torsdag 10. september 2009

Fra innsiden, en oppsummering!

Ligger nå egentlig bare her litt på trass og venter på legevisitten. Burde kanskje ha vært i dusjen allerede, fått drysset på noe talkum og stått i startgropa for å komme meg hjem.
Men i sympati med mine nye venner her på 684, så later jeg som også jeg kjenner et snev av smerter om ikke på "brokkskalaen".

Han med de "varme hæin" har tatt en pause nå, etter at han sa kl. 0638 startet med en spørreundersøkelse om resultatene av jobben han gjorde med oss i går. Veldig glad for at jeg kom til slutt, for hvis ikke så måtte jeg kanskje sagt at turen over staven gjorde utslag, der jeg lå med ett snev av "varmt mårgenbrød".

Det har imildertid ikke gått forbi huset mitt at også eldre mennesker har en del å utsette på det Norske helsevesen i dagens form. Forskjellen på dem og oss fra den yngre garde, er at de finner seg i det helt utroligste av feil og mangler.

Og den kritikken som disse har fremført har blitt gjort kun i "gruppa", og så fort noen hvitkledde har entret rommet har alt vært tilsynelatende fryd og gammen. Det kan faktisk virke som de tror behandlingen av dem stopper hvis de "klager".

Nå ville det være en sterk overdrivelse å kalle det syting, når man sitter uten Stomiposer langt oppe i dalen, og til alt overmål er den siste lekk! Forslaget fra helsevesenet når man ringer for å få hjelp til hva man skal gjøre er at de kan sende noen i posten??

Hæ? Der sitter det en stakker og det er 14-dager siden han fikk Stomi,og er tom for poser, og skal måtte vente en dag eller to på nye. Flott! Kan jo bare bruke kreativiteten og kanskje henge på en fra Rema eller Kiwi... Makan!

"Tigern" på høyre side her har også noen fine historier å komme med. Han ble etter mye om og men endelig sendt til Feiringklinikken for å undersøke en litt tung pust. Det var mildt sagt på tide, for med fire så og si tette årer i pumpa og litt annet småsnacks, lå han på operasjonsbordet før han hadde fått av seg jakka.

Dette er det for øvrig ikke første gangen jeg hører om slike tilfeller heller, at fastleger og legevakt venter i det lengste med å henvise folk videre til spesialister. Det sitter ekstra langt inne når det er til en "privat" aktør i markedet, som feks. Feiringklinikken.

Ikke nok med det, men han har også fått en sjelden lidelse på øynene, som gjør at nesten alt i synsfelte ser ut som en S. Sikkert ikke så jævla praktisk, og er visst ganske enkelt å fikse. Så hva er da meningen med at man etter diagnosen er stilt i februrar, skal vente til oktober på en time for å få det gjort?

Det disse historiene forteller meg er at denn turen innom "Krankenhuset" har både gitt og tatt. Tatt en blindtarm om noen andre småkuler fra meg, og gitt meg enda mer troen på at vi må bli kvitt den Rødgrønne fare, som selv mener de er det optimale styresett for vårt Moder Norge.

At det er milevis fra sannheten skjønner man etter en snabbtur innefor veggene på et av våre alt for mange sykeshus. Når jeg sier alt for mange mener jeg at den krampeaktige desentraliseringen som Regjeringen står for, gjør flere og flere sykehus om til sykestuer å regne.

Man behøver ikke se så langt heller, for i Innlandet så har de fordelt oppgavene broderlig, i stedet for å tenke effektivitet. Må vite at skrubbsår behandler de på Elverum, og kuttskader tar de seg av på Hamar. Så får du både kutt og skrubbsår i en ulykke, må du sendes til et større sykehus innafor (Oslobyen) for der kan de behandle flere ting innenfor de samme veggene:-) (drit i om det koster det hvite i øyet)

Dette ble kanskje litt tung lesing, men jeg unnskylder meg med at de kanskje har touchet noen vitale organer som eks. lillehjernen under operajonen i går. Selv om det nok i større grad var i gamle dager at den befant seg i nedre område av kroppen til undertegnede...

Så til det jeg egentlig skulle, nemlig en kjapp oppsummering og karaktergivning på LFS (som visstnok ikke er riktig navn lenger, Sykehuset Innlandet Lillehammer skal det være)

Mottakelse/Innleggels: 6, Oppfølging/klargjøring til operasjon: 6, "Betjening": 5+ (ett lite trekk for turnuskandidaten som skremte oss opp unødig) Beverting: 2, Effektivitet: 2 (fordi kommunikasjonen ikke er helt pr. kasse og at det brukes forferdelig mye tid på å gi den samme info opptil mætt av ganger) Losji: 3+ (plussen for at vi fikk en fin gruppe, men alt for lite rom. Her er det ikke åpning for fritt kunne leve ut sine vaner og uvaner som kroppslyder etc. Mer privatliv hadde vært ok med andre ord)

TOTALSCORE: 4+

Så gratulerer til SIL med en brukbar karakter, og gratulerer Erna (Olemic Thommesen) med en stemme i urna:-)

Høres vel igjen i kveld? Eller?
Blogglisten

Fra innsiden "dacapo finale finish"

Måtte late som at de "varme hæin" virka, men må ærlig innrømme at de ikke gjorde det helt store utslaget på smertene. Men ville ikke skuffe min "main man" Vern, som jeg har døpt han til.

Han har nå fått en fot i forhold til sine evner, så jeg tror jeg rett og slett smeller innpå Zopiclonen på 10mg, og sier god kveld til Jon Blund.

Men før jeg rir inn i solnedgangen i en lun og fin stemning, vil jeg bare få takke alle som har tatt turen innom de litt for hyppige oppdateringen på Smooth Operator gjennom de siste 36 timer.

