fredag 12. juni 2015

Med tårer i øya....


Nå skal det sies at Rablings er en lettrørt "tøffing", men det er faktisk første gang jeg sitter å skriver et innlegg på Smooth Operator med tårer i øya. Tårene dukker opp kanskje litt fordi jeg er et emosjonelt mess, men like mye fordi jeg i løpet av de siste ukene har fått masse tid til å reflektere over ting som alt for sjelden er en del av virksomheten under den stadig minkende luggen.

For drøye fjorten dager siden opplevde jeg livets største mirakel for tredje gang, da Linus Sebastian kom til verden. Det går ikke å sette barnefødsler opp i mot hverandre, og jeg mener det når jeg sier at det er en delt førsteplass mellom mine tre barn.

Men det å bli far igjen når man er på den døande halvan i livet, det gjør noe med deg. Ikke sånn å forstå at jeg føler meg gammal, men det er mer det at sannsynligheten for at konfirmasjonen må holdes på Klukstuen aldershjem absolutt er til stede. Det er ingen attpådært vi snakker om her altså, det er en generasjon i mellom mine barn.

Nok om det, og tilbake til dette med tårene som jeg har i øya mens jeg sitter her å rabler. For en som ofte snakker med store bokstaver, bruker tabloide vendinger og kaster seg ukritisk på kritikk mot både det ene og andre, så er det faktisk veldig godt å bli realitetsorientert gjennom praktisk læring.

Nå bruker du mye ord igjen Rablings - ja, men det er fordi jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer dit ved hjelp av penna. Det er så mye jeg vil formidle, men så er disse tårene i veien og forstyrrer tankeflyten. Så ha meg unnskyldt for det du som eventuelt har begitt deg ut på denne teksten.



Til og med Linus Sebastian lurer litt på når fremdriften kommer :-) Som nevnt innledningsvis så opplevde jeg og Irene et livets mirakel torsdag den 28. mai kl. 08.02- Det vil si jeg opplevde det litt senere, siden jeg har et anstrengt forhold til fødsler (utfyllende forklaring kan leses her), og var velsignet med at mormor samt bestevenninnen til Irene var med hele veien.

Vi visste tidlig i svangerskapet at det ville bli noen litt "annerledes" ni måneder. Det ble påvist såkalt Gastroshise, og kort fortalt vil det si at bukveggeen ikke har lukket seg og at tarmene ligger utenfor kroppen. Ja, jeg skal innrømme at jeg nok kjente på det da vi første gang fikk beskjeden. Men etter hvert så både leste jeg meg opp (ja, du leste riktig, Rablings leste) og vi fikk god informasjon fra leger og jordmor. Dette fikser vi når ungen er ute.

Det kan jeg nå sette to streker under at de også gjorde. Her kommer også hovedgrunnen til at øya er litt tårefylte. For en gjeng! For et helsevesen vi har! For et land vi bor i! Slik kunne jeg fortsatt å spydd ut superlativer, for selv om jeg ikke blir lett imponert, så er jeg nå overstrømmende imponert.

Profesjonalitet, medmenneskelighet, forståelse, velvilje og  trygghet - det er kort oppsummert hva vi som foreldre har opplevd etter at Linus Sebastian kom til verden.


JEG ADVARER MOT STERKE BILDER! MEN DET SER VÆRRE UT ENN DET FAKTISK ER!






Her har den lille krigeren akkurat kommet til verden, og jeg har tvunget meg selv til å bli venn med dette bildet. Dette er faktisk virkeligheten, og noe jeg har en forbanna plikt til å klare å forholde meg til om jeg liker det eller ikke :-)

Men fra dette dramatiske bilde så har det bare gått en vei. Han ble "revet" ut av mors armer før hun rakk å holde han, og ble lagt på operasjonsbordet. De skulle rett og slett "stappe" tarmene tilbake i magen.....

Etter noen timer så kommer Dr. Hoel inn på rommet vårt, og kan fortelle at operasjonen har gått brillefint, og at de sågar har laget en navel. Han bør nok holde seg til kirurgien, den godeste dr. Hoel, for tegning ligger ikke for mannen :-) Men det viktigste var tross alt at han klarte å formidle hva de hadde gjort og hvordan. De hadde blant annet "snurpet" arret sammen som en "skipssekk", og dette arret vil med tiden bli "navlen". Magisk!  Det var det eneste ordet jeg klarte å få presset ut, i samspill med gledestårer.


Så blir det to døgn på intensivavdelingen, hvor det sitter EN sykepleier å passer på KUN vår sønn hvert minutt hele døgnet. De er så imøtekommende, hyggelige, vennlige og pedagogisk geniale at jeg finner heller ingen andre ord en magisk om disse folka.


Vi kunne dermed bare være mamma og pappa, ikke tenke på at det lille mirakel ikke var helt i rute riktig enda. Det er vanskelig å beskrive med ord hvor imponert jeg er over de som jobber i helsevesenet. OG det er ikke bare kirurger, leger, sykepleiere. Det inkluderer også kjøkkenmedarbeiderne, portørene, de som vasker osv osv.
Man kan sikkert finne negative sider ved helsevesenet, og tilfeller hvor ting ikke funker. Men jeg kan kun snakke for meg sjøl, og jeg gir dem alle sju på terningen. Der kom det også en ny ladning tårer....



Det ble en lang harang for å skryte av vårt møte med helsevesenet og da spesielt Rikshospitalet. Men de er verdt det, disse englene i hvitt. Jeg håper derfor at hvis du kjenner en ansatt i helsevesenet, så send dem denne takken fra Rablings. Den kommer direkte fra tre hjerter, Irene - Linus Sebastian og Remo Andre.

Jeg lover på tro og ære at jeg aldri, og da mener jeg aldri skal klage for at jeg betaler for mye i skatt! Etter det jeg har opplevd de siste fjorten dager, så har jeg ikke rett til det. Vi bor på "hotellrom", vi spiser fire måltider per dag, vi får fullt betalt selv om vi ikke jobber, de har "reparert" sønnen vår:-) Alt dette har vært GRATIS, for oss. Men prisen i kroner og øre for at Norge og det norske helsevesen sørger for at vi er verdens lykkeligste foreldre, den tør jeg ikke en gang å regne på!

Tusen takk - og med like mange tårer som da jeg startet ønsker jeg alle en fantastisk god helg! Spesielt ALLE ansatte i helsevesenet i landet - dere er en fantastisk flokk!

pappahilsen fra Rablings