Skihoppet!

Du vil kanskje etter å ha lest dette endelig ha fått bekreftet at jeg aldri har vært helt pr. kasse. Eller sagt på en annen måte var den som stod først i køa når inteligensen ble utdelt. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde, men så slo døra utover...

Det å være beskjeden og stille har liksom aldri vært min greie, for med mitt hardpakkede ego som jeg har touchet innom i tidligere historier, så har jeg liksom alltid tatt munnen litt for full. Denne historien viser imidlertid at jeg uten å braute kan si at jeg lever etter ordtaket som sier "you play, you pay".


Vi snakker om tidlig nittitall, og min gode venn Clas Brede Bråthen er bosatt i Hamar-regionen. Først og fremst fordi han var på barnerov på Rena i helgene (er for øvrig gift med henne i dag, og har snart tre unger), men også for at han på denne tiden gjorde sine siste patetiske forsøk med planker på beina:-) (hoppski for den som måtte være i tvil)


Denne episoden, hvis det er riktig uttrykk, blir til under en "lun" aften. Bråthen og undertegnede inngår det vanvittig barnslige veddemålet, om at hvis jeg hopper på ski, så skal Clas Brede stå i mål på en hockeytrening med a-laget til Storhamar.


Hva slags veddemål er egentlig det? Her skal jeg satse liv og lemmer! Bråthen risikerer i værste fall å få et kutt og noen blåmerker.

Dette sier jeg fordi jeg har utelatt å nevne, at jeg aldri har hatt såkalte hoppski på bena tidligere. Min eneste nærkontakt med denne absurde idretten fra før var noen spede forsøk med langrennski på et tilnærmet flatt jorde ved Gubbestua som 6-åring.


Denne gangen var det derimot alvor. Bakken hvor det skulle skje tror jeg het Lønnbergbakken, og ligger på Raufoss. Men ikke nok med at bakken var en 60-metersbakke, men vi skulle gjennomføre "stuntet" i august, og da snakker vi selvfølgelig plastbakke...


Jeg våkner fortsatt drivende våt av svette, når jeg tenker på gjengen som satte kurs for Raufoss for å se meg gjennomføre ett kamikazestunt som savnet sidestykke. Når vi i tillegg kan nevne at de aller fleste, meg inkludert hadde hatt en såkalt "samling" kvelden før, så kan du i og for seg få lov til å lage dine egne bilder.

Du må ikke missforstå og tro at jeg fortsatt var påvirket på noen som helst måte. Da ville nemlig aldri Clas Brede latt meg sette utfor i en S-E-K-S-T-I-M-E-T-E-R-S bakke. Men uansett! Jeg var fast bestemt på å gjennomføre et hopp, for som sagt "you play, you pay". I tillegg skal det heller ikke gå rett forbi huset ditt, at jeg var lovet ei skikkelig gulrot hvis jeg turte å hoppe. Det var at jeg også skulle få beholde både hoppskiene, sko, dress, hjelmen og hoppskiene som Clas tok lagsølv med under VM i -89.


Vi kommer oss etter hvert til toppen i bakken. For de som aldri har vært på toppen av en hoppbakke, så kan jeg anbefale det på det sterkeste. I hvertfall blir du kurert mot lysten til å sette utfor, når du har kastet noen blikk nedover over- og unnarenn...

Men det går nå ikke værre enn at jeg får lirket meg på plass i hoppdressen, tvunget beina ned i skoa, og startet forberedelsene til "the big jump".

Jeg er nok et litt underlig skue der oppe på Raufoss, for det var nok ikke "hårdags" at en som skulle trene i bakken hadde med seg 10-15 halvfulle supportere.


Nå er skia på beina, og jeg må friste meg til å spørre Clas, om det spiller noen rolle hvilke ski som sitter på hvilket bein? - Neida, beroliger Clas, og sier at det går nok like rundt for meg. En litt eldre herremann som sitter klar på bommen sperrer opp øya, og spør med et aldri så lite snev av undring - Si mei, har du itt håfft før? Jeg svarer som sant er, at dette nok er min debut. - Da hadde je spent ta mei skia å gått nerat, fortsetter den drevne hoppern. (husker han hadde hoppet så mye at han var blitt skrukkete)

Hvis jeg skal være helt ærlig, så streifet nok denne tanken meg mer enn en gang, før det endelig er min tur til å bevege meg ut på bommen...

- Har du noen siste tips til meg, spør jeg min "mentor" på toppen, Clas Brede Bråthen. - Det eneste du skal tenke på Remo, er at du ikke under noen omstendighet må knekke i knæra. Bare reis deg når du kommer på hoppkanten, så går dette sikkert brillefint, sier han på en ikke spesielt overbevisende måte.

Så sitter jeg der da, med 40-50 meter med porselenspor i siktelinja. Under der ser jeg bare et lite glimt av den grønne plasten i unnarennet, og helt i bunnen en stor runding med sagflis. Som lengemåler har mine "venner" tatt plass. Jørgen Brandsnes, Kim Skogheim, Bjørn Rosenberg m/flere. De er ikke lengst ned i bakken, kan man vel trygt si...

