nå har egne barn, som kan få traumer av detaljer...

Derfor spoler vi frem til den 1. juli, da tiden var kommet for å hente grisen. I tiden som hadde gått siden levering av "Jokka" hadde jeg fått aliert meg med ei gammal skrukke oppi Øvre Vang som skulle ta over ansvaret for dyret. Men det lå utfordringer i fleng og ventet, for hun kunne i ta den i mot før neste dag. Men en ting av gangen tenkte jeg, og fikk med meg min beste venn, Morten Andersen ned på Statiol og leide en henger med høye sprinkelkarmer.

Vi ankommer Ingvoldstad, men der er det ikke en kjeft hjemme. Så de to unge herrer i dongerbukser og joggesko bestemmer seg for å klare jobben. Vi kommer inn i det gedigne grisefjøset, og det var ikke vanskelig å lokalisere "Jokka". Som på få uker hadde gått fra søt smågris, til halvfet og mannevond. At ikke seansen inne i fjøset for å få grisen ut av båsen, gjennom gangen, over en Europall og inn på hengeren er festet til film er intet mindre enn en skandale....

Men vi klarte det, Andersen og jeg. Da vi er i ferd meg å begi oss ut på den mest uansvarlige dyretransporten gjennomført noensinne i dette landet, kom sønnen på gården i sin stylede Amazon oss til unnsetning. - Dekk kan itte kjøre mæn slik. Det er itte lov å kjøre livdyr på åpen henger! Neivel? Så da?
- Men hvis dekk itte skar langt så bære sætt vi på ei tom potetkasse førr å gjøra plassen grei at grisen, åsså fylle vi på litt flis. Fint! Brillefint, tenkte jeg.
Vi ordnet biffen og satte kursen mot Hamar. Nå stod neste utfordring for tur! Nemlig hvor faen skal jeg ha grisen i natt?

Først kjørte vi opp i Lyren, men hengern fikk ikke plass i garasjen. Så kom jeg på at muttern og fattern var på tur akkurat denne helgen. Som tenkt, så gjort! Jeg kjørte videre med "Jokka" på hengern, med flis flagrende og forholdsvis mange nysgjerrige blikk, og fikk hekta av hengern i Dr. Greves gt. 4.
Men "Jokka" kunne jo ikke stå der out in the open, så jeg dro forteltet til gamlinga over hengern, satte inn en vaskebalje med epler og noe brød.

Så til siste kapittel... Samme kveld spiller jeg fotballkamp, og klarer for første gang å brekke noen ribbein på en fotballbane. Vanligvis var jeg for rask og grasiøs til at noen kunne treffe meg. Men dagen etter skulle jeg skjønne hvorfor Gud hadde gjort dette mot meg.

For jeg spretter opp søndag morgen, kommer meg ned i Greves gt. for å få henta "Jokka" så vi kunne ta fatt på vår siste reise sammen.
Turen gikk greit, og når jeg kommer frem til gården hvor "Jokka" skal bli en frittgående gris, sammen med andre av samme rase, kommer siste sjokk. Ei gammal kjærring, som nok om ikke i 100 år, hadde stått med grevet i stubben i hvertfall i en 60-70år.

Jeg er høflig og spør hvor jeg skal slippe ut grisen, og så kommer svaret etter en pause på ca. 30 sekunder. - Du lyt bæran neri løa der, sa gamla, og pekte over jordet mot ei lita bu som lå ca. 500 meter borte. - He he, du tuller nå? - Nei, du lyt bæran, det er itte veg å du får itte kjøre åver jordet!
Men hvordan innst inne kølsvarte hælvete skal jeg som har brekt flere ribbein, og aldri har tatt i en gris skulle kunne bære den dit?

