mandag 17. august 2009

Ferieturen til Hælvete!

Nå må jeg nesten starte med å si at overskriften ikke forteller den hele og fulle sannhet. For "Hælvete" peker her mer mot at turen utviklet seg til et lite hælvete, og ikke at vi reiste dit bokstavelig talt:-)

Foreldelsesfristen for å dele denne historien gikk ut i fjor. Taushetsplikten oppheves etter 15 år. Jeg har tidligere så vidt nevnt min gamle mor, Anny Alvilde, og at hun er blant mange andre ting også det klokeste mennesket som jeg vet om. Og jeg husker godt at hun advarte mot denne turen, og sa - Nå skal dere få se hvor gode venner dere er, på ordentlig, var hennes ord før reisen...

Det å reise på ferie med venner er nesten alltid et sjansespill, fordi man er avhengig av både kjente og ukjente faktorer, for at alle skal være enige om at det var en fin tur, etter at man har kommet vel hjem.

De ukjente faktorer er ting som været, losji- og eller mat-kvalitet etc. Men selv om man tror man kjenner de kjente faktorer, så ligger det også her ofte noen såkalte "tillegg" som man ikke alltid er klar over.

Med dette så mener jeg at vi kjenner hverandre "godt", men ikke alltid SÅ godt, når man skal være sammen og leve tett på hverandre i mere enn ett døgn:-)

Når man så for å sikre full pakke reiser fire par på tur, hvor hvert par har ett personlig lite barn (og de er 13, 14, 15 og 16 mnd. gamle) så legger man selvfølgelig et ytteligere press på smidighet i reisefølget.

Denne turen som her skal beskrives skulle gå til Ebeltoft i Danmark. Og med den planlegging som lå til grunn før avreise, så lå alt til rette for at dette skulle bli en skikkelig "kosetur".

Huset var tilsynelatende en skikkelig perle. Det var et stort hus med innendørs svømmebasseng, og ellers alle fasiliteter man trenger for å kunne "kose" seg. Det var i hvertfall det vi hadde bestilt. Og siden omtalen var helt på høyde med det beste man finner i utlandet, så var det med store forventninger de "faboulous four" satte kursen for Danmark.

Vi deler oss opp allerede under avreisen. To av parene tar båten fra Oslo, og undertegnede m/følge var passasjerer hos unge Bergersen i hans "minibuss". Vi valgte båt fra Gøteborg. Som du skjønner så ga vi oss selv noen meter med tillegg allerede her, da vi valgte å starte det hele med 6 timer i bil...

Det ble en strabasiøs og ganske slitsom reise, men etter langt om lenge og lengre enn langt, var vi endelig fremme i Ebeltoft.
Uten de helt store problemene klarer vi også å finne frem til "drømmehuset", hvor vi skal tilbringe de neste sju dagene, sammen...

Barna som du allerede har fått alderen på, er selvfølgelig alle sammen i utakt både med hverandre, og sin egen søvnrytme etter reisen. Så det passer ekstremt dårlig at huset ikke er ferdig til overtagelse da tropper opp til avtalt tid. Fortsatt løper en gjeng med tullinger i selvlysende overaller rundt med bøtte og fille.

Vi får beskjed om at det vil drøye ca. en time før det er klart for "innflytting". Som den tålmodige gjengen vi er, så tar vi en tur opp til butikk/restaurant-avdelingen som ligger noen hundre meter fra hytta. Her inntar vi en lett lunsj.

En time er gått, og vi vender tilbake til "åstedet", nærmere bestemt til huset. Nå tror vi det er klart, men den gang ei. For når undertegnede setter foten innenfor døra, så ser jeg et glinsende belegg som dekker hele skifersteingulvet i huset. Hva som glinser? Joda, små fine glassbiter som vaskerne har klart om ikke annet å fordele jevnt ut over gulvet.

Det er selvfølgelig uaktuelt å flytte inn med fire små barn, som alle er på krabbestadiet, før dette er fikset. Så når vi endelig får tak i den som er ansvarlig for utleien, også han i en dustete kjeledress, så må vi faen i meg bruke en halv time på å forklare hvorfor vi ønsker bedre renhold.

Når han så etter ytterligere halvannen time forsinkelse med en minimalt kundevennlig tone sier - Dette var en helt unødvendig ekstrajobb for oss, for alle dere Nordmenn klager. Men når dere reiser så ser det ut som en svinesti allikevel... er det like før har blir tatt med bak noen busker og svineslått.

Men de fire staute mennene, Morten, Kjetil, Børre og Remo, lar nåde gå for rett og overser den dustete dansken. For nå skal vi endelig få innlosjert oss i drømmehuset. Anita, Monika, Trine og Britt passer de fire små, mens vi bærer de 130-140 kolliene som er medbrakt på tur:-)

Vi har så vidt rukket å få inn alt pikk-pakket(bagasjen, da begynner det å regne... skikkelig å regne...
Men med vår ukuelig optimisme, og håp i sinn, er vi i den tro at dette bare er en byge. Men det skulle vise seg å være mer enn akkurat det, en liten byge altså. (uten å foregripe noe kan jeg si at vi så sola i ca. 1 time i løpet av sju dager)

Men hva gjør vel litt regn, når man har innedørs badebasseng? I utgangspunktet en glimrende erstatning for strand og sol, men ikke når man ikke kan finne på å stikke tåa i vannet. Da ville man nemlig risikert å få alvorlige infeksjoner, for her var renholdet på høyde med null.

Her hadde nemlig alle de fluene, myggen og knott som finnes i Danmark, en kjempekonferanse med dertilhørende bading, i vårt basseng altså. Jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at det var vanskelig å se overflaten på vannet, på grunn av "innsektskonferansen" som pågikk der...

Fast bestemte på å gjøre det beste ut av situasjonen så bestemmer reisefølget i felleskap, at vi nå skal prøve å se positivt på alt, uansett. Så vi går på med friskt mot og renser bassenget og "svømmehallen" selv, uten å innvolvere vår venn, den meget lite imøtekommende dansken.

Første dag er over og hele huset faller til ro, nesten. Undertegnede har nemlig blitt overtrøtt, så det å sove er helt uaktuelt, i hvertfall når klokka ikke er mer enn halv to på natten.
Det var kanskje her den første brøleren blir gjort. For når det gjelder antenner, så var ikke jeg tilstede når de ble utdelt. Derfor bruker jeg natten til å synge for meg selv, samtidig som jeg bruker to teskjeer som trommestikker mot steingulvet:-)

Egentlig er jeg ganske overrasket, over at Bergersen klarte å holde seg helt til klokka fire om natten, før han ba meg falle til ro. Tror kanskje det hadde noe med at det var først natten å gjøre, at han ikke tok tak før altså...

Neste dag starter som den forrige sluttet, med regn, regn og regn. Men siden vi allikevel må på felleshandling, så går nesten hele dagen med til dette. Barna, har fortsatt ikke fått aklimatisert, eller rettere sagt synkronisert seg, så når den ene er ferdig med innsovningsskriking begynner neste.

Dette var vi selvfølgelig forberedt på før avreise, men ikke at det skulle regne så jævlig innst inni hælvete, at man ikke kunne bevilge seg pauser fra ungeskrik, utendørs.

Men nå skal det videre i sannhetens navn sies at barna etterhvert tilpasset seg bedre enn oss voksne, så de var egentlig ikke vårt største problem. For når den tredje dagen åpenbarer seg, med en blåkopi av gårsdagen, hva angår været. Da blir stemningen ennå litt mer forknytt.

De fire damene som hadde drømt om lange dager på stranden, med sol, is og generell kos, går nå inn en slags boble. For det eneste som opptar de fire kvinnelige på turen, er nå å holde regnskap over forbruket til hver enkelt familie. Denne "psykosen" blir bare værre og værre, og til slutt så er det nede på det nivået hvor man spør om å få låne en servelat til brødskiva, så kan vedkommende betale posene når vi skal handle i mårra...

