Ferieturen til Hælvete!

Nå må jeg nesten starte med å si at overskriften ikke forteller den hele og fulle sannhet. For "Hælvete" peker her mer mot at turen utviklet seg til et lite hælvete, og ikke at vi reiste dit bokstavelig talt:-)

Foreldelsesfristen for å dele denne historien gikk ut i fjor. Taushetsplikten oppheves etter 15 år. Jeg har tidligere så vidt nevnt min gamle mor, Anny Alvilde, og at hun er blant mange andre ting også det klokeste mennesket som jeg vet om. Og jeg husker godt at hun advarte mot denne turen, og sa - Nå skal dere få se hvor gode venner dere er, på ordentlig, var hennes ord før reisen...

Det å reise på ferie med venner er nesten alltid et sjansespill, fordi man er avhengig av både kjente og ukjente faktorer, for at alle skal være enige om at det var en fin tur, etter at man har kommet vel hjem.

De ukjente faktorer er ting som været, losji- og eller mat-kvalitet etc. Men selv om man tror man kjenner de kjente faktorer, så ligger det også her ofte noen såkalte "tillegg" som man ikke alltid er klar over.

Med dette så mener jeg at vi kjenner hverandre "godt", men ikke alltid SÅ godt, når man skal være sammen og leve tett på hverandre i mere enn ett døgn:-)

Når man så for å sikre full pakke reiser fire par på tur, hvor hvert par har ett personlig lite barn (og de er 13, 14, 15 og 16 mnd. gamle) så legger man selvfølgelig et ytteligere press på smidighet i reisefølget.

Denne turen som her skal beskrives skulle gå til Ebeltoft i Danmark. Og med den planlegging som lå til grunn før avreise, så lå alt til rette for at dette skulle bli en skikkelig "kosetur".

Huset var tilsynelatende en skikkelig perle. Det var et stort hus med innendørs svømmebasseng, og ellers alle fasiliteter man trenger for å kunne "kose" seg. Det var i hvertfall det vi hadde bestilt. Og siden omtalen var helt på høyde med det beste man finner i utlandet, så var det med store forventninger de "faboulous four" satte kursen for Danmark.

Vi deler oss opp allerede under avreisen. To av parene tar båten fra Oslo, og undertegnede m/følge var passasjerer hos unge Bergersen i hans "minibuss". Vi valgte båt fra Gøteborg. Som du skjønner så ga vi oss selv noen meter med tillegg allerede her, da vi valgte å starte det hele med 6 timer i bil...

Det ble en strabasiøs og ganske slitsom reise, men etter langt om lenge og lengre enn langt, var vi endelig fremme i Ebeltoft.
Uten de helt store problemene klarer vi også å finne frem til "drømmehuset", hvor vi skal tilbringe de neste sju dagene, sammen...

Barna som du allerede har fått alderen på, er selvfølgelig alle sammen i utakt både med hverandre, og sin egen søvnrytme etter reisen. Så det passer ekstremt dårlig at huset ikke er ferdig til overtagelse da tropper opp til avtalt tid. Fortsatt løper en gjeng med tullinger i selvlysende overaller rundt med bøtte og fille.

Vi får beskjed om at det vil drøye ca. en time før det er klart for "innflytting". Som den tålmodige gjengen vi er, så tar vi en tur opp til butikk/restaurant-avdelingen som ligger noen hundre meter fra hytta. Her inntar vi en lett lunsj.

En time er gått, og vi vender tilbake til "åstedet", nærmere bestemt til huset. Nå tror vi det er klart, men den gang ei. For når undertegnede setter foten innenfor døra, så ser jeg et glinsende belegg som dekker hele skifersteingulvet i huset. Hva som glinser? Joda, små fine glassbiter som vaskerne har klart om ikke annet å fordele jevnt ut over gulvet.

Det er selvfølgelig uaktuelt å flytte inn med fire små barn, som alle er på krabbestadiet, før dette er fikset. Så når vi endelig får tak i den som er ansvarlig for utleien, også han i en dustete kjeledress, så må vi faen i meg bruke en halv time på å forklare hvorfor vi ønsker bedre renhold.

Når han så etter ytterligere halvannen time forsinkelse med en minimalt kundevennlig tone sier - Dette var en helt unødvendig ekstrajobb for oss, for alle dere Nordmenn klager. Men når dere reiser så ser det ut som en svinesti allikevel... er det like før har blir tatt med bak noen busker og svineslått.

Men de fire staute mennene, Morten, Kjetil, Børre og Remo, lar nåde gå for rett og overser den dustete dansken. For nå skal vi endelig få innlosjert oss i drømmehuset. Anita, Monika, Trine og Britt passer de fire små, mens vi bærer de 130-140 kolliene som er medbrakt på tur:-)

Vi har så vidt rukket å få inn alt pikk-pakket(bagasjen, da begynner det å regne... skikkelig å regne...
Men med vår ukuelig optimisme, og håp i sinn, er vi i den tro at dette bare er en byge. Men det skulle vise seg å være mer enn akkurat det, en liten byge altså. (uten å foregripe noe kan jeg si at vi så sola i ca. 1 time i løpet av sju dager)

Men hva gjør vel litt regn, når man har innedørs badebasseng? I utgangspunktet en glimrende erstatning for strand og sol, men ikke når man ikke kan finne på å stikke tåa i vannet. Da ville man nemlig risikert å få alvorlige infeksjoner, for her var renholdet på høyde med null.

Her hadde nemlig alle de fluene, myggen og knott som finnes i Danmark en kjempekonferanse med der tilhørende bading, i vårt basseng altså. Jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at det var vanskelig å se overflaten på vannet, på grunn av "innsektskonferansen" som pågikk der...

Fast bestemte på å gjøre det beste ut av situasjonen så bestemmer reisefølget i felleskap, at vi nå skal prøve å se positivt på alt, uansett. Så vi går på med friskt mot og renser bassenget og "svømmehallen" selv, uten å innvolvere vår venn, den meget lite imøtekommende dansken.

