Englandsfarerne!

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!