- Du bære tæk tak rundtn slik, kvitret gamla, og viste hvordan jeg skulle holde den. Hadde det vært en stubbe der så hadde nok grevet vært tilbake fortere enn faen....
Men det var bare å bite i det sure eplet, og med en styrke som jeg ikke vet hvor jeg hentet, bet jeg tennene sammen og fikk tak rundt den mannevonde "Jokka". Med ildende smerter i ribbeina, en hylende gris, og ei gammal skrukke som allerede var gått inn i huset igjen, spurtet jeg over jordet.

Etter de tapreste 500 meterne som har vært løpt av mann og gris i Norge noensinne, kunne jeg kaste "Jokka" over gjerdet og inn til hans artsfrender, som nok ikke hadde sett en grisebonde som meg før. Det er mulig jeg fantaserer litt, men jeg mener bestemt å huske at de lo, og lo høyt av han som hadde kommet hylende i kor med en gris over jordet...

Men når enden er god, er allting godt. "Jokka" endte sine dager noen måneder senere og havnet som julemiddag spredt rundt i slekta. For 140 kg slaktevekt er ikke småtteri...
Når jeg ser tilbake så ville jeg ikke vært denne gaven for uten. Ikke bare ble det en god historie, men jeg fikk bevist at ingen kødder med jakka mi...

Blogglisten

Alaska `89

Det strømmer inn med oppfordringer om bloggtema,
og denne gangen er det Stig Ranjit Dayandandan som skal få oppfylt sitt ønske.

Året er 1989 og jeg avtjener min militærtjeneste, som øverste befalingsmann ved FDI5 Terningmoen. Fjernskriver og Kryptoperatør var slettes ingen dans på roser den gangen den kalde krigen fortsatt var kald.
Som vanlig sitter jeg og perfer viktige meldinger om at tre fiskebåter beveger seg i stor hastighet i farvannene rundt Bjørnøya, da telefonen vekker meg.

Det er min gode venn Kent Inge Kristiansen som er i den andre enden. Han har akkurat åpnet et brev fra Norges Ishockeyforbund, med listen over uttatte spillere til JR-VM i Alaska. Uten å overdrive tror jeg han nesten var mer glad på mine vegne enn jeg sjøl ble, da han nærmest skrek at jeg også var tatt ut. For det var jo egentlig en bombe for alle andre enn undertegnede, som aldri har vært i tvil om at landet aldri har sett snabbare ben på isen enn mine.

For at dette ikke skal bli for omstendelig, så spoler jeg frem til begynnelsen av desember 1989. Vi står en gjeng smånervøse ung-jyplinger på Fornebu, klare for å sette oss på flyet til JR-VM i Alaska. Nydresset i rosa boblejakker hvor TELEHOCKEY lyste i hvitt over hele brystet, med hockeypledd i nakken og flere sommerfugler i magen enn normalt, var tiden nå kommet.

For meg som ikke hadde vært lenger enn Strømstad så var det noe ekstremt eksotisk over og plutselig skulle fly i 12 timer, helt til Anchorage i Alaska... Vi spoler litt igjen, og er nå fremme i Us of fucking A.
Men enda var det lenge til VM skulle begynne, så vi fløy inn i villmarka til ett sted som het Soldotna.
Her kunne man glatt spilt inn huset på prærien, så skjønner dere hva jeg mener. Her skulle vi bo i 10 dager på Holliday inn, trene og spille kamper mot skolelagene som holdt til i bushen rundt Soldotna.

Det mest dramatiske under dette oppholdet var da undertegnede som vanlig storspilte, men plutselig fikk en druser i pappen (puck i hodet) slik at blodet fosset i fra en liten sprekk i panna. Med min smerteterskel så var det ikke noe problem å få i ett par sting, for så å være tilbake på isen. Man kunne høre ett gisp gikk igjennom de drøyt 3000 tilskuerne fra fjern og nær som hadde funnet veien til hallen, da mr. Martinsen skled tilbake til målgården etter den "alvorlige" skaden.

