Sykkeltyven!

De som kjenner meg og har fått sett og opplevd noen av mine små krumspring opp igjennom årene, er sikkert enige med meg i at Anny Alvilde og Jan Kåre (mutter og fattern) skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Men når det er sagt så er det fra sine egne man skal ha det...

Som liten hadde jeg litt trøbbel med å se forskjell på mitt og ditt. Dette førte selvfølgelig til at det oppstod noen pussige situasjoner i blant. Alt fra å møte muttern på vei ut fra butikken, med ei pakke Petterøes 3 mer enn godt i synlig shortsen, til litt større ting som en moped og kanskje en sykkel eller to.

Når det gjaldt tobakken så ble ikke straffen så "streng". Men ille nok å bli dratt etter ørene inn i butikken, for så i full offentlighet måtte legge tobakken på disken foran butikksjefen, og med noget spak røst si at denne har jeg stjålet her.

Den episoden som kanskje sitter best fast i minnet er fra tidlig 80-tall. Etter en tur i Ankerskogen svømmehall, syntes jeg at veien ble noko lang helt tilbake til Hamar Vest. Så når en "dustemikkel" har satt fra seg en ulåst combisykkel midt i glåminga mi, så ble fristelsen for stor.

Det jeg burde ha tenkt på var de store panoramavinduene på Kafeen i Ankern. Rett på innsiden satt nemlig eieren og bivånet at en liten guttevalp kastet seg på hans combi, og skled rolig avgårde.
Som vanlig så var det H-Kjøp som ble stedet man dumpet tjuvgodset. En liten strek i regninga var det imidlertid at han som eide sykkelen hadde tatt opp jakten, og var uten at jeg merket det bare noen hundre meter bak meg.

Jeg slenger eplekjekt fra meg baggen med badetøy, og rekker så vidt å sette tennene i kveldsmaten da det ringer det på døren.
Det er for en gangs skyld fattern som spretter opp av godstolen og går for å åpne. Sikkert noen som selger lodd tenkte jeg, så feil kan man altså ta. For etter noen sekunder hører jeg stemmen til fattern som buldrer gjennom huset. - Remo! dra deg hit! Han visket ikke akkurat...

Jeg får en litt uggen følelse magen, for når jeg kommer ut i gangen ser jeg fire av de værste værstingene fra Ridabu når det gjelder lankekasting (slag mot ansiket). Det vil være en overdrivelse å si at 11 år gamle Remo Andre akkurat kastet store skygger på den tiden, i motsetning til nå...

- Remo, hæn sier du har stjøli sykkern hass er det sant, spør fattern med sin sedvanlige avhørsstemme. Når han brukte den så var det liten vits i å prøve seg på en finte eller to. Så jeg fikk stotret frem et ja, som nesten ikke kunne høres.
Men dette går jo bra tenkte jeg, for fattern er jo her. Men hva skjer? Jo, Jan Kåre tar meg i nakkekragen, og dytter meg ut på trappa til fire mer enn middels store 15-16-åringer.
- Dekk får bære svolk opp`n, sier fattern uten det spor av medfølelse, og lukker døra bak meg...

De fire store ble nok like overrasket som meg over det som skjedde, så jeg slapp unna med en lovnad om skikkelig juling neste gang de så meg.
I tillegg fikk jeg selvfølelig de vanlige 14 dagene med husarrest av fattern, og en helt grei beskjed, om at neste gang jeg ikke holdt klemptomanpølsene mine unna andres eiendeler så skulle han selv ta seg av den fysiske avstraffelsen. Og han gjorde det helt klart at dette ikke var en trussel, men ett løfte.

Det gikk ei stund før unge Martinsen igjen var på "tjuvern" kan man trygt si...