Så tar jeg mot til meg og slipper meg utfor. En ubeskrivelig lyd av hardplast mot porselen skriker høyere og høyere i ørene mine. Uten helt å verken tenke eller føle, så beveger ræva mi seg nærmere og nærmere bakskia. Dette til tross for at det er bra stiving i hoppskoene "mine". Så kommer hoppkanten i ca. 80 kmt, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om, strekker beina rett ut.


Men kroppen er jo ikke helt med i forhold til knærne, så vi kan vel si at jeg på en måte så ut som om jeg var kastet ut fra hoppkanten. Takket være den høye farten kommer jeg meg på mirakuløst vis så vidt over "kulen", og kroppen kommer etter hvert også etter knærne, og jeg lander med baktuppene først i bakken (etter ca. 17,5 meter trur eg).

Jeg kaster kroppen fremover for å ikke måtte skli på røven ca 100 meter i fritt fall på ei plastikkmatte. Følelsen av å ha overlevd "stuntet" er ubeskrivelig der jeg står i en alt for stor fart med armene rett i været.

Da jeg kommer frem til sagflisen gjør jeg som jeg har fått beskjed om og lener meg lett bakover for å få stoppet ferden...

Hva gjør man så når man har gjennomført dette "karstykket"??

Går på toppen og hopper en gang til selvfølgelig!

Campingvogna!

Det er helt overveldende å se hvor mange som har så lite å gjøre, at de bruker opptil flere minutter på å lese historiene som smyger seg inn her på Smooth Operator.
Spesielt hyggelig var det at den også leses "utaskjærs" (dialekt for utlandet). Bekreftelsen på det fikk jeg i går, da Hamargutten Allan Aasterud fra sitt rede noen mil fra Gibraltar, tok kontakt via Fjesboka:-)

Så aller først vil jeg derfor i plenum takke for gode innspill fra Allan, både om hvordan jeg kan forbedre meg og om mulige tema.(selv om jeg ikke skjønner helt hvordan det skal være mulig. Jeg er jo en legende i eget hode, vel å merke:-). Videre lover jeg å spinne litt rundt de tipsene til "hockey-blogger" som Allan sendte til meg. Hvilke det var? Nå kan du lure nå...

Tilbake til nuet, eller rettere sagt til det jeg egentlig hadde tenkt til å gjøre, nemlig å gi dere en ny historie fra "virkeligheten".

Det er mange personer som jeg skylder mye, og da snakker jeg ikke om alle de jeg sikkert skylder penger:-) Nei! Men derimot de som har hatt troen på unge Martinsen. De som har stått last og brast ved hans side da livet har tatt vendinger i "hytten og pinen", som Ingrid Sveen ville ha sagt det. (kona til Jan Birger som er fra Frankrike:-)

En av disse er hovedperson i denne lille historien, og heter Kjell-Åge Jenssen. Han er en helt klart inne på min "Topp 10 liste" over personer som har litt av æren for at jeg går på beina gjennom undergangen på Sentralbanestasjonen i dag, og ikke sitter med en kopp fra 7 eleven mellom beina...

Uten å dvele for mye ved det, så kan jeg bare kort si at vi møttes første gang gjennom ishockey-miljøet (Kjell-Åge var oppmann for Storhamar i mange år). Deretter fikk jeg i tillegg gleden av å jobbe for unge Jenssen i Cubus. Man kan vel si at jeg fikk gå alle gradene fra ekstrahjelp i Østregt., til butikkleder ved Cubus CC`martn på Hamar.

Nevnte Jenssen er trønder, og som trøndere flest har han selvfølgelig alltid hatt interesser som er forholdsvis "trønderske". Det vil si svensktoppar, campingvogn osv. Det har imidlertid endret seg litt med årene, for nå er det i tillegg til vogn på fjellet, også blitt hus i syden.

Året er 1991, og det er like før Kjell-Åge skal feire stort 40-årslag i Ottestad. På denne tiden så jobber jeg for Video Øst, og har tilgang på teknisk ekspertise innen både foto og lyd. Siden denne muligheten ligger åpen, så bestemmer jeg meg for å prøve å "dra ut" Jenssen, som en slags gave fra meg kan du si:-)

Jeg innvolverer kona til Kjell-Åge, Bente, i spøken. Hun hjelper meg med alt jeg trenger av opplysninger når det gjelder campingvogna som de har stående på Skei Caravan. Nå vet jeg registreringsnummeret på vogna, hvilket merke både vifteovn og microbølgeovne er, fargen på forteltet osv...

Teknisk sjef på Video Øst, Kjetil Ålerud, kobler opp en telefon i teknikken og finner frem et kamera. Der sitter jeg da med headset, og slår nummeret hjem til fam. Jenssen i Ottestad. (dette er dagen før bursdagen)

- Jenssen værsågod, sier en ung stemme i andre enden (det er Tom Marius, sønnen i huset som tar telefonen)

- Ja, god dag du! Dæ æ lænnsmann i Gausdal som ringe. Ha du`n pappa hæme, spør jeg med en heller dårlig gudbrandsdølsdialekt.

- Pappa, Pappa! Det er lennsmann i Gausdal som ringer, roper Tom Marius til sin far.
Da hører jeg i bakgrunnen - Hælvet, da e de no me vogna, det er Kjell-Åge, som nå nok aner det værste.