Uten dere ville dette helt sikkert blitt en ganske uutholdelig affære, og med dertilhørende smerteskrik. Jeg har nå funnet ut at et tastatur og gode "venner" er mye bedre enn all slags medikamenter.

Så til vi høres igjen, hendene på dyna, og good night arena the blott boys:-)

Love ya all...

Fra innsiden dag 2 "ekstranummer"

Nå måtte jeg bare logge meg på igjen her, for nå tar det helt av her... Det viser seg faen i meg at en av mine comprades har "varme hæin" (varme hender). Han fyker nå rundt i rommet her og holder hendene over både hue og ræva på oss, og smertene forsvinner som dugg for solen:-)

Samtalen går nå selvfølgelig i en livlig diskusjon rundt Snåsamannen, Hugo Healer og andre med ymse evner, og om hva som er mulig å ikke.
Men vår venn med "varme hæin" vil ikke sammenligne seg med noen av de nevnte, for han holder seg til hovne bein, hodesmerter og diverse ryggplager som isjas og enkle prolapser...

Nå må du ikke missforstå og tro at jeg ligger her å harselerer med karen, for undertegnede er mer enn middels alternativ. Det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan sjå mellom bakkar og berg ut med havet, mæne nå je!

Det er imidlertid noe så jævlig irriterende at jeg ikke har ett kamera her, så jeg kunne fått delt noen bilder med dere. For dette er stor idrett, helt seriøst stor idrett. Han ene bøyde seg etter baggen sin for en stund siden, og da rev det tydeligvis noe helt for gæli i brokksåret.

Men etter 10 minutters behandling fra "varme-hæin-kaillen" på rom 684, så synes han nå å merke bedring. Vurderer faktisk å be om en gratistime sjøl, når han får stabbet seg runden og blir ferdig med han vi har døpt til "pungmannen". (nå hvisker jeg igjen altså, for du skulle sett de remediene han har for å holde pungstyret oppe... vi snakker om en omsydd gammal seilduk med flere reimer enn noen har sett surret rundt en kropp ever:-)

Da er det ganske takknemlig å ligge her med tre små plasterlapper på magen og bare observere. Tror kanskje de godt voksne romkameratene finner litt glede i mine små "stikk" til sykepleierne som dukker opp her inne i mellom. Du skulle sett den tralla med "dosetter" de har med seg... Tror ikke Apotek 1 på Strandtorget er i nærheten av utvalget.

Nå ser det imidlertid ut til at de "varme hæin" snart er ledig her, så jeg får legge vekk tastaturet en stakket stund. Kan ikke love noe, men kanskje kommer det en oppdatering om resultatet før "Tigern" slår av hovedbryteren igjen, som han gjorde i går sånn rundt halv ti:-)

Virker ikke de varme på magesmertene og kvalmen min, så kan jeg jo alltids be han om å kjøre en runde over staven, og håpe på oppstandelse om ikke helbredelse:-))

Talas plutselig!

Blogglisten

Fra innsiden dag to "The end"

Da har også dette sykehuset fått oppleve en pasient som står til fem ganger 20 i stil. De sa det også selv da jeg for noen minutter siden våknet opp etter det "omfattende" inngrepet.

-Vi har aldri vært med på en operasjon hvor pasienten til de grader har samarbeidet og gjort jobben vår til en dans på roser, sa overlegen, og jeg mener bestemt jeg kunne skimte en tåre i øyekroken i hans...

Hele teamet på en 20-30 personer var dypt takknemlige overfor unge Martinsen, og de har nå vært oppstilt på en rekke og tatt meg i hånda alla som en, og sagt tusen takk hr. Martinsen.

Hvorfor? Rett og slett fordi jeg ikke fortrakk en mine da de borret en gedigen kanyle i hver håndbakk, for så å bedøve meg med ei maske. De takket også for rådet om at de burde gå rett inn ved siden av navelen for å kommme så rett på som mulig. Dette rådet bygget jeg på hvor smerten satt da tarmen sprang lekk tidligere i sommer.

De oppstod imidlertid en liten situasjon like før jeg ble "fløyet" ned til operasjonsstua. For han som i utgangspunktet var satt opp som nr. en, ble skjøvet enda ett hakk ned på lista. Jeg var såkalt prioritert. For å si det forsiktig, så datt geipen ned på fjerde knapphullet på "Tigern", og han ga også tydelig uttrykk for at han ikke syntes noe særlig om å bli skjøvet fra først til tredjeplass i løpet av dagen.

Når jeg nå kom tilbake så var han imidlertid blid som ei sol, og smått om senn fant jeg også årsaken, da han ba om å få sin daglige pille mot depresjon. Men ikke missforstå meg altså, for han er en grepa kar. Opprinnelig fra Lesja, men har bodd i Dølabyen i snart en mannsalder.

Gausdølen, han med de svære høreapparatene har også klart å holde på tarmgassene sine, etter hva jeg klarer å kjenne ved hjelp av luktesansen. Så alt er egentlig lunt og fint her på 684 akkurat nu.

"Reserven", han som kom inn på ett bananskall sent i går, etter at gruppa var satt har også glidd fint inn i troppen.
Vi har gitt han masse Kudos fordi han ikke eksploderer på alt og alle. Når du har fått en "Stomi", "Bæsj&Carry", som detter av i ett rennende riv:-), så har man full frihet til å eksplodere, mener nå jeg!!

Det er imidlertid ikke med så rent lite vemod, at jeg har bedt om å bli frisluppet i løpet av kvelden. Legene ved sykehuset her har i dette øyeblikk telefonmøte med den ypperste medisinske ekspertise i Europa, for å diskutere fenomenet. Remo Andre har kommet seg så kjapt etter det omfattende inngrepet i vomma, at ingen noen sinne har sett noen lignende.