Første dag er over og hele huset faller til ro, nesten. Undertegnede har nemlig blitt overtrøtt, så det å sove er helt uaktuelt, ihvertfall når klokka ikke er mer enn halv to på natten.
Det var kanskje her den første brøleren blir gjort. For når det gjelder antenner, så var ikke jeg tilstede når de ble utdelt. Derfor bruker jeg natten til å synge for meg selv, samtidig som jeg bruker to teskjeer som trommestikker mot steingulvet :-)

Egentlig er jeg ganske overrasket, over at Bergersen klarte å holde seg helt til klokka fire om natten, før han ba meg falle til ro. Tror kanskje det hadde noe med at det var først natten å gjøre, at han ikke tok tak før altså...

Neste dag starter som den forrige sluttet, med regn, regn og regn. Men siden vi allikevel må på felleshandling, så går nesten hele dagen med til dette. Barna, har fortsatt ikke fått akklimatisert, eller rettere sagt synkronisert seg, så når den ene er ferdig med innsovningsskriking begynner neste.

Dette var vi selvfølgelig forberedt på før avreise, men ikke at det skulle regne så jævlig innst inni hælvete, at man ikke kunne bevilge seg pauser fra ungeskrik, utendørs.

Men nå skal det videre i sannhetens navn sies at barna etterhvert tilpasset seg bedre enn oss voksne, så de var egentlig ikke vårt største problem. For når den tredje dagen åpenbarer seg, med en blåkopi av gårsdagen, hva angår været. Da blir stemningen ennå litt mer forknytt.

De fire damene som hadde drømt om lange dager på stranden, med sol, is og generell kos, går nå inn en slags boble. For det eneste som opptar de fire kvinnelige på turen, er nå å holde regnskap over forbruket til hver enkelt familie. Denne "psykosen" blir bare værre og værre, og til slutt så er det nede på det nivået hvor man spør om å få låne en servelat til brødskiva, så kan vedkommende betale posene når vi skal handle i mårra...

Hver gang vi er på butikken, så oppstår de samme situasjonene. De hvor spinnesiden på turen samles i en gruppe, og deler handlelappen i fire, før varene blir lagt i bilen. I denne gruppa er det ikke lenger rom for å se stort på en differanse på femti øre. For ved neste måltid vil det dukke opp noe slikt som, - er det greit at "jeg" tar litt majones av dere, siden du fikk smake av "Tobleronen" vår i går...

Jeg skal ikke tvære mer ved dette, men håper du kan forstå den spenningen som var i ferd med å bygge seg opp inne i huset, som var blitt mye "mindre":-)

Alle prøver vi så godt vi kan å være overbærende med hverandre, men uansett hva vi måtte mene i ettertid, så var dette bare en utsettelse av det som måtte komme til slutt, nemlig det totale "mayhem".

Det var verken vond vilje eller noen personer sin feil at det ble sånn, men rett og slett at vi var innestengt i en bunker 24/7.
Vi gjør ett tappert forsøk på å løse litt på stemningen, ved at gutta blir innvilget en "gutta`s" på restauranten ved området. Vi er jo fire rutinerte "glad-gutter", så vi tar den vel kanskje litt langt ut denne kvelden.

For å si det mildt, så hjelper vel ikke dette spesielt mye hva gjelder å bedre situasjonen i "huset". Så allerede kvelden etter så skal damene ta den ut. Og uten å overdrive kan jeg si at de gjorde det.

For når klokka passerer sent, så sitter det fire smånervøse menn i stua, lys våkne, og lurer på om vi nå er "alenepappaer" for godt. Hadde vi dratt den for langt kvelden før, slik at de nå dro den tilbake? Spørsmål og mulige svar diskuteres i ett rivende renn, helt til vi hører fortvilede rop i skogen.

De fire har nemlig delt seg, og en av begitt seg tilbake mot huset, mol pin alene i bekkmørket:-) Når hun i tillegg følte at hun ble forfulgt gjennom en liten skogflekk, så er det ikke så rart at panikken hadde inntatt en lettere bedugget dame...

Hva så med de tre andre? Jo, de hadde valgt å bli med på "nachspiel" med fire afrikanere, med Tysk statsborgerskap. De hadde nemlig en egen varebil, som de ferierte med i Danmark denne sommeren.
Man kan ihverfall ikke beskylde jentene for å sette sikkerhet først, når de var innvilget landlov og jentekveld:-)

Men det gikk bra, og selv om stemingen nå kanskje var på sitt aller laveste dagen derpå, kom vi oss helskinnet frem til kvelden, igjen... Nå skulle det spilles spill, i en påtatt hyggelig atmosfære. Da smeller det!

Eksakt hva som skjedde er jeg litt usikker på, men at undertegnede var den som tente lunta skal jeg ikke benekte. Men uansett, så blir det nesten håndgemeng blant de 8 voksne. En flaske farer gjennom luften, men jeg dukker lett og elegant. Det faller også mange sterke ord, med påfølgende friske meningsutvekslinger, før Britt Bergersen tar ansvar og får roet ned det som var blitt til ett "Gjøkerede"...

Det er imidlertid ikke helt slutt, for som erten og furten som satt på en haug, så skulle selvfølgelig furten ønske at erten var dau:-). Alle velger nå å avreagere etter smellen, på hver sin måte. Jeg valgte en tur i badstu, i følge med en flaske med Pernot.
Selvfølgelig en totalt upassende reaksjon, men for meg så var det den eneste mulige, siden jeg hadde tent lunta...

Nå begynner denne historien å bli alt for lang, så jeg velger å runde av slik at du kan fortsette den i ditt eget hode...

Til slutt er det viktig å understreke at vennskapet fortsatt er i behold sånn ca. 16 år senere, selv om vi ikke har vært på så mange ferieturer i ettertid:-)

Den gangen ei "pakke" var alt!

Selv for en ekte "julehater" som Rablings, så dukker det inne i mellom opp noen minner fra en svunnen tid. Ja, det er nesten utrolig at man klarer å huske så langt tilbake. Dette var nemlig på midten av 70-tallet, den gang Fleksnes var Kongen av humor i Norge. Han er vel i og for seg det fortsatt, men kun for oss som ble fotografert i jula, og bildet ble ferdig fremkalt i juni året etter. Man måtte jo ta ut hele filmen :-)

Men det er ikke verken Fleksnes eller fotografering dette lille innlegget skal handle om, neida, vi snakker om en julaften den gang ei pakke var alt.