- Jenssen ja, sier han med nesten andpusten stemme. For vogna er det kjæreste han har utenom kjæring og unger.

Så drar jeg skikkelig på - Ja, dæ æ som sagt lænnsmann i Gausdal som ringe, å je ha stære stygge nyhete ått dei. Du skjønne dæ, at det ha vore innbruddsraid oppå Carvanplassen i natt, og vogna di e ein ta dom som dom ha føre stygt åt med.
- Hælvet, hva er det som har skjedd, sier Jenssen.

- Jo, du skjønne dom har vore på ei skikkeleg runde, og mæst førr å øydleggo skun tru, fortsetter jeg.

Så forklarer jeg at de har skåret i stykker det rosa forteltet, revet døra av micron fra Electrolux, svidd hull i sofagruppa med Adax vifteovnen, og skjært hull på dekkene.

Jenssen har det vi kaller ett ikke lunt temperament, men holder seg uforskammet rolig. Men han stiller selvfølgelig en del spørsmål rundt hva som nå skjer videre.

Alt filmes, og taes opp på bånd som du sikkert har skjønt. Så jeg svarer at han ikke må foreta seg noen ting, for som "lænnsmann i Gausdal" sier - Ho Græte uppå caravanplassen skulle ta kontakt mæ førrsikringa, å så skulle ho ta kontakt med dykk åver hælja.

Vi avslutter, og jeg beklager det som har skjedd, og sier at vi har saken på toppen av prioriteringslista i vår etat i Gausdal. (det var jo egentlig ganske troverdig med tanke på at det er ca. 4 fastboende i hele bygda:-)

Lørdagen kommer og 40-årslaget er i gang. Dere kan jo selv tenke dere hva som var det store samtaleemnet blant gjestene? Ikke? Campingvogna, og tjupakket i Gausdal selvfølgelig.

Siden jeg i utgangspunktet ikke stod på gjestelista, så var avtalen med de få som var innlemmet i spøken, at jeg skulle dukke opp med "VHS`n" litt utpå kvelden. Derfor fikk jeg heller ikke gleden av å følge samtalen mellom Kjell-Åge og hans far, der de diskuterte seriøst å reise opp neste morgen for å prøve å få kjøpt vraket fra forsikringsselskapet...

Middagen er over, og unge Martinsen ringer på. Kjell-Åge syntes det var kjempemorsomt at jeg dukket opp, selv om dette egentlig var en "voksenbursdag". Han inviterte meg inn, helt intetandende om hva som nå skulle komme.

- Jeg har med en liten overraskelse til deg, sa jeg med min sedvanlige eplekjekke tone, før jeg smekket "VHS`n" i spillern, og trykket play...

Der dukker en pur-ung Remo Andrè opp i ruta med en skjeggvekst som katta kunne sleiket bort.
Når så "lænnsmann i Gausdal hadde presentert seg" DA LO FOLK DA!!

Tyster`n

Nå er jeg i ferd med å spole så langt tilbake at det snart må være slutt på båndet. For de trofaste leserne av Smooth Operator, blir det sikkert også kjedelig å lese om de evinnelige ”dragningene” som undertegnede brauter om seg med;-)

Men når det er sagt, så er det nå en gang slik at det er frivillig å lese, selv om jeg sikkert fyller Fjesboksiden din med egenreklame. Det kan sikkert virke som jeg er ekstremt selvsentrert, og det er helt riktig. Jeg har ett ego som nok er litt større enn de aller aller fleste, til forsvar for meg selv må jeg forte meg å skyte inn at det er på godt og vondt.

Helt merkelig hvordan det liksom sklir ut, når jeg endelig har fått spolet tilbake til det jeg egentlig ville fortelle, men det kommer, det kommer…

I de hine håne dager, eller hva det nå heter. Så var jeg og ”Frankieboy” (Frank Wahlberg) det nærmeste Hamar har vært ”Knoll og Tott”. Men jeg skal ikke dra så mye fra de verste historiene om Gutta Boys, for da kunne det blitt natta for noen og enhver. (tenker først og fremst på ungene og foreldrene våre:-)

Vi var flinke til å skaffe oss penger, Frankieboy og jeg, og de aller aller fleste ble skaffet fra ærlig arbeide gjennom potet- eller jordbærplukking. (det blir vel for dumt å ikke nevne at ett kronespill eller to nok ikke gikk overskudd hver uke, takket være ett par drittunger, ei krone med høl i, og fiskesene)

Men nok om det. Vi var også flinke til å bruke pengene vi skaffet oss, og ikke alltid gikk de vel til de mest fornuftige aktiviteter. Det jeg tenker mest på er det hinsides idiotiske vi ble ”lurt” til av mopedgutta på Hamar Vest. De som hadde blodtrimmede AZ`er og ER`er, som til tross for sine opprinnelige 50cc gjorde både 100 og 105 km, i hvert fall i litt helling:-)

Uten å overdrive så tror jeg at vi var hovedinntektskilden til disse gutta en periode. Vi ”leide” nemlig mopedene i 15-20 minutter for en 50-lapp, og nå snakker vi om årene rundt 1982-83. De visste hvor vi var, og kom selvfølgelig dit, slik at de kunne loppe oss for både 100 og 200 kroner i løpt av en snau time.

