Englandsfarerne!

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!

Tjuvpermen

Hei igjen kjære leser, og beklager at det har skjedd lite nytt på bloggen i en snau uke. Jeg kunne nå selvfølgelig dratt en skikkelig sjørøverhistorie, men fordi jeg er så ærlig at jeg nesten lider av det, så kan jeg kort oppsummere at det har vært noen holmer, skjær og litt olje på hjemmefronten i det siste. Men floka ser ut til å kunne løse seg, igjen:-)

Denne historien blir som mange av de andre en selvsentrert affære, men fordi jeg har mistanke om at det sitter i hvertfall en håndfull å venter på den, så hopper vi i det...

Dette er mot slutten av de glade -80 åra. På den tiden da den norske mann (og kvinne) i hus og hytte takker sin store gud, fordi Remo Andre nå passer Konge og fedreland. Ikke helt alene selvfølgelig, men det går fortsatt "gjetord" om de som tjenestegjorde akkurat på denne tiden.

Det finnes mange grener i forsvaret, men det er hevet over enhver tvil at de viktigste soldatene tilhører Sambandet. Så også undertegnede, selvfølgelig. Etter tre uforglemmelige måneder på rekruttskole ved Hærens samband øvningsavdeling ved Jørstadmoen, så blir Kongen i Statsråd enige om at de nå trenger de beste soldatene stasjonert på Østlandet.

Mitt navn var etter ryktene spesielt nevnt, fordi jeg hadde stått på såpass under mine tre måneder med opplæring at flere hadde sett mitt potensiale.

Så med graderingen "Strengt Hemmelig", et døgn i telt, Skyttermerket, Infanterimerket (nesten men ble disket fordi jeg bommet på avstandsbedømmelsen, ble jeg beordret til å tjenestegjøre ved DKØ.
For eventuelle yngre lesere så kan jeg fortelle at dette var forkortelsen for Distriktskommando Østlandet, og stedet hvor Generalen hadde sitt sete.

At Kongen i Statsråd hadde kommet til dette, passet egentlig undertegnede perfekt fordi jeg nå kunne strede frem med ishockey"karrieren" på Hamar.

Min jobb blir naturlig nok ved Sambandsavdelingen DKØ. Sammen med en haug med Grenaderer (vervede soldater), hadde jeg og noen menige soldater ansvaret for "perfing" (schiffrere og sende topphemmelige informasjon om mistenklige fiskebåters bevegelser rundt ved Bjørnøya) og å betjene sentralbordet ved DKØ.

Det er egentlig en helt egen historie, sentralbordet altså. For her snakker vi et bord av den gode gamle sorten, med snoring og blinkende lamper, ingen "digital drit". Men fordi det egentlig er en egen historie skal jeg hoppe kjapt og lekent tilbake til denne.

Som krumtapp i det Norske Forsvaret, og samtidig en ung lovende ishockeykeeper, fotballspiller osv., så ble det ett krevende år ved DKØ. Det høres kanskje rart ut, men jeg sov ikke så godt de nettene jeg ikke selv hadde hendene på rattet ved sambandsavdelingen.

Men på denne tiden så ble jeg trukket mellom to forholdsvis store idretter. Som toppscorer for Storhamars juniorlag i fotball, og reservekeeper for Storhamar Hockey, så forsøkte jeg å få denne logistikken til å gå opp etter beste evne.

Derfor kunne jeg heller ikke si nei, da min jr.trener på denne tiden ringte og sa de trengte mine tjenester i Norway Cup. En turnering jeg aldri før hadde deltatt i, og når den siste sjansen så byr seg måtte jeg si ja. (mest for at laget trengte meg, og ikke for min egen del som du sikkert skjønner)

Men det er noen skjær i skjøen her, fordi turneringen faller sammen med både nattevakt ved DKØ (startet kl. 2000, og sluttet 0600 neste morgen) og den første treningen på is med Storhamar. Som den oppofrende fyren jeg er så satser jeg på å klare alt...

Dette måtte gå galt! Men jeg betalte prisen fordi jeg ikke hadde hjerte til å skuffe verken medsoldater eller lagkamerater.

Vi er ferdig med siste kamp den første dagen i Norway Cup, og jeg må komme meg tilbake fra Ekebergsletta til Storhamar ishall. Men så dukker pressen opp i form av en forholdsvis veldreid ferievikar fra Hamar Arbeiderblad.

Hun ønsker å lage en sak på denne "Supermannen" som skal prøve å gjøre tre ting på en gang.

