Smooth Operator

På Get og vondt!

2012-02-06T02:22:00.000-08:00

For unge Rablings har denne sesongen til nå vært forholdsvis stabilt utstabil. Men med bein i litt ulike leire, så har man jo om ikke en hel, så i hvertfall en halvgardering. For når Storhamar har vært i kjellern har stort sett L.I.K vært i rute, og omvendt.

Det at Storhamar har vært i kjellern har liksom vært mer forventet, enn når L.I.K har vært nede i en bølgedal. For når det gjelder Dragene, så har de hatt mer enn sportslige utfordringer denne sesongen, for å si det forsiktig. Derfor er jeg imponert over hva de har klart å få til på isen, med så mye negativt fokus og et konkursspøkelse hengende over seg nesten fra først dropp. Et spøkelse som fortsatt ikke er utdrevet etter hva jeg har forstått.

Men når jeg ser isolert på sporten, så mener jeg de har prestert over all forventning med den "lette" stallen de har. På toppen av dette har de vært ekstremt uheldige med skader, og p.t. så har de sju spillere ute med skade. Samtlige av dem ville spilt hvis de hadde vært fit for fight.

Det som har imponert meg stort oppe i denne situasjonen, er at man ikke har hørt verken trenere eller andre klage sin nød over de mange skadene. I stedet så har de tatt opp hansken og forholdt seg til det mannskapet som har vært tilgjengelig til enhver tid. Jeg har enda til gode å høre treneren si at de har tapt en kamp på grunn av skader! Det står glatt til MEGET+

Senest søndag mot L.I.K ble jeg varm om mitt hockeyhjerte, da jeg så spillere som Øvergaard, Braavold, Dagfinrud og Salsten alle født i `94-95 på isen for Storhamar. Jeg tror nok også at HVH sin gamle legende, Ivar Langseth, kjente et snev at stolthet da sønnen David som til vanlig spiller 1. divisjon, kom inn og fikk kjenne på nivået i Get. Jeg synes han klarte seg meget bra, og får nok sjansen igjen!

Dette vil klubben få betalt for både på kort og lang sikt, at de unge ser at det faktisk går ann å få spille GET-liga. De er langt fra stabile, eller det mange vil kalle "gode" nok for nivået p.t. Men hvis de ikke får sjansen, så blir de heller aldri gode nok, og her har etter min mening Lillehammer noe å lære av Storhamar, om enn det eneste de kan lære derfra for tiden:-)

Storhamar blir nummer seks på tabellen, og jeg mener de må håpe på at Vålerenga tar bronsen og blir motstander i kvartfinalene. Det kan bli mye mer spennende enn det ser ut til p.t.
For selv om også Vålerenga er skadeplaget, så tror jeg Storhamar har mer å gå på når de får sine tilbake inn mot sluttspillet. I tillegg er Storhamar det eneste laget som har to gode keepere, som begge kan gå inn og vinne kamper. Det er er en soleklar force når man kommer til et sluttspill.

Det er imidlertid et stort men, for hvis L.I.K kaprer bronsen, så vil nok de ha Storhamar som et soleklart valg i kvartfinalene, fremfor Sparta. Storhamar står bedre til L.I.K, enn Vålerenga gjør til Storhamar etter min vurdering.

Ja, hva så med det andre beinet, L.I.K?
Jo, de har prestert på det jevne, L.I.K. Men heller ikke noe mer enn det. For jeg hadde forventet at de skulle kjempe helt i toppen denne sesongen, og må innrømme at jeg faktisk er litt skuffet over at en medalje fortsatt ikke er i boks. Det kan imidlertid ordne seg i løpet av de siste seks kampene, og de er ikke avhengig av hjelp fra noen. Jeg både håper og tror de ordner dette helt på egenhånd, men det blir tøft.

Jeg har sett så og si alle hjemmekampene til L.I.K denne sesongen, og det har vært få miner i Kristins Hall denne sesongen, og opphentingen mot Storhamar samt storseieren over Stavanger var det klasse over.

Men jeg føler allikevel at det ligger et slags slør av noe uforløst over laget, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er! Kanskje er det at jeg har urimelig store forventninger til laget, og at de faktisk har prestert opp mot sitt makspotensiale?

Det kan fort bli medalje for L.I.K når regnskapet gjøres opp, og selv om den mest sannsylige valøren er bronse, så kan det også bli sølv. I den forbindelse er det nesten så man griner blod, når man ser tilbake på 9 poeng "gitt" bort til Stjernen, og 2 poeng til Frisk. Skal man være et topplag så må man vinne disse kampene, og selv om det blir litt hvis om atte osv., så hadde man hatt sølvet i lomma med 8 poeng margin til Lørenskog hvis om atte....!

Jeg nevnte litt tidligere at en av de få tingene L.I.K kunne lært av Storhamar, er å matche sine yngre spillere mer. Personlig mener jeg både to blad Medby, Rudi, Eikeland og Bjørgen burde fått mere spilletid denne sesongen.
Det kommer en dag i mårå som det heter, og når Storhamar kan, så mener jeg at også L.I.K burde:-)

Til slutt, hvis det skulle gå slik at L.I.K blir nummer fire, så tror jeg det blir helt åpent om avansement til semifinalene. Mye taler da for at det blir Sparta på andre halvdel av banen i best av sju. Det blir en helt annen "ball" enn om de skulle få muligheten til å velge Storhamar.

Morro blir det uansett, og med fare for å forskræve meg, sier jeg bare HEIA!!:-)

Foto: Tore Tomter

- To tette, og ei badehette!

2012-01-16T04:20:00.000-08:00

Det har vært på grensen til absurd å følge debatten som tok helt av etter Spelemannsprisen lørdag. Makan til oppstyr på grunn av en slengbemerkning tror jeg vi aldri har sett her på bjerget.

Overskriften sikter til to tullinger som jeg mener har toppa heile driten i denne saken. Den første tettingen, er Kaizers-gitarist, Terje Winterstø Røthing, som med sin prepuberataleafterskitøffeseghelleøloverhodetpå`n satte kretsrekord i magaplask. Nå har han riktignok beklaget sin idioti på Facebook, noe også VG-nett har fått med seg.
Når det er sagt, så hadde det mest riktige vært at Plumbo-vokalist, Lars Erik Blokkhus hadde snudd seg rundt og plantet en god gammeldags knyttneve midt i sylta på nevnte "Røthing".

Den andre som har tatt av noen helt hinsides i denne saken, er Stein Østbø hos VG-nett! Han har produsert fjolleartikler og kommentarer om saken i et rivende renn. Med en så dårlig skjult agenda, så kan jeg ikke annet enn sette merkelappen "Tetting" også på den godeste Østbø.
For meg så virker det unektelig som at han er dødelig fornærmet, fordi han etter hvert har skjønt at han er så i utakt med folket, at han rett og slett har gått helt "aMOKK"!
- Årets Mann (og møkkamenn) - Vil vi ha Plumbo i MGP?

Med fasiten i hånd, om at NRK ikke vil eksludere Plumbo (noe som ville vært den komplette skandale), så gir "Tettingen" seg ikke. For i det neste steget så går han løs på det musikalske bidraget til Plumbo i årets MGP. - For enkelt, er dommen fra dummen...

Kutt ut maset, saken er ute av verden for alle andre enn oppmerksomhetssøkende og sårede journalister. De som nå fortsetter å koke kål på gulerøtter, kan nedlegge sin penn og finne på noe mer fornuftig å fylle spaltemeterne sine med.

Ja, jeg ser at jeg med en liten "Rablingsblogg" er med og holder liv i saki, men jeg synes det er halvflaut at artister skal måtte bruke badehette på prisutdelinger i fremtiden, i tilfelle de skulle komme i skade for å si noe hælvtett, som "Mokkamann"...

Fra "Hamburger" til "Magic Johnsen"

2009-12-09T07:51:00.000-08:00

Pål Magic Johnsen er i skuddet for tiden, noe som er vel fortjent for en gammel traver, som har vært med lenge. Egentlig litt rart å sitte her å ikke være eldre enn det jeg føler meg, men samtidig huske den unge Pål Johnsen med 11-tallet under nesa løpende rundt på Storhamarbana.

Jeg kommer snart til historien, men først må jeg ta med noen småting som nå plutselig dukker opp fra en svunnen tid i "hockeyens klør". Min første trener var faktisk "gamle Johnsen", pappaen til Pål altså. Men det var allerede før "Magic" hadde forlatt "pungen" og sett dagslys for første gang.

Så at Pål har blitt den store hockeyspilleren han har er ikke tilfeldig. Selv om man ikke kan si at han akkurat ble presset hjemmefra, til å dra på trening. For uansett når man kom på Storhamarbana, så var den lille lysluggen der, enten med en fotball under armen på sommeren. Eller med skøyter, kølle og puck på vinteren. "Magic" kunne nemlig også blitt en habil fotballspiller, for de som ikke visste det.

Men det jeg egentlig skulle fortelle, var at "Magic" hadde navnet "Hamburger" i mange år, før Sjur Rakstad-Larsen døpte han om. Pål var nemlig å anse som maskot for A-laget, helt fra han brukte pampers, og frem til han debuterte på laget selv.

Han var ingen snørrunge, men en ydmyk og hyggelig gutt som aldri var stor i kjeften, som visse andre av oss. Pål fylte vannflasker, hentet håndkleer og køller. Det var aldri nei i hans munn, hvis "Mester Erik" eller Pål sitt kanskje aller største forbilde, Jon Hroar Nordstrøm ba om en tjeneste.

Vi som juniorer fikk også nyte godt at den unge Johnsen, som alltid var tilstede i hallen, trening som kamper. Så til poenget her... For første gang i historien fikk vi besøk av et lag fra utenfor Skandinavia på Hamar, da et juniorlag fra Canada kom på besøk. Dette var selvfølgelig stor stas, ikke bare for oss som skulle få juling av "Canadikkene", men også de yngste syntes det var storveis med besøk fra ishockeyens Mekka, Canada.

Etter en av deres treninger, så var selvfølgelig unge Pål Johnsen på plass. Og som vanlig så stod han med 11-tallet under nesa og stjerner i øya, og spurte om han kunne få ei kølle. (det var sånn før, at man fikk køller som var "nesten" ødelagt, men som holdt lenge allikevel)

Pål står der når materialforvalteren til det Canadiske laget kommer forbi, med en bunt med køller - stick please (kølle vær så snill), kommer det fra unge Johnsen. Først så blir han overhørt av den store utlendingen, som jeg husker hadde flæsk til i hvertfall ett tryne til. Men Pål gir seg ikke, og følger etter mannen helt bort til garderoben, i håp om at han skal få ei kølle.

Så rabler det for den voksne mannen, og han lener seg helt opp i ansiktet til Pål og skriker - FUCK OFF! Da smeller det kjapt fra den sju- åtte år gamle Johnsen, - HAMBURGER!

Det var det nærmeste flytende engelsk unge Johnsen kom, og for å si det forsiktig, så vant Johnsen den runden på knock out:-) Så derav navnet "Hamburger Johnsen"...

En uke på Kairo!

2009-10-27T05:52:00.000-07:00

Siden skribenten på Smooth Operator har vært så heldig å få nyte en uke nesten alene i fjellheimen på Vinstra, føler han for å dele med både kjente og ukjente sitt aller første reisebrev, ever! (kanskje fordi det er en av de første reisene han husker alt fra:-)

Det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne når man har vært så ufattelig privilegert at man har fått låne denne perlen av en hytte. Men ved hjelp av noen bilder skal jeg forsøke å gi en liten oppsummering av mitt opphold her på Afstjønna.

Jeg kom opp i nattens mulm og mørke, med ett par brune under skjorta, men til tross for en liten promille klarte jeg etter en haug med om og men å få fyr på peisen. Du kan jo selv tenke deg hvordan temperaturen var inne i bygningen, som hadde stått uten tilsyn i mange dager.
Men det er utrolig hva tålmodighet og nok tilgang på briketter og tennveske kan gjøre.

Dag 2 spratt jeg opp før fuglen hadde begynt sånn smått å fise, og fikk foreviget en fantastisk soloppgang der i horisonten. Solen står jo opp like bak ”hjørnetanna” (hytta til Anne og Terje), men det er vel også det mest positive som kan sies om den delen av dette fantastiske stedet.

Dagen gikk med til å gjøre meg kjent på hytta, og takket være en åpen ”hotline” til både Godseierinnen og medeier, så fant jeg frem sånn smått om senn. Men det var jo ikke tid til å sprade rundt innendørs, når solen skinte som den gjorde denne dagen. Med PC`en på fanget og ett glass rødvin inntok jeg derfor ”solveggen”. Her ble det skrevet mellom 30 og 40 sider til mine kommende verker. Du kan godt si jeg følte meg som en Jens Bjørneboe ”light” her jeg satt og knastret.

Dagen fortsatte i samme sporet og uten å overdrive kan jeg vel si at dette var en dag helt på høyde med det beste i utlandet. Solen nektet på en måte å slippe taket over Afstjønna:-)

Så kom punktet som jeg utrykkelig hadde fått beskjed om på forhånd, og det var å ta med drikkevann. Jeg trodde at noen bokser med øl kunne gjøre susen, men så feil kan man ta. Men det finnes alltid en løsning på Afstjønna. Etter en telefon til ”hotlinen”, gikk jeg derfor med friskt mot bortover veien for å finne den mye omtalte kilden, som skulle befinne seg ca. 100 meter bortenfor Bakerbua.

Men kilden skulle vise seg litt komplisert å finne og veibeskrivelsen var vel ikke akkurat det man kan kalle ”på høyde med det best i utlandet”
Kai sa - borti svingen der! Kristin sa – du må liksom lete litt der, det er liksom en runding med noe stein og sånn…. Jaa du! Takk for det!

Etter det man kan kalle en manngard utført av en person var jeg i ferd med å gi opp letingen etter den berømte ”kilden”. Som manna fra himmelen ser jeg imidlertid Trond, som var det eneste på Afstjønna som pustet, foruten meg (og bikkja hans), i løpet av denne dagen...
Han kommer meg i møte borti gata med en øks i hånda, og jeg blir litt usikker på om han tror det er ”byfolk” som har trengt seg inn her oppe. Men han legger fort den ballen død, og forteller at Kristin har vært på tråden for å be om assistanse til ”gardsgutten”, som trenger vann.

Ved hjelp av Trond finner jeg ”kilden” og får fylt en 5-liter med en blanding av friskt kildevann og grønskebånnslim. For man kan vel trygt si at det mangler litt vedlikehold akkurat her. Men som den villmarkens sønn jeg hadde blitt etter 17 timer på fjellet, så jeg glatt forbi de grønne slintrene som fylte ”dunken” min.

Vel tilbake på hytta, var det bare smil og lutter glede å spore hos unge Martinsen, for nå kunne det kokkeleres til den store gullmedaljen.

Innkjøpene var gjort, men i min søken etter tilbehør fant jeg noen bokser med Tronhjem Sodd, som straks ble mer aktuelt enn å steke kjøttdeig. (det hadde selvfølgelig ingenting med at jeg hadde kjøpt Brelett og ikke Margarin å gjøre:-))

Måltidet ble selvfølgelig inntatt i solveggen. (her bør det etter min mening vurderes en markise som kan skjerme litt på solrike dager)
Så ble det noen timer til med skriving, før solcellepanelet tok kvelden og jeg måtte ty til lektyre som kunne gi føde til min kreative hjerne. Hva jeg snakker om? Donald Pocket selvfølgelig. Man kan vel si at det heller ikke satte noen demper på min glede over å være mol pine alene her oppe i PARADIS!

Det siste jeg gjorde denne kvelden var å forsikre meg om at solen også går ned på Afstjønna, selv om dette tar mye lengre tid her enn andre steder:-)

Sånn gikk dagene med sol, hygge, peiskos, lesing, avslapping osv… Høres sikkert ubehagelig ut men jeg kan berolige med at det gikk helt fint. Onsdag og torsdag gikk stort sett med til å sende bilder til Godseierinnen for å berolige med at hun slettes ikke gikk glipp av noe som helst, der hun satt foran sin PC, i regnvær på Hamar:-)

Fredag var eierne meldt på ”Gratishaugen” og ankom hytta sånn ca. kl. halv ni på kvelden. Da ble de møtt av en hytte som var oppvarmet litt over gjennomsnittet kan man vel si. Jeg hadde tatt min oppgave seriøst og det gikk nok med ett par tre favner (uten at jeg vet hvor mye en favn er).
Etter kort tid ble det disket opp med rakfisk og alt tilbehør som seg hør og bør når herskapet ankommer Kairo.

Lørdag snudde været ikke overraskende, men dette kan aldri sette en demper på et opphold på Afstjønna. Godseierinnen viste nå imidlertid en helt ukjent side av seg selv, og brukte det meste av dagen på å klage over at undertegnede laget for høye tårn på avtredet i skjulet. Dette følte jeg litt ubehagelig, siden jeg har en normal avgang av avfallstoffer ca. 7 ganger pr. dag.

Kai var imidlertid veldig påpasselig og fikk ordnet med plass slik at Godseierinnen også kunne bruke avtredet uten at det kilte alt for mye:-)

At det er faste plasser inne i hytta fikk jeg også smertelig erfare. For etter fem dager hvor jeg hadde kunnet bevege meg fritt. Var det nå plutselig sånn at jeg hele tiden måtte kaste ett blikk på Godseierinnen før jeg satte meg ned. Etter at hun hadde løpt som ”Rainman” frem og tilbake i en halv time, fordi jeg satt på ”hennes” plass ved peisen. Måtte hun også gi verbalt uttrykk for at hun ikke klarte mer – Du må passe deg, jeg klarer ikke å finne roen uten plassen min, sa Kristin.

Etter dette gikk alt mye lettere. For nå behøvde jeg bare å vente med å sette meg til hun hadde satt seg. For det skal ikke skyves under sofaen, at hun plutselig kunne finne på å innta andre plasser i hytta. Også disse er forbeholdt Godseierinnen. Hun er det vi i gamle dager kalte ”først i alt, og tar alt mitt eget”

Det var imidlertid noen unntak. Og det var når hun selv fant det for godt å innta horisontalen på sofaen. Da trodde jeg at kysten var klar, og at man kunne hvile stumpen på godstolen ved peisen. Men jeg hadde selvfølgelig glemt at arveprinsen, Endre, også var på hytta. Jeg har nå lært at han er nummer to i rekka på stolen ved peisen. Men som den joviale ”Drengen” jeg er, så lot jeg som om dette ikke affiserte meg. I mitt stille indre ga jeg han imidlertid ett navn og det ble ”Englegullbæsj”:-)

Vi hadde også gleden av å ha ”lokalt” besøk av Kristins slektinger, Ingrid og Kristin, som hadde med seg en Kinesisk spisshund og kaker av mange slag. (MEN IKKE VG!!!)
Det var imidlertid et veldig hyggelig besøk og vi snakket om løst og fast, mest løst mener jeg å huske. For de som har møtt ”fjellfolket” på Vinstra, vet jo at de har problemer med å holde fokus i særlig mer enn 30 sekunder på det samme samtaleemnet:-)

Lørdag kveld ble avsluttet med et tacomåltid som seg hør og bør på Afstjønna. (denne kvelden spiste også ”Englegullbæsj” samme mat som oss andre. (Fredag fikk han grøt selvfølgelig)

Så kom dagen, som måtte komme. Søndag, og avreise. I utgangspunktet var det planlagt tidlig takeoff. (fordi ”Englegullbæsj egentlig skulle hjem for å se Liverpool-Manchester United på TV. Han hadde nemlig veddet en sixpack med Julebrus på Liverpool)

Men som en gave fra himmelen, ringte Tor Arne, og sa at de hadde tenkt seg en tur opp for å se på fasilitetene og omkrinsen. Kona hadde nemlig bare hørt om Paradiset tidligere. Derfor fikk undertegnede nyte også denne 7. dagen på hytta til det fulle. Så en stor takk til Tor Arne og frue, og ædda bædda til ”Englegullbæsj”:-)

Men alt i alt, et fantastisk opphold som for alltid vil ligge som et godt minne på harddisken til unge Rablings. Håper at jeg også i fremtiden kan få komme tilbake til Afstjønna, og nyte fantastiske dager med eller uten herskapet! TUSEN TUSEN TAKK FOR TILLITTEN OG LÅNET AV PERLEN, KAIRO:-)

”Fjellfinn”

Fra innsiden, en oppsummering!

2009-09-10T23:11:00.000-07:00

Ligger nå egentlig bare her litt på trass og venter på legevisitten. Burde kanskje ha vært i dusjen allerede, fått drysset på noe talkum og stått i startgropa for å komme meg hjem.
Men i sympati med mine nye venner her på 684, så later jeg som også jeg kjenner et snev av smerter om ikke på "brokkskalaen".

Han med de "varme hæin" har tatt en pause nå, etter at han sa kl. 0638 startet med en spørreundersøkelse om resultatene av jobben han gjorde med oss i går. Veldig glad for at jeg kom til slutt, for hvis ikke så måtte jeg kanskje sagt at turen over staven gjorde utslag, der jeg lå med ett snev av "varmt mårgenbrød".

Det har imildertid ikke gått forbi huset mitt at også eldre mennesker har en del å utsette på det Norske helsevesen i dagens form. Forskjellen på dem og oss fra den yngre garde, er at de finner seg i det helt utroligste av feil og mangler.

Og den kritikken som disse har fremført har blitt gjort kun i "gruppa", og så fort noen hvitkledde har entret rommet har alt vært tilsynelatende fryd og gammen. Det kan faktisk virke som de tror behandlingen av dem stopper hvis de "klager".

Nå ville det være en sterk overdrivelse å kalle det syting, når man sitter uten Stomiposer langt oppe i dalen, og til alt overmål er den siste lekk! Forslaget fra helsevesenet når man ringer for å få hjelp til hva man skal gjøre er at de kan sende noen i posten??

Hæ? Der sitter det en stakker og det er 14-dager siden han fikk Stomi,og er tom for poser, og skal måtte vente en dag eller to på nye. Flott! Kan jo bare bruke kreativiteten og kanskje henge på en fra Rema eller Kiwi... Makan!

"Tigern" på høyre side her har også noen fine historier å komme med. Han ble etter mye om og men endelig sendt til Feiringklinikken for å undersøke en litt tung pust. Det var mildt sagt på tide, for med fire så og si tette årer i pumpa og litt annet småsnacks, lå han på operasjonsbordet før han hadde fått av seg jakka.

Dette er det for øvrig ikke første gangen jeg hører om slike tilfeller heller, at fastleger og legevakt venter i det lengste med å henvise folk videre til spesialister. Det sitter ekstra langt inne når det er til en "privat" aktør i markedet, som feks. Feiringklinikken.

Ikke nok med det, men han har også fått en sjelden lidelse på øynene, som gjør at nesten alt i synsfelte ser ut som en S. Sikkert ikke så jævla praktisk, og er visst ganske enkelt å fikse. Så hva er da meningen med at man etter diagnosen er stilt i februrar, skal vente til oktober på en time for å få det gjort?

Det disse historiene forteller meg er at denn turen innom "Krankenhuset" har både gitt og tatt. Tatt en blindtarm om noen andre småkuler fra meg, og gitt meg enda mer troen på at vi må bli kvitt den Rødgrønne fare, som selv mener de er det optimale styresett for vårt Moder Norge.

At det er milevis fra sannheten skjønner man etter en snabbtur innefor veggene på et av våre alt for mange sykeshus. Når jeg sier alt for mange mener jeg at den krampeaktige desentraliseringen som Regjeringen står for, gjør flere og flere sykehus om til sykestuer å regne.

Man behøver ikke se så langt heller, for i Innlandet så har de fordelt oppgavene broderlig, i stedet for å tenke effektivitet. Må vite at skrubbsår behandler de på Elverum, og kuttskader tar de seg av på Hamar. Så får du både kutt og skrubbsår i en ulykke, må du sendes til et større sykehus innafor (Oslobyen) for der kan de behandle flere ting innenfor de samme veggene:-) (drit i om det koster det hvite i øyet)

Dette ble kanskje litt tung lesing, men jeg unnskylder meg med at de kanskje har touchet noen vitale organer som eks. lillehjernen under operajonen i går. Selv om det nok i større grad var i gamle dager at den befant seg i nedre område av kroppen til undertegnede...

Så til det jeg egentlig skulle, nemlig en kjapp oppsummering og karaktergivning på LFS (som visstnok ikke er riktig navn lenger, Sykehuset Innlandet Lillehammer skal det være)

Mottakelse/Innleggels: 6, Oppfølging/klargjøring til operasjon: 6, "Betjening": 5+ (ett lite trekk for turnuskandidaten som skremte oss opp unødig) Beverting: 2, Effektivitet: 2 (fordi kommunikasjonen ikke er helt pr. kasse og at det brukes forferdelig mye tid på å gi den samme info opptil mætt av ganger) Losji: 3+ (plussen for at vi fikk en fin gruppe, men alt for lite rom. Her er det ikke åpning for fritt kunne leve ut sine vaner og uvaner som kroppslyder etc. Mer privatliv hadde vært ok med andre ord)

TOTALSCORE: 4+

Så gratulerer til SIL med en brukbar karakter, og gratulerer Erna (Olemic Thommesen) med en stemme i urna:-)

Høres vel igjen i kveld? Eller?

Fra innsiden "dacapo finale finish"

2009-09-10T12:57:00.000-07:00

Måtte late som at de "varme hæin" virka, men må ærlig innrømme at de ikke gjorde det helt store utslaget på smertene. Men ville ikke skuffe min "main man" Vern, som jeg har døpt han til.

Han har nå fått en fot i forhold til sine evner, så jeg tror jeg rett og slett smeller innpå Zopiclonen på 10mg, og sier god kveld til Jon Blund.

Men før jeg rir inn i solnedgangen i en lun og fin stemning, vil jeg bare få takke alle som har tatt turen innom de litt for hyppige oppdateringen på Smooth Operator gjennom de siste 36 timer.

Uten dere ville dette helt sikkert blitt en ganske uutholdelig affære, og med dertilhørende smerteskrik. Jeg har nå funnet ut at et tastatur og gode "venner" er mye bedre enn all slags medikamenter.

Så til vi høres igjen, hendene på dyna, og good night arena the blott boys:-)

Love ya all...

Fra innsiden dag 2 "ekstranummer"

2009-09-10T11:42:00.000-07:00

Nå måtte jeg bare logge meg på igjen her, for nå tar det helt av her... Det viser seg faen i meg at en av mine comprades har "varme hæin" (varme hender). Han fyker nå rundt i rommet her og holder hendene over både hue og ræva på oss, og smertene forsvinner som dugg for solen:-)

Samtalen går nå selvfølgelig i en livlig diskusjon rundt Snåsamannen, Hugo Healer og andre med ymse evner, og om hva som er mulig å ikke.
Men vår venn med "varme hæin" vil ikke sammenligne seg med noen av de nevnte, for han holder seg til hovne bein, hodesmerter og diverse ryggplager som isjas og enkle prolapser...

Nå må du ikke missforstå og tro at jeg ligger her å harselerer med karen, for undertegnede er mer enn middels alternativ. Det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan sjå mellom bakkar og berg ut med havet, mæne nå je!

Det er imidlertid noe så jævlig irriterende at jeg ikke har ett kamera her, så jeg kunne fått delt noen bilder med dere. For dette er stor idrett, helt seriøst stor idrett. Han ene bøyde seg etter baggen sin for en stund siden, og da rev det tydeligvis noe helt for gæli i brokksåret.

Men etter 10 minutters behandling fra "varme-hæin-kaillen" på rom 684, så synes han nå å merke bedring. Vurderer faktisk å be om en gratistime sjøl, når han får stabbet seg runden og blir ferdig med han vi har døpt til "pungmannen". (nå hvisker jeg igjen altså, for du skulle sett de remediene han har for å holde pungstyret oppe... vi snakker om en omsydd gammal seilduk med flere reimer enn noen har sett surret rundt en kropp ever:-)

Da er det ganske takknemlig å ligge her med tre små plasterlapper på magen og bare observere. Tror kanskje de godt voksne romkameratene finner litt glede i mine små "stikk" til sykepleierne som dukker opp her inne i mellom. Du skulle sett den tralla med "dosetter" de har med seg... Tror ikke Apotek 1 på Strandtorget er i nærheten av utvalget.

