Det er alltid flere vurderinger som ligger til grunn når en bedrift innvilger en medarbeider perm, men for meg så tror jeg det var håpet om at han blir borte for godt…
Spesielt sjefen min, Peer Jacob Svenkerud, var særdeles positivt innstilt til min forespørsel. Kanskje ikke så rart for de som har lest "Monte Carlo".
Når du har lest denne også så skjønner du i hvert fall hvorfor:-)
Men når det er sagt så vet jeg at han gjorde det av godt hjerte og ingenting annet. Han er nemlig kanskje et av de flotteste menneskene jeg kjenner. Derfor er det også med litt "dårlig" samvittighet at jeg deler denne lille spøken med dere.
Som jeg har sagt så mange ganger at det begynner å bli kjedelig, er det mange som mener jeg er som en løs kanon på dekk å ha i staben sin . Dette må jeg nok ta ansvaret for selv, men det fine er at man da ofte slipper unna med det meste. Det er alltid lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Etter en litt turbulent slutt på året 2007 for Norsk Tipping, fikk vi en konstituert daglig leder som het Axel Krogvig. Mange husker han sikkert som konsernsjef i Nortura (Gilde/Prior) under den store E-coli-saken som raste for noen år siden.
Det var han som på det idiotiske spørsmålet fra programlederen om hvor mye penger Nortura tapte på denne saken, lente seg frem og sa – Nå må vi itte blande æpler å appelsiner her. Det blir helt håpløst å diskutere peeng når det er unger som ligg dausjuke! (så var den ballen lagt død, helt død)
En liten avsporing, men følte den måtte med så du vet hvem vi har med å gjøre i denne historien.
So here we go! Året er 2008 og Norsk Tipping hadde i lang tid planlagt en storslått feiring av sitt 60-års jubileum, som bidragsyter til samfunnsnyttige formål. Og selv om det aller meste rundt feiringen er hemmelig, så er undertegnede selvfølgelig helt oppe i situasjonen og har full oversikt.
Alle ansatte blir med følge invitert til en flott weekend i Oslo, med omvisning på den nye Operaen, og påfølgende gallafest på Oslo Plaza. Dagen er satt til den 29. mars.
Men uka før festen, så dukker det opp en sak i media som skaper litt turbulens også rundt den konstituerte sjefen i Norsk Tipping. Det viser seg at Axel Krogvig har det man kaller en ”gyllen fallskjerm” i Nortura, og dette er mat for Mons, eller media om du vil…
Dette er imidlertid en sak som blåser fort over, men jeg tenker at den er for god til å bare bli helt borte. Derfor tar en djevelsk plan form i min ”ondskapsfulle” hjerne. Man må jo heller ikke være rakettforsker for å se at 1. april kommer kun få dager etter den nevnte festen.
Jeg begynner derfor høylydt å gi uttrykk for hvor usmakelig jeg mener ”fallskjermer” til næringslivsledere er, for å legge ei såle, som det kalles på fagspråket. Sagt med andre ord, berede grunnen for tidenes dragning…
Min nevnte sjef, Peer Jacob Svenkerud, blir skikkelig urolig og antagelig litt løs i magen når jeg høyt og tydelig proklamerer at jeg kommer til å ta opp den ”usmakelige” avtalen til Krogvig med han direkte. Dette skal gjøres når jeg har fått drukket meg til mot under festen på Plaza.
- Remo, det må du ikke finne på å gjøre, sier en nå mer enn nervøs sjef.
Dette skjer to dager før festen.
- Du kjenner han ikke så godt, at du kan finne på å gjøre noe slikt Remo. Han kan jo bli dødelig fornærmet, sier han videre. – Jeg beordrer deg faktisk til å holde deg i skinnet, avslutter han.
Jeg setter så i verk del to av planen.
Som sagt så er jeg kjent som en litt direkte fyr, så Axel Krogvig reagerer ikke når jeg tar en tur innom kontoret hans. Da jeg legger frem min plan, så får han nesten latterkrampe, og er helt med fra første stund. Men han legger vekt på at jeg må forfatte teksten. Som sagt så gjort.
Administrasjonssekretær, Inger Johanne Hovstein, blir nå innlemmet i planen. Det er hun som mottar følgende epost dagen før festen i Oslo:
Hei Peer Jacob!