Skulle de komme frem til at det er forsvarlig å sende meg hjem med "helikopter":-), noe jeg håper. Så vil jeg benytte denne anledningen til å takke for den fantasiske støtten du har gitt meg gjennom å følge mitt "traume" her på Smooth Operator.

Nok en gang har altså den tøffeste av de tøffe overvunnet smerten!

Vi talas:-)
Blogglisten

Fra innsiden dag 2 del 2

Det morsomme med å ligge her og kaste ut meningsløse garp i fra en sykeseng, er at Smooth Operator fyker inn på Topplista til blogglisten.no/diversetema vel å merke, for andre dag på rad:-) Føler meg vel egentlig litt hjemme der, sammen med Jan Simonsen, Trine Grung og alle de andre fjortisene...

Nå har jeg også fått en plan, selv om jeg det begynner å haste for at det skal kunne bli en realitet. Linni Meister mislyktes med å selge sin fødsel. (kanskje ikke så rart for det finnes vel ikke mange i Kongeriket som ikke har sett ett glimt eller to av naken hud fra Linni, så nyhetens interesse var vel begrenset:-)

Men en operasjon av blindtarmen til en av de tjukkeste og reddeste pasientene i historien, er jeg overbevist om at kan bli en studie for både lærebøker, og ikke minst god TV.

Tor Melgalvis kanskje? Han er sånn passe lugn, men det ville vel ikke gi de helt store kronene i "botta", siden han er 100% idealist.
TV3? Nei, de skal bare ha vellykkede, velpreppede, mindre intelligente, følelsesskadde yngre mennesker.

Men TV Norge kanskje? Se for deg Tom Strømnes vandrende rundt i operasjonssalen, mens han med drama i stemmen forklarer hva som nå skal skje - Bak meg her, ligger en meget spesiell pasient. For første gang skal Dere som seere få være med på en såkalt "kikkehullsoperasjon", som må gjennomføres med teleskopstenger fra ABU, på grunn av fedme:-)

Det hadde vært noe. Men tiden begynner kanskje å bli knapp hvis jeg skal få solgt inn operasjonen min, som starter når som helst... (for faen)

Sobril er forresten sterkt undervurdert mot nikotinsug:-) Etter at den femte var svelget her for få minutter siden, så er suget helt borte. Faktisk litt lun og fin i kroppen...

Faen! GD? De er sikkert interessert i å se en Hamarsing innvendig? Kanskje er det en reality om min blindtarmsoperasjon som samler Innlandet til ett rike? (begynner å lure på om det er bare Sobril og Paracet jeg har fått:-)

Snakes!

Blogglisten

onsdag 9. september 2009

Fra innsiden dag 2 del 1

Opp å hopp blir helt feil uttrykk å bruke, men nå har vi da slått opp gluggene alle vi fire compadres på rom 684. Førstemann ut, min venn på høyre side har blitt trøkket full av Sobril og Paracet.

Men det er jo koselig her da (siden jeg har lovet å slutte og syte) og vi har på en måte vår lille private Ramadan her. Undertegnede er så sulten at det høres ut som om både blindtarmen, og øvrige tarmer har startet opprør for å komme seg ut helt på egenhånd.

Det værste er at jeg heller ikke får ta meg en pris snus. Den kunne jo hjulpet på både nerver og sulten, som nu gnager i meg.

Kjentfolk er det her også, for sykepleieren de har tilgodesett meg med er søstra til en av eksene til kjærringa. Siden jeg kjenner vedkommende, broren altså, alt for godt så håper jeg hun er den som fikk utdelt mest i familien "Granbu".

Broren er jo kokk, og med min paranoia så tenker jeg med grøss og gru på at hun kanskje egentlig er "griskokk", med påbygning som sjukepleier:-) Neida, det går nok sikkert helt fint...

Faen, nå lager dem kluss i vekslinga her! Nå tok dem sprudelbassen født i 1925 foran min "Wingman" på høyre side, og varslet mulige andre endringer. Jeg fikk nå ordre om å gå i dusjen, og hele dritten kom nå plutselig ubehagelig mye næremere... men faen, jeg skulle jo ikke i ilden før utpå dagen...

Dette lukter det sak av! Man kan jo ikke forberede folk på en ting, og så kaste rundt på alt bare for å psyke oss ned. Vi sitter da for faen ikke på Guantanamo, eller?

Takk for at du tok deg tid til å lese disse ord (forhåpentligvis ikke mine siste). For jeg skal om ikke annet bruke mine siste krefter og mitt velkjente ukuelige mot til å oppdatere dere mine venner... men skulle det gå galt, så sees vi i himmelen:-)

The Dramaqueen:-)

Blogglisten

Fra innsiden 6

Siste oppdatering fra "Krankenhuset" denne himmelske datoen 09.09.09. Nå deles det ut hjertemedisiner, sovemedisiner og settes Klexane i vomskinnet på oss "gutta" på sovesal 684.

Storsjarmøren til høyre for meg har nå ikledd seg "husets" lyseblå skjortel og tatt sikte på en dusj. Siden han er først ut i mårra, og i tillegg er eldstemann på rommet, lar vi han gå først.

Ligger her nå og lurer på om jeg skal droppe nattstellet, slik at de får kjenne hvordan en uvasket, småtjukk, livredd og tidligere reservekeeper lukter etter en natt med traumer.

Neida, er vel best å få løftet litt på lua og dratt over litt med en klut. Ville vel sikkert bare slå tilbake på en sjøl, med påfølgende infeksjoner av ymse slag hvis man ikke tar stellet. (nå kommer det melding fra andre siden av rommet om at Norge leder 2-0, hurra!)