Nå ser det imidlertid ut til at de "varme hæin" snart er ledig her, så jeg får legge vekk tastaturet en stakket stund. Kan ikke love noe, men kanskje kommer det en oppdatering om resultatet før "Tigern" slår av hovedbryteren igjen, som han gjorde i går sånn rundt halv ti:-)

Virker ikke de varme på magesmertene og kvalmen min, så kan jeg jo alltids be han om å kjøre en runde over staven, og håpe på oppstandelse om ikke helbredelse:-))

Talas plutselig!

Fra innsiden dag to "The end"

2009-09-10T08:17:00.000-07:00

Da har også dette sykehuset fått oppleve en pasient som står til fem ganger 20 i stil. De sa det også selv da jeg for noen minutter siden våknet opp etter det "omfattende" inngrepet.

-Vi har aldri vært med på en operasjon hvor pasienten til de grader har samarbeidet og gjort jobben vår til en dans på roser, sa overlegen, og jeg mener bestemt jeg kunne skimte en tåre i øyekroken i hans...

Hele teamet på en 20-30 personer var dypt takknemlige overfor unge Martinsen, og de har nå vært oppstilt på en rekke og tatt meg i hånda alla som en, og sagt tusen takk hr. Martinsen.

Hvorfor? Rett og slett fordi jeg ikke fortrakk en mine da de borret en gedigen kanyle i hver håndbakk, for så å bedøve meg med ei maske. De takket også for rådet om at de burde gå rett inn ved siden av navelen for å kommme så rett på som mulig. Dette rådet bygget jeg på hvor smerten satt da tarmen sprang lekk tidligere i sommer.

De oppstod imidlertid en liten situasjon like før jeg ble "fløyet" ned til operasjonsstua. For han som i utgangspunktet var satt opp som nr. en, ble skjøvet enda ett hakk ned på lista. Jeg var såkalt prioritert. For å si det forsiktig, så datt geipen ned på fjerde knapphullet på "Tigern", og han ga også tydelig uttrykk for at han ikke syntes noe særlig om å bli skjøvet fra først til tredjeplass i løpet av dagen.

Når jeg nå kom tilbake så var han imidlertid blid som ei sol, og smått om senn fant jeg også årsaken, da han ba om å få sin daglige pille mot depresjon. Men ikke missforstå meg altså, for han er en grepa kar. Opprinnelig fra Lesja, men har bodd i Dølabyen i snart en mannsalder.

Gausdølen, han med de svære høreapparatene har også klart å holde på tarmgassene sine, etter hva jeg klarer å kjenne ved hjelp av luktesansen. Så alt er egentlig lunt og fint her på 684 akkurat nu.

"Reserven", han som kom inn på ett bananskall sent i går, etter at gruppa var satt har også glidd fint inn i troppen.
Vi har gitt han masse Kudos fordi han ikke eksploderer på alt og alle. Når du har fått en "Stomi", "Bæsj&Carry", som detter av i ett rennende riv:-), så har man full frihet til å eksplodere, mener nå jeg!!

Det er imidlertid ikke med så rent lite vemod, at jeg har bedt om å bli frisluppet i løpet av kvelden. Legene ved sykehuset her har i dette øyeblikk telefonmøte med den ypperste medisinske ekspertise i Europa, for å diskutere fenomenet. Remo Andre har kommet seg så kjapt etter det omfattende inngrepet i vomma, at ingen noen sinne har sett noen lignende.

Skulle de komme frem til at det er forsvarlig å sende meg hjem med "helikopter":-), noe jeg håper. Så vil jeg benytte denne anledningen til å takke for den fantasiske støtten du har gitt meg gjennom å følge mitt "traume" her på Smooth Operator.

Nok en gang har altså den tøffeste av de tøffe overvunnet smerten!

Vi talas:-)

Fra innsiden dag 2 del 2

2009-09-10T01:48:00.000-07:00

Det morsomme med å ligge her og kaste ut meningsløse garp i fra en sykeseng, er at Smooth Operator fyker inn på Topplista til blogglisten.no/diversetema vel å merke, for andre dag på rad:-) Føler meg vel egentlig litt hjemme der, sammen med Jan Simonsen, Trine Grung og alle de andre fjortisene...

Nå har jeg også fått en plan, selv om jeg det begynner å haste for at det skal kunne bli en realitet. Linni Meister mislyktes med å selge sin fødsel. (kanskje ikke så rart for det finnes vel ikke mange i Kongeriket som ikke har sett ett glimt eller to av naken hud fra Linni, så nyhetens interesse var vel begrenset:-)

Men en operasjon av blindtarmen til en av de tjukkeste og reddeste pasientene i historien, er jeg overbevist om at kan bli en studie for både lærebøker, og ikke minst god TV.

Tor Melgalvis kanskje? Han er sånn passe lugn, men det ville vel ikke gi de helt store kronene i "botta", siden han er 100% idealist.
TV3? Nei, de skal bare ha vellykkede, velpreppede, mindre intelligente, følelsesskadde yngre mennesker.

Men TV Norge kanskje? Se for deg Tom Strømnes vandrende rundt i operasjonssalen, mens han med drama i stemmen forklarer hva som nå skal skje - Bak meg her, ligger en meget spesiell pasient. For første gang skal Dere som seere få være med på en såkalt "kikkehullsoperasjon", som må gjennomføres med teleskopstenger fra ABU, på grunn av fedme:-)

Det hadde vært noe. Men tiden begynner kanskje å bli knapp hvis jeg skal få solgt inn operasjonen min, som starter når som helst... (for faen)

Sobril er forresten sterkt undervurdert mot nikotinsug:-) Etter at den femte var svelget her for få minutter siden, så er suget helt borte. Faktisk litt lun og fin i kroppen...

Faen! GD? De er sikkert interessert i å se en Hamarsing innvendig? Kanskje er det en reality om min blindtarmsoperasjon som samler Innlandet til ett rike? (begynner å lure på om det er bare Sobril og Paracet jeg har fått:-)

Snakes!

Fra innsiden dag 2 del 1

2009-09-09T23:41:00.000-07:00

Opp å hopp blir helt feil uttrykk å bruke, men nå har vi da slått opp gluggene alle vi fire compadres på rom 684. Førstemann ut, min venn på høyre side har blitt trøkket full av Sobril og Paracet.

Men det er jo koselig her da (siden jeg har lovet å slutte og syte) og vi har på en måte vår lille private Ramadan her. Undertegnede er så sulten at det høres ut som om både blindtarmen, og øvrige tarmer har startet opprør for å komme seg ut helt på egenhånd.

Det værste er at jeg heller ikke får ta meg en pris snus. Den kunne jo hjulpet på både nerver og sulten, som nu gnager i meg.

Kjentfolk er det her også, for sykepleieren de har tilgodesett meg med er søstra til en av eksene til kjærringa. Siden jeg kjenner vedkommende, broren altså, alt for godt så håper jeg hun er den som fikk utdelt mest i familien "Granbu".

Broren er jo kokk, og med min paranoia så tenker jeg med grøss og gru på at hun kanskje egentlig er "griskokk", med påbygning som sjukepleier:-) Neida, det går nok sikkert helt fint...

Faen, nå lager dem kluss i vekslinga her! Nå tok dem sprudelbassen født i 1925 foran min "Wingman" på høyre side, og varslet mulige andre endringer. Jeg fikk nå ordre om å gå i dusjen, og hele dritten kom nå plutselig ubehagelig mye næremere... men faen, jeg skulle jo ikke i ilden før utpå dagen...

Dette lukter det sak av! Man kan jo ikke forberede folk på en ting, og så kaste rundt på alt bare for å psyke oss ned. Vi sitter da for faen ikke på Guantanamo, eller?

Takk for at du tok deg tid til å lese disse ord (forhåpentligvis ikke mine siste). For jeg skal om ikke annet bruke mine siste krefter og mitt velkjente ukuelige mot til å oppdatere dere mine venner... men skulle det gå galt, så sees vi i himmelen:-)

The Dramaqueen:-)

Fra innsiden 6

2009-09-09T11:51:00.000-07:00

Siste oppdatering fra "Krankenhuset" denne himmelske datoen 09.09.09. Nå deles det ut hjertemedisiner, sovemedisiner og settes Klexane i vomskinnet på oss "gutta" på sovesal 684.

Storsjarmøren til høyre for meg har nå ikledd seg "husets" lyseblå skjortel og tatt sikte på en dusj. Siden han er først ut i mårra, og i tillegg er eldstemann på rommet, lar vi han gå først.

Ligger her nå og lurer på om jeg skal droppe nattstellet, slik at de får kjenne hvordan en uvasket, småtjukk, livredd og tidligere reservekeeper lukter etter en natt med traumer.

Neida, er vel best å få løftet litt på lua og dratt over litt med en klut. Ville vel sikkert bare slå tilbake på en sjøl, med påfølgende infeksjoner av ymse slag hvis man ikke tar stellet. (nå kommer det melding fra andre siden av rommet om at Norge leder 2-0, hurra!)

Jeg må bare få syte og klage litt til her på min egen lille blogg, foran det pitte lille inngrepet jeg skal ha i mårra. Men jeg lover at det er siste gangen jeg sier det nå, at jeg gruer meg noe så innst inne i kølsvarte hælvete...!

Sånn, da var det ute! Det er nok viktig å tenke positivt, for etter en dag fylt med selvmedlidenhet, patetisk klaging, og massespredning av svada via Smooth Operator er det på tide å rykke seg opp:-)

En får vel kanskje trøste seg med at det sikkert blir noen timer i lun "rus" når man vel er ferdig i mårra. Den siste pleieren som var innom her for litt siden, kunne nemlig berolige med at vi hadde fri tilgang på painkillers ut dagen... "Brokkligaen" har forøvrig også begynt å henge litt med geipen her, etter at legen sa at det ikke var brått sikkert at inngrepene ville bli 100% vellykket.

Nå skal det sies at hun gjorde det bare for at de ikke skulle tro at "pungen" ville være tilbake i normalheng, sånn med en gang:-) (nå visker jeg altså, for han ene slapp en røver her nå, så jeg brekker meg...fytte hælvete, han har ikke bare brokk...må jo nesten le, for han tror nok sjøl at den kom på gummisåler, og det er ikke så rart, for han har høreapperat på begge lyttelappene sine, og det av den gamle typen)

Begynner nesten å ligne på baksnakking dette her, og det beklager jeg. Men det er vel sånn med oss pingler at vi forsøker å skyve fokus vekk fra vår egen misserabelhet, når frykten ligger der på lur. Faen, unnskyld! Jeg skulle jo ikke syte mer. (det løftet holdt lenge)

Da var det visst natta her på 684, for "Tigern" er ferdig i dusjen og slo av alt lyset på rommet... hovedbrytern!

Ella-åtte-PV, over og ut fra LFS for i dag:-)

Fra innsiden 5

2009-09-09T09:07:00.000-07:00

Så skjedde det! Når vi tre gutta på 40,80 og 90 år endelig hadde funnet tonen, dukker en fjerdemann opp og uroer "gruppa".
Ikke nok med det, men han har "Bæsj & Carry" (stomi) og det kan jeg love deg at gir meg skikkelig trøbbel.
Det til tross for at flere leger har forespeilet meg en egen "bag" en gang i fremtiden.

Nå gjelder det imidlertid å legge fordommene tilside, og prøve å få guttungen på ett par og seksti til å tilpasse seg romsjargongen her på 684.

Den første utfordringen blir å finne hans politiske ståsted, så han ikke tramper i salaten slik som han fra Rødt gjorde tidligere i dag:-)

Men dette er ikke det eneste jeg kommer til å måtte slite med denne første kvelden på sjukehus. For jeg står nå overfo min største utfordring etter inneleggelsen her på Lillehammer. Jeg har nemlig et stort "handicap", hvis det er riktig å kalle vegringen mot toalettbesøk med andre i huset, for akkurat det.

Helt siden jeg var liten gutt har denne sperra vært med meg, hver eneste dag. Den eneste gangen jeg får fullført mitt fornødne til 100%, er på ramma hjemme i min barndoms have, Dr. Greves gt. 4. (til nød hjemme i Ekromskogen, når huset er tomt)
Det er et eller annet med atmosfæren hjemme i Greves liksom, som gjør det hele trygt og optimalt for anledningen. Så den som hevder at porselen er porselen, har ikke peiling.

Nå ligger jeg her da, med to (tre) "tilskuere" som gjør at sperra er total. Faktisk er det så vidt jeg klarer å gå og late vannet, uten å kjenne knuta i brystet. Dette problemet har jeg normalt bare i urinaler til vanlig. Jeg er nemlig en av dem som helst må vente til kysten er klar, og jeg kan stå der helt alene uten "Wingmen".
Til nød kan jeg stillle meg på ytre venstre, subsidiært høyre, og late som til de andre har forduftet.

Eneste unntak er i helgene når promillen gjør at hemningene er noko redusert, for da kan jeg ta helt av å stille meg i midten:-)

Men med min ukuelige optimisme og eksepsjonelt kreative hjerne, så skal jeg nok finne en løsning i løpet av kvelden. Vi får bare håpe jeg rekker det før det blir behov for å benytte seg av type underbukse med stempel fra "Helsevesenet".

En mulig løsning kan jo være å sette seg for å se landskampen i fotball, for da kanskje jeg får det ut andre veien, og det skal jeg nok klare på fellesdassen merket med 682!

Lykke til!

Fra innsiden 4

2009-09-09T07:38:00.000-07:00

Denne blir ikke så lang, jeg lover! Men nå har jeg fått barbert vommskinnet, og øvre del av "kransen". Brått så kjenner jeg at det kommer en litt merkelig følelse snikende, for nå skal jeg være 100% ærlig og si rett ut at dette var litt "frakt" (dølutrykk for noe som er fint, flott, stygt, pent, usælt osv.)

Med "frakt" mener jeg i denne sammenhengen at jeg tar meg selv i å ligge her og stryke meg selv på tromma. Ikke nok med det, men jeg synes det er litt godt også. Er det i slike øyeblikk at man skal sette spørsmålstegn ved om man har levd livet på en løgn?

"Røret", eller Venflonen er nå også på plass, så jeg har tatt meg noen runder ned i resepsjonen for å sjekke om det er noen sympatiblikk å hente. Men har vært dårlig uttelling til nå må jeg innrømme. Det er jo ikke så lett heller da, når man må konkurre mot pasienter som har amputert lemmer og sitter i rullestol, og andre på krykker med en usunn farge i ansiktet.

Jeg får sette min lit til at det er litt mindre konkurranse i kveldinga, og gjøre ei ny runde da...

Prekas!

Fra innsiden 3

2009-09-09T05:35:00.001-07:00

Nå går det i ett rivende renn med oppdateringer på Smooth Operator. Følte bare for å berolige de som måtte tro at jeg er SÅ nervøs. Til dere kan jeg bare si, at det er jeg...

Men nå begynner det i hvertfall å svinge blant "gutta" på 684. Praten har kommet igang, så nå går det i en salig blanding av navn på medisiner og tabletter, alt fra Marevan til Fluortabletter. I tillegg så har vi nå diskutert litt politikk, en diskusjon som tok en brå slutt, da vi ser ut til å være en H, en KRF og en som heller mot Rødt. Knallrødt!

Uansett om det skar seg i den poliske diskusjonen og den fort falt i fisk, så har vi imidlertid løst saken i Kongo, ansatt landslagstrener i fotball og fikset noen andre småproblemer.

Nå har også en litt smårund kvinnelig assistentlege vært innom, og informert om at hun skal delta under oprerasjonen i mårra. Sammen med en overlege vel å merke, hvis det ikke var en overlegen hun mente? Ble litt slurete i hørselen, for hun vet tydeligvis ikke at hun har med kretsmesteren i pysefeigisreddhare å gjøre...

For her la man ikke noe i mellom. Vi tar en kikkehullsoperasjon, og du vil få tre hull, ett her, der og der... men i noen tilfeller så må vi åpne, og da skjærer vi derfra til dit... Jo, takk skarru faen i meg ha, sa jeg! Du har også en liten kul der inne som vi skal ta med oss, og vi sender inn alt for prøvetakning...

Og det betyr? Sannsynligvis så er det bare en arrdannelse etter "sprekken" du hadde i sommer... Så da tar dere med arret da, er mitt naturlige oppfølgingsspørsmål? Humor hadde hun ikke mye av, for dette spørsmålet ble besvart med ett tomt blikk som sa, - er du bakom?

Nå har jeg også fått diagnosen til mine to M8s på rommet. Begge skal opereres for brokk. Men i lokalbedøvelse! så det betyr at det bare er jeg som skal "opereres" ordentlig.

Dette gir meg imidlertid nok en litt snikende angst, for at de skal bedøve feil, så den ene av dem sovner, mens jeg fjerner "dritten" med lokalbedøvelse... Det ville jo ikke være første gangen de la ett egg her på LFS. (som står for Lillehammer Fylkessykehus, og ikke Lillehammer Feltsjukehus:-)

Ved nevnte sjukehus, så har de jo for noen år siden klart å glemme en saks på flerfoldige cm. inne i buken på en pasient. Og med min flyt så kommer de vel til å gjenta denne bommerten i mårra, men da legger de også ved et bekken og ei hodelykt!

Nå skal jeg slutte å fyre opp meg sjøl, og prøve å stoppe "levitasjonen" jeg utfører over senga mi her nå.

Jeg venter fortsatt på den forbanna Venflonen, og i tillegg så er "barbereren fra Sevilla" meldt på Maihaugen:-)
Typisk, at når man for en gangs skyld har latt pubikhårene gro fritt ett par måneder, så hadde det vært praktisk at de var borte. Men jeg stoler på at hu som kommer med der grose hauel, at hun er stø på hånden. Er hun det så kommer neste uppdate når jeg er "Kojak"...

Sees!

Fra innsiden 2

2009-09-09T04:01:00.000-07:00

Da føler jeg meg endelig som en "ekte" pasient. For nå er det første måltidet inntatt, og horisontalen funnet på en brukbar seng. En ting jeg videre har tenkt på, er hvor genialt det er å være innlagt bare noen dager før valget. Det vil jo gjøre mitt valg så utrolig mye enklere, for hva er vel bedre enn en praktisk prøve, på helsevesenet altså...

Maten var som forventet, en torskebit som minnet litt om vingummi, som forøvrig er det eneste godteriet jeg ikke liker. En ting som slo meg da jeg fikk maten servert, var at evolusjonen har et stykke igjen. For vi har fått evnen til å holde for nesa, slik at vi kan slippe å lukte. Men hvorfor i hælvete har vi ikke fått den samme evnen i gane og svelg, så vi slipper å smake?

Nå skal jeg ikke juge på torskebiten, gulrøttene og de hermetiserte potetene, at de på noen som helst måte hadde mye smak. Sjarm derimot, det hadde de mætt av;.)

Når man har blitt innlosjert med to herrer som har opplevd både en og to verdenskriger, og som har fått kjenne på kroppen hva sult egentlig er. Så ville det vært helt uaktuelt for underetegnede og ikke spise opp rubb og stubb, her vi satt som et kledelig trekløver rundt ett alt for lite bord på rommet vårt.

De roste maten opp i skyene, og jeg stemte i med mm... mens jeg med guds vilje og en stor porsjon pågangsmot klarte å tvinge bit etter bit nedover halsen. Som ventet tok det som vanlig heldigvis ikke så lang tid før jeg kunne returnere porsjonen, om men i en annen form, farge og med ny konsistens.

Så med ett lykke til ga jeg nettopp fra meg en "ufo-look-alike" av stål (med lokk, heldigvis) til en sykepleier som latet som ingenting. Nå kan de dermed analysere seg grå, for å finne ut om det finnes noen ulumskheter som ikke burde være nettopp der:-)

Venting! Det blir man god på når man ligger på sjukehus. Til og med jeg, som har litt mer enn ett snev av ADHD, klarer å innfinne meg med at de har 1000 ting å gjøre, de som jobber her.

Men det er jo ikke så rart, at de får det travelt altså. For i løpet av den siste timen, så har tre sjukepleiere, og en hjelpepleier vært inne å gitt oss den nøyaktig samme informasjon. (sikkert fordi vi egentlig har en øremerket pleier hver, det er min teori i hvertfall)

Nå høres jeg sikkert ut som en utakknemlig liten drittunge, som bare syter og klager. Og hvis det er det du hører, så er det helt riktig! Det er imidlertid ikke så vondt ment som det er sagt. Jeg bruker dette som en slags overlevelsestaktikk, siden jeg i utgangspunktet gruer meg så inne i svarte hete hælvete til morgendagen.

Jada, jeg vet at man får bedøvelse, og at man sover under inngrepet. Men hva hvis bedøvelsen ikke virker, men at det ser ut som jeg er bedøvet men egentlig er våken,og er uten mulighet til å få sagt i fra at detta er skikkelig vondt? Hva da?

Neste post på agendaen her er at anestesilegen skal komme innom for en liten peptalk. Vi skal sikkert trekke stutt om hvem som får begynne i mårra, blant oss tre som ligger på 684. For siste sykepleier kunne meddele at vi var booket til samme "slakterom" i løpet av morgendagen. (som om vi var mindre oppvakte, så understreket hun at de rengjorde rommet i mellom inngrepene, takk og takk sa jeg bare)

Min opplevelse av det nevnte vesen til nå, står til en svak firer på terningen. Den er tvilsomt steget i verdi ved neste oppdatering, for nå er det like før Venflon, eller hva faen det heter skal plasseres på håndbaken. Vondt, vondt, vondt men det ser jo litt tøft og macho ut:-)

Så hvis jeg ikke besvimer kjempemye når de kjører den digre kanylen inn i åra mi, så høres vi helt sikkert snart igjen!

Høres!

Fra innsiden 1

2009-09-09T01:40:00.000-07:00

Det har seg sånn at undertegnede må tilbringe en dag eller to ved Lillehammer Fylkessykehus fordi han skal kvitte seg med en blindtarm, m/noko attåt! Så det store 100.000 kroners spørsmålet blir, hva skal man gjøre med all dødtiden?

Jeg fant ut at det kunne være en god idè å oppdatere mine trofaste følgesvenner underveis, og hvis det dukker opp noen gode historier underveis så skal jeg nok få smelt ut dem også:-)

Overskriften gjenspeiler på en LP (lang plate) tror jeg det er forkortelse for, eller Long Play på inglisk, som ble utgitt av Alice Cooper for mange mange år siden. Nå var det riktignok fra innsiden av ett asyl, så likheten er vel ikke akkurat slående.

Men nok om det! Nå er de første timer unnagjort, og jeg har blitt innlosjert på rom 684. Blodprøvene er i boks, og det er jo ikke værst for en som må ligge både under takningen, og en halv time i etterkant.

Hvorfor? Fordi jeg synes det er ubehagelig, og besvimer fort ved synet av noe som kan minne om blod.
Har også fått tid til en svipptur innom en ung turnuslege på ca. 30 år, som vanlig ei dame, med blondt halvlangt hår. Du kan gjerne kalle meg paranoid, men jeg tror de med vilje setter opp disse til meg, fordi de vet at jeg hater det når de trer på seg "gummivotten" med litt krem på tuppen, for så å kjøre 5-10 rotasjoner oppe i der du vet...

Men jeg overlevde det også jeg, og selv om jeg nå ikke tør å se noen her i øya lenger, og på en måte føler meg litt "misbrukt", så går det nok helt fint. I hvertfall trøster jeg meg selv med det.

Jada, jeg vet at det er mange som ligger rundt om kring med alvorligere lidelser enn en kranglete blindtarm. Men for meg så er dette faktisk så nære et traume som det går ann å komme. Må forresten skyte inn at en sykepleier stakk hodet inn på rommet og minnet om at det er middag 12.30... (hvem faen spiser middag kl. halv ett til vanlig?)

Har også fått to sprudelbasser til romkamerater. Den ene passert 80 år, mens den andre nok er nærmere 90...
Operasjonen er berammet til i mårra, men med forbehold om utsettelse hvis det dukker opp ei bilulykke eller to, som må prioriteres.

Ser nå frem til middag, og forhåpentligvis kommer neste uppdate når den er fortært og avlevert i en beholder for prøvetakning. (håper de har en god gammeldags svømmeklype de kan bruke på nesa, de som skal analysere altså)

Talas:-)

Soge om ei båge!

2009-09-08T03:11:00.001-07:00

Alle som ein født under Furubergets ly, kan når ein hevar blikket mot sky sjå ei båge så gild, lyse på himmelen som ein ill.

Fargane kan man ikkje ta gale på for dei er både grøne, kvite, gule og blå. Dei er ei vitning og eit symbol nesten å regne som Hamars stolte fane, for laga som kjemper på både is og grøn bane.

Me har vorte frykteleg godt vant i vår litle by, og ikkje reint sjeldan har med kunne vore kry, over dei tapre menn og kvinner som har gjort at oss alle har blitt sett på som ein vinner.

Kongepokalar i fleng, medaljar også rundt halsen på nokre fotballspillarar heng. Men no har med komme til ei stri ei tid, med lite glamour og på sotteseng, og det heile buner i lite peng.

Kva skar man så gjere, som mannen i gata, når klubbane ligger der mørbanka og flata? Me kan bestemme oss for å sitta stille å sjå, at vår stolte arv til helvete får gå.

Eller vi kan snu det heile opp og ne og tenkje at vi ikkje vil la det skje. Men da må me alle bli einige no, om heile Kongeriket skar få sjå at med tro, vilje og støtte, får med Hamars stoltheitar opp att å stå og i skapet nye bøtte!

For kva er vel byen vår utan den vakre båge, som du hørte om i starten av denne soge. La oss sikra at også framtiens borgarar, som blir født under Furubergets ly, få nyte synet av den vakre båge som skinner høgt i sky!

Bestemannspremien!

2009-09-07T07:31:00.000-07:00

Det er nesten så jeg selv begynner å lure på om jeg er blitt "rablings" (at det holder på å kamme over), for når jeg ser spranget i innholdet her på Smooth Operator må vi tørre å stille spørsmålet:-)
Tidlig, tidlig barndomsminne, skriver Tor Karseth i en av sine mange fantastiske tekster. Og nå skal også jeg tilbake til et tidlig, tidlig barndomsminne...

Ishockeyen har gitt meg mange fantastisk minner, og jeg vet ikke om jeg skal ta det som et tegn på at alderen tynger, at det er de eldste minnene som nå kommer oftere og oftere.

Denne historien er imidlertid litt sår, for den skal handle om et spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på, uansett! Men som du vil skjønne når du leser denne historien, så er det fortsatt med meg nesten 30 år etterpå, og vil trolig for alltid være det!

Jeg har så vidt vært inne om det tidligere, men kan nevne det igjen, at hjemme hos familien Martinsen i Dr. Greves gt. var det lite peeng, men mye kjærlighet. Problemet er at det dessverre ikke er gangbar mynt, kjærlighet altså, så når en i ungeflokken skulle være med på ett eller annet som kostet, så lå det en beinhard prioritering bak hver krone:-)

Så når småguttelaget som jeg spilte på skulle til Trondheim på turnering, så måtte min kjære far med tårevåte øyne se 12-åringen rett i øya og si -je trur itte vi har råd tell att du kan vara med Remo.
Det var nok værre for han, enn det var for meg. For jeg hadde sikkert egentlig noe faenskap jeg kunne drive med, som kunne oppveie for turen som laget skulle på.

Jeg husker ikke beløpet i dag, men jeg mener å huske at det var en egenandel på ett par tre hundre kroner.
Så på nest siste trening før avreise, så spør oppmannen, Jan Sørli, om det er helt sikkert at jeg ikke skal være med.
Det var ikke bare en liten klump i magen da jeg måtte bekrefte dette, for reisefeberen til alle de andre var til å ta å føle på...

Laget var nå forberedt på å reise med en keeper, som til alt overmål var min bestekompis, Frank Wahlberg. Han hadde stått i mål i en kort stund, og var vel ikke like snabb med bena som undertegnede, som tross alt hadde vært med på "småguttelandslaget" (Østlandslaget da, for faen).