Etter kampen ble jeg selvfølgelig den store helten, som alle ville både snakke med og ha signaturen til... Dette var jo ganske uvant for en gjeng drittunger, å bli sett på som hockeystjerner. Her stod Shampo, Myggen, Kent Inge, Klas Forfang, Ole Eskild og alle vi andre og skrev autografer så blekket sprutet. En absurd og ganske morsom historie, som jeg tror alle som var med husker den dag i dag.

Men som den stjerna jeg var denne kvelden, så fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet. Litt i overkant kan man vel si. Plutselig kommer en godt voksen dame på rundt 30 år, og spør om jeg har 1 minutt. Og som den omgjengelige fyren jeg er så sa jeg selvfølgelig ja til det. Hun trakk meg til siden litt borte i gangen, og hvisket at hun hadde en sønn som gikk på skolen i den hallen vi hadde spilt i...

Men det var ikke hovedgrunnen til at hun var på kampen. Det hadde seg nemlig slik at hun hadde en forkjærlighet for ishockeyspillere. Så når denne ganske flotte 30 åringen ser 18 åringen dypt inn øynene og sier følgende: The reason i want to speak to you are that i need a man tonight... and you are my choice... Not only are you a hansome man, but i have never fucked a goalie before...

Om jeg besvimte vet jeg ikke, men fargen på ansiktet gikk vel i ett med veggen bak, HVIT-KRITTVIT. Men på en uforklarlig måte klarte jeg å stotre frem, sorry, but i have a girlfriend in Norway. Skuffelsen kunne leses i ansiktet henne, og egentlig fikk jeg lyst til å ofre meg bare for at hun ikke skulle bli lei seg. I alle årene etterpå har jeg lurt på hvorfor i hælvete denne turen ikke var noen år senere:-)

Vi spoler igjen og er plutselig i Anchorage og klare for VM-spill. Mattis Håkensen er et naturlig førstevalg, siden han har vært nesten fast for Vålerenga denne sesongen. Men, jeg var rolig som skjæra på tunet for jeg visste jo at han egentlig hadde psyke som et korthus. Så etter 7-0 i ræva mot Canada, var det duket for unge Martinsen.

Vi snakker om en hall så stor at OL-amfien kunne fått plass på isflata. Og ikke nok med det men når jeg tar plass mellom stengene kan jeg skimte opp på en kube i midten av hallen, som får kuben i ishallen til å se ut som en reise-tv. Der lyser navnet mitt i store bokstaver... Lineupgoalie for Norway, Remo Martinsen... På andre siden av flata står Tsjekkia, med sine stakkars unggutter som het Reichel osv. De hadde ingen anelse om hva de skulle opp i mot. Ribbeveggen fra Norge var nemlig klar for sin VM-debut.

Det står 0-0 etter første periode, og de kjørte kun isen i sona vår i pausen. Etter andre periode står det 1-0 til Tsjekkia.
Så skjer det som har brent seg fast som ett fantastisk minne fra min lange karriere. På vei ut på isen støter jeg på Putte Haraldsen, som er hovedleder for troppen. Han ser meg nesten like dypt inn i øya som dama i Soldotna, og sier - Remo, du har spist pucker i to perioder. Klarer du en periode til så har du jobb! Vi har fått henvendelse fra tre speidere som vil snakke med deg. Men ikke tenk mer på det, bare gå ut og ta pucka...

Tja, hva skal man si? Resultat ble 6 eller 7-1. Ikke så rart når jeg hadde blikket mer opp mot der talentspeiderne satt, for å se om noen noterte på blokka si... Men helt gærnt gikk det jo ikke. For etter den obligatoriske pressekonferansen, hvor jeg, Ole Eskild og Jon Haukeland hadde deltatt så fikk jeg beskjed om et møte på rom 444.
Visepresident i Ishockeyforbundet på den tiden het Haga. Han skulle være med som engelsktolk for undertegnede:-)) Vi kan vel heller si bisitter. For jeg kjørte jo et vanlig Remo-show da fire dresskledde menn ønsket oss velkommen inn i suiten på rom 444.
De starter opp med et slideshow, for så å prøve å selge seg for det var verdt. -Remo, we will love to have you come play for University of Minnesota. We recruted 11 players to the NHL last year, and you are certainly a man for the future.
Så fortsatte de å pese på med gratis skolegang og full pakke. Nesten så jeg trodd at her ble man tørket i ræva av lærere og ansatte ved Universitetet.