Hver gang vi er på butikken, så oppstår de samme situasjonene. De hvor spinnesiden på turen samles i en gruppe, og deler handlelappen i fire, før varene blir lagt i bilen. I denne gruppa er det ikke lenger rom for å se stort på en differanse på femti øre. For ved neste måltid vil det dukke opp noe slikt som, - er det greit at "jeg" tar litt majones av dere, siden du fikk smake av "Tobleronen" vår i går...

Jeg skal ikke tvære mer ved dette, men håper du kan forstå den spenningen som var i ferd med å bygge seg opp inne i huset, som var blitt mye "mindre":-)

Alle prøver vi så godt vi kan å være overbærende med hverandre, men uansett hva vi måtte mene i ettertid, så var dette bare en utsettelse av det som måtte komme til slutt, nemlig det totale "mayhem".

Det var verken vond vilje eller noen personer sin feil at det ble sånn, men rett og slett at vi var innestengt i en bunker 24/7.
Vi gjør ett tappert forsøk på å løse litt på stemningen, ved at gutta blir innvilget en "gutta`s" på restauranten ved området. Vi er jo fire rutinerte "glad-gutter", så vi tar den vel kanskje litt langt ut denne kvelden.

For å si det mildt, så hjelper vel ikke dette spesielt mye hva gjelder å bedre situasjonen i "huset". Så allerede kvelden etter så skal damene ta den ut. Og uten å overdrive kan jeg si at de gjorde det.

For når klokka passerer sent, så sitter det fire smånervøse menn i stua, lys våkne, og lurer på om vi nå er "alenepappaer" for godt. Hadde vi dratt den for langt kvelden før, slik at de nå dro den tilbake? Spørsmål og mulige svar diskuteres i ett rivende renn, helt til vi hører fortvilede rop i skogen.

De fire har nemlig delt seg, og en av begitt seg tilbake mot huset, mol pin alene i bekkmørket:-) Når hun i tillegg følte at hun ble forfulgt gjennom en liten skogflekk, så er det ikke så rart at panikken hadde inntatt en lettere bedugget dame...

Hva så med de tre andre? Jo, de hadde valgt å bli med på "nachspiel" med fire afrikanere, med Tysk statsborgerskap. De hadde nemlig en egen varebil, som de ferierte med i Danmark denne sommeren.
Man kan i hverfall ikke beskylde jentene for å sette sikkerhet først, når de var innvilget landlov og jentekveld:-)

Men det gikk bra, og selv om stemingen nå kanskje var på sitt aller laveste dagen derpå, kom vi oss helskinnet frem til kvelden, igjen... Nå skulle det spilles spill, i en påtatt hyggelig atmosfære. Da smeller det!

Eksakt hva som skjedde er jeg litt usikker på, men at undertegnede var den som tente lunta skal jeg ikke benekte. Men uansett, så blir det nesten håndgemeng blant de 8 voksne. En flaske farer gjennom luften, men jeg dukker lett og elegant. Det faller også mange sterke ord, med påfølgende friske meningsutvekslinger, før Britt Bergersen tar ansvar og får roet ned det som var blitt til ett "Gjøkerede"...

Det er imidlertid ikke helt slutt, for som erten og furten som satt på en haug, så skulle selvfølgelig furten ønske at erten var dau:-). Alle velger nå å avreagere etter smellen, på hver sin måte. Jeg valgte en tur i badstu, i følge med en flaske med Pernot.
Selvfølgelig en totalt upassende reaksjon, men for meg så var det den eneste mulige, siden jeg hadde tent lunta...

Nå begynner denne historien å bli alt for lang, så jeg velger å runde av slik at du kan fortsette den i ditt eget hode...

Til slutt er det viktig å understreke at vennskapet fortsatt er i behold sånn ca. 16 år senere, selv om vi ikke har vært på så mange ferieturer i ettertid:-)

Blogglisten

søndag 16. august 2009

Tryllekunsten!


Denne lille historien skulle i utgangspunktet aldri nedfelles skriftlig, men etter utallige oppfordringer så må jeg bite i det sure eplet.
Det er imidlertid viktig at jeg aller først på det sterkeste fraråder eventuelle yngre lesere, og noensinne prøve på et lignende stunt. Denne tryllekunsten er nemlig gjort i en tid da vi gutta hadde det som kaltes for "nisselue"

Hvorfor velger jeg så å dele denne litt "intime" historien med dere? Det er rett og slett fordi den nå etter hvert har vokst seg såpass stor, at jeg føler at tiden er inne for å gi den korrekte versjonen.

Når jeg sier at den har vokst seg stor, så er det ikke sikkert at det er vondt ment fra de som videreførere "sagnet". Men de tenker kanskje på dagens mynt-størrelser, og ikke den som var gangbar da "tryllekunsten" ble utført.

Du som har lest enkelte av historiene som popper opp her på Smooth Operator, mener kanskje at både helsevesen, justisdepartement, skolevesen og andre har sviktet i forhold til å fange meg og mine problemer opp. Men jeg kan berolige alle med at det har gått helt fint med meg, selv om det kan være vanskelig å fatte.

Derfor er det videre viktig å understreke at alt som her skrives er et ledd i min egenterapi for å fjerne meg lett, fra ett noko brokete levnet...

Så til saken. Som ung gutt var jeg kjent for å flytte grenser både når det gjaldt menneskelig fysikk, etikk, moral, ja i det hele tatt der det var mulig å utvide den alminnelige oppfatningen om ulike ting. Hvis det er riktig term å bruke. Flere enn meg bedrev denne "sporten", men til forskjell fra de andre så har jeg turt å stå for alle mine handlinger i ettertid, på godt og vondt.

Av en eller annen merkelig grunn så kommer det alltid en eller annen slags forsvarstale før jeg starter på historiene, ikke et bra tegn:-)

Vi prøver igjen! En av mine venner feiret denne kvelden, sin 30-års dag på Stallgården Restauranthus. Hvor lenge det er siden? Det husker jeg helt ærlig talt ikke, men i hvertfall så hadde vi fortsatt de gode gamle kronestykkene, de med hest, hull, eller bilde av "Laffen" (Kong Olav V)

Festen når uante høyder, og vi har lukket selskap i midtpartiet i første etasje på huset. Hvor mange som var tilstede er vanskelig å anslå, men at det var opp i mot 100personer er jeg ganske sikker på.

Even Engelhardt, som egentlig burde hatt sitt eget stand-up show for mange herrens år siden, underholder hele forsamlingen i mange timer. Dette falt i starten ikke undertegnede så tungt for brystet, men når oppmerksomhetssuget ble for stort, var det nesten så panikken tok meg...

Det ville bli ufattelig vanskelig å nå kunne klare å gjøre noe som kunne oppfattes å være i nærheten av morsomt. Even hadde sopet gulvet med alle som prøvde seg på morsomheter. Han har nemlig en gudebenådet evne til å kontre på alle meldinger, uten betenkningstid.

Men så kommer jeg på en "tryllekunst" som jeg hadde sett gjennomført for en tid tilbake. Det var en mann som stående på en stol, svelget ett kronestykke, for så å kneppe opp smekken, og brette frem samme krone fra den fremredel av "olonnet" sitt:-)

Det var heller ingen tvil om at det var samme krone, for årstall og alt annet ble kontrollert før han svelget krona... Ett imponerende show, men jeg var usikker på om dette ville holde i denne forsamlinga. Som sagt så var humøret litt over middels på alle som var tilstede...

Da dukker en ide opp i mitt hode, om at jeg skal prøve en variant av "tryllekunsten". Alle har vi eller har hatt ett eller annet avvik, sånn kroppslig eller fysiologisk sett. Mitt avvik var en alt for stor "nisselue" (sier var, for den er slitt bort opp i gjennom åra:-). Når jeg sier alt for stor, så er det en sannhet uten modifikasjoner!

Så jeg får etter litt jobbing tak i en rull med kronestykker, av den gamle typen, ja! Når jeg ser på den så virker det ganske uoverkommelig, å skulle få puttet alle sammen inn i den berømte "nisselua", for jeg må skyte inn til de som måtte være i tvil, at tryllekunsten er ikke en illusjon altså:-)

Men med hjelp av guds vilje, en god porsjon flaks, og ikke så rent lite smerte får jeg presset siste krone på plass. Utfordringen var å få dem til å holde seg der...