Men så skjer det som for meg har brent seg fast som ett fantastisk minne om min far. Da jeg kommer hjem fra trening, sitter han og Anny Alvilde ved kjøkkenbordet, og de ber meg om å ta plass. - Remo, er det førr sent førr dei å få vara med tell Trondheim i helga, spør Jan Kåre (min far, kult navn ikke sant?).
Jeg svarer som sant er at det vet jeg ikke, men det koster jo fortsatt penger, sier jeg videre.
- Ja, men du skjønne je har tatt på mei ei ekstravakt på drosjen hass Arne Refsdahl i helga, så da blir det ei råd.

Hva skal man si?

Du kan sjøl tenke deg hvor lang tid det tok før jeg var på tråden til Jan Sørlie, som nesten ble like glad som meg over at jeg også skulle bli med, og ikke sitte igjen alene på Hamar...

Jeg vet ikke hva en "Taxikusk" satt igjen med etter en helg den gangen, men jeg tror ikke det var att mye i pungen hass far når turen min var betalt. Så lommepenger ble det selvfølgelig smått med, men muttern skulle ikke la gutten gå sulten på turen for det.
Du må vite at jeg spilte på lag med gutter som stort sett hadde gullbukser, vi snakker om sønnen tell Baker Nordstrøm, Rørleggermester Rakstad Larsen osv:-)

Anny Alvilde (min mor som du sikkert skjønner) har siden tidenes morgen hatt en forkjærlighet for Tupperware. Uten å overdrive kan jeg si at den artikkelen fra nevnte merke som ikke har vært innenfor dørene i Dr. Greves gt. har aldri vært på markedet.

Flaggskipet til min mor under hennes homeparties på bygda, var en "matboks" som kunne romme to hele brød, og med en rist oppå hvor det var plenty av plass til smør og påleggsesker. For å gi deg ett bilde på størrelsen, så kan jeg si at jeg måtte ha hjelp av konduktøren for å få den opp på hylla i togkupeen, og det er ikke kødd!

Men jeg brydde meg ikke om det, for jeg var jo på tur. Og med min rappe tunge så forsvarte jeg meg glatt mot alle forsøk på morsomheter fra både den ene og den andre. (Utrolig hvor mange detaljer som dukker opp når man sitter her å mimrer)

Nå er det imidlertid litt viktig å komme seg videre i historien, hvis vi skal bli ferdige denne mandagen:-) Følte imidlertid at det var viktig at du kjente forhistorien, for den er en brikke i det store SPØRSMÅLET!

Vi er nå vel fremme, og turneringens første dag er her. Det er proft opplegg med program for hele helgen, med lagoppstillinger og kampoppsett. Til min skuffelse så ser jeg at jeg står med drakt nr. 2 i programmmet. Og på denne tiden så var det ensbetydende med at du var 2. keeper.

Det hadde forøvrig også ledelsen på laget bestemt at jeg skulle være, siden jeg kom inn på ett bananskall i siste øyeblikk, og at "Frankieboy" nok hadde sett for seg 6 kamper i buret, og gledet seg til det:-) (som jeg ville ha gjort)

Jeg tror faktisk det var første gangen i mitt liv at jeg hadde "kloakknummeret" 2 på ryggen. Konkurranse om uriasposten i målet hadde jeg jo ikke hatt mye av, så dette var uvant.

Frank Wahlberg får naturligvis starte den første kampen, med nr. 1 på ryggen, og det går over all forventning. For selv om han ikke hadde keeperskøyter, så datt han riktig vei i ett rivende renn. Han stod som en liten vegg, og det er uten å overdrive.

Neste kamp er det litt tøffere motstand, og unge Martinsen får overta plassen i målet, i håp om at jeg skal ha like dagen som "Frankieboy".
Men kan trygt si at det hadde jeg, og spiste pucker i 3x15 min. Men laget vi møtte kan du trygt si delte ut smeller i hytt og pine.

Faktisk ble det så ille at Ståle Johansen plutselig fikk tannverk, og ville ringe hjem til pappa Steinar, for at han skulle komme opp til Trondheim med Volvo`n sin å hente seg. Ståle! Jeg tror ikke du hadde SÅ vondt i tanna, jeg trur du fikk ett par smeller så hue og ræva byttet plass, og at det var årsaken.

En annen skalle var Tom Håkonsen (ja, gamle Stallgården-Tom), og han var den gang som nå, mest opptatt av stilen, og hadde en uvane om å kikke ned på skøytene mellom annet hvert skyv. Når du da møter en hormombølle på 180 cm, mens du kikker i isen, så må det si pang, og det gjorde det.

Så laget var både gule og blå, men takket være unge Martinsens keeperspill, og noen lekre dragninger med påfølgende mål fra Sjur og klas, så dro vi hjem seieren.

Neste kamp stod jeg og Frank halve hver. Og han stod nå med nr. 2, og jeg med nr. 1 på ryggen. Det bare ble sånn. Begge klarte vi oss meget bra, og med nok en seier, var vi klare for finalen.

Der skulle vi møte Frisk, og om de vi møtte før i turneringa var digre og sluggete, var disse 2 x det igjen.
Du skulle ha sett den gjengen som satt i garderoben før kampen. Ansiktet til halve laget gikk i ett med de hvite veggene, mens for oss andre var det adrenalinet som dominerte.

Jeg fikk æren av å stå fra start i finalen. Og jeg lyver ikke hvis jeg sier at dette skulle bli mitt livs beste kamp.
Det var kanskje ikke så rart at jeg ble tent. For midt i kampen så fyrer en av de forvokste backene til Frisk av ett slagskudd, som treffer meg midt i maska. Skuddet er så hardt at jeg ikke rekker å lee på ett øyelokk, men hører bare smellet. Skruene som holder gitteret fyker ut og galleret (gitteret) detter i isen.

Det råder en sjokkstemning i laget, ja nesten i hele hallen. Men jeg er jo uskadd, og vi får festet gitteret, og jeg er tilbake på isen.
Nå kommer imidlertid det jeg ikke husker så godt, og det er om vi vant eller tapte finalen? Men at jeg var god, grisegod, det husker jeg:-)

Ett av høydepunktene når vi var på turneringer, var da det ble delt ut bestemannspriser til beste back, løper og keeper for hele turneringa. Vi hadde alltid minst en som fikk pris, og var det ikke Jon Hroar Nordstrøm, Sjur Rakstad Larsen eller Klas Forfang. Så var det Kent Inge Kristiansen, Tore Sørlie eller noen andre.

Men denne gangen så har jeg for første gang ett lønnlig håp, om at jeg kan bli kåret...
Spenningen er til å ta å føle på når vi står oppstilt på hver vår blueline, og speakeren sier - Prisen for beste keeper i turneringa, går til Storhamars keeper, og jeg er på vei frem, da jeg hører spiller nr.1, Frank Wahlberg!

Om jeg var mest skuffet, overrasket eller glad på Frank sine vegne er jeg litt usikker på. Men mest av alt følt jeg meg skikkelig tett, som hadde begynt veien mot prisutdelerne, og måtte brekke av midtveis:-)

Men når jeg kom til meg selv, og det gjorde jeg ganske fort, så er det jo slettes ikke umulig at det faktisk var "Frankieboy" som skulle ha prisen. Han hadde levert halvannen kamp uten en feil, og jeg hadde kun stått en kamp mer.

Uansett, så vil det for alltid sitte som et godt minne, da jeg så unge Wallenberg med sin noe uortodokske stil, strebe frem med sine alt for store leggeskinn for å motta prisen.
Ansiktet hans lyste som en 1000watts pære, og jeg er faktisk ærlig når jeg sier at jeg tenkte, godt det ble Frank når det ikke ble meg!

Nå er det alltid sånn i ett hockeylag, at det blir diskusjoner i etterkant, om hvem som burde hatt, og hvem som fikk. Dette er kanskje også mitt eneste ankepunkt mot premiering i ung alder.

Dette har også brent seg fast hos meg, da Frank etter å ha blitt tynet av noen lagkamerater, som sa at det var Remo som skulle hatt bestemannspremien, med tårer i øya kommer bort og skal gi meg premien sin, da vi er på vei hjem med toget...

Da er det stopp! Vi balanserer helt på grensa til mobbing, for denne prisen var og ble Frank sin. Det ville jo være helt på trynet om noen skulle omgjøre det som hadde skjedd i Leangen noen timer tidligere.

Vi spilte begge med drakt nr. 1, og vi spilte begge bra! Så fortsett å puss pokalen du sikkert har på hylla fortsatt Frankieboy, og med god samvittighet. (Men vit at spørsmålet fortsatt gnager din beste venn, VAR DET MEG DE MENTE?)

Jeg fikk min lønn gjennom å dra frem Mammutmatboksen til Anny Alvilde, hvor det fortsatt var igjen halvannet brød. For nå var alle blakke, mens jeg solgt halve brødskiver for 2 kroner stykket:-)

Ferieturen til Hælvete!

2009-08-17T03:12:00.000-07:00

Nå må jeg nesten starte med å si at overskriften ikke forteller den hele og fulle sannhet. For "Hælvete" peker her mer mot at turen utviklet seg til et lite hælvete, og ikke at vi reiste dit bokstavelig talt:-)

Foreldelsesfristen for å dele denne historien gikk ut i fjor. Taushetsplikten oppheves etter 15 år. Jeg har tidligere så vidt nevnt min gamle mor, Anny Alvilde, og at hun er blant mange andre ting også det klokeste mennesket som jeg vet om. Og jeg husker godt at hun advarte mot denne turen, og sa - Nå skal dere få se hvor gode venner dere er, på ordentlig, var hennes ord før reisen...

Det å reise på ferie med venner er nesten alltid et sjansespill, fordi man er avhengig av både kjente og ukjente faktorer, for at alle skal være enige om at det var en fin tur, etter at man har kommet vel hjem.

De ukjente faktorer er ting som været, losji- og eller mat-kvalitet etc. Men selv om man tror man kjenner de kjente faktorer, så ligger det også her ofte noen såkalte "tillegg" som man ikke alltid er klar over.

Med dette så mener jeg at vi kjenner hverandre "godt", men ikke alltid SÅ godt, når man skal være sammen og leve tett på hverandre i mere enn ett døgn:-)

Når man så for å sikre full pakke reiser fire par på tur, hvor hvert par har ett personlig lite barn (og de er 13, 14, 15 og 16 mnd. gamle) så legger man selvfølgelig et ytteligere press på smidighet i reisefølget.

Denne turen som her skal beskrives skulle gå til Ebeltoft i Danmark. Og med den planlegging som lå til grunn før avreise, så lå alt til rette for at dette skulle bli en skikkelig "kosetur".

Huset var tilsynelatende en skikkelig perle. Det var et stort hus med innendørs svømmebasseng, og ellers alle fasiliteter man trenger for å kunne "kose" seg. Det var i hvertfall det vi hadde bestilt. Og siden omtalen var helt på høyde med det beste man finner i utlandet, så var det med store forventninger de "faboulous four" satte kursen for Danmark.

Vi deler oss opp allerede under avreisen. To av parene tar båten fra Oslo, og undertegnede m/følge var passasjerer hos unge Bergersen i hans "minibuss". Vi valgte båt fra Gøteborg. Som du skjønner så ga vi oss selv noen meter med tillegg allerede her, da vi valgte å starte det hele med 6 timer i bil...

Det ble en strabasiøs og ganske slitsom reise, men etter langt om lenge og lengre enn langt, var vi endelig fremme i Ebeltoft.
Uten de helt store problemene klarer vi også å finne frem til "drømmehuset", hvor vi skal tilbringe de neste sju dagene, sammen...

Barna som du allerede har fått alderen på, er selvfølgelig alle sammen i utakt både med hverandre, og sin egen søvnrytme etter reisen. Så det passer ekstremt dårlig at huset ikke er ferdig til overtagelse da tropper opp til avtalt tid. Fortsatt løper en gjeng med tullinger i selvlysende overaller rundt med bøtte og fille.

Vi får beskjed om at det vil drøye ca. en time før det er klart for "innflytting". Som den tålmodige gjengen vi er, så tar vi en tur opp til butikk/restaurant-avdelingen som ligger noen hundre meter fra hytta. Her inntar vi en lett lunsj.

En time er gått, og vi vender tilbake til "åstedet", nærmere bestemt til huset. Nå tror vi det er klart, men den gang ei. For når undertegnede setter foten innenfor døra, så ser jeg et glinsende belegg som dekker hele skifersteingulvet i huset. Hva som glinser? Joda, små fine glassbiter som vaskerne har klart om ikke annet å fordele jevnt ut over gulvet.

Det er selvfølgelig uaktuelt å flytte inn med fire små barn, som alle er på krabbestadiet, før dette er fikset. Så når vi endelig får tak i den som er ansvarlig for utleien, også han i en dustete kjeledress, så må vi faen i meg bruke en halv time på å forklare hvorfor vi ønsker bedre renhold.

Når han så etter ytterligere halvannen time forsinkelse med en minimalt kundevennlig tone sier - Dette var en helt unødvendig ekstrajobb for oss, for alle dere Nordmenn klager. Men når dere reiser så ser det ut som en svinesti allikevel... er det like før har blir tatt med bak noen busker og svineslått.

Men de fire staute mennene, Morten, Kjetil, Børre og Remo, lar nåde gå for rett og overser den dustete dansken. For nå skal vi endelig få innlosjert oss i drømmehuset. Anita, Monika, Trine og Britt passer de fire små, mens vi bærer de 130-140 kolliene som er medbrakt på tur:-)

Vi har så vidt rukket å få inn alt pikk-pakket(bagasjen, da begynner det å regne... skikkelig å regne...
Men med vår ukuelig optimisme, og håp i sinn, er vi i den tro at dette bare er en byge. Men det skulle vise seg å være mer enn akkurat det, en liten byge altså. (uten å foregripe noe kan jeg si at vi så sola i ca. 1 time i løpet av sju dager)

Men hva gjør vel litt regn, når man har innedørs badebasseng? I utgangspunktet en glimrende erstatning for strand og sol, men ikke når man ikke kan finne på å stikke tåa i vannet. Da ville man nemlig risikert å få alvorlige infeksjoner, for her var renholdet på høyde med null.

Her hadde nemlig alle de fluene, myggen og knott som finnes i Danmark, en kjempekonferanse med dertilhørende bading, i vårt basseng altså. Jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at det var vanskelig å se overflaten på vannet, på grunn av "innsektskonferansen" som pågikk der...

Fast bestemte på å gjøre det beste ut av situasjonen så bestemmer reisefølget i felleskap, at vi nå skal prøve å se positivt på alt, uansett. Så vi går på med friskt mot og renser bassenget og "svømmehallen" selv, uten å innvolvere vår venn, den meget lite imøtekommende dansken.

Første dag er over og hele huset faller til ro, nesten. Undertegnede har nemlig blitt overtrøtt, så det å sove er helt uaktuelt, i hvertfall når klokka ikke er mer enn halv to på natten.
Det var kanskje her den første brøleren blir gjort. For når det gjelder antenner, så var ikke jeg tilstede når de ble utdelt. Derfor bruker jeg natten til å synge for meg selv, samtidig som jeg bruker to teskjeer som trommestikker mot steingulvet:-)

Egentlig er jeg ganske overrasket, over at Bergersen klarte å holde seg helt til klokka fire om natten, før han ba meg falle til ro. Tror kanskje det hadde noe med at det var først natten å gjøre, at han ikke tok tak før altså...

Neste dag starter som den forrige sluttet, med regn, regn og regn. Men siden vi allikevel må på felleshandling, så går nesten hele dagen med til dette. Barna, har fortsatt ikke fått aklimatisert, eller rettere sagt synkronisert seg, så når den ene er ferdig med innsovningsskriking begynner neste.

Dette var vi selvfølgelig forberedt på før avreise, men ikke at det skulle regne så jævlig innst inni hælvete, at man ikke kunne bevilge seg pauser fra ungeskrik, utendørs.

Men nå skal det videre i sannhetens navn sies at barna etterhvert tilpasset seg bedre enn oss voksne, så de var egentlig ikke vårt største problem. For når den tredje dagen åpenbarer seg, med en blåkopi av gårsdagen, hva angår været. Da blir stemningen ennå litt mer forknytt.

De fire damene som hadde drømt om lange dager på stranden, med sol, is og generell kos, går nå inn en slags boble. For det eneste som opptar de fire kvinnelige på turen, er nå å holde regnskap over forbruket til hver enkelt familie. Denne "psykosen" blir bare værre og værre, og til slutt så er det nede på det nivået hvor man spør om å få låne en servelat til brødskiva, så kan vedkommende betale posene når vi skal handle i mårra...

Hver gang vi er på butikken, så oppstår de samme situasjonene. De hvor spinnesiden på turen samles i en gruppe, og deler handlelappen i fire, før varene blir lagt i bilen. I denne gruppa er det ikke lenger rom for å se stort på en differanse på femti øre. For ved neste måltid vil det dukke opp noe slikt som, - er det greit at "jeg" tar litt majones av dere, siden du fikk smake av "Tobleronen" vår i går...

Jeg skal ikke tvære mer ved dette, men håper du kan forstå den spenningen som var i ferd med å bygge seg opp inne i huset, som var blitt mye "mindre":-)

Alle prøver vi så godt vi kan å være overbærende med hverandre, men uansett hva vi måtte mene i ettertid, så var dette bare en utsettelse av det som måtte komme til slutt, nemlig det totale "mayhem".

Det var verken vond vilje eller noen personer sin feil at det ble sånn, men rett og slett at vi var innestengt i en bunker 24/7.
Vi gjør ett tappert forsøk på å løse litt på stemningen, ved at gutta blir innvilget en "gutta`s" på restauranten ved området. Vi er jo fire rutinerte "glad-gutter", så vi tar den vel kanskje litt langt ut denne kvelden.

For å si det mildt, så hjelper vel ikke dette spesielt mye hva gjelder å bedre situasjonen i "huset". Så allerede kvelden etter så skal damene ta den ut. Og uten å overdrive kan jeg si at de gjorde det.

For når klokka passerer sent, så sitter det fire smånervøse menn i stua, lys våkne, og lurer på om vi nå er "alenepappaer" for godt. Hadde vi dratt den for langt kvelden før, slik at de nå dro den tilbake? Spørsmål og mulige svar diskuteres i ett rivende renn, helt til vi hører fortvilede rop i skogen.

De fire har nemlig delt seg, og en av begitt seg tilbake mot huset, mol pin alene i bekkmørket:-) Når hun i tillegg følte at hun ble forfulgt gjennom en liten skogflekk, så er det ikke så rart at panikken hadde inntatt en lettere bedugget dame...

Hva så med de tre andre? Jo, de hadde valgt å bli med på "nachspiel" med fire afrikanere, med Tysk statsborgerskap. De hadde nemlig en egen varebil, som de ferierte med i Danmark denne sommeren.
Man kan i hverfall ikke beskylde jentene for å sette sikkerhet først, når de var innvilget landlov og jentekveld:-)

Men det gikk bra, og selv om stemingen nå kanskje var på sitt aller laveste dagen derpå, kom vi oss helskinnet frem til kvelden, igjen... Nå skulle det spilles spill, i en påtatt hyggelig atmosfære. Da smeller det!

Eksakt hva som skjedde er jeg litt usikker på, men at undertegnede var den som tente lunta skal jeg ikke benekte. Men uansett, så blir det nesten håndgemeng blant de 8 voksne. En flaske farer gjennom luften, men jeg dukker lett og elegant. Det faller også mange sterke ord, med påfølgende friske meningsutvekslinger, før Britt Bergersen tar ansvar og får roet ned det som var blitt til ett "Gjøkerede"...

Det er imidlertid ikke helt slutt, for som erten og furten som satt på en haug, så skulle selvfølgelig furten ønske at erten var dau:-). Alle velger nå å avreagere etter smellen, på hver sin måte. Jeg valgte en tur i badstu, i følge med en flaske med Pernot.
Selvfølgelig en totalt upassende reaksjon, men for meg så var det den eneste mulige, siden jeg hadde tent lunta...

Nå begynner denne historien å bli alt for lang, så jeg velger å runde av slik at du kan fortsette den i ditt eget hode...

Til slutt er det viktig å understreke at vennskapet fortsatt er i behold sånn ca. 16 år senere, selv om vi ikke har vært på så mange ferieturer i ettertid:-)

Tryllekunsten!

2009-08-16T00:36:00.000-07:00

Denne lille historien skulle i utgangspunktet aldri nedfelles skriftlig, men etter utallige oppfordringer så må jeg bite i det sure eplet.
Det er imidlertid viktig at jeg aller først på det sterkeste fraråder eventuelle yngre lesere, og noensinne prøve på et lignende stunt. Denne tryllekunsten er nemlig gjort i en tid da vi gutta hadde det som kaltes for "nisselue"

Hvorfor velger jeg så å dele denne litt "intime" historien med dere? Det er rett og slett fordi den nå etter hvert har vokst seg såpass stor, at jeg føler at tiden er inne for å gi den korrekte versjonen.

Når jeg sier at den har vokst seg stor, så er det ikke sikkert at det er vondt ment fra de som videreførere "sagnet". Men de tenker kanskje på dagens mynt-størrelser, og ikke den som var gangbar da "tryllekunsten" ble utført.

Du som har lest enkelte av historiene som popper opp her på Smooth Operator, mener kanskje at både helsevesen, justisdepartement, skolevesen og andre har sviktet i forhold til å fange meg og mine problemer opp. Men jeg kan berolige alle med at det har gått helt fint med meg, selv om det kan være vanskelig å fatte.

Derfor er det videre viktig å understreke at alt som her skrives er et ledd i min egenterapi for å fjerne meg lett, fra ett noko brokete levnet...

Så til saken. Som ung gutt var jeg kjent for å flytte grenser både når det gjaldt menneskelig fysikk, etikk, moral, ja i det hele tatt der det var mulig å utvide den alminnelige oppfatningen om ulike ting. Hvis det er riktig term å bruke. Flere enn meg bedrev denne "sporten", men til forskjell fra de andre så har jeg turt å stå for alle mine handlinger i ettertid, på godt og vondt.

Av en eller annen merkelig grunn så kommer det alltid en eller annen slags forsvarstale før jeg starter på historiene, ikke et bra tegn:-)

Vi prøver igjen! En av mine venner feiret denne kvelden, sin 30-års dag på Stallgården Restauranthus. Hvor lenge det er siden? Det husker jeg helt ærlig talt ikke, men i hvertfall så hadde vi fortsatt de gode gamle kronestykkene, de med hest, hull, eller bilde av "Laffen" (Kong Olav V)

Festen når uante høyder, og vi har lukket selskap i midtpartiet i første etasje på huset. Hvor mange som var tilstede er vanskelig å anslå, men at det var opp i mot 100personer er jeg ganske sikker på.

Even Engelhardt, som egentlig burde hatt sitt eget stand-up show for mange herrens år siden, underholder hele forsamlingen i mange timer. Dette falt i starten ikke undertegnede så tungt for brystet, men når oppmerksomhetssuget ble for stort, var det nesten så panikken tok meg...

Det ville bli ufattelig vanskelig å nå kunne klare å gjøre noe som kunne oppfattes å være i nærheten av morsomt. Even hadde sopet gulvet med alle som prøvde seg på morsomheter. Han har nemlig en gudebenådet evne til å kontre på alle meldinger, uten betenkningstid.

Men så kommer jeg på en "tryllekunst" som jeg hadde sett gjennomført for en tid tilbake. Det var en mann som stående på en stol, svelget ett kronestykke, for så å kneppe opp smekken, og brette frem samme krone fra den fremredel av "olonnet" sitt:-)

Det var heller ingen tvil om at det var samme krone, for årstall og alt annet ble kontrollert før han svelget krona... Ett imponerende show, men jeg var usikker på om dette ville holde i denne forsamlinga. Som sagt så var humøret litt over middels på alle som var tilstede...

Da dukker en ide opp i mitt hode, om at jeg skal prøve en variant av "tryllekunsten". Alle har vi eller har hatt ett eller annet avvik, sånn kroppslig eller fysiologisk sett. Mitt avvik var en alt for stor "nisselue" (sier var, for den er slitt bort opp i gjennom åra:-). Når jeg sier alt for stor, så er det en sannhet uten modifikasjoner!

Så jeg får etter litt jobbing tak i en rull med kronestykker, av den gamle typen, ja! Når jeg ser på den så virker det ganske uoverkommelig, å skulle få puttet alle sammen inn i den berømte "nisselua", for jeg må skyte inn til de som måtte være i tvil, at tryllekunsten er ikke en illusjon altså:-)

Men med hjelp av guds vilje, en god porsjon flaks, og ikke så rent lite smerte får jeg presset siste krone på plass. Utfordringen var å få dem til å holde seg der...

Det gikk imidlertid over all forventning, og jeg får hjelp av mine assistenter (Bjørn "virus" Hval og Tommy Larsen) til å komme meg opp på ett bord i enden av lokalet. - Er det noen som har en femtilapp her?, spør jeg mitt undrende publikum.

De tror selvfølgelig at dette er et forsøk på en "scam" og at de ikke vil se pengene sine igjen, så det drøyer litt før noen melder seg. Det er også kanskje det jeg husker best, for den "sprengende" følelsen jeg kjente under "nisselua" ville jeg ikke unnet min værste fiende, den dag i dag.

Men en femtilapp kommer etter hvert frem til "magikeren", meg! Den brettes sammen så meget det lar seg gjøre, og jeg putter den i munnen. Med innøvde bevegelser som enhver ekte tryllekunstner kunne misunnet meg, svelger jeg så tilsynelatende femtilappen. På en eller annen måte klarer jeg å få den ut av munnen, uten at noen av tilskuerne oppdager det.

Så når jeg nå lar flere av dem inspisere munnen min, så tror de at jeg faktisk har svelget den. Even Engelhardt kommer nå frem til bordet med en tom isbøtte, og plasserer den strategisk under smekken på min Levis 501…

Med en innlevelse som mangler sidestykke knepper jeg sakte opp broka, og etter litt jobbing så får jeg frem ”litjekaln”, som Robert Sælbekk Hansen ville ha kalt den…

Det går ett brus igjennom mitt publikum, for nå starter en seanse som har blitt en historie for den berømte boka som aldri kan skrives, men burde vært. En etter en slippes det ut kroner fra den omtalte ”nisselua”, og alle i rommet sitter nå med åpen munn å gaper, før de forstår hva de er vitne til.

Da de kommer til seg selv, sånn ca. etter fjerde eller femte krone, så begynner de å telle høyt i kor.
Når så den femtiende og siste krona lager en metallisk lyd isbøtta, bryter det ut ett totalt mayhem, eller hva det nå heter. Alle lurer på hvordan i hulesvarte hælvete denne ”illusjonen” ble gjennomført.

Jeg tror alle i salen var overbeviste om at dette var et triks. Men de som var tilstede, som hadde spilt ishockey og fotball med undertegnede, skjønte at hver eneste krone faktisk kom fra ”nisselua”. Dette var en ekte ”tryllekunst”

Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at servitrisen fikk de nevnte kronestykkene i driks etter stuntet. (det var ikke min skyld)

Nå har jeg altså sagt det, og ja, historien er sann!

Til slutt har jeg en liten bønn, og det er at hvis du skal viderefortelle den, så husk å bruk riktig beløp og ikke glem at det var kronestykker av den gamle typen, den gamle:-)

Standhaftig!

2009-08-15T16:01:00.000-07:00

Denne kommer på en slags oppfordring kan man si, fordi noen har visket i noens øre at jeg en gang i tiden har blitt "pissa" på av mannen du ser på bildet over. Det i seg selv er ikke så spesielt, for Niko er en grepa kar.

For dere som kjenner han, så vet dere sikkert at han aldri har vært verken turner eller ballkunstner. Men en ting skal han ha, at han tvang meg til å legge innebandykølla på hylla. Langt oppå hylla!

Historien er egentlig ikke så lang, men som overskriften beskriver så skal den handle om en som står for sine ord. Vi snakker om undertegnede...

Året er 1993, og unge Martinsen har i utgangspunktet lagt opp sin ikke-eksisterende hockeykarriere. Snart 10 år med massiv benkesliting, var nok selv for en som var blitt en legende i sitt eget hode.