Jula i Dr. Greves gt. 4, min barndoms hage forløp nesten identisk fra år til år. Når jeg sier jula, så begynte vel den sånn ca. ei uke før sjølveste julaften. Fra rundt midten av desember, stod imidlertid mutter`n på hodet fra mårran til kveld. Ikke bare var hun "prosjektleder" for julefeiringa, hun hadde også ansvaret for klargjøring, innkjøp, vask osv osv.

Den gangen la jeg ikke merke til det, og ofret det derfor heller ikke en tanke. Men en ting er sikkert, at jeg tror ikke mutter`n hadde mye "glede" av jula. Hun sørget imidlertid for at alle vi andre fikk en optimal jul, og det fikk vi, hvert år!

Som sagt, så var det ikke så store variasjoner i Greves gt. - verken når det gjaldt mat, kakeslag eller pynt. Jeg tror faktisk at den samme julestjerna som fatter`n brukte tre dager på å få hengt opp, var med hele oppveksten og vel så det. Det skulle ikke forundre meg om mutter`n fortsatt har den i en eske ett sted, hun er litt over middels føre var, siden hun har opplevd en krig som hun pleier å si.

Men nok om det. Julaften startet som vanlig med at mutter`n dytta oss to minste unga i bilen, og la ut på Tour de Grav. Hun la nemlig sin ære i å pynte gravene til både nære og ikke fult så nære slektninger som hadde blitt forfremmet til "hærligheten". Det jeg hatet med denne årlige og tradisjonsrike starten på julaften, var at de var mange, og at det var såkalt strekk i feltet. En lå på Tangen kirkegård, et par på Hamar, noen i Stange, Romedal osv. Det var med andre ord ikke snakk om å ligge på soffan i undikken å dytte mandariner i trynet, mens Donald rullet over skjermen.

Når endelig Tour de Grav var ferdig, var det å stresse hjem for å se om ribba var i rute, før mutter`n måtte starte på neste race, Tour de Henting. Det var nemlig noen som var fast inventar til julemiddagen, et par av dem var Anna og Leif fra Brenneriroa i Løten. Anna var tanta til mutter`n, en illsint nordlending med stivt kne, eller kanskje det var trebein. Vi unga var i hvert fall livredde for den svarthåra dama, med en stokk hun ikke nølte med å true med :-)

Leif derimot, han var av den særdeles lune sorten. I sin dress i vadmel fra før margarinen kom til landet som ble holdt oppe med kraftige bukseseler, og konstant piperøykende så river lukta fortsatt i nesa når jeg tenker på han. I tillegg så begynte han gjerne å fortelle en historie da de dro fra Løten, og så kom poenget til desserten. Som du skjønner det gikk ikke fort :-)

Sølvguttene var "alarmen" som ga signalet om at nå er det mat å få. Middagen kunne starte, og som vanlig kom fatter`n inn døra akkurat i det mutter`n hadde sagt værsågod. Like sikkert som at det var julaften, så kjørte han nemlig drosje. Jeg kan ikke huske en julaften som gutt, hvor ikke han satt i drosjeuniform til julemiddagen. Det var så vidt han rakk å få se vi unga åpnet "pakka", før det bar ut for å kuske drosje resten av julenatten...

Der kom også stikkordet, pakka! Jeg husker så ufattelig godt denne julaften, for det var ikke sånn på den tiden at man fikk alt man ønsket seg og mætt i attåt. Selvfølgelig fikk man mange pakker, men det gikk stort sett i marsipangriser, sokker, truser og kanskje en lekebil eller ei bok. Men den "store pakka", den kom fra mutter`n og fatter`n. Med litt over middels lav inntekt, så kan jeg nå i voksen alder se hvor mye de må ha forsaket for sin egen del, for å gi oss unga det vi trengte.

For "pakka" den gang, var noe vi trengte. Det var derfor en fordel å være realist i gaveønskene, men denne ene gangen så var jeg sikker på at jeg hadde bommet. Mitt eneste ønske var nemlig en hockeybag. Det hadde nemlig kommet en gul og svart bag i nylon, med Storhamarlogo på enden av baggen. Men den var dyr, og selv om jeg håpet så turte jeg ikke å tro.

Eldste mann i flokken fikk sitt ønske oppfylt, svarte miniski med stålkanter. Han var strålende fornøyd, og jeg tenkte i mitt lille barnesinn at det nok var Ronny sin tur i år. Så var turen kommet til nest eldste, Hans Ove. Nå forsvant nissen, i bestefar Ove sin skikkelse ut i garasjen for å hente pakka hans. Tidenes skivebom! Han fikk nemlig spark. Jeg husker det som det var i går, at han lurte på hva i "hælvete" han skulle med den digre sparken der, han kom til å se ut som en olding der han kom. Du kan trygt si jeg har glist mye av det bildet i årene som har gått.

Men som nevnt, det var en tanke bak det fra mutter`n og fatter`n. Hans Ove han hadde nemlig som hobby å "tjuvlåne" sparkene til oss minste. Det kunne i utgangspunktet vært uproblematisk, men utfordringen var at hvis ikke hodet hans hadde vært festet til kroppen så ville han lagt det igjen over alt :-) Så også skjedde med våre sparker.

Bedre ble det nok ikke for min kjære bror, da jeg fikk min pakke. Først en liten en, som inneholdt en marsipangris. Jaja, tenkte jeg og innså at jeg nok måtte vente på hockeybaggen. Men så går nissen ut på soverommet, og kommer tilbake med et stort flak av ei pakke. Jeg husker at hjertet mitt begynte å hamre, men at jeg fortsatt ikke turte å tru på at det kunne være hockeybaggen....

Papiret ble revet av på ca. 1,4 sekunder, og frem fra papiret dukker min drømmegave frem, den gule og svarte baggen. Jeg vet ikke om jeg begynte å grine, men med tanke på mine uregelmessige tårekanaler så tror jeg sannsynligheten er overhengende.

Jeg sovnet oppi hockeybaggen den natta, og trur jeg var verdens stolteste på første trening, endelig med lik bag som de andre. Det som er mest fantastisk, er at jeg kan tenke tilbake å huske denne julaften og kjenne gleden over en hockeybag og tiden da ei pakke var nok!

En uke på Kairo!

Siden skribenten på Smooth Operator har vært så heldig å få nyte en uke nesten alene i fjellheimen på Vinstra, føler han for å dele med både kjente og ukjente sitt aller første reisebrev, ever! (kanskje fordi det er en av de første reisene han husker alt fra:-)

Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne når man har vært så ufattelig privilegert at man har fått låne denne perlen av en hytte. Men ved hjelp av noen bilder skal jeg forsøke å gi en liten oppsummering av mitt opphold her på Afstjønna.