Jeg må bare få syte og klage litt til her på min egen lille blogg, foran det pitte lille inngrepet jeg skal ha i mårra. Men jeg lover at det er siste gangen jeg sier det nå, at jeg gruer meg noe så innst inne i kølsvarte hælvete...!

Sånn, da var det ute! Det er nok viktig å tenke positivt, for etter en dag fylt med selvmedlidenhet, patetisk klaging, og massespredning av svada via Smooth Operator er det på tide å rykke seg opp:-)

En får vel kanskje trøste seg med at det sikkert blir noen timer i lun "rus" når man vel er ferdig i mårra. Den siste pleieren som var innom her for litt siden, kunne nemlig berolige med at vi hadde fri tilgang på painkillers ut dagen... "Brokkligaen" har forøvrig også begynt å henge litt med geipen her, etter at legen sa at det ikke var brått sikkert at inngrepene ville bli 100% vellykket.

Nå skal det sies at hun gjorde det bare for at de ikke skulle tro at "pungen" ville være tilbake i normalheng, sånn med en gang:-) (nå visker jeg altså, for han ene slapp en røver her nå, så jeg brekker meg...fytte hælvete, han har ikke bare brokk...må jo nesten le, for han tror nok sjøl at den kom på gummisåler, og det er ikke så rart, for han har høreapperat på begge lyttelappene sine, og det av den gamle typen)

Begynner nesten å ligne på baksnakking dette her, og det beklager jeg. Men det er vel sånn med oss pingler at vi forsøker å skyve fokus vekk fra vår egen misserabelhet, når frykten ligger der på lur. Faen, unnskyld! Jeg skulle jo ikke syte mer. (det løftet holdt lenge)

Da var det visst natta her på 684, for "Tigern" er ferdig i dusjen og slo av alt lyset på rommet... hovedbrytern!

Ella-åtte-PV, over og ut fra LFS for i dag:-)

Blogglisten

Fra innsiden 5

Så skjedde det! Når vi tre gutta på 40,80 og 90 år endelig hadde funnet tonen, dukker en fjerdemann opp og uroer "gruppa".
Ikke nok med det, men han har "Bæsj & Carry" (stomi) og det kan jeg love deg at gir meg skikkelig trøbbel.
Det til tross for at flere leger har forespeilet meg en egen "bag" en gang i fremtiden.

Nå gjelder det imidlertid å legge fordommene tilside, og prøve å få guttungen på ett par og seksti til å tilpasse seg romsjargongen her på 684.

Den første utfordringen blir å finne hans politiske ståsted, så han ikke tramper i salaten slik som han fra Rødt gjorde tidligere i dag:-)

Men dette er ikke det eneste jeg kommer til å måtte slite med denne første kvelden på sjukehus. For jeg står nå overfo min største utfordring etter inneleggelsen her på Lillehammer. Jeg har nemlig et stort "handicap", hvis det er riktig å kalle vegringen mot toalettbesøk med andre i huset, for akkurat det.

Helt siden jeg var liten gutt har denne sperra vært med meg, hver eneste dag. Den eneste gangen jeg får fullført mitt fornødne til 100%, er på ramma hjemme i min barndoms have, Dr. Greves gt. 4. (til nød hjemme i Ekromskogen, når huset er tomt)
Det er et eller annet med atmosfæren hjemme i Greves liksom, som gjør det hele trygt og optimalt for anledningen. Så den som hevder at porselen er porselen, har ikke peiling.

Nå ligger jeg her da, med to (tre) "tilskuere" som gjør at sperra er total. Faktisk er det så vidt jeg klarer å gå og late vannet, uten å kjenne knuta i brystet. Dette problemet har jeg normalt bare i urinaler til vanlig. Jeg er nemlig en av dem som helst må vente til kysten er klar, og jeg kan stå der helt alene uten "Wingmen".
Til nød kan jeg stillle meg på ytre venstre, subsidiært høyre, og late som til de andre har forduftet.

Eneste unntak er i helgene når promillen gjør at hemningene er noko redusert, for da kan jeg ta helt av å stille meg i midten:-)

Men med min ukuelige optimisme og eksepsjonelt kreative hjerne, så skal jeg nok finne en løsning i løpet av kvelden. Vi får bare håpe jeg rekker det før det blir behov for å benytte seg av type underbukse med stempel fra "Helsevesenet".

En mulig løsning kan jo være å sette seg for å se landskampen i fotball, for da kanskje jeg får det ut andre veien, og det skal jeg nok klare på fellesdassen merket med 682!

Lykke til!

Blogglisten

Fra innsiden 4

Denne blir ikke så lang, jeg lover! Men nå har jeg fått barbert vommskinnet, og øvre del av "kransen". Brått så kjenner jeg at det kommer en litt merkelig følelse snikende, for nå skal jeg være 100% ærlig og si rett ut at dette var litt "frakt" (dølutrykk for noe som er fint, flott, stygt, pent, usælt osv.)

Med "frakt" mener jeg i denne sammenhengen at jeg tar meg selv i å ligge her og stryke meg selv på tromma. Ikke nok med det, men jeg synes det er litt godt også. Er det i slike øyeblikk at man skal sette spørsmålstegn ved om man har levd livet på en løgn?

"Røret", eller Venflonen er nå også på plass, så jeg har tatt meg noen runder ned i resepsjonen for å sjekke om det er noen sympatiblikk å hente. Men har vært dårlig uttelling til nå må jeg innrømme. Det er jo ikke så lett heller da, når man må konkurre mot pasienter som har amputert lemmer og sitter i rullestol, og andre på krykker med en usunn farge i ansiktet.

Jeg får sette min lit til at det er litt mindre konkurranse i kveldinga, og gjøre ei ny runde da...

