Tyster`n

Nå er jeg i ferd med å spole så langt tilbake at det snart må være slutt på båndet. For de trofaste leserne av Smooth Operator, blir det sikkert også kjedelig å lese om de evinnelige ”dragningene” som undertegnede brauter om seg med;-)

Men når det er sagt, så er det nå en gang slik at det er frivillig å lese, selv om jeg sikkert fyller Fjesboksiden din med egenreklame. Det kan sikkert virke som jeg er ekstremt selvsentrert, og det er helt riktig. Jeg har ett ego som nok er litt større enn de aller aller fleste, til forsvar for meg selv må jeg forte meg å skyte inn at det er på godt og vondt.

Helt merkelig hvordan det liksom sklir ut, når jeg endelig har fått spolet tilbake til det jeg egentlig ville fortelle, men det kommer, det kommer…

I de hine håne dager, eller hva det nå heter. Så var jeg og ”Frankieboy” (Frank Wahlberg) det nærmeste Hamar har vært ”Knoll og Tott”. Men jeg skal ikke dra så mye fra de verste historiene om Gutta Boys, for da kunne det blitt natta for noen og enhver. (tenker først og fremst på ungene og foreldrene våre:-)

Vi var flinke til å skaffe oss penger, Frankieboy og jeg, og de aller aller fleste ble skaffet fra ærlig arbeide gjennom potet- eller jordbærplukking. (det blir vel for dumt å ikke nevne at ett kronespill eller to nok ikke gikk overskudd hver uke, takket være ett par drittunger, ei krone med høl i, og fiskesene)

Men nok om det. Vi var også flinke til å bruke pengene vi skaffet oss, og ikke alltid gikk de vel til de mest fornuftige aktiviteter. Det jeg tenker mest på er det hinsides idiotiske vi ble ”lurt” til av mopedgutta på Hamar Vest. De som hadde blodtrimmede AZ`er og ER`er, som til tross for sine opprinnelige 50cc gjorde både 100 og 105 km, i hvert fall i litt helling:-)

Uten å overdrive så tror jeg at vi var hovedinntektskilden til disse gutta en periode. Vi ”leide” nemlig mopedene i 15-20 minutter for en 50-lapp, og nå snakker vi om årene rundt 1982-83. De visste hvor vi var, og kom selvfølgelig dit, slik at de kunne loppe oss for både 100 og 200 kroner i løpt av en snau time.

Nå hadde jeg ikke tenkt til å nevne navn, men jeg klarer ikke å dy meg. For denne spesielle episoden som gjorde meg til ”tyster”, startet med at Ole Hilding Larsen var på ”Norol” bensinstasjonen på Storhamar. Han hadde den verste AZ`n i hele distriktet, og den kunne gjøre 105 km glatt (med effektpotte vel å merke)

Så fristelsen ble for stor for Martinsen og Wahlberg, vi dro opp en hundrings og avtalte ”lån” i 45 minutter. Det var ikke noe å skli på når det gjaldt leietiden, for Hilding Larsen og gutta var i tillegg til 4 år eldre enn oss, også 40 kg tyngre:-)

Her var det ingen tid å miste, så for å komme oss kjappest mulig til ett sted hvor vi kunne ”flå”litt, så setter jeg meg bakpå med Frankieboy. Med en hujævla fart forlater vi Norol, og setter kursen ned mot Hamar Vest. Det var nemlig helt Oslo å kjøre fort bortover Furubergveien. Sjelden var det Politi, og lite unger vi kunne treffe under galmannsferden.

Men denne gangen går det galt. Da vi passerer Storhamar Ishall, hører vi sirener bak oss, og Frankieboy kan se blålysene i speilet på ”peden”. Men tror du han har planer om å stoppe? Nope!

Han gir bånn køl, og for de som kjenner han så vet de at da mener jeg bånn køl. Så vrenger han inn i Kr. Bakkensv. og gir det ”peden” tåler. Men nå er ”purken” rett bak oss, så Frankieboy svinger inn til siden, for tilsynelatende å gi opp.

Han stopper utenfor den nederste blokka på høyre side av Kr. Bakkensvei, vis a vis Roger Johansen, som for øvrig er omtalt i tidligere blogger. Politiet stopper rett bak oss, og de sitter ett par tre sekunder, før de åpner døra…

Da kommer ordren fra Frankieboy – Hopp av! Hopp av! roper den lille ”bøtteknotten” (det var det min far kalte Frank fordi han var så liten) til meg. Jeg gjør som han sier og hopper av. Wahlberg har nemlig ingen planer om å overgi seg uten kamp. Han gir gass og setter i vei, rett opp den bratte skråningen som lå der før. Og blir borte i løpet av to sekunder…

Der står jeg da igjen, med to velvoksne politikonstabler, som nok nå har tenkt å sette en støkk i unge Martinsen. For med en usedvanlig brysk tone spør han – Hvem var han som stakk av? Jeg er da ingen tyster, så jeg prøver meg med at det aner jeg ikke…

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at nevnte Roger Johansen tilfeldigvis hadde gjester. De satt i hagen og bivånet ”actionopptrinnet” fra orkesterplass. (Roger er jo det vi kaller for NP, eller nesten politi om du vil, men siden han ikke kom inn på Politiskolen, så ble han i stedet fengselsbetjent:-)

Når politimannen spør for andre gang, og jeg igjen nekter, så hører jeg det brumler fra hagen til Johansen – Joa! det vet du!! Nå skjønner jeg at gode råd er dyre, så jeg prøver meg med at jeg vet at han heter Frank, men ikke mer…

Da brummer det igjen fra hagen – Joa! Det vet du!

Hva faen gjør jeg nå? Står her å tyster så det renner av meg (når sant skal sies så er det nesten bokstavelig, for det var nok en teskje med bløtt i benklærne på dette stadiet)

-Hvor bor han da, ryter politimannen til meg. Det vet jeg i hvert fall ikke, er mitt svar.

Man behøver jo ikke være rakettforsker for å vite hva som skjer… Vet du ikke??

-Joa! Det vet du!

Men det kom jo både noe bra og dårlig ut av denne saken. Det gode var at Roger Johansen fikk prøvd seg både som sufflør og politi på en gang. Det som ikke var fullt så bra, var at vi fikk smikk på lanken av onkel politi, mens Ole Hilding Larsen og resten av mopedgjengen mistet sin hovedinntektskilde…