Nå hadde jeg ikke tenkt til å nevne navn, men jeg klarer ikke å dy meg. For denne spesielle episoden som gjorde meg til ”tyster”, startet med at Ole Hilding Larsen var på ”Norol” bensinstasjonen på Storhamar. Han hadde den verste AZ`n i hele distriktet, og den kunne gjøre 105 km glatt (med effektpotte vel å merke)

Så fristelsen ble for stor for Martinsen og Wahlberg, vi dro opp en hundrings og avtalte ”lån” i 45 minutter. Det var ikke noe å skli på når det gjaldt leietiden, for Hilding Larsen og gutta var i tillegg til 4 år eldre enn oss, også 40 kg tyngre:-)

Her var det ingen tid å miste, så for å komme oss kjappest mulig til ett sted hvor vi kunne ”flå”litt, så setter jeg meg bakpå med Frankieboy. Med en hujævla fart forlater vi Norol, og setter kursen ned mot Hamar Vest. Det var nemlig helt Oslo å kjøre fort bortover Furubergveien. Sjelden var det Politi, og lite unger vi kunne treffe under galmannsferden.

Men denne gangen går det galt. Da vi passerer Storhamar Ishall, hører vi sirener bak oss, og Frankieboy kan se blålysene i speilet på ”peden”. Men tror du han har planer om å stoppe? Nope!

Han gir bånn køl, og for de som kjenner han så vet de at da mener jeg bånn køl. Så vrenger han inn i Kr. Bakkensv. og gir det ”peden” tåler. Men nå er ”purken” rett bak oss, så Frankieboy svinger inn til siden, for tilsynelatende å gi opp.

Han stopper utenfor den nederste blokka på høyre side av Kr. Bakkensvei, vis a vis Roger Johansen, som for øvrig er omtalt i tidligere blogger. Politiet stopper rett bak oss, og de sitter ett par tre sekunder, før de åpner døra…

Da kommer ordren fra Frankieboy – Hopp av! Hopp av! roper den lille ”bøtteknotten” (det var det min far kalte Frank fordi han var så liten) til meg. Jeg gjør som han sier og hopper av. Wahlberg har nemlig ingen planer om å overgi seg uten kamp. Han gir gass og setter i vei, rett opp den bratte skråningen som lå der før. Og blir borte i løpet av to sekunder…

Der står jeg da igjen, med to velvoksne politikonstabler, som nok nå har tenkt å sette en støkk i unge Martinsen. For med en usedvanlig brysk tone spør han – Hvem var han som stakk av? Jeg er da ingen tyster, så jeg prøver meg med at det aner jeg ikke…

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at nevnte Roger Johansen tilfeldigvis hadde gjester. De satt i hagen og bivånet ”actionopptrinnet” fra orkesterplass. (Roger er jo det vi kaller for NP, eller nesten politi om du vil, men siden han ikke kom inn på Politiskolen, så ble han i stedet fengselsbetjent:-)

Når politimannen spør for andre gang, og jeg igjen nekter, så hører jeg det brumler fra hagen til Johansen – Joa! det vet du!! Nå skjønner jeg at gode råd er dyre, så jeg prøver meg med at jeg vet at han heter Frank, men ikke mer…

Da brummer det igjen fra hagen – Joa! Det vet du!

Hva faen gjør jeg nå? Står her å tyster så det renner av meg (når sant skal sies så er det nesten bokstavelig, for det var nok en teskje med bløtt i benklærne på dette stadiet)

-Hvor bor han da, ryter politimannen til meg. Det vet jeg i hvert fall ikke, er mitt svar.

Man behøver jo ikke være rakettforsker for å vite hva som skjer… Vet du ikke??

-Joa! Det vet du!

Men det kom jo både noe bra og dårlig ut av denne saken. Det gode var at Roger Johansen fikk prøvd seg både som sufflør og politi på en gang. Det som ikke var fullt så bra, var at vi fikk smikk på lanken av onkel politi, mens Ole Hilding Larsen og resten av mopedgjengen mistet sin hovedinntektskilde…

Ambassadøren!

Egentlig skulle man vel brukt denne dagen til noe helt annet enn å skrive et nytt innlegg på bloggen. Men når man har en halvtime eller to å fylle, så kan man like godt ta et lite dykk i arkivet.

Kong Hattemaker var et eksempel på at ting ikke alltid er som man tror, og denne lille historien skal også handle om nettopp det. Det er helt "tilfeldig" at Roger Johansen er hovedrolleinnehaver her også, jeg lover:-)

Jeg har tidligere innrømmet at jeg nok har dratt en del "gags" litt for langt. Dette har selvfølgelig ført til en del skepsis blant både folk og fe...
For de som ikke kjenner nevnte Roger Johansen kan jeg nevne at han har vært en krumptapp i hockeymiljøet på Storhamar i mange mange år.

De rollene han ikke har innehatt finnes ikke. For uten meg selv så er Roger Johansen viden kjent som en av de mest slagferdige personene som finnes, og er vanskeligere å målbinde enn den kjente prinsessen fra eventyret.