Prekas!
Blogglisten

Fra innsiden 3

Nå går det i ett rivende renn med oppdateringer på Smooth Operator. Følte bare for å berolige de som måtte tro at jeg er SÅ nervøs. Til dere kan jeg bare si, at det er jeg...

Men nå begynner det i hvertfall å svinge blant "gutta" på 684. Praten har kommet igang, så nå går det i en salig blanding av navn på medisiner og tabletter, alt fra Marevan til Fluortabletter. I tillegg så har vi nå diskutert litt politikk, en diskusjon som tok en brå slutt, da vi ser ut til å være en H, en KRF og en som heller mot Rødt. Knallrødt!

Uansett om det skar seg i den poliske diskusjonen og den fort falt i fisk, så har vi imidlertid løst saken i Kongo, ansatt landslagstrener i fotball og fikset noen andre småproblemer.

Nå har også en litt smårund kvinnelig assistentlege vært innom, og informert om at hun skal delta under oprerasjonen i mårra. Sammen med en overlege vel å merke, hvis det ikke var en overlegen hun mente? Ble litt slurete i hørselen, for hun vet tydeligvis ikke at hun har med kretsmesteren i pysefeigisreddhare å gjøre...

For her la man ikke noe i mellom. Vi tar en kikkehullsoperasjon, og du vil få tre hull, ett her, der og der... men i noen tilfeller så må vi åpne, og da skjærer vi derfra til dit... Jo, takk skarru faen i meg ha, sa jeg! Du har også en liten kul der inne som vi skal ta med oss, og vi sender inn alt for prøvetakning...

Og det betyr? Sannsynligvis så er det bare en arrdannelse etter "sprekken" du hadde i sommer... Så da tar dere med arret da, er mitt naturlige oppfølgingsspørsmål? Humor hadde hun ikke mye av, for dette spørsmålet ble besvart med ett tomt blikk som sa, - er du bakom?

Nå har jeg også fått diagnosen til mine to M8s på rommet. Begge skal opereres for brokk. Men i lokalbedøvelse! så det betyr at det bare er jeg som skal "opereres" ordentlig.

Dette gir meg imidlertid nok en litt snikende angst, for at de skal bedøve feil, så den ene av dem sovner, mens jeg fjerner "dritten" med lokalbedøvelse... Det ville jo ikke være første gangen de la ett egg her på LFS. (som står for Lillehammer Fylkessykehus, og ikke Lillehammer Feltsjukehus:-)

Ved nevnte sjukehus, så har de jo for noen år siden klart å glemme en saks på flerfoldige cm. inne i buken på en pasient. Og med min flyt så kommer de vel til å gjenta denne bommerten i mårra, men da legger de også ved et bekken og ei hodelykt!

Nå skal jeg slutte å fyre opp meg sjøl, og prøve å stoppe "levitasjonen" jeg utfører over senga mi her nå.

Jeg venter fortsatt på den forbanna Venflonen, og i tillegg så er "barbereren fra Sevilla" meldt på Maihaugen:-)
Typisk, at når man for en gangs skyld har latt pubikhårene gro fritt ett par måneder, så hadde det vært praktisk at de var borte. Men jeg stoler på at hu som kommer med der grose hauel, at hun er stø på hånden. Er hun det så kommer neste uppdate når jeg er "Kojak"...

Sees!

Blogglisten

Fra innsiden 2

Da føler jeg meg endelig som en "ekte" pasient. For nå er det første måltidet inntatt, og horisontalen funnet på en brukbar seng. En ting jeg videre har tenkt på, er hvor genialt det er å være innlagt bare noen dager før valget. Det vil jo gjøre mitt valg så utrolig mye enklere, for hva er vel bedre enn en praktisk prøve, på helsevesenet altså...

Maten var som forventet, en torskebit som minnet litt om vingummi, som forøvrig er det eneste godteriet jeg ikke liker. En ting som slo meg da jeg fikk maten servert, var at evolusjonen har et stykke igjen. For vi har fått evnen til å holde for nesa, slik at vi kan slippe å lukte. Men hvorfor i hælvete har vi ikke fått den samme evnen i gane og svelg, så vi slipper å smake?

Nå skal jeg ikke juge på torskebiten, gulrøttene og de hermetiserte potetene, at de på noen som helst måte hadde mye smak. Sjarm derimot, det hadde de mætt av;.)

Når man har blitt innlosjert med to herrer som har opplevd både en og to verdenskriger, og som har fått kjenne på kroppen hva sult egentlig er. Så ville det vært helt uaktuelt for underetegnede og ikke spise opp rubb og stubb, her vi satt som et kledelig trekløver rundt ett alt for lite bord på rommet vårt.

De roste maten opp i skyene, og jeg stemte i med mm... mens jeg med guds vilje og en stor porsjon pågangsmot klarte å tvinge bit etter bit nedover halsen. Som ventet tok det som vanlig heldigvis ikke så lang tid før jeg kunne returnere porsjonen, om men i en annen form, farge og med ny konsistens.

Så med ett lykke til ga jeg nettopp fra meg en "ufo-look-alike" av stål (med lokk, heldigvis) til en sykepleier som latet som ingenting. Nå kan de dermed analysere seg grå, for å finne ut om det finnes noen ulumskheter som ikke burde være nettopp der:-)

Venting! Det blir man god på når man ligger på sjukehus. Til og med jeg, som har litt mer enn ett snev av ADHD, klarer å innfinne meg med at de har 1000 ting å gjøre, de som jobber her.