Takk for vel overstått jubileumsfeiring. I forbindelse med arrangementet hadde jeg imidlertid et sammenstøt med en av dine medarbeidere. Det som skjedde var at jeg og min kone hadde en skikkelig ubehaglig tur med heisen, da vi var på vei til å skulle legge oss. Vedkommende, og du vet sikkert hvem jeg snakker om, hadde et ustyrlig behov for å diskutere min sluttavtale med Nortura. Dette opplevde jeg som veldig upassende, og direkte ubehagelig.
Så derfor ville det være fint hvis du kunne innkalle oss tre til et møte, så vi finner en løsning på denne saken.
Mvh
Axel Krogvig, administrerende direktør
Festen kommer og festen går. Jeg klarer meg tilsynelatende helt brillefint, noe også Peer Jacob Svenkerud bemerker dagen derpå.
Men for å mørne han litt ekstra, så innlemmer jeg min gode kollega Line Margrethe Rustad i min plan.
Svenkerud skal nemlig kjøre sammen med Line og mannen hjem fra Oslo denne søndagen.
Følgende samtale har jeg fått referert fra Line. – Remo klarte seg fint i går, sier Peer Jacob.
Line trekker litt på det – Tjaaa, når jeg så han rundt halv tre i natt så gikk han og helte i seg rester fra drinkene rundt ved bordene, svarer Line.
- Hælvete, sier Peer Jacob, jeg håper han ikke snakket med Axel Krogvig i går. – Jeg vet ikke, men han hadde rette formen, fortsetter Line.
Mer snakkes det ikke om dette, og mandag 31. mars går som om ingenting har hendt. Tirsdag 1. april har jeg en avspasering, men regner med at det vil bli noen telefoner. Lite aner jeg om at spøken min har blitt en innertier…
Peer Jacob har nemlig mottatt den nevnte epost fra Krogvig klokka sju på morgenen tirsdag 1. april.
Panikken setter seg, og han raser rett inn til sjefen sin.
- Jeg må bare beklage på vegne av hele avdelingen, men Remo er egentlig en god gutt, er åpningsreplikken hans til Krogvig.
Jeg kunne jo ikke ane at han ikke ville avsløre spøken der og da.
Så etter 20 stive minutter inne hos sjefen, hvor Peer Jacob har forsvart meg etter beste evne, skilles de to og Peer Jacob har fått beskjed om å sette opp det nevnte møtet.
Han raser tilbake til kontoret for å få fatt i meg…
Jeg har selvfølgelig telefonen på stille denne morningen, og når jeg slår opp gluggene ca kl. halv ti, så har jeg 19 tapte anrop. Alle fra samme mann.
Samtale nr. 20 blinker i displayet, og jeg skjønner hva som nå skal komme.
Men som den flotte fyren han er, så starter ikke Peer Jacob med noen overhøvling. Han sier med rolig stemme – Du hadde snakket med Axel på lørdag. Så nå blir det møte, sier han videre.
Etter beste evne gjør jeg meg dum, og sier jeg ikke kan huske å ha snakket med noen denne kvelden.
– Nei, det skjønner jeg, sier Svenkerud, men jeg tror vi har kontroll. – Jeg har snakket med han i 20 minutter, og han er ikke så veldig sint, mest skuffet, fortsetter Peer Jacob. – Så nå må vi finne en tid som passer så vi får tatt et møte, jeg, du og Axel.
Ok, sier jeg, da får du finne frem kalenderen din. – Ja, jeg har den her sier PJ.
Hvilken dag er det i dag da?, spør jeg. – 1. april, men i dag går det ikke for det er pakket med møter, fortsetter Peer Jacob.
Etter å ha spurt etter hvilken dato det er i dag en sju åtte-og tjue ganger, går det opp for Svenkerud hva jeg prøver å hinte om. Men han fortsetter – Nei, det er ingen spøk Remo, jeg har vært inne og pratet med han, så dette er ingen spøk, det kan du være trygg på!
Jo da, sier jeg videre. Det er det! Når jeg gjengir ordrett hva som står i eposten han har mottatt fra Krogvig så blir det stille noen sekunder, før han utbryter – TULLING!
Når han så stikker hodet ut av kontoret sitt, står 10-12 medarbeidere sprekkferdige av latter. Line Rustad har nemlig innlemmet dem i ”komplottet”.
Hørte jeg aprilsnarr?