Det gikk imidlertid over all forventning, og jeg får hjelp av mine assistenter (Bjørn "virus" Hval og Tommy Larsen) til å komme meg opp på ett bord i enden av lokalet. - Er det noen som har en femtilapp her?, spør jeg mitt undrende publikum.

De tror selvfølgelig at dette er et forsøk på en "scam" og at de ikke vil se pengene sine igjen, så det drøyer litt før noen melder seg. Det er også kanskje det jeg husker best, for den "sprengende" følelsen jeg kjente under "nisselua" ville jeg ikke unnet min værste fiende, den dag i dag.

Men en femtilapp kommer etter hvert frem til "magikeren", meg! Den brettes sammen så meget det lar seg gjøre, og jeg putter den i munnen. Med innøvde bevegelser som enhver ekte tryllekunstner kunne misunnet meg, svelger jeg så tilsynelatende femtilappen. På en eller annen måte klarer jeg å få den ut av munnen, uten at noen av tilskuerne oppdager det.

Så når jeg nå lar flere av dem inspisere munnen min, så tror de at jeg faktisk har svelget den. Even Engelhardt kommer nå frem til bordet med en tom isbøtte, og plasserer den strategisk under smekken på min Levis 501…

Med en innlevelse som mangler sidestykke knepper jeg sakte opp broka, og etter litt jobbing så får jeg frem ”litjekaln”, som Robert Sælbekk Hansen ville ha kalt den…

Det går ett brus igjennom mitt publikum, for nå starter en seanse som har blitt en historie for den berømte boka som aldri kan skrives, men burde vært. En etter en slippes det ut kroner fra den omtalte ”nisselua”, og alle i rommet sitter nå med åpen munn å gaper, før de forstår hva de er vitne til.

Da de kommer til seg selv, sånn ca. etter fjerde eller femte krone, så begynner de å telle høyt i kor.
Når så den femtiende og siste krona lager en metallisk lyd isbøtta, bryter det ut ett totalt mayhem, eller hva det nå heter. Alle lurer på hvordan i hulesvarte hælvete denne ”illusjonen” ble gjennomført.

Jeg tror alle i salen var overbeviste om at dette var et triks. Men de som var tilstede, som hadde spilt ishockey og fotball med undertegnede, skjønte at hver eneste krone faktisk kom fra ”nisselua”. Dette var en ekte ”tryllekunst”

Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at servitrisen fikk de nevnte kronestykkene i driks etter stuntet. (det var ikke min skyld)

Nå har jeg altså sagt det, og ja, historien er sann!

Til slutt har jeg en liten bønn, og det er at hvis du skal viderefortelle den, så husk å bruk riktig beløp og ikke glem at det var kronestykker av den gamle typen, den gamle:-)

Blogglisten

lørdag 15. august 2009

Standhaftig!



Denne kommer på en slags oppfordring kan man si, fordi noen har visket i noens øre at jeg en gang i tiden har blitt "pissa" på av mannen du ser på bildet over. Det i seg selv er ikke så spesielt, for Niko er en grepa kar.

For dere som kjenner han, så vet dere sikkert at han aldri har vært verken turner eller ballkunstner. Men en ting skal han ha, at han tvang meg til å legge innebandykølla på hylla. Langt oppå hylla!

Historien er egentlig ikke så lang, men som overskriften beskriver så skal den handle om en som står for sine ord. Vi snakker om undertegnede...

Året er 1993, og unge Martinsen har i utgangspunktet lagt opp sin ikke-eksisterende hockeykarriere. Snart 10 år med massiv benkesliting, var nok selv for en som var blitt en legende i sitt eget hode.

Det var nå på tide å se etter nye karriereområder, og valget falt på innbandy. Ankerskogen Innebandy hadde nemlig lenge vært etter mannen som er raskere enn sin egen skygge, meg!

Dette er ingen påstand, men en sannhet uten modifikasjoner. Du kan spørre de som har skutt pucker på meg, damer jeg har vært så heldig å treffe, eksamensinspektører osv...Jeg hadde (har) en vanvittig reaksjonsevne, når det kniper:-)

Nok om det. Jeg ble altså headhuntet til å spille for Ankerskogen Innebandy, som på denne tiden var ett av de beste lagene i serien. Her var jeg selvskrevet som førstekeeper, siden konkurransen var totalt fraværenede. Men at det skulle bli en så kort karriere, var jeg litt uforberedt på.

Vi vinner de tre første serierundene, takket være mitt fantastiske keeperspill. Det er det ingen som kan si i mot den dag i dag, fordi det ikke finnes andre steder enn i legende-arkivet i mitt eget hode. Så da er det jo sant.

Så kommer fjerde runde i serien, og som vanlig skal denne kampen spilles i Stangehallen. Selv om jeg har vært ute på en lun aften i Hamar sentrum kvelden før, er jeg forholdsvis oppesen. Vi skal jo tross alt møte Ajer. Det er ett lag som består av "juniorer" og andre totalt ballubegavede individer. Denne kampen kan vi rett og slett ikke tape...

Ikke nok med at de har trikserekord på tre med en fotball, når de kaster seg for å nå den siste. Men de er rett og slett det vi kaller for ikke spesielt veltrente, sånn rent kroppsformsmessig. (de var mer sånn som undertegnede er p.t.)

Så da jeg før kampen får øye på den pur-unge Lars Nikolaisen, som jeg kun kjente som den mest trofaste tilskueren fra Hamar Ol-amfi, klarer jeg ikke å la være å legge bittelittegranne press på meg selv.

Siden jeg ikke er kjent for å snakke med små bokstaver (egentlig en grunn til å saksøke Storhamar Skole, som ikke lærte meg disse), så roper jeg ut mens jeg peker på Niko - Hvis han der scorer på meg, så skal jeg aldri mer ta i en innebandykølle, langt mindre stå i mål igjen. Smart!

Vi holder som ventet lekestue med Ajer, og det er nesten kjedelig å stå bakerst. Det som kommer av skudd går under kategorien høstløv, eller sprettballer.

Men så skjer det noe som jeg i utgangspunktet ser på som en mulighet, til å bli husket etter kampen. For jeg har hatt en rolig aften, men helt på slutten får Ajer straffeslag. Hvem tror du de setter til å ta den? Faen, du er jaggu en smarting! Helt riktig, Lars Nikolaisen blir eksekutør.

Jeg er allikevel rolig som skjæra på tunet, for han kan jo aldri i denne verden klare å få den hullete hvite ballen forbi "lynet" Martinsen...

Neivel!

Joda, han kommer vraltende mot målet mitt, og på min hovne, breiale, utrolig arrogante måte går jeg langt ut og møter, sånn bare for at han skal bli seende ut som en klovn.

Der kommer det imidlertid en høyre, venstre, venster, høyre og venstrefinte, så jeg faktisk er svimmel den dag i dag...

Ballen ligger i nota, jeg har aldri spilt innebandy siden, og takk skarru faen meg ha Niko!!

Og jeg som aldri har mobba deg for at du måtte ha med muttern og fattern din for å få gå på hockeykamp:-)

Blogglisten

tirsdag 11. august 2009

Englandsfarerne!

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!

fredag 7. august 2009

Gullfisk på bussen!

Det er knapt noen blogger i dette langstrakt land som har en så løs struktur som Smooth Operator. Den røde tråden er mer blå på en måte:-)Men gjentar til det kjedsommelige at sånn er jeg sammenskrudd, heldigvis, og dessverre.

Jeg kan vel ikke beskyldes for å være så kommers i blogginga mi, for hva som dukker opp når man inn her er like uberegnelig som en sitronsprut...

Men når jeg først har funnet et tema som ser ut til å fenge, så er det jo morsomt å freista med en ny historie fra Lottofestivalen i fjor. Den første var nesten hjerterå, den som handlet om "Bjørg", som fikk løst alle sine floker i livet av en skarve million kroner.