Men det er jo ikke så rart, at de får det travelt altså. For i løpet av den siste timen, så har tre sjukepleiere, og en hjelpepleier vært inne å gitt oss den nøyaktig samme informasjon. (sikkert fordi vi egentlig har en øremerket pleier hver, det er min teori i hvertfall)

Nå høres jeg sikkert ut som en utakknemlig liten drittunge, som bare syter og klager. Og hvis det er det du hører, så er det helt riktig! Det er imidlertid ikke så vondt ment som det er sagt. Jeg bruker dette som en slags overlevelsestaktikk, siden jeg i utgangspunktet gruer meg så inne i svarte hete hælvete til morgendagen.

Jada, jeg vet at man får bedøvelse, og at man sover under inngrepet. Men hva hvis bedøvelsen ikke virker, men at det ser ut som jeg er bedøvet men egentlig er våken,og er uten mulighet til å få sagt i fra at detta er skikkelig vondt? Hva da?

Neste post på agendaen her er at anestesilegen skal komme innom for en liten peptalk. Vi skal sikkert trekke stutt om hvem som får begynne i mårra, blant oss tre som ligger på 684. For siste sykepleier kunne meddele at vi var booket til samme "slakterom" i løpet av morgendagen. (som om vi var mindre oppvakte, så understreket hun at de rengjorde rommet i mellom inngrepene, takk og takk sa jeg bare)

Min opplevelse av det nevnte vesen til nå, står til en svak firer på terningen. Den er tvilsomt steget i verdi ved neste oppdatering, for nå er det like før Venflon, eller hva faen det heter skal plasseres på håndbaken. Vondt, vondt, vondt men det ser jo litt tøft og macho ut:-)

Så hvis jeg ikke besvimer kjempemye når de kjører den digre kanylen inn i åra mi, så høres vi helt sikkert snart igjen!

Høres!

Blogglisten

Fra innsiden 1

Det har seg sånn at undertegnede må tilbringe en dag eller to ved Lillehammer Fylkessykehus fordi han skal kvitte seg med en blindtarm, m/noko attåt! Så det store 100.000 kroners spørsmålet blir, hva skal man gjøre med all dødtiden?

Jeg fant ut at det kunne være en god idè å oppdatere mine trofaste følgesvenner underveis, og hvis det dukker opp noen gode historier underveis så skal jeg nok få smelt ut dem også:-)

Overskriften gjenspeiler på en LP (lang plate) tror jeg det er forkortelse for, eller Long Play på inglisk, som ble utgitt av Alice Cooper for mange mange år siden. Nå var det riktignok fra innsiden av ett asyl, så likheten er vel ikke akkurat slående.

Men nok om det! Nå er de første timer unnagjort, og jeg har blitt innlosjert på rom 684. Blodprøvene er i boks, og det er jo ikke værst for en som må ligge både under takningen, og en halv time i etterkant.

Hvorfor? Fordi jeg synes det er ubehagelig, og besvimer fort ved synet av noe som kan minne om blod.
Har også fått tid til en svipptur innom en ung turnuslege på ca. 30 år, som vanlig ei dame, med blondt halvlangt hår. Du kan gjerne kalle meg paranoid, men jeg tror de med vilje setter opp disse til meg, fordi de vet at jeg hater det når de trer på seg "gummivotten" med litt krem på tuppen, for så å kjøre 5-10 rotasjoner oppe i der du vet...

Men jeg overlevde det også jeg, og selv om jeg nå ikke tør å se noen her i øya lenger, og på en måte føler meg litt "misbrukt", så går det nok helt fint. I hvertfall trøster jeg meg selv med det.

Jada, jeg vet at det er mange som ligger rundt om kring med alvorligere lidelser enn en kranglete blindtarm. Men for meg så er dette faktisk så nære et traume som det går ann å komme. Må forresten skyte inn at en sykepleier stakk hodet inn på rommet og minnet om at det er middag 12.30... (hvem faen spiser middag kl. halv ett til vanlig?)

Har også fått to sprudelbasser til romkamerater. Den ene passert 80 år, mens den andre nok er nærmere 90...
Operasjonen er berammet til i mårra, men med forbehold om utsettelse hvis det dukker opp ei bilulykke eller to, som må prioriteres.

Ser nå frem til middag, og forhåpentligvis kommer neste uppdate når den er fortært og avlevert i en beholder for prøvetakning. (håper de har en god gammeldags svømmeklype de kan bruke på nesa, de som skal analysere altså)

Talas:-)

Blogglisten

tirsdag 8. september 2009

Soge om ei båge!

Alle som ein født under Furubergets ly, kan når ein hevar blikket mot sky sjå ei båge så gild, lyse på himmelen som ein ill.

Fargane kan man ikkje ta gale på for dei er både grøne, kvite, gule og blå. Dei er ei vitning og eit symbol nesten å regne som Hamars stolte fane, for laga som kjemper på både is og grøn bane.

Me har vorte frykteleg godt vant i vår litle by, og ikkje reint sjeldan har med kunne vore kry, over dei tapre menn og kvinner som har gjort at oss alle har blitt sett på som ein vinner.

Kongepokalar i fleng, medaljar også rundt halsen på nokre fotballspillarar heng. Men no har med komme til ei stri ei tid, med lite glamour og på sotteseng, og det heile buner i lite peng.

Kva skar man så gjere, som mannen i gata, når klubbane ligger der mørbanka og flata? Me kan bestemme oss for å sitta stille å sjå, at vår stolte arv til helvete får gå.

Eller vi kan snu det heile opp og ne og tenkje at vi ikkje vil la det skje. Men da må me alle bli einige no, om heile Kongeriket skar få sjå at med tro, vilje og støtte, får med Hamars stoltheitar opp att å stå og i skapet nye bøtte!

For kva er vel byen vår utan den vakre båge, som du hørte om i starten av denne soge. La oss sikra at også framtiens borgarar, som blir født under Furubergets ly, få nyte synet av den vakre båge som skinner høgt i sky!