Det var nå på tide å se etter nye karriereområder, og valget falt på innbandy. Ankerskogen Innebandy hadde nemlig lenge vært etter mannen som er raskere enn sin egen skygge, meg!

Dette er ingen påstand, men en sannhet uten modifikasjoner. Du kan spørre de som har skutt pucker på meg, damer jeg har vært så heldig å treffe, eksamensinspektører osv...Jeg hadde (har) en vanvittig reaksjonsevne, når det kniper:-)

Nok om det. Jeg ble altså headhuntet til å spille for Ankerskogen Innebandy, som på denne tiden var ett av de beste lagene i serien. Her var jeg selvskrevet som førstekeeper, siden konkurransen var totalt fraværenede. Men at det skulle bli en så kort karriere, var jeg litt uforberedt på.

Vi vinner de tre første serierundene, takket være mitt fantastiske keeperspill. Det er det ingen som kan si i mot den dag i dag, fordi det ikke finnes andre steder enn i legende-arkivet i mitt eget hode. Så da er det jo sant.

Så kommer fjerde runde i serien, og som vanlig skal denne kampen spilles i Stangehallen. Selv om jeg har vært ute på en lun aften i Hamar sentrum kvelden før, er jeg forholdsvis oppesen. Vi skal jo tross alt møte Ajer. Det er ett lag som består av "juniorer" og andre totalt ballubegavede individer. Denne kampen kan vi rett og slett ikke tape...

Ikke nok med at de har trikserekord på tre med en fotball, når de kaster seg for å nå den siste. Men de er rett og slett det vi kaller for ikke spesielt veltrente, sånn rent kroppsformsmessig. (de var mer sånn som undertegnede er p.t.)

Så da jeg før kampen får øye på den pur-unge Lars Nikolaisen, som jeg kun kjente som den mest trofaste tilskueren fra Hamar Ol-amfi, klarer jeg ikke å la være å legge bittelittegranne press på meg selv.

Siden jeg ikke er kjent for å snakke med små bokstaver (egentlig en grunn til å saksøke Storhamar Skole, som ikke lærte meg disse), så roper jeg ut mens jeg peker på Niko - Hvis han der scorer på meg, så skal jeg aldri mer ta i en innebandykølle, langt mindre stå i mål igjen. Smart!

Vi holder som ventet lekestue med Ajer, og det er nesten kjedelig å stå bakerst. Det som kommer av skudd går under kategorien høstløv, eller sprettballer.

Men så skjer det noe som jeg i utgangspunktet ser på som en mulighet, til å bli husket etter kampen. For jeg har hatt en rolig aften, men helt på slutten får Ajer straffeslag. Hvem tror du de setter til å ta den? Faen, du er jaggu en smarting! Helt riktig, Lars Nikolaisen blir eksekutør.

Jeg er allikevel rolig som skjæra på tunet, for han kan jo aldri i denne verden klare å få den hullete hvite ballen forbi "lynet" Martinsen...

Neivel!

Joda, han kommer vraltende mot målet mitt, og på min hovne, breiale, utrolig arrogante måte går jeg langt ut og møter, sånn bare for at han skal bli seende ut som en klovn.

Der kommer det imidlertid en høyre, venstre, venster, høyre og venstrefinte, så jeg faktisk er svimmel den dag i dag...

Ballen ligger i nota, jeg har aldri spilt innebandy siden, og takk skarru faen meg ha Niko!!

Og jeg som aldri har mobba deg for at du måtte ha med muttern og fattern din for å få gå på hockeykamp:-)

Englandsfarerne!

2009-08-11T23:32:00.000-07:00

Tusen takk til alle dere fire, som tok dere tid til å rable ned noen linjer for å gi inspirasjon til Smooth Operator, under min vedvarende skrivesperre. Eller tørke som Rablings ville ha sagt det. Til Anders Gjestvang, må jeg videre si at du besitter jo stoff til en egen blogg, som garantert ville bli en kjempehit!

Selv med muligheten for at Smooth Operator står i fare for å bli snever, og for spesielt interesserte, så velger undertegnede nå å komme med noen selvbiografiske historier (som vanlig), som forhåpentligvis, kanskje, muligens vil rette opp mitt totalt ufortjente "skakk-kjørte" rykte:-)

Gode historier, og spesielle stunts, har en tendens til å vokse med årene. Noen til det bedre, andre til fantasihistorier fulle av faktafeil. Et eksempel er mitt vekslingsstunt av den berømte 50-lappen, på Stallgården, under 30-årslaget til Per Edvardsen. Den har nå blitt til en 100-lapp, noe som selv ikke jeg kunne klart i mine glansdager...

Av overskriften så skjønner de aller fleste av dere som har alle "indianerne i kanoen", at det skal handle om England. Og hadde det ikke vært for en fantastisk evne til å sjarmere seg ut av trengte situasjoner, så hadde det trolig aldri blitt noen retur for de to ensomme rytterne.

Vi snakker denne gangen om slutten av de glade -80 åra, og jeg hadde vært så heldig å vinne et "cruise" for to, med Bremar til Newcastle i England. Valget av reisefølge var ikke vanskelig, det måtte bli min soulmate, Kai "Barry" Barmoen. For de som ikke kjenner han, så kan jeg kjapt nevne at han er en legende, men som foreløpig ikke har blitt Kanonisert:-)

Det eneste "drawbacket" med min premie, var at avreisen var fra Kristiansand. Men som den reisevante duoen vi var (er), så bet vi tenna sammen og bestemte oss for å ta toget til det glade Sørland. Historien er kanskje ikke spesielt morsom eller spesiell, men viser at man kan støte på noen utfordringer, selv om man skal på "Cruise".

Kai Barmoen er ikke kjent for å være en mann som lever strengt etter klokka. Det vil si at han er født ca. 45 minutter for sent. Som du sikkert skjønner så kan dette by på enkelte utfordinger, spesielt når man har togtider å forholde seg til. For det er jo ikke slik at det går tog fra Oslo til Kristiansand, hver time...

Det er ca. 3 minutter til toget skal gå, og jeg står å speider hvileløst etter den fortapte sønn, Kai Barmoen. Jeg husker at følelsen av "no England" kom snikende. Men når det lyder ut over høytaleren på Sentralbanestasjonen, at toget til Kristiansand straks er klart til avgang, dukker mannen med hockeypledd og semsket skinnjakke opp i det fjerne.

Vi løper det remmer og seletøy kan holde, og får kastet oss ombord på toget, og vi er på tur...

Vel ombord, så går jeg gjennom sjekklista med unge Barmoen, og starter med det første punktet - Du har med pass? sier jeg. -Nei, faen det har jeg glemt, sier Barmoen, og får sin sedvanlige lett rødlige farge i kinnene.

Men siden det er fint lite man kan få gjort med det, ombord på toget, så skyver vi den problemstillingen foran oss. Etter en anseelig mengde med fludium, finner vi sovekupeen vår. Det geniale er at denne vogna kobles fra i Kristiansand, slik at man i utgangspunktet kunne sove litt lenger...

Dette har imidlertid gått de to unge herrer fra Hedmarken, hus forbi. Så når vi våkner med en voksen dose "sukat" i øya, klokka 09.45 neste morgen, er vi usikre på om vi er arresterte, eller hva som har skjedd.

Etter litt rekognosering, finner vi ut at dette faktisk egentlig er helt Oslo. For her er det dusjfasiliteter og kaffe, for de som har tatt natt-toget. Så plutselig, kommer undertegnede på at vi har en utfordring eller to, før båten skal gå kl. 12.00... (Barmoen mangler pass)

Her er det ikke tid til verken dusj eller kaffe, for vi må på politistasjonen for å få tak i ett pass til "Barry".

En hyggelig dame sier de skal gjøre så godt de kan, men først må han ta noen bilder i fotoautomaten. I en godt fremskredet bakrus, så kan dere jo selv forestille dere hvordan han så ut. Etter at de to første bildene har blitzet, stikker jeg hodet inn i automaten, for å få være med på bildet. Dette lykkes jeg med, og på det fjerde bildet er Kai i profil, for nå er han på vei ut...

Vel fremme i skranken sier damen, at hun skal ha fire bilder...

Men etter en snau time er passet i boks, og vi setter kursen for havna. Vel ombord får vi innstallert oss i en alt for liten lugar, og finner nærmeste bar. Vi er begge kjent for å komme lett i kontakt med mennesker. Så det tar ikke lang tid før vi er i lett samtale med en engelskmann som lyder navnet Dean.

Etter en lun dag på ca. seks timer i baren på Bremar, så forelår unge Barmoen at vi tar med oss Dean, til lugaren for et lite "forspiel"...

Der har vi bunkret med en hel flaske vodka, av merket "Vikingfjord", og en liter med "Jägermeister". Den godeste Dean, har aldri smakt krydderdrikken vi byr på, så det går ikke lang tid før vi er i det muntre hjørnet.

Etter at vi tre har sunget Engelske fotballsanger, blandet med litt Magnus Uggla og Cornelius Wresvik, går lyset. Ikke bokstavelig talt, men vi tar en timeout. En lang timeout.

For vi blir vekket av at det banker på døren, og utenfor står en mann som hadde flere striper på uniformen, enn en giraff:-)

Først er han høflig, og spør - Skal dere to være med båten tilbake til Norge? -Jepp, sier jeg, vi har tur/retur-billett. - Jeg tror ikke det, sier han nå med utetemmen sin. - Vi har hatt gjester i 20 år, men aldri har kun to personer klart å holde en hel båt våken under hele overfarten. Vi ber nå pent for vår syke bror, og prøver å legge skylden på Dean:-)

-Hvis dere sikter til han fra England, så må dere dra lenger på landet med den. Han ble nemlig "sjøsyk", og ble fulgt i seng av to damer fra nabolugaren deres.

Det var ikke vanskelig for oss å forstå, for all "provianten" vi hadde på lugaren var "fortært".

Etter en lengre forhandling, får vi til en avtale med "giraffen" om at vi skal få være med tilbake, hvis vi møter "rene og pene" etter åtte timer i Newcastle.

Det skulle ikke bli så vanskelig, for når vi satte foten på land, så åpnet himmelens vrede seg, og forsynte oss med bøtter. (mye regn for de som måtte lure) Kai, var imidlertid fast bestemt på at han skulle innom noe som HMV (His Masters Voice), trur eg?

Men da vi kom inn der, men nerver for en hel bataljon, så snudde vi da vi så folkemengden som stod på hodet i platehyllene. Deretter satte vi kursen for nærmeste pub, men hva skjer? Jo, de har fått en ny regel som sier at de ikke får lov til å åpne før klokka 13.00 på formiddagen. Brillefint! Spesielt for to med "angst", og som trengte "medisin"...

Etter hver kommer vi nå inn, og kommer i kontakt med to gamle skall fra Bergen. Her blir en plan B laget, sånn i tilfelle vi skulle bli nektet på Bremar. Vi får nemlig overtalt de to "Pantertantene" til å bytte billetter med oss, hvis så skulle skje. Det betydde at vi hadde havnet i Bergen, og de i Kritiansand:-)

Så på veien tilbake til båten faller det oss inn at vi må kjøpe med noen gaver. Det er bare 20 minutter til båten skal gå, så vi må kjappa på. Jeg stikker hodet inn i en kjoleforretning, får de seks som jobber der til å stille seg på rekke, og peker på hun som er mest lik kjæresten i kroppen.

Hun finner frem en kjole til 250£, som jeg er strålende fornøyd med. Den pakkes inn i et rasende tempo og vi rekker båten. Det er antagelig den dyreste kjolen som er brukt på et "bad taste" party i Norge, ever! Falt ikke i smak hjemme i moderlandet er vel en annen måte å si det på...

Men vi kommer nå med båten, og har bestemt oss for å ikke nyt mer flytende. I stedet skal vi spille litt på automater, og dele alt vi vinner. To timer etter vi legger fra kai i Newcastle, er det nok en gang vår herre som kaster hevn over de to "synderne". Det blir så rom sjø, at de stenger Taxfree ombord på Bremar for første gang på 11 år, bare så du skal skjønne nivået...

Så skjer det selvfølgelig, når vi er på topp, sånn "båtsjukmessig". Kai drar Jackpotten, som er på 1600 kroner. Men vi er faktisk så dårlige, at vi må gå i fra maskina som står og spyr ut ett-tusen-seks-hundre-kroner, i kronestykker. Vi skal på lugarn for å finne horisontalen. Det ble nok en fin aften, for den som kom først til den "spyende" maskina...

Men alt i alt, så har vi begge i alle år etterpå vært enige om at det var en fin tur!

Gullfisk på bussen!

2009-08-07T04:17:00.000-07:00

Det er knapt noen blogger i dette langstrakt land som har en så løs struktur som Smooth Operator. Den røde tråden er mer blå på en måte:-)Men gjentar til det kjedsommelige at sånn er jeg sammenskrudd, heldigvis, og dessverre.

Jeg kan vel ikke beskyldes for å være så kommers i blogginga mi, for hva som dukker opp når man inn her er like uberegnelig som en sitronsprut...

Men når jeg først har funnet et tema som ser ut til å fenge, så er det jo morsomt å freista med en ny historie fra Lottofestivalen i fjor. Den første var nesten hjerterå, den som handlet om "Bjørg", som fikk løst alle sine floker i livet av en skarve million kroner.

Denne gangen er det mer et innslag av komikk, men så forskjellige er vi mennesker. For de som ikke har lest det forrige innlegget, så foreslår jeg at dere går inn i arkivet og leser "Ikke størrelsen som teller", før dere går løs på denne. Så slipper jeg å gjenta så mange detaljer, for det er så "pruppstusselig" og kjedelig...

Men dette er en onsdag under Lottofestivalen i fjor, og trekningen er gjennomført klokka sju om morgenen. Jeg kan huske at undertegnede og Asgeir Borgemoen nesten jublet, over at dagens vinner var fra Oslo. Dette ville jo gi oss bedre tid til å lage ett "plott" for å overraske vinneren skikkelig. Bedre radio, og mer spennende for oss:-)

Etter at Celin Vanay fra P4 har gjort en haug med research, blir vi imidlertid litt i tvil om hvor langt vi kan dra det, fordi vinneren er 82 år gammel. Vi har jo ingen forutsetninger for å vite hvordan helsa er, eller om alle indianerne er i kanoen, for å si det sånn.

Men etter å ha snakket med en del naboer, som kjente vedkommende, så skjønte vi at han i høyeste grad var en oppegående fyr. Vi fikk også vite at han hadde en hund, som han og kona pleide å gå tur med hver dag sånn ca. kl. 12.00.

Klokka var allerede blitt 11.30, da vi ble klar over dette, så vi fikk det litt travelt med å komme oss opp til bydelen hvor de bodde. Vi hadde en plan om at vi skulle gi oss ut for å være selgere av dressur-utstyr for hunder.

Der gikk vi imidlertid skikkelig skoa av oss, for i det vi kommer frem, så kommer det to ut i fra blokka med en liten hund i mellom seg. Det vi har planlagt faller nå i fisk, så Martinsen og Borgemoen gjør en rask retrett, og gjemmer oss i ett buss-skur, for å finne en plan B.

Men hva skjer? Jo, her kommer de to spankulerende rett ned mot bussholdeplassen, der vi står med Lottomillionkofferten, og en diger blomsterkvast. Ikke nok med det, men de skal tydeligvis også ta bussen...

Asgeir bestemmer seg raskt for å stunte, så han setter på opptaksutstyret, mens jeg smyger meg litt vekk i bakgrunnen med koffert og blomst. - Unnskyld meg min herre, men er de "Kåre", sier Asgeir. - Ja, det stemmer det sier mannen, som står der med en pose i hånden.
- Har du hørt om at det pågår en Lottofestival, spør Asgeir videre. Men nei, det er helt ukjent for "Kåre".

Han blir nesten litt irritert av å bli stilt en haug med spørsmål, her han står og venter på bussen.

Nå må Asgeir handle raskt, for det er to minutter til bussen skal komme. Derfor slipper han bomben, og sier rett ut til "Kåre" at han er dagens vinner i Lottofestivalen. - Du har vunnet en million kroner, utbryter Asgeir med begeistring i stemmen. - Jaha, sier "Kåre". Men du skjønner det passer litt dårlig akkurat nå, for jeg skal ned i byen og bytte denne gullfisken her, sier han mens han løfter posen som er dekket med avispapir...

Der kommer selvfølgelig også bussen, og det oppstår et mildt kaos. Jeg står der som et spørsmålstegn med koffert og blomst, Asgeir ligner mer på den gamle "Televimsen", og kona til vinneren står å måper med åpen munn:-)

Asgeir prøver igjen, og sier til vinneren, her er kofferten med en million kroner "Kåre", og strekker frem kofferten for å gi den til han. Men neida! "Kåre" SKAL til byen han, og går på bussen. Sjåføren og alle de andre om bord på bussen skjønner jo hva som er i gjære, men det affiserer ikke dagens vinner.

Mens han betaler billetten, står vi rett på utsiden, og kan høre sjåføren si - Harru vinni en million heller, til "Kåre". Han snur seg så vidt ut mot oss og sier, -jeg har visst det, men jeg skal ned å bytte gullfisken min, så jeg har ikke tid til dem nå.

På vei inn i bussen snur han seg mot kona, som fortsatt står på utsiden med åpen munn, og bikkja i bånd - Du får ta i mot blomsten og passe på penga du, så skal jeg prøve å rekke tre-bussen hjem, når jeg har fått bytta fisken...

Fra Veldre Kirke til Under Brua!

2009-08-06T15:06:00.000-07:00

Dette har vært et utfordrende døgn med veldig mye føling, om ikke i fjæra så i hvertfall på Smooth Operator. Så derfor må jeg ærbødigst rette en stor takk til dere over 200, som tok turen innom i løpet av de 24 timene som løpet varte:-)

Når du leser overskriten på denne historien, så tenker du sikkert at det skal være en fortsettelse av det forrige (hvis du har lest det så skjønner du hva jeg mener), men det er det så slettes i meg ikke.

Denne gangen så skal det handle om noe så unikt på Smooth Operator, som en hyllest. Ja, du leste riktig. Og det er ingen selvforherligelse av legendestatusen jeg har av meg selv i mitt eget hode heller. Nei! Men derimot til en av de flotteste og mest gjennomført ærlige menneskene jeg har fått gleden av å møte til nå i livet.

Hvem det er, sier du? Slapp av! Det kommer, sier jeg!

For deg som ikke er fra Hedmarken så kan nok denne historien virke tilsynelatende lokal. Så du står helt fritt til å stoppe her. Men jeg tror at moralen og mitt eget hovmod kan gi deg noe uansett,forhåpentligvis...

For en som meg, som har hatt en karrierestige tatt fra en bok som ennå ikke er skrevet, så er det godt å kunne om ikke annet i ord`s form få gi en honnør til de som har hjulpet til på veien.

Når man har livets skole, ett par døgn på husmorskolen, vært hovedsponsor for utelivsbransjen (har vært?), kjørt taxi, og operert som ansvarlig redaktør. Da bør man være berettiget til å kalle seg selv en ustudert røver.

En slik person kommer ingen sted i livet, uten hjelp, god hjelp! Så i stedet for å starte på en takketale som ville tatt vinter og votter, så nøyer jeg meg med å si tusen takk. (dere det gjelder vet selv hvem dere er:-)

Men en person har jeg spesielt lyst til å gi en hyllest. Den personen er Tor Melgalvis! Har du ikke hørt om Tor? Synd for deg, sier jeg da. Men min historie kommer her...

I det herrens år 1996 var jeg så svineheldig å få jobb som "sportsjournalist" i TVInnlandet (lokal-tv for Hedmark og Oppland). Det var etter at jeg på måfå hadde sagt opp en sikker og flott jobb som butikkleder i Cubus, uten å ha en ny jobb å gå til. En liten digresjon her, for min mor sa til meg når jeg kom hjem å fortalte at jeg hadde sagt opp, ordrett gjenfortalt - Herregud og fader i himmelens rike på jordens i guds navn, e du spik hakke tulling?

Men sannheten er at dette er det viktigste og klokeste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Her fikk jeg komme i "læra" hos storheter som Jon Høsøien (Journalist fra ca. 10 år f.Remo) Ivan Hagen (Nrk i en, unnskyld to mannsaldre)Leslie Goldsack (Radio1 og P4 guru)

Slik kunne jeg fortsatt, men stopper der. Vi spoler fremover, for dette skulle jo tross alt være en hyllest, skulle det ikke? Året blir 1999, og de som startet i lokal-tv for tre år siden er i ferd med å møte veggen. Knappe ressursser, motarbeiding fra eieraviser osv. hadde slitt ut mange.

Så når unge Goldsack kaster inn håndkleet for å få mer tid til å begjære sin kone (helt sant, det stod i oppsigelsen hans), så får undertegnede en sjanse sendt fra himmelen.(blir veldig mye religiøse vendinger merker jeg, men det er helt tilfeldig)

Undertegnede blir ansvarlig redaktør. Det er fult mulig jeg ikke var klar for oppgaven, men der vettet ikke strekker til spiser fanden fluer, eller noe slikt:-)

Tilbake til Tor Melgalvis. Han var den som fra dag en i 1996, tok meg under sine vinger. Hvor mange timer han brukte på å prøve og lære meg å bruke manuell fokus, eller å etter-redigere mine saker, har jeg ingen ide om. Men jeg er glad han ikke har fått betalt for alle. Da hadde han nemlig vært millionær, x3...

I lokal-tv så var hver dag en kamp for å få 30 minutter med TV på lufta. Så ja, jeg skal innrømme at alt ikke var av prima kvalitet. Men jeg skal love hver og en av dere at alt var laget med ett hjerte som banket TVInnlandet. Den som sier meg i mot får seg herve en på "kjokobakken" (haka på Hedmarks)

Men nå som jeg er "sjef", så er det min jobb å prioritere de knappe ressurssene, og å styre det redaksjonelle innholdet. Og som gammel Storhamargutt, så mente jeg at Hedmark og Oppland gikk fra Stangeveien til Strandveien ved Vannverket:-)

Min helt, Tor melgalvis er fra Ringsaker. Så naturlig nok så har han et spesielt forhold til den delen av Hedmarken. Jeg som nå har blitt varm i trøya, og gått fra "sjef" til SJEF, blir derfor nesten litt overbærende snurt, da den godeste Melgalvis kommer inn på kontoret mitt en tordag ettermiddag, og freidig spør om han kan få lage en sak om det nye kirkespiret på Veldre Kirke som skal heises på plass i helga.

Jeg lener meg frem, og sier med litt forsåelsesfull stemme - Tor! Jeg skjønner at de få sjelene som bor oppi ødemarka i Veldre, gjerne vil se ett innslag på TV om det nye kirkespiret som blir heist på plass. Men for alle de som ikke har postnummer i Ringsaker, er dette totalt uinteressant...

Men for "gammelt" vennskaps skyld, så sier jeg at han står fritt til å bruke utstyret fra TVInnlandet på frivillig basis, for det blir ingen lønn fra meg.

Tor Melgalvis, som er en mann av få ord, takker på bred Ringsakerdialekt, og lover at han skal vise meg at dette blir en bra sak. Bla-bla-bla tenker jeg, og saken er uta av verden i mitt hode.

Etter noen uker, så er vi litt short på stoff i sendinga. Tor har i mellomtiden klippet sammen et sju minutter langt innslag om gjenreisningen av Veldre Kirke, og med en avslutning som viser heisingen av spiret på plass (uten å påstå det bastant, så tror jeg den hadde brent, noe som Tor hadde med i sin sak)

Innslaget var helt ok, men jeg må innrømme at det gikk inn det ene øyet, og ut det andre. Jeg hadde viktigere ting å forberede, nemlig lokal-tv bransjens årlige samling. Der skulle det nemlig dines, vines og deles ut høythengende priser gjennom en langweekend i Kristiansand.

Jeg velger å spole til denne høytidssamlingen for lokal-tv bransjen, og etter at min kanal, TVInnlandet, har blitt brukt som eksempel på hvordan saker ikke skal lages gjennom hele seminaret på lørdag, ser jeg med gru på kveldens gallamiddag med utdeling av priser.

Thomas Henchien, nyhetsanker i TV2, er formann i juryen, og også kveldens "konferansier". Showet er helt på høyde med Gullruten, men gjenspeiler den økonomiske situasjonen i lokal-tv-stasjonene på denne tiden. For oss som sitter der er det imidlertid en skikkelig høytidsstund, så selv om forventningene ikke er noe særlig høye, er alle forsiktig med inntaket av vin til maten.

Hvorfor? Takketale min venn, takketalen!

Men etter å ha blitt brukt som negativt eksempel hele dagen, så sier jeg nok en gang, forventningene var lave, veldig lave. Prisene kom sikkert til å gå til de "vanlige", de med størst budsjetter og 30 ansatte...

Så kommer den gjeveste klassen, årets beste feature-reportasje. Henchien sier - De nominerte er, og så kommer en presentasjon av de tre kandidatene. Den tredje kandidaten får meg til å miste munn og mæle (helt sant det med mæle faktisk). For der dukker reportasjene til Tor Melgalvis om Veldre Kirke opp, som den berømte ånden av en fillehaug, bokstavelig talt. Jeg var nemlig lykkelig uvitende, om at den en gang var påmeldt...

Da kommer den totale ydmykelsen, juryens begrunnelse som leses av Henchien:

Juryen er mildt sagt overrasket, over at denne reportasjen er laget av en eneste person. Vedkommende har stått for alt fra manus, til foto og redigering. Reportasjen gir begrepet "lokal" en helt ny mening. Med autentisk og god dialekt, fantastiske bilder og nyskapende redigering, gir vinneren oss en leksjon i hva som er god TV! ÅRETS VINNER ER TV-INNLANDET MED VELDRE KIRKE!

...hva gjør man så? Når man skal opp for å motta den gjeveste prisen for lokal-tv i hele Kongeriket, for noe som ikke ville ha vært laget, uten innsatsen fra en eneste mann, Tor Melgalvis!

I takketalen måtte jeg selvfølgelig dra ovennevnte historie, i kortversjon vel å merke. Og aldri har jeg følt meg så flau, men samtidig så innst inni stolt på vegne av noen andre, fordi han hadde fått lønn for strevet. Tor Melgalvis!

Men min dypeste respekt blir ikke mindre i årene som har gått siden KanalGullet for beste feature-reportasje. For siden den gang, så har min helt fortsatt i samme gir. Hvis du har sett de fantastisk nære portrettene av GT-Sara og Håkon Haga som ble sendt på NRK1, så kan jeg gjenta for deg at de er Tor Melgalvis sine verk, begge to!

Heller ikke her stopper det. For han er også gründer for en festival, som i utgangspunktet var ment å være en hyllest til Håkon Haga, Under Brua Festivalen. Den er ene å alene Tor Melgalvis sitt barn, og er i løpet av tre år blitt en kulturfestival "helt på høyde med de beste i utlandet".

Ikke når det gjelder lys, lyd og fancy shit. Men den med det desidert største lokale preg, og hjerte.

Til slutt vil jeg innstendig oppfordre alle dere som har jobbet dere igjennom denne teksten, om å ta dere en tur UNDER BRUA 21. og 22. august i år. Da er det nemlig Tor Melgalvis sin UNDER BRUA FESTIVAL!

Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke turt å la være! Plutselig har den knutepunkt-status:-)

Stillest vann har dypest bunn! Respect, Tor Melgalvis, du er en enestående fyr...

Mitt Førstevalg!

2009-08-06T05:40:00.000-07:00

Siden unge "Rablings" er i det litt myke hjørnet denne dagen, så må han nesten passe på å få ut litt av det som spinner rundt i mellom bladene (øra) i ett rivende renn.

Mange som "kjenner" meg tror sikkert at jeg er mest stor i kjeften, mye fyll(t)av fanteri. Men det er ikke sånn altså, æresord! Det hender faktisk at det farer en og annen dyp og underfundig tanke gjennom skallen, om enn kanskje litt flyktig og lett på tå:-)

Men nå var det ikke noen forsvarstale for meg selv om min noe rutete livsførsel jeg skulle ta for meg. Men ett tema og en sak jeg brenner for mer enn noe annet her i verden, de som jeg kaller de "usynlige"...