Men som med dama i Soldotna, så dukket det opp ett problem. Monika! Så etter noen sekunders betenkningstid så lente jeg meg litt eplekjekt over bordet og sa: sorry guys, but im i love with a girl in Norway, so i have to turn down your offer.
Jeg juger ikke om de så ut som de var lobotomerte i noen sekunder.
Men da de fikk summet seg så fikk de meg til å love at jeg skulle vurdere tilbudet når jeg kom hjem til Norge. Klart det sa jeg, men som sagt jeg forelska i ei dame på Hamar, så sats på noen av de andre keeperne her i VM sa jeg...

Og snipp snapp snute, så var VM over. Vi kom hjem til virkeligheten. Jeg til reservebenken i Storhamar, og Reichel, Mike Modano, Pavel Bure, Mats Sundin og alle de andre prioriterte å bli proffer i NHL. Dem om det:-)
Blogglisten

torsdag 11. juni 2009

Feelings from April 1994


På oppfordring fra Odd Skarpjordet, skal jeg nå med bokstaver prøve å beskrive min største opptur og nedtur på hockeybanen.
Etter å ha gjort et brukbart comeback like før jul, som førte til at vi kunne henge gullmedaljer som eliteseriemester rundt halsen ble det noen dager fri. Sluttpillet kom stadig nærmere, og sjelden har vel et lag vært større favoritter enn vi var mot lillebror fra Lillehammer.

Det er viktig at jeg er litt omstendelig her, slik at det blir litt å lese på... Neida, vi hopper like godt rett til første finale mot Lillehammer i Hamar OL-amfi. Stua var så stappet at Roar og Roger Johansen måtte holde pusten hele kampen. Jeg husker fortsatt det oppgitte sukket som gikk gjennom ca. 6600 tilskuere, da jeg slapp inn det første målet. Ett over gjennomsnittlig lett skudd av Tommy Jacobsen fra redline, som på en måte gikk igjennom meg. Følte meg faktisk litt som geminiman, akkurat der og da.

Alle husker hvordan det gikk, vi snublet i den første kampen. Deretter ble det en ny smell på Lillehammer, denne gangen med Sveiva som bakerste mann. Så kom den tredje kampen hvor vi lekte oss til en forholdsvis lett seier 3-2, så vidt jeg kan huske i hvertfall.
Så kom dagen da det var vinn eller forsvinn. Lillehammer i den bitte lille Kristins Hall. Jeg følte meg bra preppa, og synes selv at det fløt ganske fint. Kampen vippet frem og tilbake, og med to nervøse lag på banen var det litt rart at det stod 2-2 på tavla etter 60 effektive minutter...

I sudden death hadde vi flere store sjanser, men Mattis var brukbar og hadde god hjelp av stolpene. Vi fikk ikke så mye trykk mot oss, og jeg husker at jeg tenkte at dette går veien. En seier her vil gi oss en ny kamp i Amfien, og den taper vi aldri i verden.
Om det var høyere makter som bestemte at det ikke skulle gå slik, er jeg usikker på. Men når uret passerte 17 minutter, så hendte det noe som for mange har blitt et stort åpent sår i Storhamar.
Tor Nilsen plukker opp en retur etter ett skudd fra blueline, og stuper inn fra min venstre side. På en måte så faller han fremover, og i samme øyeblikk treffer han pucken som danser litt på isen. Den får ett løft og går som i slow motion over buksa og mitt høyre leggeskinn.