Roger er også den som har vært generelt mest skeptisk til undertegnede, og har nok i de siste 30 årene levd i en stadig frykt for å bli en i haugen av de som på en eller måte har blitt lurt av en Remo dragning:-)

Ikke sjelden var han frempå for å understreke at jeg aldri, og han la trykk på aldri, kommer du til å klare å lure meg. Det kan jeg garantere!
I utgangspunktet så burde jo dette være en spire til å gjøre nettopp det, men av en eller annen grunn så lot jeg det være. (i hvertfall en stund)

Men det var til slutt Roger som fikk meg til å forstå hvor på tærne alle i min nærhet var for å unngå en "langnese" (slang for å bli lurt på hockeyspråket).

Kona til Roger, Kristin, hun var i mange år driver av Iskroa kafe i hallen. Og der var også Roger å finne veldig ofte, siden han er ansatt som fengselsvokter og turnusen der er vel en dag på og tre uker av. I hvertfall kunne det virke sånn:-)

Så er det like før det skal arrangeres noe som kaltes for Piruetten i Hamar OL-amfi. Dette var en internasjonal kunstløpskonkurranse som var en slags etterlevning etter OL `94.

Det er onsdag og telefonen ringer på Iskroa. Kristin står over grytene så Roger trår til som telefonvakt.
- God dag, det er Ralf Gustavssson som ringer. Jag er den svenske ambassadøren i London. Jag har ett ønske om å få kjøpt noen billetter til Piruetten førstkommande helg.

Roger setter ute "dragningsradaren" og er helt sikker på at dette er unge Martinsen som prøver seg på en liten variant...
Derfor er han også uvanlig eplekjekk i sine svar til den nevnte ambassadøren - Selvfølgelig skal vi ordne billetter til sjølveste ambassadøren.
- Her skal vi legge ut rød løper, så vær hjertelig velkommen, og ta gjerne med deg slekta helt ned til grisen, sier Roger Johansen med litt hovmod i stemmen...

At ambassadøren blir paff er vel ikke å dra det for langt, men av høflighet så takker han for tilbudet, men sier at det ikke er nødvendig med noen rød løper. Han kommer nemlig som privatperson.
Men Roger kjører på og som nevnt så har han et repertoar når det gjelder kjappe replikker som er helt på høyde med det beste i utlandet...

Etter fem minutter er samtalen over, og mitt tips er at det sitter en lettere sjokkert ambassadør i London. Han lurer nok ikke på hvem han hadde snakket med, men hva!

Så kommer en litt uggen følelse krypende inn i den godt voksne magen til nevnte Johansen. Han tenker at dette hørtes jo slettes ikke ut som Remo, men det måtte jo være han, eller var det ikke?

Kort tid etter telefonsamtalen kommer jeg spankulerende inn på Iskroa, og Roger prøver seg med en forsiktig latter, og sier at denne gikk han ikke på.
Naturlig nok blir jeg stående som ett spørsmålstegn, og dette gjør at følelsen han har i magen ikke blir noe bedre:-)

Så etter litt tar han mot til seg og går tilbake til telefonen. Roger har nemlig av gammel vane rablet ned litt av det ambassadøren har sagt. Blant annet har han fått med seg litt av adressen som er Kenstington street, ett eller annet. Johansen tar nå en telefon til utenlandsopplysningen, og får nummeret til ambassaden.

En hyggelig damestemme svarer i andre enden, og Johansen er kommet til sannhetens øyeblikk. Han presenterer seg og spør så - Unnskyld meg, men hva heter ambassadøren?

- Han heter Ralf Gustavsson, er svaret Roger nok skulle gitt høyrearmen for å slippe og høre…

- Da må jeg nok få snakke litt med ambassadøren, sier Roger på en så ydmyk måte som en fengselsbetjent nok aldri har gjort verken før eller siden...

Nei til mannlige fødsler!

illustrasjonsfoto: stjålet fra en eller annen på internettet!

En skrivesperre sitter tydeligvis ikke i så lenge, og for at alle skal skjønne min noget komplekse hjerne så kommer det nå et langt sprang når det gjelder emne. For de som ikke har hatt gleden av å bli forelder ennå, må jeg advare mot sterke utsagn i denne teksten:-)

Det er en ting som jeg har gått og lurt på lenge, og det er hvem faen var det som kom på den geniale ideen om at også far skulle være med å føde?

En ting kan jeg si, at hadde jeg fått tak i vedkommende så skulle han fått høre denne historien i uredigert versjon.

La meg aller først gjøre det helt klart at det største som har hendt meg i livet er mine to nydelige døtre, bare så vi legger den ballen død. Det jeg er opptatt av er som nevnt hvorfor i svarte hete hælvete, måtte jeg sitte på orkesterplass å bivåne "ankomsten" deres?

Året er 1991, og jeg er en lykkelig innehaver av en Virago 970cc. Noe som for øvrig egentlig ikke har noe med historien å gjøre, bortsett fra at det var den som ble brukt til apoteket for å kjøpe "Blue-stick", eller hva det nå heter. Graviditetstest da, for faen!

Jeg har blitt litt flinkere til å "kill my darlings", som vil si å ikke bruke mer ord enn det som er nødvendig. Da blir kortversjonen: Urin, rosa, gravid, ni måneder og dagen er her...