Neida, ikke bli nervøs for det er ikke snakk om noe spirituelt og overnaturlig, fantasivesen eller spøkelser. Mine "usynlige" er i høyeste grad levende. De vandrer midt i blant oss, og de befinner seg helt nederst på rangstigen i dagens velferdssamfunn, som vi selv i hvertfall ynder å se på moder Norge som.

Mine briller viser imidlertid et litt annet bilde, og jeg vet at det er et ekte bilde, for jeg ser det hver eneste dag.

Hva jeg ser? Jo, nydelige og flotte, jenter og gutter, menn og kvinner, som sitter sammenkrøket med en kopp fra Seven Elleven mellom beina, med blikket feste på skotuppen.
Eller jeg møter dem med et blikk i øya på dem som ser ut som om de har "Paradis" i sikte, når de heseblesende passerer meg på gata på jakt etter en "kvarting" eller hva det nå heter...Det er de "usynlige" for meg.

Dette har du sikkert sett omtalt tusenvis av ganger tidligere, og det er nettopp derfor jeg nå føler for å få det ut. Vi står foran en "spennende" valgkamp, som skal bestemme kursen for vårt land i de neste fire årene. Hvem er det spennende for? Jo, for de som ønsker færre invandrere, flere invandrere, lavere skatter, høyere skatter og bla-bla-bla....

Hva med de som ikke har noen stemme? Har ikke de også krav på å få leve som mennesker i "velferdsstaten"? Når jeg sier leve som mennesker, så mener jeg det jeg skriver. Ingen kan nekte noen å være narkoman, alkoholiker, eller kriminell, hvis det er det de ønsker med livet sitt.
Men uansett årsak til at de befinner seg i en annen "verden" enn min og din, så har de samme forbanna krav på å bli behandlet med respekt og verdighet. I hvert fall et minimum av begge deler...

Før jeg fortsetter, så må jeg få understreke at dette ikke er noe "sosialdemokratisk SV-babbel", for det ikke det dette handler om... Jeg mener det når jeg sier at det har med mine barn, venner, foreldre, medmennesker osv. å gjøre.

For mine "usynlige" er noens far, mor, sønn, datter, søster, bror eller venn, alle som en...
Det er det jeg føler på her jeg sitter i min leilighet (subsidært Sparebankens) på 137 kvm, og skriver på en pc til 10.000 kroner.

Til deg som leser dette, så vil jeg skynde meg å si at vi ikke skal ha dårlig samvittighet for at vi har det bra, og at de "usynlige" har det dårlig. Men vi har faen hakke meg ikke vondt av å ha litt dårlig samvittighet at vi ikke bruker en halv kalori for å gjøre noe med galskapen!

Det er nemlig min karakteristikk av dagen situasjon. De politiske partiene tuter øra våre fulle med nye forslag i et jævla tempo, om hvordan de har tenkt å løse floka.

Fint!

Men hva skjer? Ikke en dritt, for politikerne er mer opptatt av å krangle om taburetter på Løvebakken, enn å virkelig bry seg og ta tak i saken. For meg så er det historien om Alle, Noen, Ingen og Enhver.
Alle var skjønt enige om at Noen måtte gjøre det. Men Ingen gjorde det Envher kunne gjort!

Jeg har sjøl hatt venner som har gått til hælvete på grunn av dop og dritt. Så i dag så er det sikkert min dårlige samvittighet som kommer kastet på meg, fordi jeg er i det følsomme hjørnet, jeg vet ikke. Og kanskje var det ikke mye jeg kunne bidratt med, men det vet jeg jo ikke, for jeg prøvde jo ikke, for svarte.

Blir sånn passe usammenhengende dette her ser jeg etter hvert om bokstavene fester seg til skjermen... men det er jo meg det:-)

Ja, unge Martinsen, du som mener så mye. Du har vel en løsning du da? Eller?

Nei, dessverre har jeg ikke det. Men jeg håper at vi snart i denne valgkampen ser at temaet kommer på agendaen.
Jeg er i utgangspunktet forpliktet til å stemme Høyre. Men jeg kommer til å gi min stemme til det politiske partiet, som gjør en innsats for at ALLE politiske partier blir enige om at dette er en FELLESSAK!
De kan krangle til busta fyker om alt annet, men dette skal være den største "tverrpolitiske" saken noen sinne i Norge!

Jeg er nemlig hellig overbevist om at den første politikeren i Norge som tar av seg partifrakken, og bretter opp ermene. Han eller hun kommer til å få bøtter med stemmer fra foreldre, besteforeldre, søsken, barn og venner av de "usynlige", uansett hvilket parti den måtte tilhøre... for galskapen og den uverdige behandlingen kan ikke fortsette...takk for oppmersomheten...

Det er ikke størrelsen det kommer an på!

2009-08-05T22:34:00.000-07:00

Det er ikke alltid størrelsen det kommer an på, verken i bingen eller når det gjelder penger:-) Dette skal jeg prøve å gi et lite eksempel på i denne søte historien. Så heng med...

Jeg har tidligere skrevet et par historier som jeg husker fra min jobb som julenisse i Norsk Tipping. Ja, det er faktisk det man føler seg som enkelte ganger, en julenisse, enkelt og greit.

Når du er så privilegert at du får lov til å overbringe en sånn fantastisk melding til et annet menneske, en beskjed om at de har vunnet en "shit load of money", så finner jeg ikke noe mer dekkende ord en utrolig privilegert.

Så selv om man bare er budbringer, så gir det enkelte ganger det samme rushet, som du også nok har følt da du gir noen en gave du selv vet vil bli en scoring (slang for godt mottatt)

Som du helt sikkert forstår, så er det ikke like godt hver gang... Men enkelte øyeblikk brenner seg fast i hukommelsen, og gjør det litt våt på innsiden av øyeeplet hver gang du tenker på det. Dette er en sånn historie...

De to siste årene har Norsk Tipping samarbeidet med P4 om noe som heter Lottofestivalen. Hva skal vi med enn slik festival tenker du kanskje, og det har jeg også gjort, mer enn en gang. Selvfølgelig er det for å selge mer spill, den som tror noe annet han må stå:-)

Men uansett, så går i hvert fall konseptet ut på at det trekkes en ny millionær hver eneste dag i 14 dager. Vinneren trekkes ut hver morgen blant alle de som har levert ett Lotto eller Viking Lottospill.(neida, det velges ikke etter navneliste, det er en trekkemaskin som gjør jobben:-)

Navnet som popper opp om morgenen, skulle i løpet av formiddagstimene overraskes med en koffert fylt med en million kroner. (symbolsk altså, så dere ikke går løs på en dere skulle få øye på som har en slik koffert, for da ville dere bli skuffet)

Nok snikk snakk, to the business...

Det er en tidlig mandag morgen, og tidlig blir ikke å overdrive. Den er så vidt passert halv sju, og undertegnede sitter i kontorene til P4 i Oslo. Der er også Asgeir Borgemoen, Celin Vanay og undertegnede. Navnet til dagens vinner popper opp på skjermen min, og etter få minutter er trekningen godkjent av Lotteritilsynet (for deg som ikke vet hva det er, kan jeg opplyse at det er de som overvåker Norsk Tipping på vegne av deg som spiller)

Blir veldig omstendelig dette her kjenner jeg... men jeg har så lyst til å gi deg noen bilder på netthinna gjennom ord, og det er ikke så jævla lett, prøv sjøl:-)

Som sagt så sitter vi tre samlet i Oslo, og dagens vinner viser seg å være fra Stord. Da er det for Celin å skaffe unge Borgemoen og Martinsen flybilletter til Stord, og en leiebil på flyplassen.

Det ikke Celin klarer, er ikke verdt å kunne, når det gjelder å fikse ting. Hun er en reinkarnasjon av "Fixern", hvis det er noe som har hett det da.

Jeg og Asgeir sitter i den alt for store bilen hans på vei til Gardermoen, og det eneste vi vet er at vinneren er ei dame på ca. 60, og at hun bor på Stord. Vi vet ikke en gang om dama er hjemme eller bortreist, hvis du skjønner.

Denne jobben er det Celin som har, det å finne ut litt om dama ut i fra de opplysningene hun har fått.

Vi lander på Stord, og får telefonen fra Celin, som har gravd frem alt vi trenger for å kunne overraske dama med en koffert fylt av en million blanke...”kroner”

Det hun har klart å få til er at butikksjefen hos Mega Stord, som kjenner dama, skal ringe og be henne komme for å hente en rekommandert sending som det haster med. Noe som ikke er helt unaturlig, for på Stord snakker vi virkelig Post i butikk.

Vinneren forklarer at hun skal til fysioterapeuten, men skal skynde seg innom før hun skal dit, siden det haster med ”sendingen”. Asgeir Borgemoen, som skal overlevere kofferten, og samtidig lage en liten ”stemningsrapport” blir kledd opp i ”Mega-bunad” og stiller seg i postskranken.

Han gjør klar opptaksutstyret og gjemmer kofferten bak skranken. Jeg står litt på siden og later som ingenting, og vi bare venter. Begge kjenner vi jo litt spenningen, for ingen av oss vet hvordan ”gamla” ser ut, eller hvordan hun vil reagere på å få en mikrofon stukket opp i trynet. (og det etter å ha fått beskjed om at hun har vunnet en mill.)

Så skjer det. Ei dame på ca. 150 cm, kommer som på gummisåler inn i butikken, og beveger seg sakte mot postskranken, der Borgemoen er installert. Butikksjefen nikker, og gir tegn til at dette er vårt ”offer”. Det varer og rekker, for dama er veldig usikker, hvorfor får vi snart vite…

Hun kommer frem og sier til Asgeir – Hei jeg heter ”Bjørg” og det skulle være en sending til meg her, som det hastet med. Hun aner ingenting om hva som venter. Da drar Asgeir frem kofferten, og ber henne om å åpne den. Vinneren ser ut som hun har falt ned fra Mars, ja du leste riktig, jeg synes Månen er litt oppbrukt.

Forsiktig åpner hun kofferten, men skjønner fortsatt ittno. Asgeir ber henne om å lese på plaketten som ligger der, og hun stotrer frem – Gratulerer du har blitt Lottomillionær!...

Hun ser opp, og nå ser hun ut som om hun er på vei tilbake til Mars, så Asgeir må bryte inn med ”Jorden kaller Bjørg” og sier – Du har vunnet en million kroner i Lottofestivalen, gratulerer.

”Bjørg” trekker tre steg tilbake, setter hånden foran munnen, og det begynner å renne små tårer nedover kinnet hennes. – Det er ikkje sant! Det er ikkje sant, sier hun igjen og igjen. Asgeir, som nå også har blitt ganske våt i øya sier – Jo, det er sant, du har vunnet en million kroner.

Nå renner ikke lenger små tårer, nå har de vokst til en flod nedover kinnene hennes. Undertegnede, klarer heller ikke å holde øya tørre lenger, når han ser reaksjonen fra den lille vevre dama, som står der med mascara som har flyttet seg fra øynene til kragen på genseren.

Så der står vi da, Borgemoen, Martinsen og ”Bjørg”, og griner. Asgeir må avbryte intervjuet, for verken han eller vinneren er i stand til å få sagt noe fornuftig. – Vi kommer tilbake om litt, sier Asgeir, og slår av opptageren…

Vi får tørket tårene, alle tre, og setter oss ved ett bord for å bli litt bedre kjent med ”Bjørg”. – Du reagerte ganske sterkt, sier Asgeir fortsatt preget av det vi har opplevd. – Ja, du skjønner det sier vinneren. Da det gikk opp for meg at dette var sant, så forsvant alle mine problemer som dugg for solen.
-Du skjønner jeg er trygdet, og har levd på kredittkort i snart to år, for det er umulig å få det til å gå rundt økonomisk, som enke og med eget hus...

Resten av samtalen er egentlig litt i tåka for meg, for jeg klarte ikke å ta øya fra den fantastiske ”Bjørg”, som satt der og la sjela si foran oss på bordet…

Men det jeg husker, er at når jeg spurte hva det først hun skulle gjøre med pengene var, svarte hun – Jeg skal be hele min familie på middag, både barn og barnebarn, for det har jeg ikke hatt råd til på over 10 år… og så skal jeg betale ned all min gjeld… tusen tusen takk, dere to er mine engler…(her slutter jeg, for nå er jeg like bløt i øya igjen:-)

Plingparty!

2009-08-05T08:04:00.000-07:00

Nå tror du kanskje at det skal handle om den gode gamle Tippekampen, og gode kamerater samlet til en tullete lek med skåling hver gang det "plinges"? Så feil kan man altså ta, for nå er det tid for litt godhjertet "mobbing" igjen.

Som vanlig kan man nesten si, så er det min kjære Finn Paulsen som skal få gjennomgå litt:-)

Jeg har nevnt det tidligere men nevner det igjen, at Finn har vært en krumtapp i Storhamar i snart 50 år, og har vært alt fra snørrunge som liten, til adm.direktør i voksen alder.

Ikke nok med det, han har også en lang trenerkarriere bak seg både for yngres fotball og ishockey. Undertegnede var så heldig å få ha Paulsen som trener da jeg var jr. spiller i hockey. Og er det noe Finn er uovertruffen på, ja egentlig er det mye, men spesielt har han vært unik når det gjelder å jobbe med ungdom.

Vi var en gjeng med snørrunger som skal på tur til Sarpsborg. Finn, som er trener, oppmann, sjåfør og vekkeklokke for laget. Han hadde vært oppe samtidig som fuglene sånn smått hadde begynt å fise, og vi snakker 05.30 på søndag morgen. Kampen skulle begynne allerede kl. 13.00 i "Særp", så vi hadde ikke så god tid på det glatte føret, kaldt var det også.

Alle spillerne er på plass, og avreise med bussen fra Hamar Bilutleie går som planlagt kl. 06.00 fra "Pucken kiosk og grill" (det er kiosken ved Storhamar ishall som selger Løvestek:-) Men vi kommer ikke lenger enn til Midtstranda ved Hamar, før det kommer en merkelig lyd fra bussen.

Finn Paulsen som er sjåfør blir oppmerksom på lyden, og blir selvfølgelig meget skeptisk til å legge ut på en tur/retur på 500 km, med en buss som ikke er helt hundre...

Det fortsettter å si pling, pling og pling i taktfast tempo. Så før vi kommer ut på motorveien bestemmer Paulsen seg for å få tak i noen som har greie på buss. Spørsmålet er selvfølgelig, hvem ringer man klokka seks om morgenen en søndag som har greie på buss?

Jo, Lorntz Nordberg selvfølgelig. Han som er markedssjef i Hamar Bilutleie, og en god venn av Finn. Vi returnerer til "Bilutleia", og der dukker en mildt sagt småtrøtt Nordberg opp, for å sjekke hva som er galt.

I stedet for at de skal stikke hue ned i motorrommet, så blir de enige om at Lorntz skal bli med en liten runde for å høre på "ulyden". Vi kjører noen kilometer, men lyden er helt borte, helt altså:-)

Etter en kort rådslagning, så blir de to enige om at vi tar sjansen på å reise siden lyden ser ut til å ha forsvunnet.

Paulsen og hans 15 jr. spillere setter igjen kursen mot Sarpsborg. I det vi kommer ut på E6, så er lyden plutselig tilbake... pling, pling, pling og pling. Paulsen hogger inn bremsen og roper ut i bussen - faaaaan der er`n igjen, lyden altså!

Da klarer ikke synderen å holde seg lenger. Det er Sjur Rakstad Larsen, som har hatt sitt eget lille "Plingparty". Han har sittet helt i ro og trykket på stoppsignalknappen som sier pling, pling og pling...

I skrivende stund kan jeg ikke huske om vår kjære Finn tok den med kjempehumor der og da. Men i så tilfelle var nok det mest for at han gruet seg til fortelle Lorntz Nordberg om hva som var den fatale feilen, som jaget han opp kl. 06.00, en helt vanlig søndag morgen...

Tjuvpermen

2009-08-04T20:00:00.000-07:00

Hei igjen kjære leser, og beklager at det har skjedd lite nytt på bloggen i en snau uke. Jeg kunne nå selvfølgelig dratt en skikkelig sjørøverhistorie, men fordi jeg er så ærlig at jeg nesten lider av det, så kan jeg kort oppsummere at det har vært noen holmer, skjær og litt olje på hjemmefronten i det siste. Men floka ser ut til å kunne løse seg, igjen:-)

Denne historien blir som mange av de andre en selvsentrert affære, men fordi jeg har mistanke om at det sitter i hvertfall en håndfull å venter på den, så hopper vi i det...

Dette er mot slutten av de glade -80 åra. På den tiden da den norske mann (og kvinne) i hus og hytte takker sin store gud, fordi Remo Andre nå passer Konge og fedreland. Ikke helt alene selvfølgelig, men det går fortsatt "gjetord" om de som tjenestegjorde akkurat på denne tiden.

Det finnes mange grener i forsvaret, men det er hevet over enhver tvil at de viktigste soldatene tilhører Sambandet. Så også undertegnede, selvfølgelig. Etter tre uforglemmelige måneder på rekruttskole ved Hærens samband øvningsavdeling ved Jørstadmoen, så blir Kongen i Statsråd enige om at de nå trenger de beste soldatene stasjonert på Østlandet.

Mitt navn var etter ryktene spesielt nevnt, fordi jeg hadde stått på såpass under mine tre måneder med opplæring at flere hadde sett mitt potensiale.

Så med graderingen "Strengt Hemmelig", et døgn i telt, Skyttermerket, Infanterimerket (nesten men ble disket fordi jeg bommet på avstandsbedømmelsen, ble jeg beordret til å tjenestegjøre ved DKØ.
For eventuelle yngre lesere så kan jeg fortelle at dette var forkortelsen for Distriktskommando Østlandet, og stedet hvor Generalen hadde sitt sete.

At Kongen i Statsråd hadde kommet til dette, passet egentlig undertegnede perfekt fordi jeg nå kunne strede frem med ishockey"karrieren" på Hamar.

Min jobb blir naturlig nok ved Sambandsavdelingen DKØ. Sammen med en haug med Grenaderer (vervede soldater), hadde jeg og noen menige soldater ansvaret for "perfing" (schiffrere og sende topphemmelige informasjon om mistenklige fiskebåters bevegelser rundt ved Bjørnøya) og å betjene sentralbordet ved DKØ.

Det er egentlig en helt egen historie, sentralbordet altså. For her snakker vi et bord av den gode gamle sorten, med snoring og blinkende lamper, ingen "digital drit". Men fordi det egentlig er en egen historie skal jeg hoppe kjapt og lekent tilbake til denne.

Som krumtapp i det Norske Forsvaret, og samtidig en ung lovende ishockeykeeper, fotballspiller osv., så ble det ett krevende år ved DKØ. Det høres kanskje rart ut, men jeg sov ikke så godt de nettene jeg ikke selv hadde hendene på rattet ved sambandsavdelingen.

Men på denne tiden så ble jeg trukket mellom to forholdsvis store idretter. Som toppscorer for Storhamars juniorlag i fotball, og reservekeeper for Storhamar Hockey, så forsøkte jeg å få denne logistikken til å gå opp etter beste evne.

Derfor kunne jeg heller ikke si nei, da min jr.trener på denne tiden ringte og sa de trengte mine tjenester i Norway Cup. En turnering jeg aldri før hadde deltatt i, og når den siste sjansen så byr seg måtte jeg si ja. (mest for at laget trengte meg, og ikke for min egen del som du sikkert skjønner)

Men det er noen skjær i skjøen her, fordi turneringen faller sammen med både nattevakt ved DKØ (startet kl. 2000, og sluttet 0600 neste morgen) og den første treningen på is med Storhamar. Som den oppofrende fyren jeg er så satser jeg på å klare alt...

Dette måtte gå galt! Men jeg betalte prisen fordi jeg ikke hadde hjerte til å skuffe verken medsoldater eller lagkamerater.

Vi er ferdig med siste kamp den første dagen i Norway Cup, og jeg må komme meg tilbake fra Ekebergsletta til Storhamar ishall. Men så dukker pressen opp i form av en forholdsvis veldreid ferievikar fra Hamar Arbeiderblad.

Hun ønsker å lage en sak på denne "Supermannen" som skal prøve å gjøre tre ting på en gang.

Hun intervjuer (se faksimile) og jeg svarer etter beste evne (som du sikkert snart vil skjønne var meget mangelfull, evnen altså) på alle spørsmål. Som sant er så sier jeg at det nok blir en utfordring å rekke tidsnok til nattevakten ved DKØ.

- Så du skal ta en "tjuvperm", sier hun. Dette bekreftes med et nikk av undertegnede. Mine undersåtter ved sambandet vil sikkert dekke meg, sier jeg, mens jeg forklarer at Solfrid, Bjørnulf, Rune og de andre Grenaderene er godt drillet i slike situasjoner.

Jeg kunne vel for faen ikke forutsett at denne vedldreide dama skulle "fucke" meg så til de grader. Hvorfor? Jo, det skal jeg komme tilbake til om litt...

Første trening på is er gjennomført, og jeg rusher ut til DKØ for å ta fatt på min nattevakt. Den gjennomføres som vanlig til 100%, og alle i hus og hytte sover trygt.

Skiftet et ferdig kl. 0600, og jeg drar hjem til min mor for å sove (jeg hadde hjemmeboer status, ett krav jeg satte for å si ja til tjenesten i Hamar). Men jeg ha ikke mer enn så vidt fått lukket øya, så kommer muttern styrtende inn på rommet. - Remo! Remo, du må stå opp, nesten hyler hun, og får forklart at det er sjefen på "Dkø`n" som skal ha tak i meg...

Kode Rød, er det første som slår meg, helt til jeg får snakket med sekretæren som er i den andre enden av røret. Hun sier - Major Senderud vil ha deg i permuniform på sitt kontor i løpet av 10 minutter, sier hun.

Jeg ville jo ikke skuffe "sjefen", så jeg spretter inn i uniformen, kaster meg i Nissan Micra`en min og fiser ut til DK`n.

Det tar imidlertid ikke mange minuttene før jeg skjønner at dette ikke er noen "kosevisitt" jeg skal på inne hos den godeste Senderud. For så fort jeg kommer innenfor døra, ser jeg tre-fire kritthvite Grenaderer (i trynet altså, de hadde jo uniform) som ser på meg med medfølende øyne.

Vel inne på kontoret til Major Senderud, blir mine mistanker bekreftet -RRRRRRRREEET, roper han. Og dette var mildt sagt uvant kost, fordi vi på huset til vanlig hadde en litt uformell tone mellom de ulike stillinger og grader.

- Har du lest HA i dag, roper han, og da mener jeg roper. Som sant er svarer jeg at det har jeg ikke rukket.

Da drar han opp avisa og holder den opp foran meg - SER DU HVA SOM STÅR PÅ ØVERST PÅ FØRSTESIDEN?, hyler han.

Der lyser en etter mitt skjønn den lite sexy overskriften "Remo på Tjuvperm"... (den veldreide vikaren hadde klart det, virkelig klart det)

- Skjønner du at det Norske Forsvaret ikke kan akseptere at soldater tar seg til rette, roper han hysterisk. Så fortsetter han med en utskjelling som nå begynner å ta uante høyder, etter min mening.

Så etter ti minutter i stram giv akt, så spør jeg om han har mine papirer foran seg. - Det kan jeg love deg unge mann, for vi skal nå vurdere å forflytte deg, sier han fortsatt med "sintestemmen" sin. - Står det noe om at jeg har nedsatt på hørsel, spør jeg videre...

Da går den godeste Majoren i svart, og jeg må fjernes fra hans kontor fordi han nok lider av ett mildt illebefinnende. Neste morgen må jeg igjen møte ved Sambandsavdelingen, og dette skulle også bli min siste dag her.

Alle er samlet i kjelleren. Alt fra de sivile sentralbordbetjentene, Inger Kari Gløersen og Bolme, til Kaptein Erstad og Grenaderene.

Jeg blir beordret til å ta plass ved siden av Major Senderud, som denne morgenen har en uvanlig rødfarge i ansiktet. (han hadde nemlig en normal rødlig farge, uvisst av hvilken grunn:-) -RRRRRRRRRRET, skriker han, igjen med sintestemmen, før han fortsetter.

- Refselsesordre nr. 1 bla - bla -bla, skriker han. De øvrige står i rett og stirrer på meg, som om jeg hadde dessertert:-) (har i ettertid skjønt at dette va den første refselsen ved DKØ`n på mer enn 20 år, noe de var stolte av)

Nå begynner historien å bli lang, så avslutningen er nær. Enden på denne visa ble at jeg headhuntes til FDI5 ved Terningmoen i Elverum, er 700 kroner fattigere.

Og med en lærdom av at man aldri skal prøve å ofre seg ved å gjøre TRE TING PÅ EN GANG:-)

Drømmen om Lotto!

2009-07-30T05:09:00.001-07:00

Det er mange av oss som går rundt med en liten drøm i magen, om at det en dag skal bli akkurat "jeg" som drar hjem "storeslem" (slang for en førstepremie i Lotto eller et annet spill fra Norsk Tipping).

Av erfaring fra min tidligere jobb i nevnte etat, så vet jeg at mellom 3- og 400 mennesker i vårt langstrakte land, får oppfylt drømmen hvert eneste år.

Her er et par sanne eksempler fra virkeligheten som kanskje ikke inneholder så mye humor, men viser at både troen og et godt hjerte kan bety en forskjell...

Tro kan være bedre enn fornuft

Det første eksemplet handler om en mann som ikke bare har hatt medgang i livet. Etter mange år som bygningsarbeider har han måtte legge inn årene på grunn av sykdom og slitasjeplager, til tross for at han fortsatt bare er i midten av 40-årene.

En uføretrygd er ikke akkurat mye å klare seg på i dagens samfunn, hvor det er standard med hus, hytte, bil, 2,3 barn osv...

Denne mannen har imidlertid ingen av delen. Han leier en leilighet, har ikke verken bil eller hytte, og er i tillegg singel. De endeløse dagene fyller han som best han kan og bruker mye tid til å stelle for sin mor. I stunder hvor drømmen om den store gevinsten har kilt litt ekstra i magen, så har han lovet sin mor at hvis han noen gang skulle få mange penger mellom hendene ville det første innkjøpet være en leilighet til nettopp henne.

Vi er i desember måned, og mannen ringer til banken sin (Postbanken) for å be sårt om en midlertidig kreditt på kontoen sin, for det nærmer seg jul og han er "blaka rakk". Det er ikke det helt store beløpet han ber om, vi snakker om 5.000 kroner. Men svaret er at de dessverre ikke kan hjelpe han, selv om julen står for døren, og han er "blaka rakk".

Hva gjør man så når man står der en onsdag tre uker før jul, med 120,- kroner i lommeboka, og det fortsatt er to uker til pengene fra trygdekontoret dukker opp på kontoen? Jo! Denne mannen tenker at dette er faktisk så lite penger, at uansett hvordan jeg deler det opp, så vil det ikke holde til jeg ser lyset av torsdagen...

Han gjør så ett valg, som skulle snu livet på hodet. Fordelingen av pengene blir som følger: Melk, brød, en pose kaffe, EN VIKING LOTTO-KUPONG (40,-kroner) og en billett til bussen hjem.

Kvelden kommer og han sitter der med en brødskive i munnen, og følger Viking Lotto-trekningen.

Første trukne tall er på kupongen, andre trukne tall er på kupongen, så nå stiger håpet om at han kanskje får tilbake innsatsen sin... fjerde tall, femte tall... og når til slutt også det sjette tallet finnes på kupongen hans, så gidder jeg ikke en gang å late som jeg kan klare å tenke på hva slags følelser som raser gjennom kropp og hode på denne mannen...

Så kommer det beste av alt. Denne kvelden er det nemlig Jacpot, og den totale førstepremien er på snaue 10 millioner kroner. Når prognosen viser at det er en spiller som har dratt med seg hele sekken, faller alle hans tidliger tunge stunder og bekymringer til bakken som en tung, tung stein...

