Ambassadøren!

Egentlig skulle man vel brukt denne dagen til noe helt annet enn å skrive et nytt innlegg på bloggen. Men når man har en halvtime eller to å fylle, så kan man like godt ta et lite dykk i arkivet.

Kong Hattemaker var et eksempel på at ting ikke alltid er som man tror, og denne lille historien skal også handle om nettopp det. Det er helt "tilfeldig" at Roger Johansen er hovedrolleinnehaver her også, jeg lover:-)

Jeg har tidligere innrømmet at jeg nok har dratt en del "gags" litt for langt. Dette har selvfølgelig ført til en del skepsis blant både folk og fe...
For de som ikke kjenner nevnte Roger Johansen kan jeg nevne at han har vært en krumptapp i hockeymiljøet på Storhamar i mange mange år.

De rollene han ikke har innehatt finnes ikke. For uten meg selv så er Roger Johansen viden kjent som en av de mest slagferdige personene som finnes, og er vanskeligere å målbinde enn den kjente prinsessen fra eventyret.

Roger er også den som har vært generelt mest skeptisk til undertegnede, og har nok i de siste 30 årene levd i en stadig frykt for å bli en i haugen av de som på en eller måte har blitt lurt av en Remo dragning:-)

Ikke sjelden var han frempå for å understreke at jeg aldri, og han la trykk på aldri, kommer du til å klare å lure meg. Det kan jeg garantere!
I utgangspunktet så burde jo dette være en spire til å gjøre nettopp det, men av en eller annen grunn så lot jeg det være. (i hvertfall en stund)

Men det var til slutt Roger som fikk meg til å forstå hvor på tærne alle i min nærhet var for å unngå en "langnese" (slang for å bli lurt på hockeyspråket).

Kona til Roger, Kristin, hun var i mange år driver av Iskroa kafe i hallen. Og der var også Roger å finne veldig ofte, siden han er ansatt som fengselsvokter og turnusen der er vel en dag på og tre uker av. I hvertfall kunne det virke sånn:-)

Så er det like før det skal arrangeres noe som kaltes for Piruetten i Hamar OL-amfi. Dette var en internasjonal kunstløpskonkurranse som var en slags etterlevning etter OL `94.

Det er onsdag og telefonen ringer på Iskroa. Kristin står over grytene så Roger trår til som telefonvakt.
- God dag, det er Ralf Gustavssson som ringer. Jag er den svenske ambassadøren i London. Jag har ett ønske om å få kjøpt noen billetter til Piruetten førstkommande helg.

Roger setter ute "dragningsradaren" og er helt sikker på at dette er unge Martinsen som prøver seg på en liten variant...
Derfor er han også uvanlig eplekjekk i sine svar til den nevnte ambassadøren - Selvfølgelig skal vi ordne billetter til sjølveste ambassadøren.
- Her skal vi legge ut rød løper, så vær hjertelig velkommen, og ta gjerne med deg slekta helt ned til grisen, sier Roger Johansen med litt hovmod i stemmen...

At ambassadøren blir paff er vel ikke å dra det for langt, men av høflighet så takker han for tilbudet, men sier at det ikke er nødvendig med noen rød løper. Han kommer nemlig som privatperson.
Men Roger kjører på og som nevnt så har han et repertoar når det gjelder kjappe replikker som er helt på høyde med det beste i utlandet...

Etter fem minutter er samtalen over, og mitt tips er at det sitter en lettere sjokkert ambassadør i London. Han lurer nok ikke på hvem han hadde snakket med, men hva!

Så kommer en litt uggen følelse krypende inn i den godt voksne magen til nevnte Johansen. Han tenker at dette hørtes jo slettes ikke ut som Remo, men det måtte jo være han, eller var det ikke?

Kort tid etter telefonsamtalen kommer jeg spankulerende inn på Iskroa, og Roger prøver seg med en forsiktig latter, og sier at denne gikk han ikke på.
Naturlig nok blir jeg stående som ett spørsmålstegn, og dette gjør at følelsen han har i magen ikke blir noe bedre:-)

Så etter litt tar han mot til seg og går tilbake til telefonen. Roger har nemlig av gammel vane rablet ned litt av det ambassadøren har sagt. Blant annet har han fått med seg litt av adressen som er Kenstington street, ett eller annet. Johansen tar nå en telefon til utenlandsopplysningen, og får nummeret til ambassaden.

En hyggelig damestemme svarer i andre enden, og Johansen er kommet til sannhetens øyeblikk. Han presenterer seg og spør så - Unnskyld meg, men hva heter ambassadøren?

- Han heter Ralf Gustavsson, er svaret Roger nok skulle gitt høyrearmen for å slippe og høre…

- Da må jeg nok få snakke litt med ambassadøren, sier Roger på en så ydmyk måte som en fengselsbetjent nok aldri har gjort verken før eller siden...