Den gangen ei "pakke" var alt!

Selv for en ekte "julehater" som Rablings, så dukker det inne i mellom opp noen minner fra en svunnen tid. Ja, det er nesten utrolig at man klarer å huske så langt tilbake. Dette var nemlig på midten av 70-tallet, den gang Fleksnes var Kongen av humor i Norge. Han er vel i og for seg det fortsatt, men kun for oss som ble fotografert i jula, og bildet ble ferdig fremkalt i juni året etter. Man måtte jo ta ut hele filmen :-)

Men det er ikke verken Fleksnes eller fotografering dette lille innlegget skal handle om, neida, vi snakker om en julaften den gang ei pakke var alt.

Jula i Dr. Greves gt. 4, min barndoms hage forløp nesten identisk fra år til år. Når jeg sier jula, så begynte vel den sånn ca. ei uke før sjølveste julaften. Fra rundt midten av desember, stod imidlertid mutter`n på hodet fra mårran til kveld. Ikke bare var hun "prosjektleder" for julefeiringa, hun hadde også ansvaret for klargjøring, innkjøp, vask osv osv.

Den gangen la jeg ikke merke til det, og ofret det derfor heller ikke en tanke. Men en ting er sikkert, at jeg tror ikke mutter`n hadde mye "glede" av jula. Hun sørget imidlertid for at alle vi andre fikk en optimal jul, og det fikk vi, hvert år!

Som sagt, så var det ikke så store variasjoner i Greves gt. - verken når det gjaldt mat, kakeslag eller pynt. Jeg tror faktisk at den samme julestjerna som fatter`n brukte tre dager på å få hengt opp, var med hele oppveksten og vel så det. Det skulle ikke forundre meg om mutter`n fortsatt har den i en eske ett sted, hun er litt over middels føre var, siden hun har opplevd en krig som hun pleier å si.

Men nok om det. Julaften startet som vanlig med at mutter`n dytta oss to minste unga i bilen, og la ut på Tour de Grav. Hun la nemlig sin ære i å pynte gravene til både nære og ikke fult så nære slektninger som hadde blitt forfremmet til "hærligheten". Det jeg hatet med denne årlige og tradisjonsrike starten på julaften, var at de var mange, og at det var såkalt strekk i feltet. En lå på Tangen kirkegård, et par på Hamar, noen i Stange, Romedal osv. Det var med andre ord ikke snakk om å ligge på soffan i undikken å dytte mandariner i trynet, mens Donald rullet over skjermen.

Når endelig Tour de Grav var ferdig, var det å stresse hjem for å se om ribba var i rute, før mutter`n måtte starte på neste race, Tour de Henting. Det var nemlig noen som var fast inventar til julemiddagen, et par av dem var Anna og Leif fra Brenneriroa i Løten. Anna var tanta til mutter`n, en illsint nordlending med stivt kne, eller kanskje det var trebein. Vi unga var i hvert fall livredde for den svarthåra dama, med en stokk hun ikke nølte med å true med :-)

Leif derimot, han var av den særdeles lune sorten. I sin dress i vadmel fra før margarinen kom til landet som ble holdt oppe med kraftige bukseseler, og konstant piperøykende så river lukta fortsatt i nesa når jeg tenker på han. I tillegg så begynte han gjerne å fortelle en historie da de dro fra Løten, og så kom poenget til desserten. Som du skjønner det gikk ikke fort :-)

Sølvguttene var "alarmen" som ga signalet om at nå er det mat å få. Middagen kunne starte, og som vanlig kom fatter`n inn døra akkurat i det mutter`n hadde sagt værsågod. Like sikkert som at det var julaften, så kjørte han nemlig drosje. Jeg kan ikke huske en julaften som gutt, hvor ikke han satt i drosjeuniform til julemiddagen. Det var så vidt han rakk å få se vi unga åpnet "pakka", før det bar ut for å kuske drosje resten av julenatten...

Der kom også stikkordet, pakka! Jeg husker så ufattelig godt denne julaften, for det var ikke sånn på den tiden at man fikk alt man ønsket seg og mætt i attåt. Selvfølgelig fikk man mange pakker, men det gikk stort sett i marsipangriser, sokker, truser og kanskje en lekebil eller ei bok. Men den "store pakka", den kom fra mutter`n og fatter`n. Med litt over middels lav inntekt, så kan jeg nå i voksen alder se hvor mye de må ha forsaket for sin egen del, for å gi oss unga det vi trengte.

For "pakka" den gang, var noe vi trengte. Det var derfor en fordel å være realist i gaveønskene, men denne ene gangen så var jeg sikker på at jeg hadde bommet. Mitt eneste ønske var nemlig en hockeybag. Det hadde nemlig kommet en gul og svart bag i nylon, med Storhamarlogo på enden av baggen. Men den var dyr, og selv om jeg håpet så turte jeg ikke å tro.

Eldste mann i flokken fikk sitt ønske oppfylt, svarte miniski med stålkanter. Han var strålende fornøyd, og jeg tenkte i mitt lille barnesinn at det nok var Ronny sin tur i år. Så var turen kommet til nest eldste, Hans Ove. Nå forsvant nissen, i bestefar Ove sin skikkelse ut i garasjen for å hente pakka hans. Tidenes skivebom! Han fikk nemlig spark. Jeg husker det som det var i går, at han lurte på hva i "hælvete" han skulle med den digre sparken der, han kom til å se ut som en olding der han kom. Du kan trygt si jeg har glist mye av det bildet i årene som har gått.

Men som nevnt, det var en tanke bak det fra mutter`n og fatter`n. Hans Ove han hadde nemlig som hobby å "tjuvlåne" sparkene til oss minste. Det kunne i utgangspunktet vært uproblematisk, men utfordringen var at hvis ikke hodet hans hadde vært festet til kroppen så ville han lagt det igjen over alt :-) Så også skjedde med våre sparker.

Bedre ble det nok ikke for min kjære bror, da jeg fikk min pakke. Først en liten en, som inneholdt en marsipangris. Jaja, tenkte jeg og innså at jeg nok måtte vente på hockeybaggen. Men så går nissen ut på soverommet, og kommer tilbake med et stort flak av ei pakke. Jeg husker at hjertet mitt begynte å hamre, men at jeg fortsatt ikke turte å tru på at det kunne være hockeybaggen....

Papiret ble revet av på ca. 1,4 sekunder, og frem fra papiret dukker min drømmegave frem, den gule og svarte baggen. Jeg vet ikke om jeg begynte å grine, men med tanke på mine uregelmessige tårekanaler så tror jeg sannsynligheten er overhengende.

Jeg sovnet oppi hockeybaggen den natta, og trur jeg var verdens stolteste på første trening, endelig med lik bag som de andre. Det som er mest fantastisk, er at jeg kan tenke tilbake å huske denne julaften og kjenne gleden over en hockeybag og tiden da ei pakke var nok!