Det første han gjorde på torsdag morgen, var å ta en telefon til banken sin (Postbanken) og be om ett møte. Som sist møtte han litt skepsis, men når han sa hva saken gjaldt, så var det nesten så han fikk en muntlig invitasjon til "julebordet" de skulle ha kvelden etter:-)

Men han gjør det samme som jeg ville ha gjort, tar en "sweet revenge". - Det blir ikke noe langt møte, for jeg ønsker bare å se noen hos dere i øynene når jeg avslutter mitt kundeforhold, er hans budskap... DRITBRA! (så ble det leilighet til seg selv og mor, og fortsatt godt med penger på bok:-)

Det var altså eksmpel på at tro kan overvinne fornuften...

Godt hjerte!
To kamerater har spilt Viking Lotto fast sammen i flere år. Uke etter uke, måned etter måned, og år etter år har de satset hver sin drøye 100-lapp, men avkastningen har blitt så som så.

Den ene av de to er opprinnelig fra Sverige, så når han mister jobben, så ser han seg ikke lenger tjent med å være her på "berget". Uten jobb, og med litt mørke utsikter om å få en ny i overskuelig fremtid, ser han på "kost vs nytte" på utgiftsbudsjettet sitt.

Selv om det er med tungt hjerte han må gjøre det, så gir han beskjed til kameraten om at han må trekke seg fra deres "Tippelag". Han er ærlig og sier det som det er, at han rett og slett ikke har råd til å bruke over 400 kroner i måneden på spill, nå som han er uten jobb.

Svaret han får ser han nok kanskje på som litt bla.. bla.. bla. For det kameraten sier er - Jeg legger ut for deg så lenge jeg, frem til vi vinner. Så trekker jeg bare fra på gevinsten.

To år går, og "svensken" sitter intetanende i sin leilighet og aner fred og ingen fare. Da ringer telefonen. I andre enden er "kompisen" fra Norge, som han ikke har hatt noe særlig kontakt med på en god stund, av den enkle årsak at han har flyttet hjem:-)

- Va trevligt att höra från dei, det var ett tag sedan vi hördes av, sier "svensken" som synes det er mycket trevligt att höra kompisens stemme igjen...

De snakker litt om løst og fast, men så klarer ikke "nordmannen" å holde seg lenger - Du, husker du at vi gjorde en avtale om at vi skulle dele gevinsten hvis vi vant i Viking Lotto?

Etter litt betenkningstid så kommer "svensken" på banen igjen, og innrømmer at han husker dette... - men det er jo flere år sedan, fortsetter han. - Det avtalet gjelder vell inte nu lengre?

Ett ord er ett ord, så defor ringte jeg egentlig bare for å si, at jeg har trukket fra 10.600 kroner av din andel av gevinsten som var på 2,5 millioner kroner... sier "nordmannen"...

Nå lar jeg det som har lest dette få lage resten av denne sanne historien i ditt eget hode. Men snakker vi her GODT HJERTE?

Uten tvil!

Grovt overtramp!

2009-07-29T13:57:00.000-07:00

Det er med sjokk og vantro jeg nå sitter her å klimprer og klamprer på tastaturet, med touch-metoden som ble nøye innlært fra min eminente lærer på Handelskolen, Inga Marsøe.
For jeg har nemlig blitt gjort oppmerksom på at navnet på min blogg har blitt misbrukt på det groveste. Nå er jeg ikke overrasket over at denne utrolig populære bloggen, har blitt plukket opp av kommersielle aktører ute i markedet.

Men at det skulle bli produkter av denne arten, hadde jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg.

Jeg vurderer i skrivende på hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Skal jeg bytte navn på bloggen, eller skal jeg ikke bytte navn på bloggen? Hva er det som har skjedd tenker du kanskje nå? Det er rett og slett at Kondomeriet har valgt å døpe en av sine artikler til "Smooth Operator". Gjenstanden er tilsynelatende en gjenstand som brukes til seksuell tilfredstillelse. Fortrinnsvis av kvinner!

Dette er hva jeg fant på nettsiden til nevnte forretning etter tips fra en trofast leser:

"Smooth Operator"
Med denne vibratoren får du oppfylt fire ønsker... Det er en vibrator som virkelig gir deg valgfrihet.
Smooth Operator er en rabbit vibrator som gir deg deilig stimuli. Den har perler i skaftet som sttimulerer skjeden og med en avtagbar klitoris-pirrende kanin er mulighetene store for at du nettopp har funnet din favoritt vibrator!

Du kan ta av kaninen og kun bruke den som en klitoris vibrator eller så kan dere bruke kaninen på penis som en penisring. Er kaninen fjernet kan du bruke dildoen til en dypere penetrering. Vibratoren er laget i 100% silikon og er myk og behagelig, samt enkel å rengjøre. Du justerer kulenes intensitet etter ønske ved å trykke en ekstra gang på av-og-på knappen. Samt hvilken vei du vil at kulene skal rotere, med den andre knappen. Vibratoren tåler fint å bli med inn i dusjen.

Tips: Tar du ut batteriene av vibratoren når det ikke er i bruk, varer batteriene mye lenger."

Makan! Hvordan nevnte trofaste leser har plukket opp denne skandalen, forbeholder jeg meg retten til ikke å videreformidle, da dette kan sette de som har tipset i et dårlig lys:-)

Det jeg nå trenger er litt engasjement fra deg kjære leser (og eventuelle brukere) av Smooth Operator, og gjerne råd om hvordan jeg skal løse denne kjedelige saken! Snakker vi forlik, eller er den beste løsningen å gå til sak?

Med vennlig hilsen og håp om ett snarlig svar, den eneste ekte Smooth Operator!

PS: ser av siden til Kondomeriet at den for tiden er utsolgt:-)

Lottostress!

2009-07-29T07:25:00.000-07:00

Undertegnede har gjennom mange år fått være så heldig, at han har fått jobbe med å slå på tråden til flere hundre "storvinnere" hos Norsk Tipping. Du lurer kanskje på definisjonen av en storvinner, og da kan jeg fortelle deg at det er de som vinner en million kroner, eller mer...

Hvis man skulle brukt resursser på å ringe de som vinner mindre enn det, så måtte de ansatt et eget call-senter for å kunne utføre jobben.

Hvis jeg skulle fortalt deg om alle de merkeligste svar man kan oppleve å få i den andre enden, når man ringer for å si at noen har vunnet noen mill., så måtte jeg hatt et eget blogg-senter. For du skal tro man møter ett tverrsnitt av den norske befolkning, oh yes!

Siden besøkstallene nå raser her på Smooth Operator, så er råe dyr gode, og jeg får freiste med å innføre et nytt emne, nemlig vinnerhistorier. Dessverre så forbyr min evigvarende taushetsplikt meg å bruke reelle navn, så de som måtte komme er fritt fra "Asbjørnsen og Moe". Dette sier jeg bare så du ikke skal tro at akkurat han eller hun som du kjenner, er den "Knut" eller "Olaug" som jeg omtaler i mine storyes...

Dette er en helt vanlig torsdag morgen, og jeg tar fatt på mine faste oppgaver, som blant annet er å sjekke "vinnnerpermen" fra onsdagens Viking Lotto-trekning. Der står det - Jeg har ikke fått tak i vinneren fra i går, så prøv på nytt torsdag morgen. En av mine tidligere kolleger har rablet ned noen linjer (Viking Lotto ble på denne tiden sendt såpass sent, at det ofte hendte vi ikke fikk tak i vinnerne da vi ringte etter trekningen samme kveld)

Så du lurer på når vi ringer? Aldri før etter at trekningen har gått på lufta, selv om det noen ganger kan være vanskelig å holde seg…

Som sagt så skal vi ringe på nytt torsdag morgen, så jeg slår nummeret til ett sted i Nord-Trøndelag. Det ringer lenge, og jeg er i ferd med å legge på. Da er det en mann som er like stresset som en mann på vei til fødestua, som svarer – Hei, det e`n ”Knut” , men æ ha itj tia te å prat me æ no, førr vi står på farten å skar færra te Kreta!

- Ja, men dette er Remo Martinsen fra Norsk Tipping som ringer, er alt jeg rekker å si…
- Har æ vonne pænga, sier han, før han fortsetter med at - Ja, det hørres kjæmpeflott ut, men æ ha itj tia te å prat med dæ. –Svigermor står på trappa å ungan fær rundt benian på mæ her, og kjærringa står å vinke ætter mæ!

- Ja, men vil du ikke høre hvor mye du har vunnet da, prøver jeg på nytt. – Jo, korr my e det snakk om, spør han sånn måtelig interessert og inne i situasjonen på grunn av stress.

Jeg får endelig overbrakt det herlige budskap om at han har vunnet 5.500.000 kroner!
-Hørres kjæmpebra ut, æ ring på dæ om fjortendaga, når æ kjæm hjæm fra Kreta, no har æ itj tia te å prat med dæ meir, sier han før jeg hører at røret klaskes på i den andre enden…

Der sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn, og stirrer tomt ut i lufta foran meg. Jeg stiller spørsmålet til meg selv om han virkelig var så stresset, eller om jeg drømte…

Det går ca. 30 sekunder, så ringer telefonen på pulten min, og jeg ser at det er fra nummeret jeg akkurat har ringt. Gudskjelov tenker jeg, nå har det gått opp for gubben. Men det er ikke han, det er en stille forsiktig damestemme å høre i den andre enden, som spør – Va det du som ringte kaal`n nætt no?
Jeg bekrefter det, og spør om han har besvimt, siden det er hun som ringer? – Neida, han står her, men korr my du sa at han hadde vonne?, spør hun med litt undring i stemmen.

Femmillionerfemhundretusen, sier jeg like fort som når ”Knut” fikk beskjeden. Da er ikke stemmen til kona like silkemyk lenger, når hun henvender seg inn i rommet og skriker – Det va itj fæmhundretusen! Det va fæm å en halv million, iddiot!

Om det var min rappe tunge eller om det var ”Knut” sitt stressnivå som førte til denne ”misforståelsen” spiller egentlig ingen rolle.
Det ble nemlig en god historie…:-)

Skihoppet!

2009-07-28T09:13:00.000-07:00

Du vil kanskje etter å ha lest dette endelig ha fått bekreftet at jeg aldri har vært helt pr. kasse. Eller sagt på en annen måte var den som stod først i køa når inteligensen ble utdelt. Kanskje var det nettopp det jeg gjorde, men så slo døra utover...

Det å være beskjeden og stille har liksom aldri vært min greie, for med mitt hardpakkede ego som jeg har touchet innom i tidligere historier, så har jeg liksom alltid tatt munnen litt for full. Denne historien viser imidlertid at jeg uten å braute kan si at jeg lever etter ordtaket som sier "you play, you pay".

Vi snakker om tidlig nittitall, og min gode venn Clas Brede Bråthen er bosatt i Hamar-regionen. Først og fremst fordi han var på barnerov på Rena i helgene (er for øvrig gift med henne i dag, og har snart tre unger), men også for at han på denne tiden gjorde sine siste patetiske forsøk med planker på beina:-) (hoppski for den som måtte være i tvil)

Denne episoden, hvis det er riktig uttrykk, blir til under en "lun" aften. Bråthen og undertegnede inngår det vanvittig barnslige veddemålet, om at hvis jeg hopper på ski, så skal Clas Brede stå i mål på en hockeytrening med a-laget til Storhamar.

Hva slags veddemål er egentlig det? Her skal jeg satse liv og lemmer! Bråthen risikerer i værste fall å få et kutt og noen blåmerker.

Dette sier jeg fordi jeg har utelatt å nevne, at jeg aldri har hatt såkalte hoppski på bena tidligere. Min eneste nærkontakt med denne absurde idretten fra før var noen spede forsøk med langrennski på et tilnærmet flatt jorde ved Gubbestua som 6-åring.

Denne gangen var det derimot alvor. Bakken hvor det skulle skje tror jeg het Lønnbergbakken, og ligger på Raufoss. Men ikke nok med at bakken var en 60-metersbakke, men vi skulle gjennomføre "stuntet" i august, og da snakker vi selvfølgelig plastbakke...

Jeg våkner fortsatt drivende våt av svette, når jeg tenker på gjengen som satte kurs for Raufoss for å se meg gjennomføre ett kamikazestunt som savnet sidestykke. Når vi i tillegg kan nevne at de aller fleste, meg inkludert hadde hatt en såkalt "samling" kvelden før, så kan du i og for seg få lov til å lage dine egne bilder.

Du må ikke missforstå og tro at jeg fortsatt var påvirket på noen som helst måte. Da ville nemlig aldri Clas Brede latt meg sette utfor i en S-E-K-S-T-I-M-E-T-E-R-S bakke. Men uansett! Jeg var fast bestemt på å gjennomføre et hopp, for som sagt "you play, you pay". I tillegg skal det heller ikke gå rett forbi huset ditt, at jeg var lovet ei skikkelig gulrot hvis jeg turte å hoppe. Det var at jeg også skulle få beholde både hoppskiene, sko, dress, hjelmen og hoppskiene som Clas tok lagsølv med under VM i -89.

Vi kommer oss etter hvert til toppen i bakken. For de som aldri har vært på toppen av en hoppbakke, så kan jeg anbefale det på det sterkeste. I hvertfall blir du kurert mot lysten til å sette utfor, når du har kastet noen blikk nedover over- og unnarenn...

Men det går nå ikke værre enn at jeg får lirket meg på plass i hoppdressen, tvinget beina ned i skoa, og startet forberedelsene til "the big jump".

Jeg er nok et litt underlig skue der oppe på Raufoss, for det var nok ikke "hårdags" at en som skulle trene i bakken hadde med seg 10-15 halvfulle supportere.

Nå er beina i skia, og jeg må friste meg til å spørre Clas, om det spiller noen rolle hvilke ski som sitter på hvilket bein? - Neida, beroliger Clas, og sier at det går nok like rundt for meg. En litt eldre herremann som sitter klar på bommen sperrer opp øya, og spør med et aldri så lite snev av undring - Si mei, har du itt hofft før? Jeg svarer som sant er, at dette nok er min debut. - Da hadde je spent ta mei skia å gått nerat, fortsetter den drevne hoppern. (husker han hadde hoppet så mye at han var blitt skrukkete)

Hvis jeg skal være helt ærlig, så streifet nok denne tanken meg mer enn en gang, før det endelig er min tur til å bevege meg ut på bommen...

- Har du noen siste tips til meg, spør jeg min "mentor" på toppen, Clas Brede Bråthen. - Det eneste du skal tenke på Remo, er at du ikke under noen omstendighet må knekke i knæra. Bare reis deg når du kommer på hoppkanten, så går dette sikkert brillefint, sier han på en ikke spesielt overbevisende måte.

Så sitter jeg der da, med 40-50 meter med porselenspor i siktelinja. Under der ser jeg bare et lite glimt av den grønne plasten i unnarennet, og helt i bunnen en stor runding med sagflis. Som lengemåler har mine "venner" tatt plass. Jørgen Brandsnes, Kim Skogheim, Bjørn Rosenberg m/flere. De er ikke lengst ned i bakken, kan man vel trygt si...

Så tar jeg mot til meg og slipper meg utfor. En ubeskrivelig lyd av hardplast mot porselen skriker høyere og høyere i ørene mine. Uten helt å verken tenke eller føle, så beveger ræva mi seg nærmere og nærmere bakskia. Dette til tross for at det er bra stiving i hoppskoene "mine". Så kommer hoppkanten i ca. 80 kmt, og jeg gjør som jeg har fått beskjed om, strekker beina rett ut.

Men kroppen er jo ikke helt med i forhold til knærne, så vi kan vel si at jeg på en måte så ut som om jeg var kastet ut fra hoppkanten. Takket være den høye farten kommer jeg meg på mirakuløst vis så vidt over "kulen", og kroppen kommer etter hvert også etter knærne, og jeg lander med baktuppene først i bakken (etter ca. 17,5 meter trur eg).

Jeg kaster kroppen fremover for å ikke måtte skli på røven ca 100 meter i fritt fall på ei plastikkmatte. Følelsen av å ha overlevd "stuntet" er ubeskrivelig der jeg står i en alt for stor fart med armene rett i været.

Da jeg kommer frem til sagflisen gjør jeg som jeg har fått beskjed om og lener meg lett bakover for å få stoppet ferden...

Hva gjør man så når man har gjennomført dette "karstykket"??

Går på toppen og hopper en gang til selvfølgelig!

Regnefantomet!

2009-07-27T22:17:00.000-07:00

Det er godt å se at flere enn meg burde søke om å få tilbake skolepengene sine. Jeg stoler nemlig mer på journalistene i Dagens Næringsliv, som i dag fyller sin førsteside med Stein Erik Hagen, enn det jeg gjør på Hagen når han ber for sin syke bror (hvis han har noen altså)

Dette er etter min mening en omgang med juling han selv har bedt om. (Jeg beynner faktisk å lure på om han i tillegg til å være vinglete i hvilket lag han spiller på, også liker at man er litt hardhendte med han). Heller ikke finansdirektør Nils Setle ser ut til å ha helt orden i sysakene, når det gjelder god gammeldags regning.

Dette skriver DN:
Familie-selskapet Canica har generert et samlet overskudd på 11,2 milliarder kroner i perioden 1999 til 2008. Selskapet har betalt 200 millioner i skatt i samme periode, tilsvarende en skattebelastning på 1,8 prosent, skriver Dagens Næringsliv.

Her er svaret fra Stein Erik og hans finansdirektør i Canica, Nils Setle:
-Beregningen får ikke med den skatten vi betaler i de operative selskapene vi eier. Dermed blir det en misvisende beregning. Canica betaler langt større skatt gjennom selskapene vi eier. Det er der skatten i stor grad betales, sier Stein Erik Hagen til DN.Han viser til beregningen som Canicas finansdirektør Nils Selte har foretatt, som viser at Stein Erik Hagen og hans tre eldste barn indirekte betalte 700 millioner kroner i skatt ifjor. For 2007 bidro familien med 925 millioner, mens i 2006 var tallet 610 millioner kroner, ifølge Seltes beregning.Selte vil ikke oppgi hvordan tallene er beregnet, men sier at tallene er satt opp som et fiktivt konsernregnskap for familien, slik at den forholdsmessige andelen av selskapene Hagen-familien eier, er regnet inn.

Jeg betaler også en hel haug med såkalt indirekte skatt. Men jeg kommer heller ikke til å oppgi hvordan mine tall er beregnet. Det er nemlig et såkalt "fiktivt" regnskap:-) Makan til fjols. Nå blir jeg sikkert nok en gang beskyldt for å være en talsmann for de sosialdemokratiske verdier. Men la det ikke herske noen tvil, mitt politiske ståsted er Høyre (det viste også gudskjelov den uhøytidlige testen jeg tok på vg.no)

Men som jeg har nevnt i tidligere innlegg, så har mitt horn i siden til Hagen ingenting med politikk å gjøre. Det jeg ønsker å sette fokus på er den hinisides dårlige moralen den mannen har. Han kan ha så mye penger han bare orker og har samvittighet til, men han må slutte å syte og klage. Det er nemlig det som provoserer meg så hinsides...

Det er etter min mening nemlig en himmelvid forskjell fra jante og sjalusi, til ca. 12 milliarder kroner. Hvis du vil ha ett bilde på hvor mange penger dette faktisk er, så tilsvarer det et daglig forbruk på 12.000 kroner hver eneste dag i mellom 5- og 7000 år.

Jeg regner med at ikke en gang Stein Erik Hagen har tenkt å henge med så lenge, i så tilfelle må jeg be om unnkyldning for min kritikk:-)

Hvor er samen?

2009-07-27T10:36:00.000-07:00

Som jeg sikkert har nevnt til det kjedelige i tidligere historier, så har jeg hatt gleden av å sitte på benken med flere av de største personlighetene i norsk hockey. Det er nesten litt dårlig gjort å trekke frem noen enkelte, men det gjøres rett og slett fordi de ga det lille ekstra...

Min gode keeperkollega, Svein Harald Arnesen, var en av landets beste keepere når han var i flytsonen. Men han slet litt med å holde seg helt der oppe, hvis han fikk ett par enkle i ræva (som betyr å slippe inn mål i hockey) Han skulle imidlertid stå ekstremt dårlig før de våget å slippe unge Martinsen innpå, for det var det man trygt kan kalle gambling på høyt nivå.

Enkelte innhopp så hadde jeg med meg vår herre og stengene på min side. Mens andre ganger så var jeg "Geminiman". For de som husker han, så var det fyren som hadde ei klokke som kunne gjøre han usynlig. Med andre ord så var det nok å skyte pucken mot målet hvor jeg stod, for å score.

Svein Harald var innbarket Stjernen-gutt, da han kom til Hamar. Men på grunn av ei generaltabbe på Pizzanini, hvor han lot vernepliktsboka ligge på bordet, så fikk jeg snusen i at fødestedet hans var i Kautokeino (eller var det Karasjok)...

Du kan jo sikkert levende forestille deg hva dette måtte bety? Riktig! Når vi heretter skulle hisse opp "Sveiva" til de store høyder, så ble selvfølgelig hans "samiske" opphav brukt på en særdeles ufin måte. (for jeg har generelt ikke noe i mot samene altså)

Denne kampen foregår i Oslo Spektrum, og motstander denne kvelden var laget med det klingende navnet, Vålerenga. Dette var et lag bestående av en salig fortausmix fra Oslo. Øystein Olsen, Ljubos Sikela osv...

Denne sesongen så har for sikkerhets skyld Det Kongelige Norske Ishockeyforbund innført en vanvittig regel, som sa at hvis en spiller begynte å blø, var det liten disiplinærstraff (dvs matchstraff, eller utvist for resten av kampen)

Det spilte ingen rolle om det var rene uhell. Her skulle man ut, uansett! Som vanlig har jeg hatt en lun fredag ute i Hamars gater, for kampen er jo ikke før på søndag, og sjansen for at jeg må spille er som oddsen for en førstepremie i Lotto, 1:5.379.222...

Ikke slik at du må misforstå og tro at jeg ikke var klar, men det måtte skje noe helt ekstraordinært før det ble behov for undertegnede å entre isparketten i Spektrum. Men denne kvelden så skjer selvfølgelig det utenkelige, Svein Harald "Sveiva" Arnesen, klarer det kunststykket å bli utvist, allerede etter noen få minutter.
Han bruker spaken mot tverlliggeren på målet, og hvem andre enn Øystein Olsen kommer rundt svingen...

Dermed ble det tre sting på Olsen, og marsjordre på "Sveiva". Til alt overmål så leder vi 1-0, da en overnervøs Remo Andre sklir inn på isen. Ikke nok med det, men akkurat denne kvelden så har jeg har droppet suspen (den som beskytter de edlere deler på mannen). Men jeg tør selvfølgelig ikke å spørre om å få en pause i kampen for å kunne få den på. Vi får kryssklippe fingrene og håpe på det beste. (nå skal det tillegges at det ikke var veldig mye flate å treffe hvis det skulle gå galt:-)

Som nevnt så sklir jeg med løene knær (skjelvende bein) inn på isen. Vi leder med ett, men det gjør vi ikke så lenge. Det første som skjer er at jeg får en Ljubos Sikela på blank (alene med keeper) som mister pucken midt i en finte, og den glir i 0,3 km mellom beina på meg. I løpet av noen få minutter til på isen, har jeg snudd kampen til 3-1 i Vålerenga`s favør... (som vanlig fikk jeg selvfølgelig også en "Kongen av Danmark", denne gangen av Tom Johansen)

Fløyta går for slutt på første periode. Av medlidenhet så får jeg mange oppmuntrende ord av alle lagkompisene. Men en som ikke er så opptatt av meg akkurat nå, er Petter Thoresen. Han har nemlig ett mål for øye, og det er å få fortalt Svein Harald ett par tre og tjue sannhetens ord, om hva han mente om den "tåpelige" utvisningen. Den som hadde gjort at laget nå ikke hadde en snøball`s sjanse i hælvete til å vinne denne kampen.

De som har gått i gangene under Oslo Spektrum, vet at veggene mot garderobene er av Leca-stein. At Petter Thoresen er murer, var ikke vanskelig å se etter at han hadde brukt kølla si som mørtelspade, og planet ut begge sider av veggen på vei til garderoben.

Han river opp døra, og med øyne som går røntgensynet til "Supermann" en høy gang, søker han over garderoben i løpet av 2,4 sekunder. Men her har noen gudskjelov vært føre var, som det så fint heter. Vår oppmann, Roger Johansen, har nemlig forutsett at "Sveiva" kanskje ikke bør være i samme garderobe som resten når pausesignalet går. Så han hadde fått flyttet mann og mus til et ledig rom lenger bort i gangen.

Da klinger det med sintestemmen til Petter - Hvor i hælvete er han jævla "samen" ??

- Han er ikke her, sier Roger.

Takke faen for det, for da tror jeg kanskje ikke Olsen hadde vært den eneste med sting i Spektrum denne kvelden:-)

En fantastisk dårlig keeper!

2009-07-27T06:06:00.000-07:00

Det sies at en keeper er så viktig at han ofte er minst 50% i ett ishockeylag. Men for undertegnede så syntes jeg det er litt snaut, for jeg mener bestemt at jeg i hvertfall ett par ganger var opp i mot 100%...

Nå var det jo slik at for at jeg skulle få prøve meg mellom stengene, så måtte det enten være beinbrudd hos førstekeepern, eller snø oppover, er en annen måte å si det på.

Men det hendte jo en sjelden gang at de ikke hadde noe valg, og denne kvelden er en av dem.

Vi møter Sparta i "Gamlehallen", og det står om en plass i sluttspillet for Storhamar. Vinner vi denne kampen så er vi der, med tap så blir det som "sølv i poker", intet sluttspill med andre ord. Derfor er det helt på sin plass, at jeg tar på meg ansvaret for at det gikk åt skogen denne sesongene.

Men hvorfor i svarte hete det var meg som stod i buret, husker jeg rett og slett ikke. Det er tvilsomt om det var prestasjonene på trening som lå til grunn. For allerede på denne tiden her hadde jeg blitt det som kalles for "skuddredd" i hockey. Det er en forferdelig lidelse for den som får det, og det finnes ingen annen adekvat behandling enn å legge opp.

Tenk deg selv å være helt livredd hver gang det løsnes ett skudd mot deg, og at frykten for at den svarte gummiskiva skal gi deg et nytt blåmerke gjør at dine reflekser får deg til å nesten hoppe opp og ned som en Duracellkanin...

Om dette var årsaken til at det ikke ville seg denne kvelden skal være usagt, men at jeg var helt alene om å avgjøre denne kampen er hevet over enhver tvil. Det skal faktisk en ganske bra psyke til for å reise seg etter en så fantastisk dårlig kamp:-)

Jeg kan huske at vi har en komfortabel ledelse etter to perioder. Mest fordi Sparta har blitt nektet å løsne skudd mot målet mitt. Åge Ellingsen, Lenny, Per Arne, Løsåmoen, Nordstrøm og de andre gutta vet at det nemlig kan bli skjebnesvangert med selv de enkleste skudd.

Men på stillingen 6-2 til Storhamar, starter undertegnde opphentingen. Først ett skudd fra redline (streken midt på en ishockeybane), deretter en "Kongen av Danmark" (Per Christian Knold rundet målet, og mens jeg står igjen på motsatt stolpe, setter han den i tom kasse) Hadde ikke dommeren blåst i fløyta for scoring, så hadde jeg antagelig stått på stolpen og glant etter Knold ennå...

Nå begynner nervene å spre seg i laget, men selv om de forsøker så godt de kan å være Co-keepere så hjeper det svært lite, når jeg ikke klarer å ta i mot en eneste puck... Plutselig er stillingen 6-6, og hele hallen biter negler. (tror til og med medspillerne bet litt negler, gjennom hanskene)

Min salige far som var en ivrig tilskuer, kjenner nå presset og har gått inn på kontoret til vaktmester "Finstad", og der står han og spiser nitroglyserintabletter til den store gullmedaljen.

Når han hører tidenes sukk går gjennom publikum så skjønner han at det er kjørt. Helt kjørt! Nesten litt synd at han ikke fikk med seg den siste scoringa, for den var en klassiker. Per Christian Knold legger pucken på måfå inn fra rundvantet, og til fem ganger 20 i stil, så klarer jeg med langsiden på skøyta og styre puckey i egen kasse... 6-7, og natta for både sluttspill og en potensiell medalje.