Jeg kom opp i nattens mulm og mørke, med ett par brune under skjorta, men til tross for en liten promille klarte jeg etter en haug med om og men å få fyr på peisen. Du kan jo selv tenke deg hvordan temperaturen var inne i bygningen, som hadde stått uten tilsyn i mange dager.
Men det er utrolig hva tålmodighet og nok tilgang på briketter og tennveske kan gjøre.



Dag 2 spratt jeg opp før fuglen hadde begynt sånn smått å fise, og fikk foreviget en fantastisk soloppgang der i horisonten. Solen står jo opp like bak ”hjørnetanna” (hytta til Anne og Terje), men det er vel også det mest positive som kan sies om den delen av dette fantastiske stedet.



Dagen gikk med til å gjøre meg kjent på hytta, og takket være en åpen ”hotline” til både Godseierinnen og medeier, så fant jeg frem sånn smått om senn. Men det var jo ikke tid til å sprade rundt innendørs, når solen skinte som den gjorde denne dagen. Med PC`en på fanget og ett glass rødvin inntok jeg derfor ”solveggen”. Her ble det skrevet mellom 30 og 40 sider til mine kommende verker. Du kan godt si jeg følte meg som en Jens Bjørneboe ”light” her jeg satt og knastret.



Dagen fortsatte i samme sporet og uten å overdrive kan jeg vel si at dette var en dag helt på høyde med det beste i utlandet. Solen nektet på en måte å slippe taket over Afstjønna:-)



Så kom punktet som jeg utrykkelig hadde fått beskjed om på forhånd, og det var å ta med drikkevann. Jeg trodde at noen bokser med øl kunne gjøre susen, men så feil kan man ta. Men det finnes alltid en løsning på Afstjønna. Etter en telefon til ”hotlinen”, gikk jeg derfor med friskt mot bortover veien for å finne den mye omtalte kilden, som skulle befinne seg ca. 100 meter bortenfor Bakerbua.



Men kilden skulle vise seg litt komplisert å finne og veibeskrivelsen var vel ikke akkurat det man kan kalle ”på høyde med det best i utlandet”
Kai sa - borti svingen der! Kristin sa – du må liksom lete litt der, det er liksom en runding med noe stein og sånn…. Jaa du! Takk for det!

Etter det man kan kalle en manngard utført av en person var jeg i ferd med å gi opp letingen etter den berømte ”kilden”. Som manna fra himmelen ser jeg imidlertid Trond, som var det eneste på Afstjønna som pustet, foruten meg (og bikkja hans), i løpet av denne dagen...
Han kommer meg i møte borti gata med en øks i hånda, og jeg blir litt usikker på om han tror det er ”byfolk” som har trengt seg inn her oppe. Men han legger fort den ballen død, og forteller at Kristin har vært på tråden for å be om assistanse til ”gardsgutten”, som trenger vann.

Ved hjelp av Trond finner jeg ”kilden” og får fylt en 5-liter med en blanding av friskt kildevann og grønskebånnslim. For man kan vel trygt si at det mangler litt vedlikehold akkurat her. Men som den villmarkens sønn jeg hadde blitt etter 17 timer på fjellet, så jeg glatt forbi de grønne slintrene som fylte ”dunken” min.

Vel tilbake på hytta, var det bare smil og lutter glede å spore hos unge Martinsen, for nå kunne det kokkeleres til den store gullmedaljen.

Innkjøpene var gjort, men i min søken etter tilbehør fant jeg noen bokser med Tronhjem Sodd, som straks ble mer aktuelt enn å steke kjøttdeig. (det hadde selvfølgelig ingenting med at jeg hadde kjøpt Brelett og ikke Margarin å gjøre:-))



Måltidet ble selvfølgelig inntatt i solveggen. (her bør det etter min mening vurderes en markise som kan skjerme litt på solrike dager)
Så ble det noen timer til med skriving, før solcellepanelet tok kvelden og jeg måtte ty til lektyre som kunne gi føde til min kreative hjerne. Hva jeg snakker om? Donald Pocket selvfølgelig. Man kan vel si at det heller ikke satte noen demper på min glede over å være mol pine alene her oppe i PARADIS!



Det siste jeg gjorde denne kvelden var å forsikre meg om at solen også går ned på Afstjønna, selv om dette tar mye lengre tid her enn andre steder:-)



Sånn gikk dagene med sol, hygge, peiskos, lesing, avslapping osv… Høres sikkert ubehagelig ut men jeg kan berolige med at det gikk helt fint. Onsdag og torsdag gikk stort sett med til å sende bilder til Godseierinnen for å berolige med at hun slettes ikke gikk glipp av noe som helst, der hun satt foran sin PC, i regnvær på Hamar:-)



Fredag var eierne meldt på ”Gratishaugen” og ankom hytta sånn ca. kl. halv ni på kvelden. Da ble de møtt av en hytte som var oppvarmet litt over gjennomsnittet kan man vel si. Jeg hadde tatt min oppgave seriøst og det gikk nok med ett par tre favner (uten at jeg vet hvor mye en favn er).
Etter kort tid ble det disket opp med rakfisk og alt tilbehør som seg hør og bør når herskapet ankommer Kairo.



Lørdag snudde været ikke overraskende, men dette kan aldri sette en demper på et opphold på Afstjønna. Godseierinnen viste nå imidlertid en helt ukjent side av seg selv, og brukte det meste av dagen på å klage over at undertegnede laget for høye tårn på avtredet i skjulet. Dette følte jeg litt ubehagelig, siden jeg har en normal avgang av avfallstoffer ca. 7 ganger pr. dag.

Kai var imidlertid veldig påpasselig og fikk ordnet med plass slik at Godseierinnen også kunne bruke avtredet uten at det kilte alt for mye:-)

At det er faste plasser inne i hytta fikk jeg også smertelig erfare. For etter fem dager hvor jeg hadde kunnet bevege meg fritt. Var det nå plutselig sånn at jeg hele tiden måtte kaste ett blikk på Godseierinnen før jeg satte meg ned. Etter at hun hadde løpt som ”Rainman” frem og tilbake i en halv time, fordi jeg satt på ”hennes” plass ved peisen. Måtte hun også gi verbalt uttrykk for at hun ikke klarte mer – Du må passe deg, jeg klarer ikke å finne roen uten plassen min, sa Kristin.