Det er lørdag den 8. februar, og året er 1992. Jeg spør den snart sprekkferdige og vordende mor, om det er greit at jeg tar en tur ut med gutta? - Jada, det går jo helt brillefint det er jo ca. 14 dager til termin. Ha!

Som sagt så gjort og etter et litt roligere forspiel enn vanlig, havner vi på diskoteket "Second Floor" (tror det het det fordi det lå i annen etasje)

Jeg svinger meg bort i baren for å bestille et par øl, og formen er i det hele tatt i ferd med å bli lun og fin.

Men min "halvsamiske" intuisjon, som jeg forøvrig har nedarvet fra min mor, ga meg en litt uggen følelse om at noe var på gang.
Min antagelse ble raskt bekreftet. I blindsonen min så jeg at Guri Anne, som i tillegg til å være bartender på diskoteket, også var sjefen til Monika i Hamar Barnehagen, slengte på telefonen og grep etter jakka si...

Hun fikk raskt rekognosert seg frem til meg i lokalet, og jeg måtte om noe motvillig kvitte meg med to øl. Nå var nemlig fødselen etter sigende i gang.

Når jeg sitter her med fasiten i hånd, så kan jeg vel si at det ikke er 100 % sikkert at jeg hadde agert like raskt og på samme måte i dag. For nå fulgte 24 timer, som Jack Bauer hadde fått skikkelig trøbbel med å gjennomføre.

Etter en kjapp tur på sjukehuset, ble jeg permittert fordi det i følge jordmor ikke var noe særlig til åpning.
Dermed gikk turen ned i Kornsilovegen, der en vordende mormor og Kai traktet kaffe til den store gullmedaljen. Det var nok ikke det at jeg var så beruset. Saken var nok mer den, at det hadde begynt å sige inn at jeg snart skulle få mitt eget private lille barn, som Bergersen ville ha uttrykt det...

Så følger timer med uttallige falske uttrykninger og tur, tur-retur Hamar sjukehus i ett rivende renn. Natt blir til morgen, morgen blir til dag, og dag blir til kveld.
Det er nå snart ett døgn siden den "falske" alarmen gikk som kostet meg to halvlitere:-)


Nå hadde jeg god trening på å "døgne", men dette var noe helt annet. Nå var det adrenalinet som holdt "bakrusen" i sjakk. Om noe heter å gå på autopilot, så var det nok det jeg gjorde denne kvelden, som var blitt til den 9. februar.

Så begynner de lengste og mest traumatiske timene i mitt liv, og selv om resultatet ble fantasisk skulle jeg gjerne vært timene fra 21.00 til 00.01, for uten...

Her vimser en livredd 21-åring rundt som en "speedfrik", og ser på at kjæresten har smerter som nok hadde sendt han i koma.

Det er smertehyl, som kun avbrytes av korte pauser med tung pusting. Minuttene snirkler seg av gårde, og selvfølgelig har de satt inn en klokke med forsterket tikking for hvert sekund, på det rommet man ligger og venter...

Med ujevne mellomrom kommer jordmoren inn på rommet, for å kjenne om hvordan utviklingen går i forhold til "åpning". Med den største selvfølgelighet kjører hun de skrukne nevene sine under dyna, og jeg husker min assosiasjon til serien Dyrlegen som gikk på NRK i gamle dager.

Jeg måtte faktisk prøve å se det humoristiske i situasjonen, for sannheten er den at større pyse enn undertegnede har nok ikke vært innenfor veggene på Hamar Sjukehus, ever!

Av en eller annen grunn har jeg nemlig ikke noe særlig til overs for blod. For å trekke det litt lenger og være helt ærlig, så besvimer jeg både ved synet av eget og andres blod... Så det å ta en blodprøve har nesten vært for innleggelse å regne for meg.

Klokka blir 22.00, og det hyles og skrikes fra nesten alle rom som finnes på fødeavdelingen. Jeg tror det eneste rommet som ikke var i bruk til fødsler denne kvelden var TV-stua. Der tok jeg meg noen fem minutter, og prøvde å være eplekjekk som vanlig. Så når det kommer ei dame lett vraltende med en kul på magen, sier jeg kjekt - Dette går fint, du får nok i kveld du også.

- Neppe, jeg fikk klokka ni i dag tidlig, var svaret. Nå var heller ikke TV-stua noe godt sted å være lenger:-)

En halv time og 25 røde prince-sigaretter senere, er turen kommet til oss. Vi blir geleidet inn på ei "ordentlig" fødestue, siden vi er så unge og uerfarne. Nå er panikken i ferd med å innhente meg, og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Men tar tak i meg selv og sier klart i fra til både jordmødre, hjelpepleiere og alle andre som vimser inn og ut av rommet, at jeg kommer til å besvime, mye!

De prøver å berolige meg med trøstende ord, som dette går fint, vi skal hjelpe deg osv... Jeg tror mor kan underskrive på at jeg fikk mer omsorg enn henne i timene som følger.