Hun intervjuer (se faksimile) og jeg svarer etter beste evne (som du sikkert snart vil skjønne var meget mangelfull, evnen altså) på alle spørsmål. Som sant er så sier jeg at det nok blir en utfordring å rekke tidsnok til nattevakten ved DKØ.

- Så du skal ta en "tjuvperm", sier hun. Dette bekreftes med et nikk av undertegnede. Mine undersåtter ved sambandet vil sikkert dekke meg, sier jeg, mens jeg forklarer at Solfrid, Bjørnulf, Rune og de andre Grenaderene er godt drillet i slike situasjoner.

Jeg kunne vel for faen ikke forutsett at denne vedldreide dama skulle "fucke" meg så til de grader. Hvorfor? Jo, det skal jeg komme tilbake til om litt...

Første trening på is er gjennomført, og jeg rusher ut til DKØ for å ta fatt på min nattevakt. Den gjennomføres som vanlig til 100%, og alle i hus og hytte sover trygt.

Skiftet et ferdig kl. 0600, og jeg drar hjem til min mor for å sove (jeg hadde hjemmeboer status, ett krav jeg satte for å si ja til tjenesten i Hamar). Men jeg ha ikke mer enn så vidt fått lukket øya, så kommer muttern styrtende inn på rommet. - Remo! Remo, du må stå opp, nesten hyler hun, og får forklart at det er sjefen på "Dkø`n" som skal ha tak i meg...

Kode Rød, er det første som slår meg, helt til jeg får snakket med sekretæren som er i den andre enden av røret. Hun sier - Major Senderud vil ha deg i permuniform på sitt kontor i løpet av 10 minutter, sier hun.

Jeg ville jo ikke skuffe "sjefen", så jeg spretter inn i uniformen, kaster meg i Nissan Micra`en min og fiser ut til DK`n.

Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at dette ikke er noen "kosevisitt" jeg skal på inne hos den godeste Senderud. For så fort jeg kommer innenfor døra, ser jeg tre-fire kritthvite Grenaderer (i trynet altså, de hadde jo uniform) som ser på meg med medfølende øyne.

Vel inne på kontoret til Major Senderud, blir mine mistanker bekreftet -RRRRRRRREEET, roper han. Og dette var mildt sagt uvant kost, fordi vi på huset til vanlig hadde en litt uformell tone mellom de ulike stillinger og grader.

- Har du lest HA i dag, roper han, og da mener jeg roper. Som sant er svarer jeg at det har jeg ikke rukket.

Da drar han opp avisa og holder den opp foran meg - SER DU HVA SOM STÅR PÅ ØVERST PÅ FØRSTESIDEN?, hyler han.

Der lyser en etter mitt skjønn den lite sexy overskriften "Remo på Tjuvperm"... (den veldreide vikaren hadde klart det, virkelig klart det)

- Skjønner du at det Norske Forsvaret ikke kan akseptere at soldater tar seg til rette, roper han hysterisk. Så fortsetter han med en utskjelling som nå begynner å ta uante høyder, etter min mening.

Så etter ti minutter i stram giv akt, så spør jeg om han har mine papirer foran seg. - Det kan jeg love deg unge mann, for vi skal nå vurdere å forflytte deg, sier han fortsatt med "sintestemmen" sin. - Står det noe om at jeg har nedsatt på hørsel, spør jeg videre...

Da går den godeste Majoren i svart, og jeg må fjernes fra hans kontor fordi han nok lider av ett mildt illebefinnende. Neste morgen må jeg igjen møte ved Sambandsavdelingen, og dette skulle også bli min siste dag her.

Alle er samlet i kjelleren. Alt fra de sivile sentralbordbetjentene, Inger Kari Gløersen og Bolme, til Kaptein Erstad og Grenaderene.

Jeg blir beordret til å ta plass ved siden av Major Senderud, som denne morgenen har en uvanlig rødfarge i ansiktet. (han hadde nemlig en normal rødlig farge, uvisst av hvilken grunn:-) -RRRRRRRRRRET, skriker han, igjen med sintestemmen, før han fortsetter.

- Refselsesordre nr. 1 bla - bla -bla, skriker han. De øvrige står i rett og stirrer på meg, som om jeg hadde dessertert:-) (har i ettertid skjønt at dette va den første refselsen ved DKØ`n på mer enn 20 år, noe de var stolte av)

Nå begynner historien å bli lang, så avslutningen er nær. Enden på denne visa ble at jeg headhuntes til FDI5 ved Terningmoen i Elverum, er 700 kroner fattigere.

Og med en lærdom av at man aldri skal prøve å ofre seg ved å gjøre TRE TING PÅ EN GANG:-)