Etter dette gikk alt mye lettere. For nå behøvde jeg bare å vente med å sette meg til hun hadde satt seg. For det skal ikke skyves under sofaen, at hun plutselig kunne finne på å innta andre plasser i hytta. Også disse er forbeholdt Godseierinnen. Hun er det vi i gamle dager kalte ”først i alt, og tar alt mitt eget”



Det var imidlertid noen unntak. Og det var når hun selv fant det for godt å innta horisontalen på sofaen. Da trodde jeg at kysten var klar, og at man kunne hvile stumpen på godstolen ved peisen. Men jeg hadde selvfølgelig glemt at arveprinsen, Endre, også var på hytta. Jeg har nå lært at han er nummer to i rekka på stolen ved peisen. Men som den joviale ”Drengen” jeg er, så lot jeg som om dette ikke affiserte meg. I mitt stille indre ga jeg han imidlertid ett navn og det ble ”Englegullbæsj”:-)

Vi hadde også gleden av å ha ”lokalt” besøk av Kristins slektinger, Ingrid og Kristin, som hadde med seg en Kinesisk spisshund og kaker av mange slag. (MEN IKKE VG!!!)
Det var imidlertid et veldig hyggelig besøk og vi snakket om løst og fast, mest løst mener jeg å huske. For de som har møtt ”fjellfolket” på Vinstra, vet jo at de har problemer med å holde fokus i særlig mer enn 30 sekunder på det samme samtaleemnet:-)

Lørdag kveld ble avsluttet med et tacomåltid som seg hør og bør på Afstjønna. (denne kvelden spiste også ”Englegullbæsj” samme mat som oss andre. (Fredag fikk han grøt selvfølgelig)

Så kom dagen, som måtte komme. Søndag, og avreise. I utgangspunktet var det planlagt tidlig takeoff. (fordi ”Englegullbæsj egentlig skulle hjem for å se Liverpool-Manchester United på TV. Han hadde nemlig veddet en sixpack med Julebrus på Liverpool)

Men som en gave fra himmelen, ringte Tor Arne, og sa at de hadde tenkt seg en tur opp for å se på fasilitetene og omkrinsen. Kona hadde nemlig bare hørt om Paradiset tidligere. Derfor fikk undertegnede nyte også denne 7. dagen på hytta til det fulle. Så en stor takk til Tor Arne og frue, og ædda bædda til ”Englegullbæsj”:-)



Men alt i alt, et fantastisk opphold som for alltid vil ligge som et godt minne på harddisken til unge Rablings. Håper at jeg også i fremtiden kan få komme tilbake til Afstjønna, og nyte fantastiske dager med eller uten herskapet! TUSEN TUSEN TAKK FOR TILLITTEN OG LÅNET AV PERLEN, KAIRO:-)

”Fjellfinn”

Englandsfarerne!

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!

Tjuvpermen

Hei igjen kjære leser, og beklager at det har skjedd lite nytt på bloggen i en snau uke. Jeg kunne nå selvfølgelig dratt en skikkelig sjørøverhistorie, men fordi jeg er så ærlig at jeg nesten lider av det, så kan jeg kort oppsummere at det har vært noen holmer, skjær og litt olje på hjemmefronten i det siste. Men floka ser ut til å kunne løse seg, igjen:-)

Denne historien blir som mange av de andre en selvsentrert affære, men fordi jeg har mistanke om at det sitter i hvertfall en håndfull å venter på den, så hopper vi i det...

Dette er mot slutten av de glade -80 åra. På den tiden da den norske mann (og kvinne) i hus og hytte takker sin store gud, fordi Remo Andre nå passer Konge og fedreland. Ikke helt alene selvfølgelig, men det går fortsatt "gjetord" om de som tjenestegjorde akkurat på denne tiden.

Det finnes mange grener i forsvaret, men det er hevet over enhver tvil at de viktigste soldatene tilhører Sambandet. Så også undertegnede, selvfølgelig. Etter tre uforglemmelige måneder på rekruttskole ved Hærens samband øvningsavdeling ved Jørstadmoen, så blir Kongen i Statsråd enige om at de nå trenger de beste soldatene stasjonert på Østlandet.

Mitt navn var etter ryktene spesielt nevnt, fordi jeg hadde stått på såpass under mine tre måneder med opplæring at flere hadde sett mitt potensiale.

Så med graderingen "Strengt Hemmelig", et døgn i telt, Skyttermerket, Infanterimerket (nesten men ble disket fordi jeg bommet på avstandsbedømmelsen, ble jeg beordret til å tjenestegjøre ved DKØ.
For eventuelle yngre lesere så kan jeg fortelle at dette var forkortelsen for Distriktskommando Østlandet, og stedet hvor Generalen hadde sitt sete.

At Kongen i Statsråd hadde kommet til dette, passet egentlig undertegnede perfekt fordi jeg nå kunne strede frem med ishockey"karrieren" på Hamar.

Min jobb blir naturlig nok ved Sambandsavdelingen DKØ. Sammen med en haug med Grenaderer (vervede soldater), hadde jeg og noen menige soldater ansvaret for "perfing" (schiffrere og sende topphemmelige informasjon om mistenklige fiskebåters bevegelser rundt ved Bjørnøya) og å betjene sentralbordet ved DKØ.

Det er egentlig en helt egen historie, sentralbordet altså. For her snakker vi et bord av den gode gamle sorten, med snoring og blinkende lamper, ingen "digital drit". Men fordi det egentlig er en egen historie skal jeg hoppe kjapt og lekent tilbake til denne.

Som krumtapp i det Norske Forsvaret, og samtidig en ung lovende ishockeykeeper, fotballspiller osv., så ble det ett krevende år ved DKØ. Det høres kanskje rart ut, men jeg sov ikke så godt de nettene jeg ikke selv hadde hendene på rattet ved sambandsavdelingen.

Men på denne tiden så ble jeg trukket mellom to forholdsvis store idretter. Som toppscorer for Storhamars juniorlag i fotball, og reservekeeper for Storhamar Hockey, så forsøkte jeg å få denne logistikken til å gå opp etter beste evne.