Jeg hyperventilerer, og må sitte i en brun stressless i hodeenden av senga. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og hjelpesløs enn akkurat da. Tre sykepleiere er til en hver tid rundt meg med kalde kluter på panna og trøstende ord. Det kan virke som de har glemt mor, som nå er i det som kalles en "Parterre" eller noe slikt i bryteterminologien. (hun står på alle fire i senga og hvisker ikke for å si det sånn)

Så plutselig er rommet helt tomt for folk igjen. Det er bare Monika, meg og en den forbanna klokka med sekundviseren som sier TIKK, TIKK, TIKK og TIKK med en styrke på ca. 85 db. (det er ikke helt riktig at vi er alene, for i døra har de plassert den største og tjukkeste hjelpepleieren på huset. Hun har en jobb, og det er å sørge for at far ikke forlater fødestuen mens hovedlaget er ute og tar seg en kaffe)

Nå er dyre råd gode, og jeg må jo prøve å bidra her. At beina bærer meg har også noe med min halvblodsavstamming fra Nord å gjøre. Den hvite reinen og den hvite ørnen er nok med og løfter meg over gulvet.

Hva faen gjør jeg nå mon tro, for å lette smerten for hun som står på alle fire med ett utrykk i ansiktet som minnet om Rocky i den første filmen, der han roper på "ADRIAN".

Men hvordan gjør jeg det, jeg som bare er vant til å klovne?

Jo, når mor står på alle fire og griper etter lystgassmaska som henger bare cm. foran henne, rykker jeg den elegant unna som man gjør med katten og en tråd med et garnnøste i enden...

Er det ett smil jeg kan skimte dypt der inne i smertehælvete? Tvilsomt! (jeg må sikker høres ut som reinkarnasjonen av Lucifer, men jeg sverger på at det var sjokket over å være på helt feil sted til feil tid som styrte mine handlinger)

Etter dette noe halvhjertede forsøket på å bidra, finner jeg tilbake til min plass i skammekroken og den brune stresslessen og endelig er de hvite englene tilbake i rommet. Nå starter siste etappe, som uten tvil er den som gjør at jeg mener at mange menn ikke har noe i dette rom å gjøre...

Det pustes, peses, hyles (og tikkes). Da skjønner jeg også hva som menes med ut av kroppen-opplevelser. Det er akkurat som jeg sitter oppe i hjørnet og følger med på det som skjer i rommet, men kroppen min er ikke lenger en del av meg. Noe så grusomt, å ikke kunne bidra med så mye som ett trøstende ord, eller en kald klut på panna... (den var det jeg som fikk av de tre sykepleierne) Og jeg forstår aggresjonen fra den fødende, som i ren frustrasjon skrek ut - Er det han eller jeg som føder for faen!)

Nå skjønte de nok at det var på tide å skifte fokus over til mor, for der var det ikke mye progresjon i forhold til det som skulle skje. Det kunne virke som at det var en alt for liten åpning. (dette til tross for at alt egentlig burde ligge til rette for at dette skulle være plankekjøring:-)

Etter to timer er jordmor i ferd med å gi opp, for å gå over til glidelås. Mor er i ferd med å bli helt utkjørt, og co-piloten har heller ikke særlig mye å bidra med. Når mor begynner å bruke ord som ikke finnes i noen ordbok, og som jeg faktisk ikke trodde hun kunne, så må noe gjøres, og det fort!

-Vi prøver krakk, sier en fokusert og bestemt jordmor. Krakk? Hva i hælvete er en krakk? Jo det skal jeg fortelle dere. Det er en krakk uten sete, formet som en omvendt halv dassring... De løfter så den fødende ut av senga, og vi kan vel alle levende forestille oss hvordan det kjennes, når 3,6 kilo får hjelp av tyngdekraften ut av "sprotta"...

Men fortsatt er det ikke nok plass til at den lille kan få se dagens lys. De hvitkledde begynner også å bli slitne, av at den fødende nå har delvis hengt i armene deres i en drøy halvtime. - Far! -Du er nødt til å hjelpe til, roper jordmor, som nå ikke lenger er riktig så søt og hyggelig. Hæ? Jeg? Nå?

OK! Jeg biter tennene sammen, får igjen hjelp av mutterens usynlige venner, og kommer meg bort til krakken.
Jeg tar plass på høyre side, jordmor holder stand på venstre... - Hun sier med mild stemme at mor nå skal gjøre det samme som når hun har avføring...
Jeg har full forståelse for at dette var noe tåkete for mor. - Hun roper til meg, hva faen er det hun mener? - Drit på deg! Drit på deg, svarte undertegnede med fast stemme...

Sekunder senere spretter det et nurk ut og ned i det litt unormalt store bekkenet som står under krakken...

Smertene har nå sluppet taket hos mor, og hun spør meg med silkemyk stemme - Hva ble det?
Det var ikke så lett for meg å svare, for blikket var festet på den lille kroppen som fortsatt spant rundt i bekkenet under. - Gutt, jente, gutt, jente svarte jeg annenhver gang, etter som navlestrengen passerte i synsvinkelen. - Det ble ei jente, kunne jordmor sufflere, og vi fikk så mor tilbake opp i senga.

Det blir en litt merkelig stillhet i rommet. Kun snufsing og latter om hverandre fra en sjokkskadd 21-åring, er det som bryter stillheten. Mor har sovnet, og jeg smyger meg mot døra, og prøver å ikke legge merke til for mange detaljer i rommet. Det være seg fra A-Å...

