En uke på Kairo!

Siden skribenten på Smooth Operator har vært så heldig å få nyte en uke nesten alene i fjellheimen på Vinstra, føler han for å dele med både kjente og ukjente sitt aller første reisebrev, ever! (kanskje fordi det er en av de første reisene han husker alt fra:-)

Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne når man har vært så ufattelig privilegert at man har fått låne denne perlen av en hytte. Men ved hjelp av noen bilder skal jeg forsøke å gi en liten oppsummering av mitt opphold her på Afstjønna.

Jeg kom opp i nattens mulm og mørke, med ett par brune under skjorta, men til tross for en liten promille klarte jeg etter en haug med om og men å få fyr på peisen. Du kan jo selv tenke deg hvordan temperaturen var inne i bygningen, som hadde stått uten tilsyn i mange dager.
Men det er utrolig hva tålmodighet og nok tilgang på briketter og tennveske kan gjøre.



Dag 2 spratt jeg opp før fuglen hadde begynt sånn smått å fise, og fikk foreviget en fantastisk soloppgang der i horisonten. Solen står jo opp like bak ”hjørnetanna” (hytta til Anne og Terje), men det er vel også det mest positive som kan sies om den delen av dette fantastiske stedet.



Dagen gikk med til å gjøre meg kjent på hytta, og takket være en åpen ”hotline” til både Godseierinnen og medeier, så fant jeg frem sånn smått om senn. Men det var jo ikke tid til å sprade rundt innendørs, når solen skinte som den gjorde denne dagen. Med PC`en på fanget og ett glass rødvin inntok jeg derfor ”solveggen”. Her ble det skrevet mellom 30 og 40 sider til mine kommende verker. Du kan godt si jeg følte meg som en Jens Bjørneboe ”light” her jeg satt og knastret.



Dagen fortsatte i samme sporet og uten å overdrive kan jeg vel si at dette var en dag helt på høyde med det beste i utlandet. Solen nektet på en måte å slippe taket over Afstjønna:-)



Så kom punktet som jeg utrykkelig hadde fått beskjed om på forhånd, og det var å ta med drikkevann. Jeg trodde at noen bokser med øl kunne gjøre susen, men så feil kan man ta. Men det finnes alltid en løsning på Afstjønna. Etter en telefon til ”hotlinen”, gikk jeg derfor med friskt mot bortover veien for å finne den mye omtalte kilden, som skulle befinne seg ca. 100 meter bortenfor Bakerbua.



Men kilden skulle vise seg litt komplisert å finne og veibeskrivelsen var vel ikke akkurat det man kan kalle ”på høyde med det best i utlandet”
Kai sa - borti svingen der! Kristin sa – du må liksom lete litt der, det er liksom en runding med noe stein og sånn…. Jaa du! Takk for det!

Etter det man kan kalle en manngard utført av en person var jeg i ferd med å gi opp letingen etter den berømte ”kilden”. Som manna fra himmelen ser jeg imidlertid Trond, som var det eneste på Afstjønna som pustet, foruten meg (og bikkja hans), i løpet av denne dagen...
Han kommer meg i møte borti gata med en øks i hånda, og jeg blir litt usikker på om han tror det er ”byfolk” som har trengt seg inn her oppe. Men han legger fort den ballen død, og forteller at Kristin har vært på tråden for å be om assistanse til ”gardsgutten”, som trenger vann.

Ved hjelp av Trond finner jeg ”kilden” og får fylt en 5-liter med en blanding av friskt kildevann og grønskebånnslim. For man kan vel trygt si at det mangler litt vedlikehold akkurat her. Men som den villmarkens sønn jeg hadde blitt etter 17 timer på fjellet, så jeg glatt forbi de grønne slintrene som fylte ”dunken” min.

Vel tilbake på hytta, var det bare smil og lutter glede å spore hos unge Martinsen, for nå kunne det kokkeleres til den store gullmedaljen.

Innkjøpene var gjort, men i min søken etter tilbehør fant jeg noen bokser med Tronhjem Sodd, som straks ble mer aktuelt enn å steke kjøttdeig. (det hadde selvfølgelig ingenting med at jeg hadde kjøpt Brelett og ikke Margarin å gjøre:-))



Måltidet ble selvfølgelig inntatt i solveggen. (her bør det etter min mening vurderes en markise som kan skjerme litt på solrike dager)
Så ble det noen timer til med skriving, før solcellepanelet tok kvelden og jeg måtte ty til lektyre som kunne gi føde til min kreative hjerne. Hva jeg snakker om? Donald Pocket selvfølgelig. Man kan vel si at det heller ikke satte noen demper på min glede over å være mol pine alene her oppe i PARADIS!