Denne gangen er det mer et innslag av komikk, men så forskjellige er vi mennesker. For de som ikke har lest det forrige innlegget, så foreslår jeg at dere går inn i arkivet og leser "Ikke størrelsen som teller", før dere går løs på denne. Så slipper jeg å gjenta så mange detaljer, for det er så "pruppstusselig" og kjedelig...

Men dette er en onsdag under Lottofestivalen i fjor, og trekningen er gjennomført klokka sju om morgenen. Jeg kan huske at undertegnede og Asgeir Borgemoen nesten jublet, over at dagens vinner var fra Oslo. Dette ville jo gi oss bedre tid til å lage ett "plott" for å overraske vinneren skikkelig. Bedre radio, og mer spennende for oss:-)

Etter at Celin Vanay fra P4 har gjort en haug med research, blir vi imidlertid litt i tvil om hvor langt vi kan dra det, fordi vinneren er 82 år gammel. Vi har jo ingen forutsetninger for å vite hvordan helsa er, eller om alle indianerne er i kanoen, for å si det sånn.

Men etter å ha snakket med en del naboer, som kjente vedkommende, så skjønte vi at han i høyeste grad var en oppegående fyr. Vi fikk også vite at han hadde en hund, som han og kona pleide å gå tur med hver dag sånn ca. kl. 12.00.

Klokka var allerede blitt 11.30, da vi ble klar over dette, så vi fikk det litt travelt med å komme oss opp til bydelen hvor de bodde. Vi hadde en plan om at vi skulle gi oss ut for å være selgere av dressur-utstyr for hunder.

Der gikk vi imidlertid skikkelig skoa av oss, for i det vi kommer frem, så kommer det to ut i fra blokka med en liten hund i mellom seg. Det vi har planlagt faller nå i fisk, så Martinsen og Borgemoen gjør en rask retrett, og gjemmer oss i ett buss-skur, for å finne en plan B.

Men hva skjer? Jo, her kommer de to spankulerende rett ned mot bussholdeplassen, der vi står med Lottomillionkofferten, og en diger blomsterkvast. Ikke nok med det, men de skal tydeligvis også ta bussen...

Asgeir bestemmer seg raskt for å stunte, så han setter på opptaksutstyret, mens jeg smyger meg litt vekk i bakgrunnen med koffert og blomst. - Unnskyld meg min herre, men er de "Kåre", sier Asgeir. - Ja, det stemmer det sier mannen, som står der med en pose i hånden.
- Har du hørt om at det pågår en Lottofestival, spør Asgeir videre. Men nei, det er helt ukjent for "Kåre".

Han blir nesten litt irritert av å bli stilt en haug med spørsmål, her han står og venter på bussen.

Nå må Asgeir handle raskt, for det er to minutter til bussen skal komme. Derfor slipper han bomben, og sier rett ut til "Kåre" at han er dagens vinner i Lottofestivalen. - Du har vunnet en million kroner, utbryter Asgeir med begeistring i stemmen. - Jaha, sier "Kåre". Men du skjønner det passer litt dårlig akkurat nå, for jeg skal ned i byen og bytte denne gullfisken her, sier han mens han løfter posen som er dekket med avispapir...

Der kommer selvfølgelig også bussen, og det oppstår et mildt kaos. Jeg står der som et spørsmålstegn med koffert og blomst, Asgeir ligner mer på den gamle "Televimsen", og kona til vinneren står å måper med åpen munn:-)

Asgeir prøver igjen, og sier til vinneren, her er kofferten med en million kroner "Kåre", og strekker frem kofferten for å gi den til han. Men neida! "Kåre" SKAL til byen han, og går på bussen. Sjåføren og alle de andre om bord på bussen skjønner jo hva som er i gjære, men det affiserer ikke dagens vinner.

Mens han betaler billetten, står vi rett på utsiden, og kan høre sjåføren si - Harru vinni en million heller, til "Kåre". Han snur seg så vidt ut mot oss og sier, -jeg har visst det, men jeg skal ned å bytte gullfisken min, så jeg har ikke tid til dem nå.

På vei inn i bussen snur han seg mot kona, som fortsatt står på utsiden med åpen munn, og bikkja i bånd - Du får ta i mot blomsten og passe på penga du, så skal jeg prøve å rekke tre-bussen hjem, når jeg har fått bytta fisken...

Blogglisten

torsdag 6. august 2009

Fra Veldre Kirke til Under Brua!

Dette har vært et utfordrende døgn med veldig mye føling, om ikke i fjæra så i hvertfall på Smooth Operator. Så derfor må jeg ærbødigst rette en stor takk til dere over 200, som tok turen innom i løpet av de 24 timene som løpet varte:-)

Når du leser overskriten på denne historien, så tenker du sikkert at det skal være en fortsettelse av det forrige (hvis du har lest det så skjønner du hva jeg mener), men det er det så slettes i meg ikke.

Denne gangen så skal det handle om noe så unikt på Smooth Operator, som en hyllest. Ja, du leste riktig. Og det er ingen selvforherligelse av legendestatusen jeg har av meg selv i mitt eget hode heller. Nei! Men derimot til en av de flotteste og mest gjennomført ærlige menneskene jeg har fått gleden av å møte til nå i livet.

Hvem det er, sier du? Slapp av! Det kommer, sier jeg!

For deg som ikke er fra Hedmarken så kan nok denne historien virke tilsynelatende lokal. Så du står helt fritt til å stoppe her. Men jeg tror at moralen og mitt eget hovmod kan gi deg noe uansett,forhåpentligvis...

For en som meg, som har hatt en karrierestige tatt fra en bok som ennå ikke er skrevet, så er det godt å kunne om ikke annet i ord`s form få gi en honnør til de som har hjulpet til på veien.

Når man har livets skole, ett par døgn på husmorskolen, vært hovedsponsor for utelivsbransjen (har vært?), kjørt taxi, og operert som ansvarlig redaktør. Da bør man være berettiget til å kalle seg selv en ustudert røver.

En slik person kommer ingen sted i livet, uten hjelp, god hjelp! Så i stedet for å starte på en takketale som ville tatt vinter og votter, så nøyer jeg meg med å si tusen takk. (dere det gjelder vet selv hvem dere er:-)

Men en person har jeg spesielt lyst til å gi en hyllest. Den personen er Tor Melgalvis! Har du ikke hørt om Tor? Synd for deg, sier jeg da. Men min historie kommer her...

I det herrens år 1996 var jeg så svineheldig å få jobb som "sportsjournalist" i TVInnlandet (lokal-tv for Hedmark og Oppland). Det var etter at jeg på måfå hadde sagt opp en sikker og flott jobb som butikkleder i Cubus, uten å ha en ny jobb å gå til. En liten digresjon her, for min mor sa til meg når jeg kom hjem å fortalte at jeg hadde sagt opp, ordrett gjenfortalt - Herregud og fader i himmelens rike på jordens i guds navn, e du spik hakke tulling?

Men sannheten er at dette er det viktigste og klokeste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Her fikk jeg komme i "læra" hos storheter som Jon Høsøien (Journalist fra ca. 10 år f.Remo) Ivan Hagen (Nrk i en, unnskyld to mannsaldre)Leslie Goldsack (Radio1 og P4 guru)

Slik kunne jeg fortsatt, men stopper der. Vi spoler fremover, for dette skulle jo tross alt være en hyllest, skulle det ikke? Året blir 1999, og de som startet i lokal-tv for tre år siden er i ferd med å møte veggen. Knappe ressursser, motarbeiding fra eieraviser osv. hadde slitt ut mange.

Så når unge Goldsack kaster inn håndkleet for å få mer tid til å begjære sin kone (helt sant, det stod i oppsigelsen hans), så får undertegnede en sjanse sendt fra himmelen.(blir veldig mye religiøse vendinger merker jeg, men det er helt tilfeldig)

Undertegnede blir ansvarlig redaktør. Det er fult mulig jeg ikke var klar for oppgaven, men der vettet ikke strekker til spiser fanden fluer, eller noe slikt:-)

Tilbake til Tor Melgalvis. Han var den som fra dag en i 1996, tok meg under sine vinger. Hvor mange timer han brukte på å prøve og lære meg å bruke manuell fokus, eller å etter-redigere mine saker, har jeg ingen ide om. Men jeg er glad han ikke har fått betalt for alle. Da hadde han nemlig vært millionær, x3...