Etter et par, tre eller fire sigaretter våger jeg meg tilbake til åstedet. Det er delvis ryddet, eller rettere sagt det meste er flyttet fra gulv til ei tralle.
Ansiktsfargen min har normalisert seg, og jeg er imponert over meg selv, og at jeg ikke har besvimt så mye og lenge under denne traumatiske kvelden.

Men så trer den tidligere nevnte "dørvakta" ut i lyset, og på vei ut med tralla stopper hun meg, og henleder oppmerksomheten min til det som ligger der - Se her er morkaka, er den ikke fin?, sier hun med stolthet i stemmen...
Da kommer de hvite prikkene fort, og jeg tar en dånings med hel skru... Hun gjorde det sikkert i beste mening. Men hvorfor? Hva i hælvete er fint med ei morkake? På ultralyd i svart/hvitt, ja! Men live i farger, NOT!

Nå er jeg helt utkjørt, etter å ha gjennopplevd denne traumatiske kvelden. Og selv om resultatet ble fantastisk, så kunne jeg lett ha kommet inn og tatt sjarmøretappen med å plassere flagget på bordet ved mor, og sagt vel blåst!
Men nei, jeg ble tvunget til å delta i alle akter på dette absurde "teater". Jeg hadde ingen rolle, men var heller en belasting i forhold til den stramme bemanningen i det norske helsevesen.

Men det driter jo den i som innførte denne "loven" , om at alle menn skal være med på fødsler... Jeg mener at det faktisk er blitt viktigere at man deltar på selve nedkomsten, enn at man faktisk er far til barnet.-)

Sykkeltyven!

De som kjenner meg og har fått sett og opplevd noen av mine små krumspring opp igjennom årene, er sikkert enige med meg i at Anny Alvilde og Jan Kåre (mutter og fattern) skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Men når det er sagt så er det fra sine egne man skal ha det...

Som liten hadde jeg litt trøbbel med å se forskjell på mitt og ditt. Dette førte selvfølgelig til at det oppstod noen pussige situasjoner i blant. Alt fra å møte muttern på vei ut fra butikken, med ei pakke Petterøes 3 mer enn godt i synlig shortsen, til litt større ting som en moped og kanskje en sykkel eller to.

Når det gjaldt tobakken så ble ikke straffen så "streng". Men ille nok å bli dratt etter ørene inn i butikken, for så i full offentlighet måtte legge tobakken på disken foran butikksjefen, og med noget spak røst si at denne har jeg stjålet her.

Den episoden som kanskje sitter best fast i minnet er fra tidlig 80-tall. Etter en tur i Ankerskogen svømmehall, syntes jeg at veien ble noko lang helt tilbake til Hamar Vest. Så når en "dustemikkel" har satt fra seg en ulåst combisykkel midt i glåminga mi, så ble fristelsen for stor.

Det jeg burde ha tenkt på var de store panoramavinduene på Kafeen i Ankern. Rett på innsiden satt nemlig eieren og bivånet at en liten guttevalp kastet seg på hans combi, og skled rolig avgårde.
Som vanlig så var det H-Kjøp som ble stedet man dumpet tjuvgodset. En liten strek i regninga var det imidlertid at han som eide sykkelen hadde tatt opp jakten, og var uten at jeg merket det bare noen hundre meter bak meg.

Jeg slenger eplekjekt fra meg baggen med badetøy, og rekker så vidt å sette tennene i kveldsmaten da det ringer det på døren.
Det er for en gangs skyld fattern som spretter opp av godstolen og går for å åpne. Sikkert noen som selger lodd tenkte jeg, så feil kan man altså ta. For etter noen sekunder hører jeg stemmen til fattern som buldrer gjennom huset. - Remo! dra deg hit! Han visket ikke akkurat...

Jeg får en litt uggen følelse magen, for når jeg kommer ut i gangen ser jeg fire av de værste værstingene fra Ridabu når det gjelder lankekasting (slag mot ansiket). Det vil være en overdrivelse å si at 11 år gamle Remo Andre akkurat kastet store skygger på den tiden, i motsetning til nå...

- Remo, hæn sier du har stjøli sykkern hass er det sant, spør fattern med sin sedvanlige avhørsstemme. Når han brukte den så var det liten vits i å prøve seg på en finte eller to. Så jeg fikk stotret frem et ja, som nesten ikke kunne høres.
Men dette går jo bra tenkte jeg, for fattern er jo her. Men hva skjer? Jo, Jan Kåre tar meg i nakkekragen, og dytter meg ut på trappa til fire mer enn middels store 15-16-åringer.
- Dekk får bære svolk opp`n, sier fattern uten det spor av medfølelse, og lukker døra bak meg...

De fire store ble nok like overrasket som meg over det som skjedde, så jeg slapp unna med en lovnad om skikkelig juling neste gang de så meg.
I tillegg fikk jeg selvfølelig de vanlige 14 dagene med husarrest av fattern, og en helt grei beskjed, om at neste gang jeg ikke holdt klemptomanpølsene mine unna andres eiendeler så skulle han selv ta seg av den fysiske avstraffelsen. Og han gjorde det helt klart at dette ikke var en trussel, men ett løfte.

Det gikk ei stund før unge Martinsen igjen var på "tjuvern" kan man trygt si...