Det er tvilsomt om jeg faktisk besvimer, men jeg husker godt at jeg kun hørte at hallen på en måte eksploderte, før alt ble helt stille. For meg var det litt todelt, for jeg var så sliten at det eneste jeg tenkte på var å få av meg det forbanna utstyret,og så en dusj. Men så våknet jeg igjen, og kunne se alle de skuffede ansiktene som skled forbi meg på isen med et blikk som ikke kunne mistolkes. Det var min skyld at Bøtta havnet i Gudbrandsalen. Jeg hadde driti på spaden...

Akkurat der og da så kjente jeg også en viss skyldfølelse og kunne kjenne tårene presse på bak øyeeplet, og jeg var usikker på om det var svette eller tårer jeg fikk i munnen. Helst var det nok tapre tårer, fra en 25 år gammel reservekeeper. Jeg hadde gått fra mulig hero to zero på 1 sekund.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av å stå på blueline, å se gamle lagkamerater motta både medaljer og pokal. Arne, Lars, Øystein og så videre. Når jeg samtidig visste at akkurat den følelsen de har nå vil jeg aldri få føle. For allerede nå hadde jeg bestemt meg for aldri igjen å stå i ett hockeymål, ett løfte jeg har holdt.

Jeg er stolt over å ha vært den første keeperen som spilte NM-finaler for Storhamar, og selv om det ikke ble noen Bøtte så lever jeg godt med meg selv.For i ettertid har jeg sett video av målet. Og det finnes bare ett riktig svar: DET VAR INGEN KEEPERTABBE!!

Blogglisten

Lykke til!

Jeg mener det er en fantastisk dårlig og kortsiktig løsning å kaste trener Arne Erlandsen. Men når noen spillere og en hjelpetrener skal styre klubben, så måtte vel dette bli utfallet... Jeg skal ikke påstå at jeg er noen spåmann, men at Hamkam vil få en kort effekt av denne løsningen skal jeg sette fortenna på. Det må jo være mulig å se at de som er utpå banen for å prestere ikke er i nærheten av å gjøre en jobb de er godt betalt for. Er det virkelig noen som tror at publikum nå vil strømme til Briskeby selv om Erlandsen er borte? Har de fått noen nye tryllekunstnere som skal briljere på matta, sånn helt plutselig?
Problemet er at det ikke er baller i klubben, hverken i ledelse eller styret. Situasjonen de er i kan sammenlignes med den som var i Rosenborg under Eggen, bortsett fra at de hadde penger til å betale regningene sine. Hva gjorde de der? Jo, spillerne fikk beskjed om at de som ikke var fornøyd, stod helt fritt til å finne på noe annet, for Eggen blir! Resultatet ble den gang at Sørloth og gjengen måtte rekke frem lanken og si unnskyld, etter det vi jo alle hva som skjedde. Om jeg ikke husker feil så ble det 14 strake mesterskap på rappen...
Jeg ser selvfølgelig at økonomien er en utfordring i Kamma, men å skylde på en uferdig stadion blir litt for enkelt. Det er heller ikke de som har jobbet med prosjektet sitt ansvar. Det sitter to herrer ved navn Hage og Olrud, som må ta det hele og fulle ansvar for at prosjektet har grunnstøtt. De har ved hjelp av kyniske høyre venstre finter, halet ut tiden fordi det kom noe som heter finanskrise, og de var plutselig ikke så hete på grøten lenger. Indrefileten de hadde kjøpt, Hamar Stadion ble plutselig litt for for lite stekt, og dermed for dem litt for risikofylt.
Nok gørr! Jeg håper selvfølgelig at Tor Rullestad og kompani klarer å få skuta på rett kjøl igjen. Men da må de vise mer baller enn de har gjort til nå. Så good morning arena, the bloth boys:-)