I lokal-tv så var hver dag en kamp for å få 30 minutter med TV på lufta. Så ja, jeg skal innrømme at alt ikke var av prima kvalitet. Men jeg skal love hver og en av dere at alt var laget med ett hjerte som banket TVInnlandet. Den som sier meg i mot får seg herve en på "kjokobakken" (haka på Hedmarks)

Men nå som jeg er "sjef", så er det min jobb å prioritere de knappe ressurssene, og å styre det redaksjonelle innholdet. Og som gammel Storhamargutt, så mente jeg at Hedmark og Oppland gikk fra Stangeveien til Strandveien ved Vannverket:-)

Min helt, Tor melgalvis er fra Ringsaker. Så naturlig nok så har han et spesielt forhold til den delen av Hedmarken. Jeg som nå har blitt varm i trøya, og gått fra "sjef" til SJEF, blir derfor nesten litt overbærende snurt, da den godeste Melgalvis kommer inn på kontoret mitt en tordag ettermiddag, og freidig spør om han kan få lage en sak om det nye kirkespiret på Veldre Kirke som skal heises på plass i helga.

Jeg lener meg frem, og sier med litt forsåelsesfull stemme - Tor! Jeg skjønner at de få sjelene som bor oppi ødemarka i Veldre, gjerne vil se ett innslag på TV om det nye kirkespiret som blir heist på plass. Men for alle de som ikke har postnummer i Ringsaker, er dette totalt uinteressant...

Men for "gammelt" vennskaps skyld, så sier jeg at han står fritt til å bruke utstyret fra TVInnlandet på frivillig basis, for det blir ingen lønn fra meg.

Tor Melgalvis, som er en mann av få ord, takker på bred Ringsakerdialekt, og lover at han skal vise meg at dette blir en bra sak. Bla-bla-bla tenker jeg, og saken er uta av verden i mitt hode.

Etter noen uker, så er vi litt short på stoff i sendinga. Tor har i mellomtiden klippet sammen et sju minutter langt innslag om gjenreisningen av Veldre Kirke, og med en avslutning som viser heisingen av spiret på plass (uten å påstå det bastant, så tror jeg den hadde brent, noe som Tor hadde med i sin sak)

Innslaget var helt ok, men jeg må innrømme at det gikk inn det ene øyet, og ut det andre. Jeg hadde viktigere ting å forberede, nemlig lokal-tv bransjens årlige samling. Der skulle det nemlig dines, vines og deles ut høythengende priser gjennom en langweekend i Kristiansand.

Jeg velger å spole til denne høytidssamlingen for lokal-tv bransjen, og etter at min kanal, TVInnlandet, har blitt brukt som eksempel på hvordan saker ikke skal lages gjennom hele seminaret på lørdag, ser jeg med gru på kveldens gallamiddag med utdeling av priser.

Thomas Henchien, nyhetsanker i TV2, er formann i juryen, og også kveldens "konferansier". Showet er helt på høyde med Gullruten, men gjenspeiler den økonomiske situasjonen i lokal-tv-stasjonene på denne tiden. For oss som sitter der er det imidlertid en skikkelig høytidsstund, så selv om forventningene ikke er noe særlig høye, er alle forsiktig med inntaket av vin til maten.

Hvorfor? Takketale min venn, takketalen!

Men etter å ha blitt brukt som negativt eksempel hele dagen, så sier jeg nok en gang, forventningene var lave, veldig lave. Prisene kom sikkert til å gå til de "vanlige", de med størst budsjetter og 30 ansatte...

Så kommer den gjeveste klassen, årets beste feature-reportasje. Henchien sier - De nominerte er, og så kommer en presentasjon av de tre kandidatene. Den tredje kandidaten får meg til å miste munn og mæle (helt sant det med mæle faktisk). For der dukker reportasjene til Tor Melgalvis om Veldre Kirke opp, som den berømte ånden av en fillehaug, bokstavelig talt. Jeg var nemlig lykkelig uvitende, om at den en gang var påmeldt...

Da kommer den totale ydmykelsen, juryens begrunnelse som leses av Henchien:

Juryen er mildt sagt overrasket, over at denne reportasjen er laget av en eneste person. Vedkommende har stått for alt fra manus, til foto og redigering. Reportasjen gir begrepet "lokal" en helt ny mening. Med autentisk og god dialekt, fantastiske bilder og nyskapende redigering, gir vinneren oss en leksjon i hva som er god TV! ÅRETS VINNER ER TV-INNLANDET MED VELDRE KIRKE!

...hva gjør man så? Når man skal opp for å motta den gjeveste prisen for lokal-tv i hele Kongeriket, for noe som ikke ville ha vært laget, uten innsatsen fra en eneste mann, Tor Melgalvis!

I takketalen måtte jeg selvfølgelig dra ovennevnte historie, i kortversjon vel å merke. Og aldri har jeg følt meg så flau, men samtidig så innst inni stolt på vegne av noen andre, fordi han hadde fått lønn for strevet. Tor Melgalvis!

Men min dypeste respekt blir ikke mindre i årene som har gått siden KanalGullet for beste feature-reportasje. For siden den gang, så har min helt fortsatt i samme gir. Hvis du har sett de fantastisk nære portrettene av GT-Sara og Håkon Haga som ble sendt på NRK1, så kan jeg gjenta for deg at de er Tor Melgalvis sine verk, begge to!

Heller ikke her stopper det. For han er også gründer for en festival, som i utgangspunktet var ment å være en hyllest til Håkon Haga, Under Brua Festivalen. Den er ene å alene Tor Melgalvis sitt barn, og er i løpet av tre år blitt en kulturfestival "helt på høyde med de beste i utlandet".

Ikke når det gjelder lys, lyd og fancy shit. Men den med det desidert største lokale preg, og hjerte.

Til slutt vil jeg innstendig oppfordre alle dere som har jobbet dere igjennom denne teksten, om å ta dere en tur UNDER BRUA 21. og 22. august i år. Da er det nemlig Tor Melgalvis sin UNDER BRUA FESTIVAL!

Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke turt å la være! Plutselig har den knutepunkt-status:-)

Stillest vann har dypest bunn! Respect, Tor Melgalvis, du er en enestående fyr...

Blogglisten

Mitt Førstevalg!

Siden unge "Rablings" er i det litt myke hjørnet denne dagen, så må han nesten passe på å få ut litt av det som spinner rundt i mellom bladene (øra) i ett rivende renn.

Mange som "kjenner" meg tror sikkert at jeg er mest stor i kjeften, mye fyll(t)av fanteri. Men det er ikke sånn altså, æresord! Det hender faktisk at det farer en og annen dyp og underfundig tanke gjennom skallen, om enn kanskje litt flyktig og lett på tå:-)

Men nå var det ikke noen forsvarstale for meg selv om min noe rutete livsførsel jeg skulle ta for meg. Men ett tema og en sak jeg brenner for mer enn noe annet her i verden, de som jeg kaller de "usynlige"...

Neida, ikke bli nervøs for det er ikke snakk om noe spirituelt og overnaturlig, fantasivesen eller spøkelser. Mine "usynlige" er i høyeste grad levende. De vandrer midt i blant oss, og de befinner seg helt nederst på rangstigen i dagens velferdssamfunn, som vi selv i hvertfall ynder å se på moder Norge som.

Mine briller viser imidlertid et litt annet bilde, og jeg vet at det er et ekte bilde, for jeg ser det hver eneste dag.

Hva jeg ser? Jo, nydelige og flotte, jenter og gutter, menn og kvinner, som sitter sammenkrøket med en kopp fra Seven Elleven mellom beina, med blikket feste på skotuppen.
Eller jeg møter dem med et blikk i øya på dem som ser ut som om de har "Paradis" i sikte, når de heseblesende passerer meg på gata på jakt etter en "kvarting" eller hva det nå heter...Det er de "usynlige" for meg.