Blogglisten

mandag 7. september 2009

Bestemannspremien!


Det er nesten så jeg selv begynner å lure på om jeg er blitt "rablings" (at det holder på å kamme over), for når jeg ser spranget i innholdet her på Smooth Operator må vi tørre å stille spørsmålet:-)
Tidlig, tidlig barndomsminne, skriver Tor Karseth i en av sine mange fantastiske tekster. Og nå skal også jeg tilbake til et tidlig, tidlig barndomsminne...

Ishockeyen har gitt meg mange fantastisk minner, og jeg vet ikke om jeg skal ta det som et tegn på at alderen tynger, at det er de eldste minnene som nå kommer oftere og oftere.

Denne historien er imidlertid litt sår, for den skal handle om et spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på, uansett! Men som du vil skjønne når du leser denne historien, så er det fortsatt med meg nesten 30 år etterpå, og vil trolig for alltid være det!

Jeg har så vidt vært inne om det tidligere, men kan nevne det igjen, at hjemme hos familien Martinsen i Dr. Greves gt. var det lite peeng, men mye kjærlighet. Problemet er at det dessverre ikke er gangbar mynt, kjærlighet altså, så når en i ungeflokken skulle være med på ett eller annet som kostet, så lå det en beinhard prioritering bak hver krone:-)

Så når småguttelaget som jeg spilte på skulle til Trondheim på turnering, så måtte min kjære far med tårevåte øyne se 12-åringen rett i øya og si -je trur itte vi har råd tell att du kan vara med Remo.
Det var nok værre for han, enn det var for meg. For jeg hadde sikkert egentlig noe faenskap jeg kunne drive med, som kunne oppveie for turen som laget skulle på.

Jeg husker ikke beløpet i dag, men jeg mener å huske at det var en egenandel på ett par tre hundre kroner.
Så på nest siste trening før avreise, så spør oppmannen, Jan Sørli, om det er helt sikkert at jeg ikke skal være med.
Det var ikke bare en liten klump i magen da jeg måtte bekrefte dette, for reisefeberen til alle de andre var til å ta å føle på...

Laget var nå forberedt på å reise med en keeper, som til alt overmål var min bestekompis, Frank Wahlberg. Han hadde stått i mål i en kort stund, og var vel ikke like snabb med bena som undertegnede, som tross alt hadde vært med på "småguttelandslaget" (Østlandslaget da, for faen).

Men så skjer det som for meg har brent seg fast som ett fantastisk minne om min far. Da jeg kommer hjem fra trening, sitter han og Anny Alvilde ved kjøkkenbordet, og de ber meg om å ta plass. - Remo, er det førr sent førr dei å få vara med tell Trondheim i helga, spør Jan Kåre (min far, kult navn ikke sant?).
Jeg svarer som sant er at det vet jeg ikke, men det koster jo fortsatt penger, sier jeg videre.
- Ja, men du skjønne je har tatt på mei ei ekstravakt på drosjen hass Arne Refsdahl i helga, så da blir det ei råd.

Hva skal man si?

Du kan sjøl tenke deg hvor lang tid det tok før jeg var på tråden til Jan Sørlie, som nesten ble like glad som meg over at jeg også skulle bli med, og ikke sitte igjen alene på Hamar...

Jeg vet ikke hva en "Taxikusk" satt igjen med etter en helg den gangen, men jeg tror ikke det var att mye i pungen hass far når turen min var betalt. Så lommepenger ble det selvfølgelig smått med, men muttern skulle ikke la gutten gå sulten på turen for det.
Du må vite at jeg spilte på lag med gutter som stort sett hadde gullbukser, vi snakker om sønnen tell Baker Nordstrøm, Rørleggermester Rakstad Larsen osv:-)

Anny Alvilde (min mor som du sikkert skjønner) har siden tidenes morgen hatt en forkjærlighet for Tupperware. Uten å overdrive kan jeg si at den artikkelen fra nevnte merke som ikke har vært innenfor dørene i Dr. Greves gt. har aldri vært på markedet.

Flaggskipet til min mor under hennes homeparties på bygda, var en "matboks" som kunne romme to hele brød, og med en rist oppå hvor det var plenty av plass til smør og påleggsesker. For å gi deg ett bilde på størrelsen, så kan jeg si at jeg måtte ha hjelp av konduktøren for å få den opp på hylla i togkupeen, og det er ikke kødd!

Men jeg brydde meg ikke om det, for jeg var jo på tur. Og med min rappe tunge så forsvarte jeg meg glatt mot alle forsøk på morsomheter fra både den ene og den andre. (Utrolig hvor mange detaljer som dukker opp når man sitter her å mimrer)

Nå er det imidlertid litt viktig å komme seg videre i historien, hvis vi skal bli ferdige denne mandagen:-) Følte imidlertid at det var viktig at du kjente forhistorien, for den er en brikke i det store SPØRSMÅLET!

Vi er nå vel fremme, og turneringens første dag er her. Det er proft opplegg med program for hele helgen, med lagoppstillinger og kampoppsett. Til min skuffelse så ser jeg at jeg står med drakt nr. 2 i programmmet. Og på denne tiden så var det ensbetydende med at du var 2. keeper.

Det hadde forøvrig også ledelsen på laget bestemt at jeg skulle være, siden jeg kom inn på ett bananskall i siste øyeblikk, og at "Frankieboy" nok hadde sett for seg 6 kamper i buret, og gledet seg til det:-) (som jeg ville ha gjort)

Jeg tror faktisk det var første gangen i mitt liv at jeg hadde "kloakknummeret" 2 på ryggen. Konkurranse om uriasposten i målet hadde jeg jo ikke hatt mye av, så dette var uvant.