Etter ett par tre timer på den trange dassen i garderoben, med kretsrekord i grining, kommer Åge Ellingsen og Erik Kristiansen for å overtale meg til å komme ut... - Bare kom ut Remo, for det var ikke BARE din skyld sier "Mester Erik". - Men fy faen så nære, fortsetter Ellingsen.

Da var det bare for den unge og skuddredde Martinsen å tørke sine tapre tårer, komme seg i dusjen, og finne veien ned til "Traktør`n" for å slukke alle lagkameratenes sorger...:-)

Ankermannen!

2009-07-27T04:04:00.000-07:00

Man kan vel ikke akkurat beskylde meg for at det finnes noe som kan minne om en rød tråd på Smooht Operator. Det er helt bevisst, for da blir det liksom litt mer meg, uforutsigbart og uberegnelig som en sitronsprut...

Det var helt utrolig å se hvor mye engasjement en æreskjelling av Rimi-Hagen egentlig kan generere. Smetter derfor inn et tusen takk til alle som kommenterte den lille teksten, både de som var for, og de som var i mot mine meninger.

Etter å ha lagt ut i overkanta av 30 innlegg, så kjenner jeg på den berømte skrivesperra. Derfor prøvde jeg en "Vigdis Hjort" i helga, men det hjalp ikke det dugg.

Derfor prøver jeg nå å tvinge frem noe fra "huggu", men det er tungt. Blytungt! Jeg kunne selvfølgelig fortalt om det store "Tog-røveriet" (eller rettere sagt dressinturen som kunne endt med katastrofe). Men jeg er usikker på om det forholdet er foreldet.

Vi kunne selvfølgelig også dratt historien om "lyspærekrigen" i kjellern på Ankerskogen, men der er jeg også usikker på om det fortsatt ligger en åpen sak.-)

Nei, vi får satse på det trygge og gode. Kanskje like greit at vi tar en liten rundreise tilbake til ishockeyens verden, så kanskje det dukker opp en liten morsomhet eller to.

Kanskje en av de morsomste episodene jeg har opplevd, skjedde på Fefor Høyfjellshotell, hvor Storhamar var på en av sine mange "treningsleire". Dette var midt under glansperioden til Lasse Beckman, og han visste hvordan han skulle holde konkurranseaspektet oppe i laget.

Så den ene dagen blir det arrangert "mangekamp", hvor en av grenene er svømmestafett. Nå skal det sies at ingen av oss var noen "murmaids" akkurat, men de aller aller fleste hadde jo elementære svømmeferdigheter.

Alle bortsett fra en. Han var ankermann på laget som leder stafetten klart (han har imidlertid utelatt en liten detalj, og det er å gi beskjed om han ikke kan å svømme)...

Dere kan jo selv se for dere hva som skjer da vekslinga er unnagjort, og Roar Skaug kaster seg ut i bassenget med seier i blikket? Men så var det denne "lille detaljen" med at han ikke kunne svømme. Nå skal det sies at han gjorde et tappert forsøk på å gå på bunnen, men desverre holdt det ikke til seier.

Roar hadde nok kanskje misforstått hva en "ankermann" vil si, altså ikke å gå som et blylodd til bunns, men at man er den som skal forestå siste etappen.

Det er vel heller ikke så farlig å nevne navn fordi dette er veldig lenge siden, og Roar er i dag en dreven brannmann, som dermed garantert har fått orden på svømmeferdighetene (det får vi som ferdes på Mjøsa i hvertfall håpe på:-))

Salto med dobbel skru, og en fjellstø landing!

2009-07-24T04:19:00.000-07:00

Kjære Stein Erik Hagen, jeg tror du kommer til å gjøre rent bord under Idrettsgallaen på Lillehammer i Januar neste år. For maken til "verbal akrobatikk" har vi aldri opplevd i Norge, ever! http://www.na24.no

Siste gang jeg så noe så spektakulært og lignende, var da "komiske Ali", stod med Bagdad i full fyr i bakgrunnen, og proklamerte - We are winning the war, we are winning the war...

Så nå er du pluteslig ikke like sikker på at du skal flytte lenger? I tillegg har du frekkhetens nådegave til å synes det er morsomt at finansministeren kommenterte innslaget med deg i nyhetene, torsdag kveld?

Er du rape, stokk idiot? Vi var ca. 600.000 mennesker i dette landet som alle hørte deg si rett ut, at nok var nok, og at du tilhørte en forfulgt gruppe av mennesker i dette landet.

Makan til "tullpikk", det er nemlig det vi kaller folk som deg på Hedmarken. At du angrer deg nå forstår jeg selvfølgelig godt, og at Mille Marie plutselig innså at hun ikke kan flytt fra Norge, på grunn av konsesjonsplikter.

Men dette er jo ikke overraskende, at dere ikke går helt i takt altså, hvis du skjønner hva jeg mener, selv om den nok kanskje var litt dyp:-)

Det du skal ha, er at du sikkert har bidratt mer til felleskapet enn en gjennomsnittlig stor by i Norge. Men det skulle da for svarte bare mangle, eller?

Jeg har bare ett par spørsmål sånn helt på tampen. Hva i svarte hete hælvet skal du med alle verdiene og pengene dine? Hvis du ikke er klar over det, så får du nemlig ikke med deg ei krone dit du skal til slutt!

Du kan imidlertid være trygg på at du havner der oppe hos St.Peter, for han med horn og hale der nede er alt for redd for konkurranse til å slippe deg inn...

Kjært barn har mange navn!

2009-07-24T01:05:00.000-07:00

Det er aldri godt å si hva som skjer mellom bladene (øra) til undertegnede. Men i går så klarte jeg rett og slett ikke å holde meg lenger, og måtte bli litt ufin.
Beklager hvis noen følte seg støtt av innlegget om Stein Erik Hagen. Jeg bare måtte bare få det ut, for makan til oppblåst padde har jeg aldri sett.

Du tror det sikkert ikke, og det kan være vanskelig å få øye på, men det finnes faktisk noe godt eller normal tankevirksomhet i meg også, trur eg:-)

Dett var dett! Nå over til noe helt annet.

Jeg har fått tilbakemeldinger om at Smooth Operator ofte har litt for interne historier, noe jeg er den første til å si meg helt enig med dem i...

Men nå har det seg sånn at denne siden heller aldri opprettet for å bli noe annet enn en side som forhåpentligvis skulle få mine drøye 1000 nærmeste venner på Facebook, til å trekke på smilebåndet i ny og ne...

Jeg tror ikke det finnes en eneste idrett, hvor utøvere så fort får "nickname" (kallenavn altså) som i ishockey. En del av av disse kan virke totalt uforståelig for de på utsiden, så derfor skal jeg forsøke å avsløre hva som lå, eller muligens ligger bak en del av disse.
Det er nemlig ikke alltid at de er helt logiske. De bare dukker opp fra "ittno"... (noen spillere har til og med flere "nickname" som var hvert til sitt bruk:-)

Tom Erik Olsen - "Tommy" - "Schjerven" - "Ålsen"

Her er det sikkert ikke vanskelig å se hva som ligger bak, men "Schjerven" kan for noen være ukjent. Det spiller på at Tom Erik er sønnen til en legende innen lagidrett i Norge. Per Schjerven Olsen, også kalt "Lille-Pettern". Han var landslagspiller både i fotball og ishockey, og er "verdensberømt" som den eneste som har stått på lakksko ned unnarennet i Garmich, i følge Arne Scheie. Tom Erik er/var også et multitalent, og var en av norges beste i tennis da han var jr. (det er han for såvidt enda)

Erik Kristiansen - "Mester`n" - "Mester Erik"

Dette navnet dukket opp ganske sent i karrieren til Erik. Men har til gjengjeld blitt hengende på`n siden. Her kan jeg trygt si at det ligger mer enn fantastiske ferdigheter på isen bak navnet. For i tillegg til å være en tryllekunstner på isen, er/var han også en lagkamerat med stor X- som i flatbrød, også utenfor isen. Det finnes bare en Mester Erik!

Pål Johnsen - "Magic Johnsen" - "Hæmburger`n"

I sannhetens navn så skal det sies at Pål Johnsen ikke var den første som fikk navnet "Magic" i Storhamar. (kommer tilbake til dette) Derfor må også hele navnet brukes, og ikke bare "Magic". Pål fikk navnet fordi han var en tryllekunstner med puck og kølle, og er vel det største talentet Storhamar har fostret ved siden av Erik Kristiansen. Når det gjelder navn nr. to "Hæmburger`n", så spiller det på en gang da Pål stod med ett 11-tall under nesa (slang for snørr som renner) og spurte materialforvalteren til et amerikansk lag som var på besøk, om han kunne få en kølle - Fuck off!, sa den bryske amerikaneren. - Hæmburger, kom kjapt til svar fra Pål:)

Børre Østvang - "Børre Børre Jofa"

Dette navnet var det Sjur Rakstad Larsen som ga Børre, og jeg er litt usikker på hva som var foranledningen. Skal jeg forsøke meg på en forklaring, så tror jeg det var fordi alt gikk fort med Børre, og på isen så var han en terrier som ikke var nede i isen før han var på beina igjen etter en takling.

Tommy Larsen - "Tommy "ApeLarsen"

Dette mener jeg bestemt også stammer fra Sjur Rakstad Larsen. Tommy var roligste og snilleste gutt på sovesal fire, og en lojal klubbspiller. Når vi hadde sosiale sammenkomster i våre unge år, så var han imidlertid ikke alltid den som gikk sist hjem. Jeg og Tommy hadde som regel ansvaret for å slukke lyset. Jeg som MEMO, og han som Tommy "ApeLarsen":-)

Sindre Hallem - "Sindre Sandal"

Først og fremst kom dette navnet fordi Sindre var den første som begynte med badesko i dusjen, for å unngå fotsopp eller hva han nå var redd for. Men det hadde også en underbetydning som jeg er usikker på om Sindre selv visste om. Han hadde nemlig ett uhell i Ankerskogen svømmehall, der han sklei fra stupebrettet på enmeter`n, datt bakover, og fikk mer enn nærkontakt mellom baken og ett stolben:-)

Svein Harald Arnesen - "Svenna" - "Sveiva" - "H. Haraldsen"

Svenna hadde han med seg fra Stjernen. Men Sveiva dukket opp i de senere år. Jeg tror det var etter at vi hadde sett Flåklypa på en busstur til en bortekamp, og Svein fikk oppheng på Ben Redik Fy Fasan sin legendariske ordre til Emanuel Desperado - Svinge denn sveiva... Men som hos Sindre så hadde også dette navnet en dobbelt betydning. Men den skal Svein Harald få fortsette å lure på:-) H. Haraldsen kom av at han er den mest ordentlige personen som har spilt i Storhamar, kanskje bortsett fra Kurt Sandnes...

Per Arne Kristiansen - "PAK" - "Per Protokoll"

Til det kjedelige må jeg gjenta at Sjur Rakstad Larsen er opphavsmannen til det ene navnet. Per Arne var jo i mange år en klippe på backen til Storhamar. Kjent for å ikke vise nåde når han ble passert. (han var jo ingen Speedy Gonzales på jerna (skøytene) men komensperte med å slå armene tvers av på de som gikk forbi) Noe han for øvrig klarte i ly av kroppen slik at dommeren ikke så det. Men dessverre så fikk Per Arne noe problemer med leddene mot slutten av sin karriere, slik at han ikke kunne spille fast hver kamp. De som var reserver måtte den gangen føre protokoll under kampene, og ofte falt valget på Per Arne da han ikke spilte. Da kunne man være trygge på at det ble det skikkelig gjort.

Klas Forfang - "Forfis" - "Forfjeng" - "Klatta`n"

En tilsynelatende anonym mann i gruppa, men en veldig god spiller. Klas har aldri slurvet med verken sveis eller personlig hygiene, derav også ett par av navnene. "Klatta`n" mener jeg bestemt at det var Patrick Eide som hengte på Klas, den tiden de spilte sammen i "Superrekka"

Åge Ellingsen - "Æljen" - "Åge Oiler`s" - "Åggi"

Når Ellingsen ladet børsja, da var det for oss keepere bare å lukke øynene og håpe på det beste... Ikke så rart kankje når det var litt stopp (det som var i leggeskinnene tidligere), og 3 millimeter med skinn som skilte deg fra ei gummiskive som kom mot kroppen din i en alt for stor fart. På grunn av sin størrelse og at han skjøt hull i keeperne kom derfor navnet "Æljen". Når det gjelder "Åge Oiler`s" så mener jeg at det oppstod etter at Åge som den første norske spilleren etter Bjørn Botta Skåre, fikk prøve seg "over dammen" (NHL). Han fikk også ett tilbud, men ville ikke risikere spill i farmerligaen, og takket høflig nei. Jeg tror navnet egentlig oppstod som ett "skjellsord", men tror nok Ellingsen svelget den lett, for han hadde jo prøvd seg i ligaer som de som ropte bare hadde lest om. "Åggi" er navnet som ble brukt i uformelle anledninger:-)

Olav Slåtlandet - "Slåttis" - "Magic"

Her er mannen som var den første som ble kalt "Magic" i Storhamar. Navnet fikk han etter en kamp mot Furuset i "gamlehallen", da han var arkitekten bak en opphenting som savner sidestykke. Storhamar lå under 6-3, et drøyt minutt før slutt. Da startet "Magic" sin oppvisning, og da sluttsignalet gikk stod det 6-6. (tror "Slåttis" scoret to og en målgivende). Olav hadde en unik både skøyte og kølleteknikk, noen feinsmekker var han definitivt ikke, men når det fløt så var han ubetalelig. Hvordan han fikk med seg pucken enkelte ganger burde vært forsket på.-) Men det står ikke i noen bøker hvordan det ble gjort, bare at han gjorde det. Så her snakker vi faktisk ekte MAGI!

Dette får holde for denne gang, men jeg kan love at det vil komme flere når tiden byr seg til å klimpre litt her på Smooth Operator...

God tur Stein Erik Hagen!

2009-07-23T12:06:00.000-07:00

Jeg sitter her nå helt nummen i hele kroppen etter å ha sett Stein Erik Hagen sin tåredryppende opptreden på TV2-nyhetene kl. 21.00. Man jo ikke annet enn bli både nummen og sjokkert, når en hedersmann som Stein Erik nå er blitt kjeppjaget fra Norge av Jens og Co.

Det er lett å forstå at han nå har fått nok, og tar med seg Mille Marie og emigrerer til Sveits. Tenk det å måtte betale formueskatt av den beskjedne formuen de har, som tilsammen er på skarve 20 milliarder kroner. Ja, du leser riktig, T-J-U-E M-I-L-L-I-A-R-D-E-R K-R-O-N-E-R! Makan!

Gi den mannen en stav, og la han og Mille Marie ta første fly til Sveits, og det på statens regning. Kan noen forklare meg som om jeg var fire år, hvordan den småtjukke julegrisen kan sitte der og se rett inn i kamera, med lidende øyne og smerte i stemmen, og lire ut av seg at han ikke har råd til å bo i Norge lenger?

Hør bare hva han får lov til å velte ut forbi den alt for tykke og slappe tunga si -Vi har ikke noe valg, for vi kan jo ikke begynne å låne penger for å betale formueskatten vår!

Herregud! Jeg sitter her som sagt og er både sjokkskadet og nummen. Spørsmålet som gnager mot hjernestammen er, hvordan innst inni kullsvarte hælvete har den mannen klart å få såpass med penger på bok?

At han i tillegg har mage til å velte ut av seg, at han har gjort en nesten uvurderlig innsats for det norske samfunnet, gjennom å skape arbeidsplasser og gi til veldedige formål...

Kjære Stein Erik og Mille Marie! Jeg håper dere får plass på et fly, veldig snart. Men først så håper jeg at dere kan finne krefter til å gjøre meg en ørliten tjeneste. Kunne dere vært brydd med å ta en tur opp Karl Johan på en helt vanlig dag og se dere litt rundt.
Først må dere imidlertid tappe ut en 7-800 kubikk med luft fra det sinnsykt oppblåste selvbildet dere har.
Deretter må dere senke nesa slik at den kommer nedenfor panneluggen. Da vil dere se noe som kanskje vil overraske dere.

Hva da? Jo! At det finnes mennesker, JA MENNESKER, i dette landet som har mindre å klare seg på en hel måned, enn det dere bruker på å pumpe luft inn i egoene deres i løpet av en time...

De som kanskje ikke har spist en varm middag på flere år, og som blir behandlet som ikke eksisterende av det norske samfunnet. De kan klage på å ha bli tatt, og tatt hardt av den norske staten!!

Fytte hælvete, jeg er på gråten her jeg sitter når jeg tenker på at vi har mennesker som Hagen og Mille Marie gående fritt rundt i samfunnet...

God tur, din tufs!

Det store sviket!

2009-07-22T23:32:00.000-07:00

Hvor skal man egentlig begynne, når historien inneholder både drama, lengsel, kjærlighet, og sist men ikke minst, ett svik som man aldri kan tilgi og som ikke er mulig å viske vekk fra det åpne såret i ens hjerte…

Alle har vi jo kjent den fantastiske følelsen av ekte kjærlighet, og varmen som den sender ut til hver eneste celle i hele kroppen. For meg var det som om hjertet slo like hardt og i samme takt hele tiden, om jeg løp, eller om jeg lå stille..

Men akkurat som det er med et omdømme, så tar det tid å bygge opp denne dype og ekte kjærligheten. Men det tar bare et blunk med øynene å rive alt det vakre i stykker…

Her er min historie…

I flere år hadde jeg gått og drømt om og siklet på denne dama, gjort mange fremstøt, men uten at hun hadde så mye som kastet ett blikk i min retning.
Jeg forsøkte alt, og da mener jeg alt.
Det høres kanskje patetisk ut, men jeg blamerte meg selv foran alle hennes venner, ved å proklamere egenkomponerte kjærlighetsdikt, som ville fått de største poeter til å legge inn årene i dag.
Men ingenting bet tilsynelatende på denne kvinnen.

Som du sikkert forstår av innledningen så var dette noe helt spesielt. Derfor var jeg også villig til å gå langt, og lengre enn langt for at hun skulle bli min, og det ble hun, til slutt!

Jeg håper du forstår hvor vanskelig det er for meg å sitte her på blogge om dette så kort tid etterpå. Det vekker demonene jeg har slitt med hele tiden siden det ufattelig store sviket. Nå ønsker du sikkert å få høre om sviket pronto, men av hensyn til meg selv, så må jeg ta hele bildet for deg.

Som nevnt så blir denne kvinnen min til slutt. Akkurat som jeg har drømt om i mange år. Helt siden vi møttes for aller første gang, og jeg så hennes lange svarte hår som danset på hennes skuldre, som en prima ballerina i vinden.

Hvem jeg snakker om vil jeg holde for meg selv en liten stund til. For det gjør så ufattelig vondt å kjenne navnet hennes på mine lepper. Det gjør faktisk vondt når det dannes av bokstaver fra tastaturet…

Vi var så lykkelige, og jeg var helt sikker på at det ville bli oss to 4ever. Derfor var det også med den største selvfølgelighet og glede at jeg ofret meg for hennes totale lykke. Det viktigste i livet for meg var at hun skulle føle en ubetinget hengivenhet, fra mannen som forgudet henne.

Jeg kunne sitte i ett tre på utsiden, når hun var på fest og vente på henne i time etter time. Innerst inne visste jeg jo at hun egentlig ikke ville være sammen med disse folka. Hun bare higet etter å bli ferdig med pliktene, og komme seg ut til meg, mannen i hennes liv.

Tiden går, og vi opplever alt et par kan drømme om. Det er jo slik i alle forhold at etter hvert så tar lysten overhånd, og det er på tide å hengi seg til det, og bare la det stå til. Så en fredag kveld tar jeg endelig mot til meg, for nå har jeg bestemt meg for at det skal skje… Det bare må skje. Jeg vet at vi begge vil, og at vi trenger dette for å ta forholdet til et nytt og høyere nivå.

En utfordring er at jeg aldri har vært hjemme hos henne, og hun aldri hjemme hos meg. Hvor skal vi gjøre det? Men jeg klarer å legge dette spørsmålet til siden, og tenker at vi blir helt sikkert enige om akkurat det…

Hjertet hamrer så det nesten er i ferd med å sprenge brystet mitt fra innsiden, og da jeg kjenner bokstavene som former seg i stemmebåndene for å gjøre seg klare til å stille det store spørsmålet, er det nesten så beina ikke bærer meg lenger…

-Vil du… vil du… vil du være med meg på kino i kveld?, spør jeg med en stemme som fortsatt har noen år igjen til stemmeskiftet. – Ja, sier hun uten å nøle ett sekund.
Jeg hadde lyst til å kaste meg rett i armene hennes, og gi henne et langt kyss på munnen. Men det kunne jeg jo ikke gjøre, vi hadde jo slettes ikke kommet til det nivået enda.

Kvelden kommer, og jeg har kledd meg opp i min fineste skrud av merket La Paz (for dere som ikke kjenner det så var dette flaggskipet til Hennes & Mauritz tidligere)
Vi har også blitt enige om stedet vi skal gjøre det, og valget falt på Sagatun Kino. Begge mente at filmen som gikk der var bedre enn den de skulle vise på Festiviteten Kino.

Dette valget skulle vise seg å bli skjebnesvangert, svært skjebnesvangert. Vi møtets utenfor kinoen, og mens hun går for å kjøpe billetter, går jeg for å proviantere til filmen. Denne første gangen med dame på kino, har mutteren nemlig tilgodesett meg med to kroner ekstra slik at jeg kan spandere en Fox og en Nox på dama.

Folk begynner å bevege seg mot salen (det var jo bare en sal) så også vi… I det vi er på vei mot døra ser jeg at det står aldersgrense 16 år, på reklameplakaten for filmen. Hjertet begynner å hamre som besatt, ja nesten så panikken kommer krypende. Vi er nå bare noen få skritt fra døra, og han løfter blikket. Vakta, han vi kalte for ”Grisen”, uvisst av hvilken grunn.

Jeg er ikke vanskelig å skille fra flokken, med mine snaue 150 cm på høye hæler. Jeg kunne ikke en gang med god velvilje bli tatt for å være en ekstremt kortvokst 16 åring. Han setter de onde øynene i meg, og setter opp verdens største håndflate i ansiktet mitt – Gløm det gutt, det er 16 års aldersgrense på filmen. Storesøstra di kan gå inn, men du må nok finne igjen sykkelen din, sier han med en hånlig stemme…

Hele min verden raser formelig sammen. Det var jo i dag det skulle skje, jeg, Christine Stabell, kino, muligens klinings… faen, faen, faen der sa jeg navnet…
Jeg skimter bare ryggen hennes når hun går opp trappa og forsvinner inn i den mørke salen…

Med verdens største klump i halsen, går jeg ut med billetten i hånda. Den var nå blitt til ett skammens smykke for 12 år gamle Remo Andrè. Men med en tapperhet på høyde med gutta som ble landsatt i Normandie, setter jeg meg på muren utenfor salen og venter i to stive timer på at filmen skal bli ferdig.

Som vanlig følger jeg min kvinne hjem, men den god samtalen er ikke her denne kvelden. Det er en grusom stillhet som råder mellom oss. Men til tross for dette innser jeg ikke da at dette er starten på slutten for oss…

Ukene går, og ryktet sprer seg som ild i tørt gress. – Har dere hørt at Remo og Christine skulle gjøre det? Men så ble Remo nekta av ”grisen”, for det var 16 års aldersgrense på filmen. Hånlatteren fra rykte-ulvene kan fortsatt høres i Hamar på stille kvelder.

Vi er kommet til senhøsten, og endelig er det klart for nye måneder med fjortisdisco på Vangbana. Jeg og Christine har denne kvelden avtalt å møtes utenfor klokka seks. Jeg er som vanlig litt tidlig ute, sånn ca. kvart over fem, og Christine er som vanlig en time forsinket, tror jeg…

Klokka blir åtte, og jeg står fortsatt utenfor og venter på Christine. Jeg er rolig, for det er sikkert bare det at hennes far, ”sinte” Terje, har stukket kjepper i hjulene så hun har blitt forsinket.

Etter snart tre timers venting, bestemmer jeg meg for å løse billett og gå inn for å finne et bord til oss. Da skjer det!
Det første jeg ser når jeg kommer inn i salen, er at midt på dansegulvet! Midt på dansegulvet! der står min kvinne og danser kinn mot kinn med Sten fra Løten. Kinn mot kinn!

Jeg raser ut med tårekanaler så sprekkferdige, at en liten snubling ville ført til oversvømmelse inne i salen hvis jeg ikke hadde kommet meg ut…

Hvordan kunne du Christine? Hvordan kunne du svikte meg på denne måten? Det skulle jo bli meg og deg 4ever!

Alle timene jeg hadde ventet utenfor mens du var på 6. klassefest, at jeg lærte deg å tygge granbar første gang du drakk øl, så ikke ”sinte” Terje skulle lukte at du hadde drukket, at jeg støvsuget og ryddet hele huset ditt etter en klassefest, så ikke ”sinte” Terje skulle revne, betydde det virkelig så lite for deg?

Kanskje en dag kommer jeg meg videre Christine! Men det blir ikke på grunn av deg, men på tross av, jævla flyfille!!

Campingvogna!

2009-07-22T04:31:00.000-07:00

Det er helt overveldende å se hvor mange som har så lite å gjøre, at de bruker opptil flere minutter på å lese historiene som smyger seg inn her på Smooth Operator.
Spesielt hyggelig var det at den også leses "utaskjærs" (dialekt for utlandet). Bekreftelsen på det fikk jeg i går, da Hamargutten Allan Aasterud fra sitt rede noen mil fra Gibraltar, tok kontakt via Fjesboka:-)

Så aller først vil jeg derfor i plenum takke for gode innspill fra Allan, både om hvordan jeg kan forbedre meg og om mulige tema.(selv om jeg ikke skjønner helt hvordan det skal være mulig. Jeg er jo en legende i eget hode, vel å merke:-). Videre lover jeg å spinne litt rundt de tipsene til "hockey-blogger" som Allan sendte til meg. Hvilke det var? Nå kan du lure nå...

Tilbake til nuet, eller rettere sagt til det jeg egentlig hadde tenkt til å gjøre, nemlig å gi dere en ny historie fra "virkeligheten".

Det er mange personer som jeg skylder mye, og da snakker jeg ikke om alle de jeg sikkert skylder penger:-) Nei! Men derimot de som har hatt troen på unge Martinsen. De som har stått last og brast ved hans side da livet har tatt vendinger i "hytten og pinen", som Ingrid Sveen ville ha sagt det. (kona til Jan Birger som er fra Frankrike:-)

En av disse er hovedperson i denne lille historien, og heter Kjell-Åge Jenssen. Han er en helt klart inne på min "Topp 10 liste" over personer som har litt av æren for at jeg går på beina gjennom undergangen på Sentralbanestasjonen i dag, og ikke sitter med en kopp fra 7 eleven mellom beina...

Uten å dvele for mye ved det, så kan jeg bare kort si at vi møttes første gang gjennom ishockey-miljøet (Kjell-Åge var oppmann for Storhamar i mange år). Deretter fikk jeg i tillegg gleden av å jobbe for unge Jenssen i Cubus. Man kan vel si at jeg fikk gå alle gradene fra ekstrahjelp i Østregt., til butikkleder ved Cubus CC`martn på Hamar.

Nevnte Jenssen er trønder, og som trøndere flest har han selvfølgelig alltid hatt interesser som er forholdsvis "trønderske". Det vil si svensktoppar, campingvogn osv. Det har imidlertid endret seg litt med årene, for nå er det i tillegg til vogn på fjellet, også blitt hus i syden.

Året er 1991, og det er like før Kjell-Åge skal feire stort 40-årslag i Ottestad. På denne tiden så jobber jeg for Video Øst, og har tilgang på teknisk ekspertise innen både foto og lyd. Siden denne muligheten ligger åpen, så bestemmer jeg meg for å prøve å "dra ut" Jenssen, som en slags gave fra meg kan du si:-)

Jeg innvolverer kona til Kjell-Åge, Bente, i spøken. Hun hjelper meg med alt jeg trenger av opplysninger når det gjelder campingvogna som de har stående på Skei Caravan. Nå vet jeg registreringsnummeret på vogna, hvilket merke både vifteovn og microbølgeovne er, fargen på forteltet osv...