Dette har du sikkert sett omtalt tusenvis av ganger tidligere, og det er nettopp derfor jeg nå føler for å få det ut. Vi står foran en "spennende" valgkamp, som skal bestemme kursen for vårt land i de neste fire årene. Hvem er det spennende for? Jo, for de som ønsker færre invandrere, flere invandrere, lavere skatter, høyere skatter og bla-bla-bla....

Hva med de som ikke har noen stemme? Har ikke de også krav på å få leve som mennesker i "velferdsstaten"? Når jeg sier leve som mennesker, så mener jeg det jeg skriver. Ingen kan nekte noen å være narkoman, alkoholiker, eller kriminell, hvis det er det de ønsker med livet sitt.
Men uansett årsak til at de befinner seg i en annen "verden" enn min og din, så har de samme forbanna krav på å bli behandlet med respekt og verdighet. I hvert fall et minimum av begge deler...

Før jeg fortsetter, så må jeg få understreke at dette ikke er noe "sosialdemokratisk SV-babbel", for det ikke det dette handler om... Jeg mener det når jeg sier at det har med mine barn, venner, foreldre, medmennesker osv. å gjøre.

For mine "usynlige" er noens far, mor, sønn, datter, søster, bror eller venn, alle som en...
Det er det jeg føler på her jeg sitter i min leilighet (subsidært Sparebankens) på 137 kvm, og skriver på en pc til 10.000 kroner.

Til deg som leser dette, så vil jeg skynde meg å si at vi ikke skal ha dårlig samvittighet for at vi har det bra, og at de "usynlige" har det dårlig. Men vi har faen hakke meg ikke vondt av å ha litt dårlig samvittighet at vi ikke bruker en halv kalori for å gjøre noe med galskapen!

Det er nemlig min karakteristikk av dagen situasjon. De politiske partiene tuter øra våre fulle med nye forslag i et jævla tempo, om hvordan de har tenkt å løse floka.

Fint!

Men hva skjer? Ikke en dritt, for politikerne er mer opptatt av å krangle om taburetter på Løvebakken, enn å virkelig bry seg og ta tak i saken. For meg så er det historien om Alle, Noen, Ingen og Enhver.
Alle var skjønt enige om at Noen måtte gjøre det. Men Ingen gjorde det Envher kunne gjort!

Jeg har sjøl hatt venner som har gått til hælvete på grunn av dop og dritt. Så i dag så er det sikkert min dårlige samvittighet som kommer kastet på meg, fordi jeg er i det følsomme hjørnet, jeg vet ikke. Og kanskje var det ikke mye jeg kunne bidratt med, men det vet jeg jo ikke, for jeg prøvde jo ikke, for svarte.

Blir sånn passe usammenhengende dette her ser jeg etter hvert om bokstavene fester seg til skjermen... men det er jo meg det:-)

Ja, unge Martinsen, du som mener så mye. Du har vel en løsning du da? Eller?

Nei, dessverre har jeg ikke det. Men jeg håper at vi snart i denne valgkampen ser at temaet kommer på agendaen.
Jeg er i utgangspunktet forpliktet til å stemme Høyre. Men jeg kommer til å gi min stemme til det politiske partiet, som gjør en innsats for at ALLE politiske partier blir enige om at dette er en FELLESSAK!
De kan krangle til busta fyker om alt annet, men dette skal være den største "tverrpolitiske" saken noen sinne i Norge!

Jeg er nemlig hellig overbevist om at den første politikeren i Norge som tar av seg partifrakken, og bretter opp ermene. Han eller hun kommer til å få bøtter med stemmer fra foreldre, besteforeldre, søsken, barn og venner av de "usynlige", uansett hvilket parti den måtte tilhøre... for galskapen og den uverdige behandlingen kan ikke fortsette...takk for oppmersomheten...

Blogglisten

onsdag 5. august 2009

Det er ikke størrelsen det kommer an på!

Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på, verken i bingen eller når det gjelder penger:-) Dette skal jeg prøve å gi et lite eksempel på i denne søte historien. Så heng med...

Jeg har tidligere skrevet et par historier som jeg husker fra min jobb som julenisse i Norsk Tipping. Ja, det er faktisk det man føler seg som enkelte ganger, en julenisse, enkelt og greit.

Når du er så privilegert at du får lov til å overbringe en sånn fantastisk melding til et annet menneske, en beskjed om at de har vunnet en "shit load of money", så finner jeg ikke noe mer dekkende ord en utrolig privilegert.

Så selv om man bare er budbringer, så gir det enkelte ganger det samme rushet, som du også nok har følt da du gir noen en gave du selv vet vil bli en scoring (slang for godt mottatt)

Som du helt sikkert forstår, så er det ikke like godt hver gang... Men enkelte øyeblikk brenner seg fast i hukommelsen, og gjør det litt våt på innsiden av øyeeplet hver gang du tenker på det. Dette er en sånn historie...

De to siste årene har Norsk Tipping samarbeidet med P4 om noe som heter Lottofestivalen. Hva skal vi med enn slik festival tenker du kanskje, og det har jeg også gjort, mer enn en gang. Selvfølgelig er det for å selge mer spill, den som tror noe annet han må stå:-)

Men uansett, så går i hvert fall konseptet ut på at det trekkes en ny millionær hver eneste dag i 14 dager. Vinneren trekkes ut hver morgen blant alle de som har levert ett Lotto eller Viking Lottospill.(neida, det velges ikke etter navneliste, det er en trekkemaskin som gjør jobben:-)

Navnet som popper opp om morgenen, skulle i løpet av formiddagstimene overraskes med en koffert fylt med en million kroner. (symbolsk altså, så dere ikke går løs på en dere skulle få øye på som har en slik koffert, for da ville dere bli skuffet)

Nok snikk snakk, to the business...

Det er en tidlig mandag morgen, og tidlig blir ikke å overdrive. Den er så vidt passert halv sju, og undertegnede sitter i kontorene til P4 i Oslo. Der er også Asgeir Borgemoen, Celin Vanay og undertegnede. Navnet til dagens vinner popper opp på skjermen min, og etter få minutter er trekningen godkjent av Lotteritilsynet (for deg som ikke vet hva det er, kan jeg opplyse at det er de som overvåker Norsk Tipping på vegne av deg som spiller)

Blir veldig omstendelig dette her kjenner jeg... men jeg har så lyst til å gi deg noen bilder på netthinna gjennom ord, og det er ikke så jævla lett, prøv sjøl:-)

Som sagt så sitter vi tre samlet i Oslo, og dagens vinner viser seg å være fra Stord. Da er det for Celin å skaffe unge Borgemoen og Martinsen flybilletter til Stord, og en leiebil på flyplassen.

Det ikke Celin klarer, er ikke verdt å kunne, når det gjelder å fikse ting. Hun er en reinkarnasjon av "Fixern", hvis det er noe som har hett det da.

Jeg og Asgeir sitter i den alt for store bilen hans på vei til Gardermoen, og det eneste vi vet er at vinneren er ei dame på ca. 60, og at hun bor på Stord. Vi vet ikke en gang om dama er hjemme eller bortreist, hvis du skjønner.

Denne jobben er det Celin som har, det å finne ut litt om dama ut i fra de opplysningene hun har fått.

Vi lander på Stord, og får telefonen fra Celin, som har gravd frem alt vi trenger for å kunne overraske dama med en koffert fylt av en million blanke...”kroner”

Det hun har klart å få til er at butikksjefen hos Mega Stord, som kjenner dama, skal ringe og be henne komme for å hente en rekommandert sending som det haster med. Noe som ikke er helt unaturlig, for på Stord snakker vi virkelig Post i butikk.

Vinneren forklarer at hun skal til fysioterapeuten, men skal skynde seg innom før hun skal dit, siden det haster med ”sendingen”. Asgeir Borgemoen, som skal overlevere kofferten, og samtidig lage en liten ”stemningsrapport” blir kledd opp i ”Mega-bunad” og stiller seg i postskranken.