Det siste jeg gjorde denne kvelden var å forsikre meg om at solen også går ned på Afstjønna, selv om dette tar mye lengre tid her enn andre steder:-)



Sånn gikk dagene med sol, hygge, peiskos, lesing, avslapping osv… Høres sikkert ubehagelig ut men jeg kan berolige med at det gikk helt fint. Onsdag og torsdag gikk stort sett med til å sende bilder til Godseierinnen for å berolige med at hun slettes ikke gikk glipp av noe som helst, der hun satt foran sin PC, i regnvær på Hamar:-)



Fredag var eierne meldt på ”Gratishaugen” og ankom hytta sånn ca. kl. halv ni på kvelden. Da ble de møtt av en hytte som var oppvarmet litt over gjennomsnittet kan man vel si. Jeg hadde tatt min oppgave seriøst og det gikk nok med ett par tre favner (uten at jeg vet hvor mye en favn er).
Etter kort tid ble det disket opp med rakfisk og alt tilbehør som seg hør og bør når herskapet ankommer Kairo.



Lørdag snudde været ikke overraskende, men dette kan aldri sette en demper på et opphold på Afstjønna. Godseierinnen viste nå imidlertid en helt ukjent side av seg selv, og brukte det meste av dagen på å klage over at undertegnede laget for høye tårn på avtredet i skjulet. Dette følte jeg litt ubehagelig, siden jeg har en normal avgang av avfallstoffer ca. 7 ganger pr. dag.

Kai var imidlertid veldig påpasselig og fikk ordnet med plass slik at Godseierinnen også kunne bruke avtredet uten at det kilte alt for mye:-)

At det er faste plasser inne i hytta fikk jeg også smertelig erfare. For etter fem dager hvor jeg hadde kunnet bevege meg fritt. Var det nå plutselig sånn at jeg hele tiden måtte kaste ett blikk på Godseierinnen før jeg satte meg ned. Etter at hun hadde løpt som ”Rainman” frem og tilbake i en halv time, fordi jeg satt på ”hennes” plass ved peisen. Måtte hun også gi verbalt uttrykk for at hun ikke klarte mer – Du må passe deg, jeg klarer ikke å finne roen uten plassen min, sa Kristin.



Etter dette gikk alt mye lettere. For nå behøvde jeg bare å vente med å sette meg til hun hadde satt seg. For det skal ikke skyves under sofaen, at hun plutselig kunne finne på å innta andre plasser i hytta. Også disse er forbeholdt Godseierinnen. Hun er det vi i gamle dager kalte ”først i alt, og tar alt mitt eget”



Det var imidlertid noen unntak. Og det var når hun selv fant det for godt å innta horisontalen på sofaen. Da trodde jeg at kysten var klar, og at man kunne hvile stumpen på godstolen ved peisen. Men jeg hadde selvfølgelig glemt at arveprinsen, Endre, også var på hytta. Jeg har nå lært at han er nummer to i rekka på stolen ved peisen. Men som den joviale ”Drengen” jeg er, så lot jeg som om dette ikke affiserte meg. I mitt stille indre ga jeg han imidlertid ett navn og det ble ”Englegullbæsj”:-)

Vi hadde også gleden av å ha ”lokalt” besøk av Kristins slektinger, Ingrid og Kristin, som hadde med seg en Kinesisk spisshund og kaker av mange slag. (MEN IKKE VG!!!)
Det var imidlertid et veldig hyggelig besøk og vi snakket om løst og fast, mest løst mener jeg å huske. For de som har møtt ”fjellfolket” på Vinstra, vet jo at de har problemer med å holde fokus i særlig mer enn 30 sekunder på det samme samtaleemnet:-)

Lørdag kveld ble avsluttet med et tacomåltid som seg hør og bør på Afstjønna. (denne kvelden spiste også ”Englegullbæsj” samme mat som oss andre. (Fredag fikk han grøt selvfølgelig)

Så kom dagen, som måtte komme. Søndag, og avreise. I utgangspunktet var det planlagt tidlig takeoff. (fordi ”Englegullbæsj egentlig skulle hjem for å se Liverpool-Manchester United på TV. Han hadde nemlig veddet en sixpack med Julebrus på Liverpool)

Men som en gave fra himmelen, ringte Tor Arne, og sa at de hadde tenkt seg en tur opp for å se på fasilitetene og omkrinsen. Kona hadde nemlig bare hørt om Paradiset tidligere. Derfor fikk undertegnede nyte også denne 7. dagen på hytta til det fulle. Så en stor takk til Tor Arne og frue, og ædda bædda til ”Englegullbæsj”:-)



Men alt i alt, et fantastisk opphold som for alltid vil ligge som et godt minne på harddisken til unge Rablings. Håper at jeg også i fremtiden kan få komme tilbake til Afstjønna, og nyte fantastiske dager med eller uten herskapet! TUSEN TUSEN TAKK FOR TILLITTEN OG LÅNET AV PERLEN, KAIRO:-)

”Fjellfinn”