Derfor kunne jeg heller ikke si nei, da min jr.trener på denne tiden ringte og sa de trengte mine tjenester i Norway Cup. En turnering jeg aldri før hadde deltatt i, og når den siste sjansen så byr seg måtte jeg si ja. (mest for at laget trengte meg, og ikke for min egen del som du sikkert skjønner)

Men det er noen skjær i skjøen her, fordi turneringen faller sammen med både nattevakt ved DKØ (startet kl. 2000, og sluttet 0600 neste morgen) og den første treningen på is med Storhamar. Som den oppofrende fyren jeg er så satser jeg på å klare alt...

Dette måtte gå galt! Men jeg betalte prisen fordi jeg ikke hadde hjerte til å skuffe verken medsoldater eller lagkamerater.

Vi er ferdig med siste kamp den første dagen i Norway Cup, og jeg må komme meg tilbake fra Ekebergsletta til Storhamar ishall. Men så dukker pressen opp i form av en forholdsvis veldreid ferievikar fra Hamar Arbeiderblad.

Hun ønsker å lage en sak på denne "Supermannen" som skal prøve å gjøre tre ting på en gang.

Hun intervjuer (se faksimile) og jeg svarer etter beste evne (som du sikkert snart vil skjønne var meget mangelfull, evnen altså) på alle spørsmål. Som sant er så sier jeg at det nok blir en utfordring å rekke tidsnok til nattevakten ved DKØ.

- Så du skal ta en "tjuvperm", sier hun. Dette bekreftes med et nikk av undertegnede. Mine undersåtter ved sambandet vil sikkert dekke meg, sier jeg, mens jeg forklarer at Solfrid, Bjørnulf, Rune og de andre Grenaderene er godt drillet i slike situasjoner.

Jeg kunne vel for faen ikke forutsett at denne vedldreide dama skulle "fucke" meg så til de grader. Hvorfor? Jo, det skal jeg komme tilbake til om litt...

Første trening på is er gjennomført, og jeg rusher ut til DKØ for å ta fatt på min nattevakt. Den gjennomføres som vanlig til 100%, og alle i hus og hytte sover trygt.

Skiftet et ferdig kl. 0600, og jeg drar hjem til min mor for å sove (jeg hadde hjemmeboer status, ett krav jeg satte for å si ja til tjenesten i Hamar). Men jeg ha ikke mer enn så vidt fått lukket øya, så kommer muttern styrtende inn på rommet. - Remo! Remo, du må stå opp, nesten hyler hun, og får forklart at det er sjefen på "Dkø`n" som skal ha tak i meg...

Kode Rød, er det første som slår meg, helt til jeg får snakket med sekretæren som er i den andre enden av røret. Hun sier - Major Senderud vil ha deg i permuniform på sitt kontor i løpet av 10 minutter, sier hun.

Jeg ville jo ikke skuffe "sjefen", så jeg spretter inn i uniformen, kaster meg i Nissan Micra`en min og fiser ut til DK`n.

Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at dette ikke er noen "kosevisitt" jeg skal på inne hos den godeste Senderud. For så fort jeg kommer innenfor døra, ser jeg tre-fire kritthvite Grenaderer (i trynet altså, de hadde jo uniform) som ser på meg med medfølende øyne.

Vel inne på kontoret til Major Senderud, blir mine mistanker bekreftet -RRRRRRRREEET, roper han. Og dette var mildt sagt uvant kost, fordi vi på huset til vanlig hadde en litt uformell tone mellom de ulike stillinger og grader.

- Har du lest HA i dag, roper han, og da mener jeg roper. Som sant er svarer jeg at det har jeg ikke rukket.

Da drar han opp avisa og holder den opp foran meg - SER DU HVA SOM STÅR PÅ ØVERST PÅ FØRSTESIDEN?, hyler han.

Der lyser en etter mitt skjønn den lite sexy overskriften "Remo på Tjuvperm"... (den veldreide vikaren hadde klart det, virkelig klart det)

- Skjønner du at det Norske Forsvaret ikke kan akseptere at soldater tar seg til rette, roper han hysterisk. Så fortsetter han med en utskjelling som nå begynner å ta uante høyder, etter min mening.

Så etter ti minutter i stram giv akt, så spør jeg om han har mine papirer foran seg. - Det kan jeg love deg unge mann, for vi skal nå vurdere å forflytte deg, sier han fortsatt med "sintestemmen" sin. - Står det noe om at jeg har nedsatt på hørsel, spør jeg videre...

Da går den godeste Majoren i svart, og jeg må fjernes fra hans kontor fordi han nok lider av ett mildt illebefinnende. Neste morgen må jeg igjen møte ved Sambandsavdelingen, og dette skulle også bli min siste dag her.

Alle er samlet i kjelleren. Alt fra de sivile sentralbordbetjentene, Inger Kari Gløersen og Bolme, til Kaptein Erstad og Grenaderene.

Jeg blir beordret til å ta plass ved siden av Major Senderud, som denne morgenen har en uvanlig rødfarge i ansiktet. (han hadde nemlig en normal rødlig farge, uvisst av hvilken grunn:-) -RRRRRRRRRRET, skriker han, igjen med sintestemmen, før han fortsetter.

- Refselsesordre nr. 1 bla - bla -bla, skriker han. De øvrige står i rett og stirrer på meg, som om jeg hadde dessertert:-) (har i ettertid skjønt at dette va den første refselsen ved DKØ`n på mer enn 20 år, noe de var stolte av)

Nå begynner historien å bli lang, så avslutningen er nær. Enden på denne visa ble at jeg headhuntes til FDI5 ved Terningmoen i Elverum, er 700 kroner fattigere.

Og med en lærdom av at man aldri skal prøve å ofre seg ved å gjøre TRE TING PÅ EN GANG:-)

Skihoppet!

Du vil kanskje etter å ha lest dette endelig ha fått bekreftet at jeg aldri har vært helt pr. kasse. Eller sagt på en annen måte var den som stod først i køa når inteligensen ble utdelt. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde, men så slo døra utover...

Det å være beskjeden og stille har liksom aldri vært min greie, for med mitt hardpakkede ego som jeg har touchet innom i tidligere historier, så har jeg liksom alltid tatt munnen litt for full. Denne historien viser imidlertid at jeg uten å braute kan si at jeg lever etter ordtaket som sier "you play, you pay".