Han gjør klar opptaksutstyret og gjemmer kofferten bak skranken. Jeg står litt på siden og later som ingenting, og vi bare venter. Begge kjenner vi jo litt spenningen, for ingen av oss vet hvordan ”gamla” ser ut, eller hvordan hun vil reagere på å få en mikrofon stukket opp i trynet. (og det etter å ha fått beskjed om at hun har vunnet en mill.)

Så skjer det. Ei dame på ca. 150 cm, kommer som på gummisåler inn i butikken, og beveger seg sakte mot postskranken, der Borgemoen er installert. Butikksjefen nikker, og gir tegn til at dette er vårt ”offer”. Det varer og rekker, for dama er veldig usikker, hvorfor får vi snart vite…

Hun kommer frem og sier til Asgeir – Hei jeg heter ”Bjørg” og det skulle være en sending til meg her, som det hastet med. Hun aner ingenting om hva som venter. Da drar Asgeir frem kofferten, og ber henne om å åpne den. Vinneren ser ut som hun har falt ned fra Mars, ja du leste riktig, jeg synes Månen er litt oppbrukt.

Forsiktig åpner hun kofferten, men skjønner fortsatt ittno. Asgeir ber henne om å lese på plaketten som ligger der, og hun stotrer frem – Gratulerer du har blitt Lottomillionær!...

Hun ser opp, og nå ser hun ut som om hun er på vei tilbake til Mars, så Asgeir må bryte inn med ”Jorden kaller Bjørg” og sier – Du har vunnet en million kroner i Lottofestivalen, gratulerer.

”Bjørg” trekker tre steg tilbake, setter hånden foran munnen, og det begynner å renne små tårer nedover kinnet hennes. – Det er ikkje sant! Det er ikkje sant, sier hun igjen og igjen. Asgeir, som nå også har blitt ganske våt i øya sier – Jo, det er sant, du har vunnet en million kroner.

Nå renner ikke lenger små tårer, nå har de vokst til en flod nedover kinnene hennes. Undertegnede, klarer heller ikke å holde øya tørre lenger, når han ser reaksjonen fra den lille vevre dama, som står der med mascara som har flyttet seg fra øynene til kragen på genseren.

Så der står vi da, Borgemoen, Martinsen og ”Bjørg”, og griner. Asgeir må avbryte intervjuet, for verken han eller vinneren er i stand til å få sagt noe fornuftig. – Vi kommer tilbake om litt, sier Asgeir, og slår av opptageren…

Vi får tørket tårene, alle tre, og setter oss ved ett bord for å bli litt bedre kjent med ”Bjørg”. – Du reagerte ganske sterkt, sier Asgeir fortsatt preget av det vi har opplevd. – Ja, du skjønner det sier vinneren. Da det gikk opp for meg at dette var sant, så forsvant alle mine problemer som dugg for solen.
-Du skjønner jeg er trygdet, og har levd på kredittkort i snart to år, for det er umulig å få det til å gå rundt økonomisk, som enke og med eget hus...

Resten av samtalen er egentlig litt i tåka for meg, for jeg klarte ikke å ta øya fra den fantastiske ”Bjørg”, som satt der og la sjela si foran oss på bordet…

Men det jeg husker, er at når jeg spurte hva det først hun skulle gjøre med pengene var, svarte hun – Jeg skal be hele min familie på middag, både barn og barnebarn, for det har jeg ikke hatt råd til på over 10 år… og så skal jeg betale ned all min gjeld… tusen tusen takk, dere to er mine engler…(her slutter jeg, for nå er jeg like bløt i øya igjen:-)


Blogglisten

Plingparty!

Nå tror du kanskje at det skal handle om den gode gamle Tippekampen, og gode kamerater samlet til en tullete lek med skåling hver gang det "plinges"? Så feil kan man altså ta, for nå er det tid for litt godhjertet "mobbing" igjen.

Som vanlig kan man nesten si, så er det min kjære Finn Paulsen som skal få gjennomgå litt:-)

Jeg har nevnt det tidligere men nevner det igjen, at Finn har vært en krumtapp i Storhamar i snart 50 år, og har vært alt fra snørrunge som liten, til adm.direktør i voksen alder.

Ikke nok med det, han har også en lang trenerkarriere bak seg både for yngres fotball og ishockey. Undertegnede var så heldig å få ha Paulsen som trener da jeg var jr. spiller i hockey. Og er det noe Finn er uovertruffen på, ja egentlig er det mye, men spesielt har han vært unik når det gjelder å jobbe med ungdom.

Vi var en gjeng med snørrunger som skal på tur til Sarpsborg. Finn, som er trener, oppmann, sjåfør og vekkeklokke for laget. Han hadde vært oppe samtidig som fuglene sånn smått hadde begynt å fise, og vi snakker 05.30 på søndag morgen. Kampen skulle begynne allerede kl. 13.00 i "Særp", så vi hadde ikke så god tid på det glatte føret, kaldt var det også.

Alle spillerne er på plass, og avreise med bussen fra Hamar Bilutleie går som planlagt kl. 06.00 fra "Pucken kiosk og grill" (det er kiosken ved Storhamar ishall som selger Løvestek:-) Men vi kommer ikke lenger enn til Midtstranda ved Hamar, før det kommer en merkelig lyd fra bussen.

Finn Paulsen som er sjåfør blir oppmerksom på lyden, og blir selvfølgelig meget skeptisk til å legge ut på en tur/retur på 500 km, med en buss som ikke er helt hundre...

Det fortsettter å si pling, pling og pling i taktfast tempo. Så før vi kommer ut på motorveien bestemmer Paulsen seg for å få tak i noen som har greie på buss. Spørsmålet er selvfølgelig, hvem ringer man klokka seks om morgenen en søndag som har greie på buss?

Jo, Lorntz Nordberg selvfølgelig. Han som er markedssjef i Hamar Bilutleie, og en god venn av Finn. Vi returnerer til "Bilutleia", og der dukker en mildt sagt småtrøtt Nordberg opp, for å sjekke hva som er galt.

I stedet for at de skal stikke hue ned i motorrommet, så blir de enige om at Lorntz skal bli med en liten runde for å høre på "ulyden". Vi kjører noen kilometer, men lyden er helt borte, helt altså:-)

Etter en kort rådslagning, så blir de to enige om at vi tar sjansen på å reise siden lyden ser ut til å ha forsvunnet.

Paulsen og hans 15 jr. spillere setter igjen kursen mot Sarpsborg. I det vi kommer ut på E6, så er lyden plutselig tilbake... pling, pling, pling og pling. Paulsen hogger inn bremsen og roper ut i bussen - faaaaan der er`n igjen, lyden altså!

Da klarer ikke synderen å holde seg lenger. Det er Sjur Rakstad Larsen, som har hatt sitt eget lille "Plingparty". Han har sittet helt i ro og trykket på stoppsignalknappen som sier pling, pling og pling...

I skrivende stund kan jeg ikke huske om vår kjære Finn tok den med kjempehumor der og da. Men i så tilfelle var nok det mest for at han gruet seg til fortelle Lorntz Nordberg om hva som var den fatale feilen, som jaget han opp kl. 06.00, en helt vanlig søndag morgen...

Blogglisten

tirsdag 4. august 2009

Tjuvpermen



Hei igjen kjære leser, og beklager at det har skjedd lite nytt på bloggen i en snau uke. Jeg kunne nå selvfølgelig dratt en skikkelig sjørøverhistorie, men fordi jeg er så ærlig at jeg nesten lider av det, så kan jeg kort oppsummere at det har vært noen holmer, skjær og litt olje på hjemmefronten i det siste. Men floka ser ut til å kunne løse seg, igjen:-)

Denne historien blir som mange av de andre en selvsentrert affære, men fordi jeg har mistanke om at det sitter i hvertfall en håndfull å venter på den, så hopper vi i det...

Dette er mot slutten av de glade -80 åra. På den tiden da den norske mann (og kvinne) i hus og hytte takker sin store gud, fordi Remo Andre nå passer Konge og fedreland. Ikke helt alene selvfølgelig, men det går fortsatt "gjetord" om de som tjenestegjorde akkurat på denne tiden.