Frank Wahlberg får naturligvis starte den første kampen, med nr. 1 på ryggen, og det går over all forventning. For selv om han ikke hadde keeperskøyter, så datt han riktig vei i ett rivende renn. Han stod som en liten vegg, og det er uten å overdrive.

Neste kamp er det litt tøffere motstand, og unge Martinsen får overta plassen i målet, i håp om at jeg skal ha like dagen som "Frankieboy".
Men kan trygt si at det hadde jeg, og spiste pucker i 3x15 min. Men laget vi møtte kan du trygt si delte ut smeller i hytt og pine.

Faktisk ble det så ille at Ståle Johansen plutselig fikk tannverk, og ville ringe hjem til pappa Steinar, for at han skulle komme opp til Trondheim med Volvo`n sin å hente seg. Ståle! Jeg tror ikke du hadde SÅ vondt i tanna, jeg trur du fikk ett par smeller så hue og ræva byttet plass, og at det var årsaken.

En annen skalle var Tom Håkonsen (ja, gamle Stallgården-Tom), og han var den gang som nå, mest opptatt av stilen, og hadde en uvane om å kikke ned på skøytene mellom annet hvert skyv. Når du da møter en hormombølle på 180 cm, mens du kikker i isen, så må det si pang, og det gjorde det.

Så laget var både gule og blå, men takket være unge Martinsens keeperspill, og noen lekre dragninger med påfølgende mål fra Sjur og klas, så dro vi hjem seieren.

Neste kamp stod jeg og Frank halve hver. Og han stod nå med nr. 2, og jeg med nr. 1 på ryggen. Det bare ble sånn. Begge klarte vi oss meget bra, og med nok en seier, var vi klare for finalen.

Der skulle vi møte Frisk, og om de vi møtte før i turneringa var digre og sluggete, var disse 2 x det igjen.
Du skulle ha sett den gjengen som satt i garderoben før kampen. Ansiktet til halve laget gikk i ett med de hvite veggene, mens for oss andre var det adrenalinet som dominerte.

Jeg fikk æren av å stå fra start i finalen. Og jeg lyver ikke hvis jeg sier at dette skulle bli mitt livs beste kamp.
Det var kanskje ikke så rart at jeg ble tent. For midt i kampen så fyrer en av de forvokste backene til Frisk av ett slagskudd, som treffer meg midt i maska. Skuddet er så hardt at jeg ikke rekker å lee på ett øyelokk, men hører bare smellet. Skruene som holder gitteret fyker ut og galleret (gitteret) detter i isen.

Det råder en sjokkstemning i laget, ja nesten i hele hallen. Men jeg er jo uskadd, og vi får festet gitteret, og jeg er tilbake på isen.
Nå kommer imidlertid det jeg ikke husker så godt, og det er om vi vant eller tapte finalen? Men at jeg var god, grisegod, det husker jeg:-)

Ett av høydepunktene når vi var på turneringer, var da det ble delt ut bestemannspriser til beste back, løper og keeper for hele turneringa. Vi hadde alltid minst en som fikk pris, og var det ikke Jon Hroar Nordstrøm, Sjur Rakstad Larsen eller Klas Forfang. Så var det Kent Inge Kristiansen, Tore Sørlie eller noen andre.

Men denne gangen så har jeg for første gang ett lønnlig håp, om at jeg kan bli kåret...
Spenningen er til å ta å føle på når vi står oppstilt på hver vår blueline, og speakeren sier - Prisen for beste keeper i turneringa, går til Storhamars keeper, og jeg er på vei frem, da jeg hører spiller nr.1, Frank Wahlberg!

Om jeg var mest skuffet, overrasket eller glad på Frank sine vegne er jeg litt usikker på. Men mest av alt følt jeg meg skikkelig tett, som hadde begynt veien mot prisutdelerne, og måtte brekke av midtveis:-)

Men når jeg kom til meg selv, og det gjorde jeg ganske fort, så er det jo slettes ikke umulig at det faktisk var "Frankieboy" som skulle ha prisen. Han hadde levert halvannen kamp uten en feil, og jeg hadde kun stått en kamp mer.

Uansett, så vil det for alltid sitte som et godt minne, da jeg så unge Wallenberg med sin noe uortodokske stil, strebe frem med sine alt for store leggeskinn for å motta prisen.
Ansiktet hans lyste som en 1000watts pære, og jeg er faktisk ærlig når jeg sier at jeg tenkte, godt det ble Frank når det ikke ble meg!

Nå er det alltid sånn i ett hockeylag, at det blir diskusjoner i etterkant, om hvem som burde hatt, og hvem som fikk. Dette er kanskje også mitt eneste ankepunkt mot premiering i ung alder.

Dette har også brent seg fast hos meg, da Frank etter å ha blitt tynet av noen lagkamerater, som sa at det var Remo som skulle hatt bestemannspremien, med tårer i øya kommer bort og skal gi meg premien sin, da vi er på vei hjem med toget...

Da er det stopp! Vi balanserer helt på grensa til mobbing, for denne prisen var og ble Frank sin. Det ville jo være helt på trynet om noen skulle omgjøre det som hadde skjedd i Leangen noen timer tidligere.

Vi spilte begge med drakt nr. 1, og vi spilte begge bra! Så fortsett å puss pokalen du sikkert har på hylla fortsatt Frankieboy, og med god samvittighet. (Men vit at spørsmålet fortsatt gnager din beste venn, VAR DET MEG DE MENTE?)

Jeg fikk min lønn gjennom å dra frem Mammutmatboksen til Anny Alvilde, hvor det fortsatt var igjen halvannet brød. For nå var alle blakke, mens jeg solgt halve brødskiver for 2 kroner stykket:-)

Blogglisten