Vi snakker om tidlig nittitall, og min gode venn Clas Brede Bråthen er bosatt i Hamar-regionen. Først og fremst fordi han var på barnerov på Rena i helgene (er for øvrig gift med henne i dag, og har snart tre unger), men også for at han på denne tiden gjorde sine siste patetiske forsøk med planker på beina:-) (hoppski for den som måtte være i tvil)


Denne episoden, hvis det er riktig uttrykk, blir til under en "lun" aften. Bråthen og undertegnede inngår det vanvittig barnslige veddemålet, om at hvis jeg hopper på ski, så skal Clas Brede stå i mål på en hockeytrening med a-laget til Storhamar.


Hva slags veddemål er egentlig det? Her skal jeg satse liv og lemmer! Bråthen risikerer i værste fall å få et kutt og noen blåmerker.

Dette sier jeg fordi jeg har utelatt å nevne, at jeg aldri har hatt såkalte hoppski på bena tidligere. Min eneste nærkontakt med denne absurde idretten fra før var noen spede forsøk med langrennski på et tilnærmet flatt jorde ved Gubbestua som 6-åring.


Denne gangen var det derimot alvor. Bakken hvor det skulle skje tror jeg het Lønnbergbakken, og ligger på Raufoss. Men ikke nok med at bakken var en 60-metersbakke, men vi skulle gjennomføre "stuntet" i august, og da snakker vi selvfølgelig plastbakke...


Jeg våkner fortsatt drivende våt av svette, når jeg tenker på gjengen som satte kurs for Raufoss for å se meg gjennomføre ett kamikazestunt som savnet sidestykke. Når vi i tillegg kan nevne at de aller fleste, meg inkludert hadde hatt en såkalt "samling" kvelden før, så kan du i og for seg få lov til å lage dine egne bilder.

Du må ikke missforstå og tro at jeg fortsatt var påvirket på noen som helst måte. Da ville nemlig aldri Clas Brede latt meg sette utfor i en S-E-K-S-T-I-M-E-T-E-R-S bakke. Men uansett! Jeg var fast bestemt på å gjennomføre et hopp, for som sagt "you play, you pay". I tillegg skal det heller ikke gå rett forbi huset ditt, at jeg var lovet ei skikkelig gulrot hvis jeg turte å hoppe. Det var at jeg også skulle få beholde både hoppskiene, sko, dress, hjelmen og hoppskiene som Clas tok lagsølv med under VM i -89.


Vi kommer oss etter hvert til toppen i bakken. For de som aldri har vært på toppen av en hoppbakke, så kan jeg anbefale det på det sterkeste. I hvertfall blir du kurert mot lysten til å sette utfor, når du har kastet noen blikk nedover over- og unnarenn...

Men det går nå ikke værre enn at jeg får lirket meg på plass i hoppdressen, tvunget beina ned i skoa, og startet forberedelsene til "the big jump".

Jeg er nok et litt underlig skue der oppe på Raufoss, for det var nok ikke "hårdags" at en som skulle trene i bakken hadde med seg 10-15 halvfulle supportere.


Nå er skia på beina, og jeg må friste meg til å spørre Clas, om det spiller noen rolle hvilke ski som sitter på hvilket bein? - Neida, beroliger Clas, og sier at det går nok like rundt for meg. En litt eldre herremann som sitter klar på bommen sperrer opp øya, og spør med et aldri så lite snev av undring - Si mei, har du itt håfft før? Jeg svarer som sant er, at dette nok er min debut. - Da hadde je spent ta mei skia å gått nerat, fortsetter den drevne hoppern. (husker han hadde hoppet så mye at han var blitt skrukkete)

Hvis jeg skal være helt ærlig, så streifet nok denne tanken meg mer enn en gang, før det endelig er min tur til å bevege meg ut på bommen...

- Har du noen siste tips til meg, spør jeg min "mentor" på toppen, Clas Brede Bråthen. - Det eneste du skal tenke på Remo, er at du ikke under noen omstendighet må knekke i knæra. Bare reis deg når du kommer på hoppkanten, så går dette sikkert brillefint, sier han på en ikke spesielt overbevisende måte.

Så sitter jeg der da, med 40-50 meter med porselenspor i siktelinja. Under der ser jeg bare et lite glimt av den grønne plasten i unnarennet, og helt i bunnen en stor runding med sagflis. Som lengemåler har mine "venner" tatt plass. Jørgen Brandsnes, Kim Skogheim, Bjørn Rosenberg m/flere. De er ikke lengst ned i bakken, kan man vel trygt si...

Så tar jeg mot til meg og slipper meg utfor. En ubeskrivelig lyd av hardplast mot porselen skriker høyere og høyere i ørene mine. Uten helt å verken tenke eller føle, så beveger ræva mi seg nærmere og nærmere bakskia. Dette til tross for at det er bra stiving i hoppskoene "mine". Så kommer hoppkanten i ca. 80 kmt, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om, strekker beina rett ut.


Men kroppen er jo ikke helt med i forhold til knærne, så vi kan vel si at jeg på en måte så ut som om jeg var kastet ut fra hoppkanten. Takket være den høye farten kommer jeg meg på mirakuløst vis så vidt over "kulen", og kroppen kommer etter hvert også etter knærne, og jeg lander med baktuppene først i bakken (etter ca. 17,5 meter trur eg).

Jeg kaster kroppen fremover for å ikke måtte skli på røven ca 100 meter i fritt fall på ei plastikkmatte. Følelsen av å ha overlevd "stuntet" er ubeskrivelig der jeg står i en alt for stor fart med armene rett i været.

Da jeg kommer frem til sagflisen gjør jeg som jeg har fått beskjed om og lener meg lett bakover for å få stoppet ferden...

Hva gjør man så når man har gjennomført dette "karstykket"??

Går på toppen og hopper en gang til selvfølgelig!

Campingvogna!

Det er helt overveldende å se hvor mange som har så lite å gjøre, at de bruker opptil flere minutter på å lese historiene som smyger seg inn her på Smooth Operator.
Spesielt hyggelig var det at den også leses "utaskjærs" (dialekt for utlandet). Bekreftelsen på det fikk jeg i går, da Hamargutten Allan Aasterud fra sitt rede noen mil fra Gibraltar, tok kontakt via Fjesboka:-)

Så aller først vil jeg derfor i plenum takke for gode innspill fra Allan, både om hvordan jeg kan forbedre meg og om mulige tema.(selv om jeg ikke skjønner helt hvordan det skal være mulig. Jeg er jo en legende i eget hode, vel å merke:-). Videre lover jeg å spinne litt rundt de tipsene til "hockey-blogger" som Allan sendte til meg. Hvilke det var? Nå kan du lure nå...