Det finnes mange grener i forsvaret, men det er hevet over enhver tvil at de viktigste soldatene tilhører Sambandet. Så også undertegnede, selvfølgelig. Etter tre uforglemmelige måneder på rekruttskole ved Hærens samband øvningsavdeling ved Jørstadmoen, så blir Kongen i Statsråd enige om at de nå trenger de beste soldatene stasjonert på Østlandet.

Mitt navn var etter ryktene spesielt nevnt, fordi jeg hadde stått på såpass under mine tre måneder med opplæring at flere hadde sett mitt potensiale.

Så med graderingen "Strengt Hemmelig", et døgn i telt, Skyttermerket, Infanterimerket (nesten men ble disket fordi jeg bommet på avstandsbedømmelsen, ble jeg beordret til å tjenestegjøre ved DKØ.
For eventuelle yngre lesere så kan jeg fortelle at dette var forkortelsen for Distriktskommando Østlandet, og stedet hvor Generalen hadde sitt sete.

At Kongen i Statsråd hadde kommet til dette, passet egentlig undertegnede perfekt fordi jeg nå kunne strede frem med ishockey"karrieren" på Hamar.

Min jobb blir naturlig nok ved Sambandsavdelingen DKØ. Sammen med en haug med Grenaderer (vervede soldater), hadde jeg og noen menige soldater ansvaret for "perfing" (schiffrere og sende topphemmelige informasjon om mistenklige fiskebåters bevegelser rundt ved Bjørnøya) og å betjene sentralbordet ved DKØ.

Det er egentlig en helt egen historie, sentralbordet altså. For her snakker vi et bord av den gode gamle sorten, med snoring og blinkende lamper, ingen "digital drit". Men fordi det egentlig er en egen historie skal jeg hoppe kjapt og lekent tilbake til denne.

Som krumtapp i det Norske Forsvaret, og samtidig en ung lovende ishockeykeeper, fotballspiller osv., så ble det ett krevende år ved DKØ. Det høres kanskje rart ut, men jeg sov ikke så godt de nettene jeg ikke selv hadde hendene på rattet ved sambandsavdelingen.

Men på denne tiden så ble jeg trukket mellom to forholdsvis store idretter. Som toppscorer for Storhamars juniorlag i fotball, og reservekeeper for Storhamar Hockey, så forsøkte jeg å få denne logistikken til å gå opp etter beste evne.

Derfor kunne jeg heller ikke si nei, da min jr.trener på denne tiden ringte og sa de trengte mine tjenester i Norway Cup. En turnering jeg aldri før hadde deltatt i, og når den siste sjansen så byr seg måtte jeg si ja. (mest for at laget trengte meg, og ikke for min egen del som du sikkert skjønner)
Men det er noen skjær i skjøen her, fordi turneringen faller sammen med både nattevakt ved DKØ (startet kl. 2000, og sluttet 0600 neste morgen) og den første treningen på is med Storhamar. Som den oppofrende fyren jeg er så satser jeg på å klare alt...

Dette måtte gå galt! Men jeg betalte prisen fordi jeg ikke hadde hjerte til å skuffe verken medsoldater eller lagkamerater.

Vi er ferdig med siste kamp den første dagen i Norway Cup, og jeg må komme meg tilbake fra Ekebergsletta til Storhamar ishall. Men så dukker pressen opp i form av en forholdsvis veldreid ferievikar fra Hamar Arbeiderblad.

Hun ønsker å lage en sak på denne "Supermannen" som skal prøve å gjøre tre ting på en gang.

Hun intervjuer (se faksimile) og jeg svarer etter beste evne (som du sikkert snart vil skjønne var meget mangelfull, evnen altså) på alle spørsmål. Som sant er så sier jeg at det nok blir en utfordring å rekke tidsnok til nattevakten ved DKØ.

- Så du skal ta en "tjuvperm", sier hun. Dette bekreftes med et nikk av undertegnede. Mine undersåtter ved sambandet vil sikkert dekke meg, sier jeg, mens jeg forklarer at Solfrid, Bjørnulf, Rune og de andre Grenaderene er godt drillet i slike situasjoner.
Jeg kunne vel for faen ikke forutsett at denne vedldreide dama skulle "fucke" meg så til de grader. Hvorfor? Jo, det skal jeg komme tilbake til om litt...

Første trening på is er gjennomført, og jeg rusher ut til DKØ for å ta fatt på min nattevakt. Den gjennomføres som vanlig til 100%, og alle i hus og hytte sover trygt.

Skiftet et ferdig kl. 0600, og jeg drar hjem til min mor for å sove (jeg hadde hjemmeboer status, ett krav jeg satte for å si ja til tjenesten i Hamar). Men jeg ha ikke mer enn så vidt fått lukket øya, så kommer muttern styrtende inn på rommet. - Remo! Remo, du må stå opp, nesten hyler hun, og får forklart at det er sjefen på "Dkø`n" som skal ha tak i meg...
Kode Rød, er det første som slår meg, helt til jeg får snakket med sekretæren som er i den andre enden av røret. Hun sier - Major Senderud vil ha deg i permuniform på sitt kontor i løpet av 10 minutter, sier hun.

Jeg ville jo ikke skuffe "sjefen", så jeg spretter inn i uniformen, kaster meg i Nissan Micra`en min og fiser ut til DK`n.
Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at dette ikke er noen "kosevisitt" jeg skal på inne hos den godeste Senderud. For så fort jeg kommer innenfor døra, ser jeg tre-fire kritthvite Grenaderer (i trynet altså, de hadde jo uniform) som ser på meg med medfølende øyne.

Vel inne på kontoret til Major Senderud, blir mine mistanker bekreftet -RRRRRRRREEET, roper han. Og dette var mildt sagt uvant kost, fordi vi på huset til vanlig hadde en litt uformell tone mellom de ulike stillinger og grader.

- Har du lest HA i dag, roper han, og da mener jeg roper. Som sant er svarer jeg at det har jeg ikke rukket.
Da drar han opp avisa og holder den opp foran meg - SER DU HVA SOM STÅR PÅ ØVERST PÅ FØRSTESIDEN?, hyler han.

Der lyser en etter mitt skjønn den lite sexy overskriften "Remo på Tjuvperm"... (den veldreide vikaren hadde klart det, virkelig klart det)
- Skjønner du at det Norske Forsvaret ikke kan akseptere at soldater tar seg til rette, roper han hysterisk. Så fortsetter han med en utskjelling som nå begynner å ta uante høyder, etter min mening.

Så etter ti minutter i stram giv akt, så spør jeg om han har mine papirer foran seg. - Det kan jeg love deg unge mann, for vi skal nå vurdere å forflytte deg, sier han fortsatt med "sintestemmen" sin. - Står det noe om at jeg har nedsatt på hørsel, spør jeg videre...

Da går den godeste Majoren i svart, og jeg må fjernes fra hans kontor fordi han nok lider av ett mildt illebefinnende. Neste morgen må jeg igjen møte ved Sambandsavdelingen, og dette skulle også bli min siste dag her.

Alle er samlet i kjelleren. Alt fra de sivile sentralbordbetjentene, Inger Kari Gløersen og Bolme, til Kaptein Erstad og Grenaderene.

Jeg blir beordret til å ta plass ved siden av Major Senderud, som denne morgenen har en uvanlig rødfarge i ansiktet. (han hadde nemlig en normal rødlig farge, uvisst av hvilken grunn:-) -RRRRRRRRRRET, skriker han, igjen med sintestemmen, før han fortsetter.

- Refselsesordre nr. 1 bla - bla -bla, skriker han. De øvrige står i rett og stirrer på meg, som om jeg hadde dessertert:-) (har i ettertid skjønt at dette va den første refselsen ved DKØ`n på mer enn 20 år, noe de var stolte av)

Nå begynner historien å bli lang, så avslutningen er nær. Enden på denne visa ble at jeg headhuntes til FDI5 ved Terningmoen i Elverum, er 700 kroner fattigere.

Og med en lærdom av at man aldri skal prøve å ofre seg ved å gjøre TRE TING PÅ EN GANG:-)



Blogglisten