Tilbake til nuet, eller rettere sagt til det jeg egentlig hadde tenkt til å gjøre, nemlig å gi dere en ny historie fra "virkeligheten".

Det er mange personer som jeg skylder mye, og da snakker jeg ikke om alle de jeg sikkert skylder penger:-) Nei! Men derimot de som har hatt troen på unge Martinsen. De som har stått last og brast ved hans side da livet har tatt vendinger i "hytten og pinen", som Ingrid Sveen ville ha sagt det. (kona til Jan Birger som er fra Frankrike:-)

En av disse er hovedperson i denne lille historien, og heter Kjell-Åge Jenssen. Han er en helt klart inne på min "Topp 10 liste" over personer som har litt av æren for at jeg går på beina gjennom undergangen på Sentralbanestasjonen i dag, og ikke sitter med en kopp fra 7 eleven mellom beina...

Uten å dvele for mye ved det, så kan jeg bare kort si at vi møttes første gang gjennom ishockey-miljøet (Kjell-Åge var oppmann for Storhamar i mange år). Deretter fikk jeg i tillegg gleden av å jobbe for unge Jenssen i Cubus. Man kan vel si at jeg fikk gå alle gradene fra ekstrahjelp i Østregt., til butikkleder ved Cubus CC`martn på Hamar.

Nevnte Jenssen er trønder, og som trøndere flest har han selvfølgelig alltid hatt interesser som er forholdsvis "trønderske". Det vil si svensktoppar, campingvogn osv. Det har imidlertid endret seg litt med årene, for nå er det i tillegg til vogn på fjellet, også blitt hus i syden.

Året er 1991, og det er like før Kjell-Åge skal feire stort 40-årslag i Ottestad. På denne tiden så jobber jeg for Video Øst, og har tilgang på teknisk ekspertise innen både foto og lyd. Siden denne muligheten ligger åpen, så bestemmer jeg meg for å prøve å "dra ut" Jenssen, som en slags gave fra meg kan du si:-)

Jeg innvolverer kona til Kjell-Åge, Bente, i spøken. Hun hjelper meg med alt jeg trenger av opplysninger når det gjelder campingvogna som de har stående på Skei Caravan. Nå vet jeg registreringsnummeret på vogna, hvilket merke både vifteovn og microbølgeovne er, fargen på forteltet osv...

Teknisk sjef på Video Øst, Kjetil Ålerud, kobler opp en telefon i teknikken og finner frem et kamera. Der sitter jeg da med headset, og slår nummeret hjem til fam. Jenssen i Ottestad. (dette er dagen før bursdagen)

- Jenssen værsågod, sier en ung stemme i andre enden (det er Tom Marius, sønnen i huset som tar telefonen)

- Ja, god dag du! Dæ æ lænnsmann i Gausdal som ringe. Ha du`n pappa hæme, spør jeg med en heller dårlig gudbrandsdølsdialekt.

- Pappa, Pappa! Det er lennsmann i Gausdal som ringer, roper Tom Marius til sin far.
Da hører jeg i bakgrunnen - Hælvet, da e de no me vogna, det er Kjell-Åge, som nå nok aner det værste.

- Jenssen ja, sier han med nesten andpusten stemme. For vogna er det kjæreste han har utenom kjæring og unger.

Så drar jeg skikkelig på - Ja, dæ æ som sagt lænnsmann i Gausdal som ringe, å je ha stære stygge nyhete ått dei. Du skjønne dæ, at det ha vore innbruddsraid oppå Carvanplassen i natt, og vogna di e ein ta dom som dom ha føre stygt åt med.
- Hælvet, hva er det som har skjedd, sier Jenssen.

- Jo, du skjønne dom har vore på ei skikkeleg runde, og mæst førr å øydleggo skun tru, fortsetter jeg.

Så forklarer jeg at de har skåret i stykker det rosa forteltet, revet døra av micron fra Electrolux, svidd hull i sofagruppa med Adax vifteovnen, og skjært hull på dekkene.

Jenssen har det vi kaller ett ikke lunt temperament, men holder seg uforskammet rolig. Men han stiller selvfølgelig en del spørsmål rundt hva som nå skjer videre.

Alt filmes, og taes opp på bånd som du sikkert har skjønt. Så jeg svarer at han ikke må foreta seg noen ting, for som "lænnsmann i Gausdal" sier - Ho Græte uppå caravanplassen skulle ta kontakt mæ førrsikringa, å så skulle ho ta kontakt med dykk åver hælja.

Vi avslutter, og jeg beklager det som har skjedd, og sier at vi har saken på toppen av prioriteringslista i vår etat i Gausdal. (det var jo egentlig ganske troverdig med tanke på at det er ca. 4 fastboende i hele bygda:-)

Lørdagen kommer og 40-årslaget er i gang. Dere kan jo selv tenke dere hva som var det store samtaleemnet blant gjestene? Ikke? Campingvogna, og tjupakket i Gausdal selvfølgelig.

Siden jeg i utgangspunktet ikke stod på gjestelista, så var avtalen med de få som var innlemmet i spøken, at jeg skulle dukke opp med "VHS`n" litt utpå kvelden. Derfor fikk jeg heller ikke gleden av å følge samtalen mellom Kjell-Åge og hans far, der de diskuterte seriøst å reise opp neste morgen for å prøve å få kjøpt vraket fra forsikringsselskapet...

Middagen er over, og unge Martinsen ringer på. Kjell-Åge syntes det var kjempemorsomt at jeg dukket opp, selv om dette egentlig var en "voksenbursdag". Han inviterte meg inn, helt intetandende om hva som nå skulle komme.

- Jeg har med en liten overraskelse til deg, sa jeg med min sedvanlige eplekjekke tone, før jeg smekket "VHS`n" i spillern, og trykket play...

Der dukker en pur-ung Remo Andrè opp i ruta med en skjeggvekst som katta kunne sleiket bort.
Når så "lænnsmann i Gausdal hadde presentert seg" DA LO FOLK DA!!