Teknisk sjef på Video Øst, Kjetil Ålerud, kobler opp en telefon i teknikken og finner frem et kamera. Der sitter jeg da med headset, og slår nummeret hjem til fam. Jenssen i Ottestad. (dette er dagen før bursdagen)

- Jenssen værsågod, sier en ung stemme i andre enden (det er Tom Marius, sønnen i huset som tar telefonen)

- Ja, god dag du! Dæ æ lænnsmann i Gausdal som ringe. Ha du`n pappa hæme, spør jeg med en heller dårlig gudbrandsdølsdialekt.

- Pappa, Pappa! Det er lennsmann i Gausdal som ringer, roper Tom Marius til sin far.
Da hører jeg i bakgrunnen - Hælvet, da e de no me vogna, det er Kjell-Åge, som nå nok aner det værste.

- Jenssen ja, sier han med nesten andpusten stemme. For vogna er det kjæreste han har utenom kjæring og unger.

Så drar jeg skikkelig på - Ja, dæ æ som sagt lænnsmann i Gausdal som ringe, å je ha stære stygge nyhete ått dei. Du skjønne dæ, at det ha vore innbruddsraid oppå Carvanplassen i natt, og vogna di e ein ta dom som dom ha føre stygt åt med.
- Hælvet, hva er det som har skjedd, sier Jenssen.

- Jo, du skjønne dom har vore på ei skikkeleg runde, og mæst førr å øydleggo skun tru, fortsetter jeg.

Så forklarer jeg at de har skåret i stykker det rosa forteltet, revet døra av micron fra Electrolux, svidd hull i sofagruppa med Adax vifteovnen, og skjært hull på dekkene.

Jenssen har det vi kaller ett ikke lunt temperament, men holder seg uforskammet rolig. Men han stiller selvfølgelig en del spørsmål rundt hva som nå skjer videre.

Alt filmes, og taes opp på bånd som du sikkert har skjønt. Så jeg svarer at han ikke må foreta seg noen ting, for som "lænnsmann i Gausdal" sier - Ho Græte uppå caravanplassen skulle ta kontakt mæ førrsikringa, å så skulle ho ta kontakt med dykk åver hælja.

Vi avslutter, og jeg beklager det som har skjedd, og sier at vi har saken på toppen av prioriteringslista i vår etat i Gausdal. (det var jo egentlig ganske troverdig med tanke på at det er ca. 4 fastboende i hele bygda:-)

Lørdagen kommer og 40-årslaget er i gang. Dere kan jo selv tenke dere hva som var det store samtaleemnet blant gjestene? Ikke? Campingvogna, og tjupakket i Gausdal selvfølgelig.

Siden jeg i utgangspunktet ikke stod på gjestelista, så var avtalen med de få som var innlemmet i spøken, at jeg skulle dukke opp med "VHS`n" litt utpå kvelden. Derfor fikk jeg heller ikke gleden av å følge samtalen mellom Kjell-Åge og hans far, der de diskuterte seriøst å reise opp neste morgen for å prøve å få kjøpt vraket fra forsikringsselskapet...

Middagen er over, og unge Martinsen ringer på. Kjell-Åge syntes det var kjempemorsomt at jeg dukket opp, selv om dette egentlig var en "voksenbursdag". Han inviterte meg inn, helt intetandende om hva som nå skulle komme.

- Jeg har med en liten overraskelse til deg, sa jeg med min sedvanlige eplekjekke tone, før jeg smekket "VHS`n" i spillern, og trykket play...

Der dukker en pur-ung Remo Andrè opp i ruta med en skjeggvekst som katta kunne sleiket bort.
Når så "lænnsmann i Gausdal hadde presentert seg" DA LO FOLK DA!!

Tyster`n

2009-07-21T07:18:00.001-07:00

Nå er jeg i ferd med å spole så langt tilbake at det snart må være slutt på båndet. For de trofaste leserne av Smooth Operator, blir det sikkert også kjedelig å lese om de evinnelige ”dragningene” som undertegnede brauter om seg med;-)

Men når det er sagt, så er det nå en gang slik at det er frivillig å lese, selv om jeg sikkert fyller Fjesboksiden din med egenreklame. Det kan sikkert virke som jeg er ekstremt selvsentrert, og det er helt riktig. Jeg har ett ego som nok er litt større enn de aller aller fleste, til forsvar for meg selv må jeg forte meg å skyte inn at det er på godt og vondt.

Helt merkelig hvordan det liksom sklir ut, når jeg endelig har fått spolet tilbake til det jeg egentlig ville fortelle, men det kommer, det kommer…

I de hine håne dager, eller hva det nå heter. Så var jeg og ”Frankieboy” (Frank Wahlberg) det nærmeste Hamar har vært ”Knoll og Tott”. Men jeg skal ikke dra så mye fra de verste historiene om Gutta Boys, for da kunne det blitt natta for noen og enhver. (tenker først og fremst på ungene og foreldrene våre:-)

Vi var flinke til å skaffe oss penger, Frankieboy og jeg, og de aller aller fleste ble skaffet fra ærlig arbeide gjennom potet- eller jordbærplukking. (det blir vel for dumt å ikke nevne at ett kronespill eller to nok ikke gikk overskudd hver uke, takket være ett par drittunger, ei krone med høl i, og fiskesene)

Men nok om det. Vi var også flinke til å bruke pengene vi skaffet oss, og ikke alltid gikk de vel til de mest fornuftige aktiviteter. Det jeg tenker mest på er det hinsides idiotiske vi ble ”lurt” til av mopedgutta på Hamar Vest. De som hadde blodtrimmede AZ`er og ER`er, som til tross for sine opprinnelige 50cc gjorde både 100 og 105 km, i hvert fall i litt helling:-)

Uten å overdrive så tror jeg at vi var hovedinntektskilden til disse gutta en periode. Vi ”leide” nemlig mopedene i 15-20 minutter for en 50-lapp, og nå snakker vi om årene rundt 1982-83. De visste hvor vi var, og kom selvfølgelig dit, slik at de kunne loppe oss for både 100 og 200 kroner i løpt av en snau time.

Nå hadde jeg ikke tenkt til å nevne navn, men jeg klarer ikke å dy meg. For denne spesielle episoden som gjorde meg til ”tyster”, startet med at Ole Hilding Larsen var på ”Norol” bensinstasjonen på Storhamar. Han hadde den verste AZ`n i hele distriktet, og den kunne gjøre 105 km glatt (med effektpotte vel å merke)

Så fristelsen ble for stor for Martinsen og Wahlberg, vi dro opp en hundrings og avtalte ”lån” i 45 minutter. Det var ikke noe å skli på når det gjaldt leietiden, for Hilding Larsen og gutta var i tillegg til 4 år eldre enn oss, også 40 kg tyngre:-)

Her var det ingen tid å miste, så for å komme oss kjappest mulig til ett sted hvor vi kunne ”flå”litt, så setter jeg meg bakpå med Frankieboy. Med en hujævla fart forlater vi Norol, og setter kursen ned mot Hamar Vest. Det var nemlig helt Oslo å kjøre fort bortover Furubergveien. Sjelden var det Politi, og lite unger vi kunne treffe under galmannsferden.

Men denne gangen går det galt. Da vi passerer Storhamar Ishall, hører vi sirener bak oss, og Frankieboy kan se blålysene i speilet på ”peden”. Men tror du han har planer om å stoppe? Nope!

Han gir bånn køl, og for de som kjenner han så vet de at da mener jeg bånn køl. Så vrenger han inn i Kr. Bakkensv. og gir det ”peden” tåler. Men nå er ”purken” rett bak oss, så Frankieboy svinger inn til siden, for tilsynelatende å gi opp.

Han stopper utenfor den nederste blokka på høyre side av Kr. Bakkensvei, vis a vis Roger Johansen, som for øvrig er omtalt i tidligere blogger. Politiet stopper rett bak oss, og de sitter ett par tre sekunder, før de åpner døra…

Da kommer ordren fra Frankieboy – Hopp av! Hopp av! roper den lille ”bøtteknotten” (det var det min far kalte Frank fordi han var så liten) til meg. Jeg gjør som han sier og hopper av. Wahlberg har nemlig ingen planer om å overgi seg uten kamp. Han gir gass og setter i vei, rett opp den bratte skråningen som lå der før. Og blir borte i løpet av to sekunder…

Der står jeg da igjen, med to velvoksne politikonstabler, som nok nå har tenkt å sette en støkk i unge Martinsen. For med en usedvanlig brysk tone spør han – Hvem var han som stakk av? Jeg er da ingen tyster, så jeg prøver meg med at det aner jeg ikke…

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at nevnte Roger Johansen tilfeldigvis hadde gjester. De satt i hagen og bivånet ”actionopptrinnet” fra orkesterplass. (Roger er jo det vi kaller for NP, eller nesten politi om du vil, men siden han ikke kom inn på Politiskolen, så ble han i stedet fengselsbetjent:-)

Når politimannen spør for andre gang, og jeg igjen nekter, så hører jeg det brumler fra hagen til Johansen – Joa! det vet du!! Nå skjønner jeg at gode råd er dyre, så jeg prøver meg med at jeg vet at han heter Frank, men ikke mer…

Da brummer det igjen fra hagen – Joa! Det vet du!

Hva faen gjør jeg nå? Står her å tyster så det renner av meg (når sant skal sies så er det nesten bokstavelig, for det var nok en teskje med bløtt i benklærne på dette stadiet)

-Hvor bor han da, ryter politimannen til meg. Det vet jeg i hvert fall ikke, er mitt svar.

Man behøver jo ikke være rakettforsker for å vite hva som skjer… Vet du ikke??

-Joa! Det vet du!

Men det kom jo både noe bra og dårlig ut av denne saken. Det gode var at Roger Johansen fikk prøvd seg både som sufflør og politi på en gang. Det som ikke var fullt så bra, var at vi fikk smikk på lanken av onkel politi, mens Ole Hilding Larsen og resten av mopedgjengen mistet sin hovedinntektskilde…

Tredje gang... solgt!

2009-07-20T22:15:00.000-07:00

Det er noen fordeler med å være i ny jobb ut over at det er utfordrende og morsomt. Når jeg titter ut av vinduet og ser at slusene er åpnet, så tenker jeg gudskjelov at jeg ikke har opparbeidet meg noe ferie i år...

Hva passer vel da heller bedre enn å slippe pølsefingrene mine løs på min Compaq nc4400? Etter min mening ingenting! En liten takk igjen til alle som gidder å bruke noen minutter her på Smooth Operator når det dukker opp nye historier. (som sagt tidligere, så var det en dreven blogger som tipset om at det var viktig å skryte av leserne)

Fra skryt og rett over i det som jeg akkurat kjente stod å spant oppe i hardisken, stikkordet er Finn Paulsen. Som nybakt bestefar (gratulerer med det forresten) så har han forhåpentligvis ikke så mye tid å bruk til å lese blogger:-)

Jeg tror med hånda på hjertet at jeg kan si at nettopp Finn Paulsen, kanskje er den som har blitt ”dratt ut” flest ganger av undertegnede. (dratt ut er slang for å bli lurt i hockeyterminologien, for dere som måtte lure)

For de som ikke vet hvem han er, så kan jeg opplyse om at han tidligere var numero ono innen sponsorsalg i Norge. Dette til tross for at han jobbet med ishockey. Han var blant de første i landet som solgte langsiktige avtaler, og den som ikke lot seg blende av Paulsen`s fantastiske salgstalent og engasjement, er fortsatt ikke født.

Man kan prate om Jacob Lund, og alle de andre julebukkene som sponser norsk idrett i dag. Finn Paulsen kunne solgt sand i Sahara, og jeg tror faktisk han kunne fått butikk ut av å selge surstoff på Månen…

Men med engasjement og iver, så kommer også faren for å tråkke i salaten noen ganger. Og med alle de ballene som unge Paulsen til enhver tid hadde i luften, var fallhøyden det man kan kalle for voksen.

Finn Paulsen var opptatt av resultater, og han visste at produktet Storhamar Hockey, var avhengig av resultater. Han er vel en av de få, ved siden av Terje Kojedal, som har spilt både fotball og hockey på øverste nivå. Selv om han ikke var noen tryllekunstner, visste han hva som måtte til for å lykkes, gode spillere!

Skal man lykkes med å skaffe gode spillere, så må man selvfølgelig ha penger, mange penger. Dette var det Finn var fantastisk på, han fikk med seg sponsorer, og trakk spillere til Storhamar som vi bare hadde lest om i riksavisene tidligere…

Navn som Ole Eskild Dahlstrøm, Jim Marthinsen, Martin Åhlberg osv. osv. brakte tre strake ”bøtter” til Hamar. ( bøtte er slang for Kongepokal)

Som markedssjef, klubbdirektør, sportslig ansvarlig osv. så kan jeg uten å overdrive si at Finn hadde en arbeidsbelastning som kunne knekt ryggen på de fleste. Så derfor ble jeg heller ikke overrasket, da jeg en søndag morgen observerte den svarte bilen til Finn utenfor kontoret til Storhamar, som den gangen lå i Storhamarsenteret.

Det var kanskje ikke så rart at han var på jobb, for utgiftene og inntektene i klubben begynte i disse tider å komme skikkelig i utakt. Dette var ingen hemmelighet for noen, men Finn var en magiker og klarte alltid å trylle frem ett ess fra ermet, slik at Storhamar tok ett steg videre.

På denne tiden så hadde Storhamar en fantastisk keeper fra Finland. Den andre ”kjipper`n” fra Soumi som har akslet Dragons-trøya. Navnet var Mika Rautio. Om vi kan si at det å spise pucker er mulig, så var han beviset på akkurat det. Alle som fikk oppleve kamper med den lynraske finnen, kan nok helt sikkert underskrive på det.

Som nevnt var økonomien stram, så da jeg så at Finn Paulsen var på jobb, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kan skimte han innefor vinduet på kontoret, ca 100 meter borte. Mobiltelefonen fiskes opp fra lomma, og settes på skjult ID.

-Ha..a..a..alllo, sier det i andre enden. (glemte jeg å si at unge Paulsen stammer litt?) Hå..å..kken er det?
-Hei, jag er Arto Saionen och jag ringer från TPS-Åbo, sier jeg på så dårlig Finsk/Svensk/Norsk som jeg klarer.
-He.. he.. hei du, svarer en nå litt oppglødd Paulsen…

Samtalen fortsetter og vi mimrer om da vi møttes under ishockey-VM i Russland, Østerrike og diverse internasjonale hockeykonferanser. (han har jo aldri møtt Arto, og viseversa)

Finn spiller med så godt han kan, og når jeg drar historier om hvor godt jeg husker både han og den norske delegasjonen for øvrig, som alltid ble like børstne som ”oss från Finland”…

Han kan etter hvert også huske meg godt, når jeg har forklart hvordan jeg ser ut:-)

Så kommer jeg etter en stund til poenget, og sier som følger – Vi kunne vara mycket intresserade i at kjøpa Mika Rautio. – J.e…e…g er lutter øre, svarer Finn til det.

Jeg starter forsiktig og prøver å lure Finn ut på glattisen, i forhold til en eventuell pris. For Mika har på denne tiden ett år igjen av sin kontrakt med Storhamar. Ett forhold jeg visste fra sikre kilder, at de av økonomiske årsaker ønsket å få avsluttet.

Finn gjør det imidlertid klinkende klart, at de ikke er interessert i å diskutere ett salg av Mika nå, han er nemlig for verdifull for prestasjonene til laget. Så Paulsen sier -at vi snakker m..m..m…millioner, før vi egentlig snakker sammen, for han er jo under kontrakt som du sikkert vet…

-Om jag seier till exempel att jag legger 200.000 Finska Mark på bordet, hva seier du da, Paulson?

-M..y..y..mye er det i n…o.o..o..rske a, spør Paulsen.
–Jag tror at det er ungefær fem hondra tusen norska, fortsetter jeg.

-D…d..d..d…da er`n din! (sier Finn med en iver i stemmen som om han skulle ha vunnet sju rette i Lotto)

Finn så nok at alle problemer fløy ut av vinduet på kontoret, helt til jeg legger kortene på bordet, og ber han se ut av vinduet.
-Ser du han med barnevogna ved busslomma, Finn?

Samtalen får en brå slutt, ikke for at Paulsen ble forbannet, men ei latterkrampe som savner sidestykke bryter nemlig ut, i begge ender av røret….

The woman of my life part II

2009-07-20T07:08:00.000-07:00

Det er vel helt på sin plass å starte med å si unnskyld, som vanlig! Men slik er det dessverre ofte når det gjelder undertegnede. Opp som en fis, og ned som en bæsj, er vel ett ganske dekkende uttrykk.

Hva er det så den ”flittige” pennen sier unnskyld for denne gangen? Egentlig ikke annet enn at når jeg først har fått noen til å lese bloggen, så blir det stille, lenge. Tror det er mer enn en uke siden forrige lille historie sprutet ut fra tastaturet til ”Rablings” og fant sin plass på siden til Smooth Operator.

Men nå lover jeg bot og bedring. Av ulike årsaker har jeg nå nemlig fått ”frigjort” litt tid både morgen og kveld, slik at det nok blir lettere å prioritere skrivinga en stund fremover…

Overskriften spiller tilbake på en av mine tidligere historier, som også handlet om ”The Woman Of My Life” (veldig mange store bokstaver der gitt) og for de som har lest part I, så vet de at dette spiller på min kjære mor, Anny Alvilde.

Jeg skal ikke nok en gang hylle henne opp i de uante høyder, selv om hun har fortjent det. Denne gangen skal vi hoppe rett i det, og gi dere nok ett eksempel på at det er en hårfin balanse mellom humor og ondskap…

Allerede da jeg var en liten gutt, var jeg ett lite barn:-). Som nest yngst av fire ”drittunger”, og med to hardt arbeidende foreldre, så sier det seg sjøl at det ikke var ferie hvert år.
Nå skal det sies at jeg var ganske heldig, for som bestis til Kent Inge Kristiansen fikk jeg reise ”verden rundt til både Kjøben og London”, som Jokke ville ha sagt det så fint.

Nå var det ikke slik at vi aldri fikk oppleve noe, for vi hadde mange fantasiske bilferier blant annet til Skotterud Camping, Trabellia og ikke minst til campingvogna som var ”lunt” parkert på Fageråsen Camping i Trysil. (detta var lenge før det ble ett ”skimekka” og lenge før det var vanlig med smør på brødet:-)

Nå lovet jeg å gå rett på sak, og derfor vil dette kanskje virke som en ny avsporing. Men jeg følte at dere trengte å lage noen bilder på netthinna først, slik at dere også kan sette dere inn i min kjære Anny Alvilde sin skuffelse…

Storyen er den, at jeg som vanlig tenker faenskap, faenskap og faenskap. Eller sagt på en annen måte, jeg hadde en indre uro som måtte stilnes.
Vi er på slutten av 80-tallet, den gang det fortsatt var noen som het lotterier, med skikkelig lodd av papir, hvor det var trykket både loddnummer og trekningsdato.

Datoen er 15. desember, og jeg er på min daglige runde i Dr. Greves gt 4 (mitt barndomshjem) for å inspisere kjøleskapet, og å legge min daglige kabel. (er av dem som aldri kommer til å finne ei ramme som i barndomshjemmet). Tilfeldigvis ser jeg i sidesynet at det ligger tre lodd på bordet hjemme hos ”gamlingene”, og trekningsdato er i dag.

Jeg noterer ned loddnummeret på det ene av loddene, takker for meg for i dag og forsvinner ut døra. Så venter jeg til mørket faller på, og gjør meg klar til å prøve en ”dragning” på mutter`n.

Fra en telefon med skult ID (tror jeg var på Video Øst) så slår jeg nummeret hjem. – Martinsen vær så god, sier mutter`n med sin vanlige dialekt som er det vil kaller en fortausmix mellom nordlending og hedmarking.

- God kveld, det er Bjørn Johannesen fra Norges Blindeforbund som ringer (de som hadde solgt loddene), sier jeg med så femi røst som mulig, så jeg ikke skal bli avslørt allerede i innledningen.
- Jeg har den store glede å overbringe budskapet om at du har vunnet 1. premien i vårt store lottteri, som er en reise for to personer til en verdi av 25.000,- kroner, fortsetter nevnte ”Johannesen”.
- Har du loddene i nærheten?

Mutter`n formelig spinner rundt hjørnet fra der telefonen står, og det er ganske godt gjort for ei dame som var det første menneske som ”hoftedysplasi”, sånn om bikkjene får vettu…

Hun kommer tilbake, og har nå inntatt den litt skeptiske tonen. Som jeg har nevnt før så er hun pessimist, skikkelig pessimist, og ikke så rent lite skeptisk til alt i utgangspunktet. Dette vet selvfølgelig den overfemi ”Johannesen”, og spør om hun har ett lodd som begynner med tallene 448, fortsetter med 662, og til slutt har 444?

Heldigvis er det øverste loddet, og når mutter`n ser at tallene stemmer på en prikk, så går hun rett i fella. ”Gamla” er nå i ferd med å få dånedippen.
Jeg er ganske sikker på at hun allerede nå er godt i gang med å pakke sine XL-sloggi, og planlegge hvor og når reisen til 25.000 kroner skal gå…

I sin iver, så glemmer hun nesten ”Johannesen, og mens hun holder hånden over røret, utbryter hun til fatter`n - Jan! Jan! Vi har vunne reisa! Vi har vunne reisa tell 25.000 krona.

Det jeg ikke visste var at de hadde gjester, så dere kan jo selv forestille dere det totale ”mayhem” som brøt ut i den lille stua på Storhamar.

Anny Alvilde har nesten mistet pusten, så ”Johannesen” føler det er på tide å avslutte samtalen. Han lover derfor at hun vil bli kontaktet av ett reisebyrå i løpet av noen få dager. Mutter`n takker, takker og takker nok en gang før vi legger på i hver vår ende…(uten at jeg avslører ”gagen”)

Ett par timer senere tar jeg turen opp i ”lyckliga gatan”, og stikker huet inn i stua. Der er det full fest, og jeg trur til og med mutter`n har luktet på korken. For hun er usedvanlig blid. (hun er nemlig nesten totalavholds skjønner du, så det er derfor ”Jeppe” drikker dobbelt hver gang jeg får tilgang til alkohol:-)

Før noen rekker å si noe, spør jeg om hun har vunnet en reise? – Ja, til 25.000 krona, så nå ska æ å han pappa på cruise, smeller det fra Anny Alvilde, før hun lander med ett brak…

-Kossen veit du det???

Tja, si det…

I`m calling Olsen is there anybody home?

2009-07-14T07:41:00.000-07:00

Dette er ment å være en røff historie, og jeg påberoper meg foreldelsesfristen når det gjelder eventuelle straffbare forhold.
Neida, bare kødda! Men jeg liker å ymte om at det kommer en ”fæling” (grov historie) her på bloggen, for jeg vet at det sitter en hel haug med julebukker som har hjertet helt oppe i ganen. Hvorfor det tenker du kanskje? Hva tror du?
Fordi jeg sitter på informasjon som kunne ført til skandaler helt inn til Kongehuset:-)

Alle er imidlertid trygge enn så lenge, men man vet jo aldri hva som skjer i en lun rødvinsrus hos undertegnede. (jada, jeg snakker om før klokka 2300) Terrorbalanse heter det visst, for det er sikkert noen som har litt på undertegnede også…

Nå til saken. En av de aller største spillerne som har akslet ei Storhamar-trøye gjennom alle tider, er Tom Erik Olsen. Han har spilt flere obligatoriske kamper, enn jeg har spist varme middager, selv om det ikke ser sånn ut på kroppen min…

Men det som er unikt med unge Olsen, er at han ikke bare har vært en fantastisk spiller, men også en uvurderlig brikke i laget under hele storhetstiden fra helt på tampen av 80-tallet.

Dette ønsker undertegnede nå å ta litt av æren for, at ”vidunderbarnet” Olsen havnet nettopp på Hamar. Det i sin tur lokket jo også etter hvert Ole Eskild Dahlstrøm m/flere til klubben, og at jeg i tillegg ga meg, åpnet jo etter hvert for en hel hylle fylt med Kongens Pokaler.

Jeg tror året er 1989, og Norge har gjort et veldig bra Jr. VM i ishockey. En av de heteste talentene i landet heter på denne tiden Tom Erik Olsen, og spiller for Frisk. Det manglet nok ikke på tilbud til 18-åringen, og han var på en rundreise for å besøke klubber.

Turen var kommet til Hamar og Storhamar. Leder i styret, Per Magnar Klomstad, og sportslig leder, Morten Lillehagen, headhuntet unge Martinsen til å ta seg av unge Olsen når han ankom byen.

Vi stilte mannsterke opp på Hamar jernbanestasjon, og de ventet på det de trodde skulle være en breial (overlegen) bortskjemt fyr fra Dasker og Blærum, som vi kalte stedet på den tiden. Men så feil kan man ta. For her står hele bøtteballetten av ledere i klubben og speider etter unge Olsen.
- Han kommer der, sa jeg og pekte på en fyr som kom trippende lett på tå. – Hvor?, repliserer Morten Lillehagen. – Han med ullgenser, høyvannsbukser og tannbørsten i baklomma, er mitt svar til det

- He he, låter det forsiktig fra Lillehagen. – Du kødder nå?
De hadde nemlig ventet seg en hel delegasjon fra ”innafor” slang for alt sør for Lillestrøm, som skulle komme for å forhandle kontrakt for ”The Golden Child” (Tom Erik). Men her kommer han trippende som vanlig, og lyser opp i ett smil da vi treffes.

Per Magnar Klomstad og Morten Lillehagen, blir begge tydelig usikre over synet som møter dem. Er det denne guttehvalpen de skal forhandle kontrakt med i morgen tidlig, på et eget møterom på Scandic, leiet for anledningen?

Etter hvert forstår de at dette er ”selveste Olsen”, og tar til vettet og hilser pent. – Skal vi kjøre deg bort til hotellet så du får sjekket inn, spør en smårød Lillehagen. – Drøy tur for å legge fra meg tannbørsten vel, svarer en eplekjekk Tom Erik.

Som nevnt så er jeg headhuntet for å ta meg av Tom Erik fordi vi har spilt sammen på jr.landsen (forkortelse for Jr. landslaget). Jobben jeg har fått er å vise ham byen, og ta han med ut for å spise en bedre middag. Til dette formålet har klubben stukket til meg hele 500 kroner, svart. Kølsvart!

Men undertegnede og Olsen har jo ingen planer om å bruke mye tid på å besiktige Hamar. Jeg har helt siden jeg fikk oppdraget, søkt etter mulige party for å kunne innlemme Tom Erik på skikkelig ”Hedmarksvis”.

Ikke overraskende er det som vanlig annonsert forspiel, hos Ivar Martin Hagen i Ej. Bergsvei. Lite aner Olsen om at han denne kvelden skal han bli det som Jorma Virtanen ville ha sagt på følgende måte – En dag var jag full i två dagar…

Vi blir kjapt kvitt ”Klomsi” (kallenavn på Per Magnar) og Lillehagen. De er helt trygge på at dette blir en lun aften i Hamar for de to unge fremadstormende talentene. Og det som er helt sikkert er at det ikke er tilfeldig at de har lagt møtet til kl. 10.00, på Scandic neste morgen.

Men dit var det langt, og lengre enn langt. Til klokka 10.00 i mårra altså…

Olsen og Martinsen dukker som avtalt opp hos Ivar Martin, og der er vi som ventet ikke alene. Alle de ”hotteste” gutta er på plass. Andersen, Barmoen, Bergetzen, Hagen sjøl osv…
Dette blir definitivt ingen ”lun” aften.

Jeg husker det som om det var i dag, at Tom Erik i starten som vanlig var litt sjenert. Men etter en og en halv flaske med Hamar Pils, og ca en halv liter med ”Ivar Martin Speciale” (brygg fra Nordalen som kan drikkes når det blandes med kaffe) så fant han fort sin plass i forsamlingen.
Stemningen nådde uante høyder, da Kjetil Bergersen, Kai Barmoen og Tom Erik Olsen fremførte kjente Storhamar-sanger, trestemt! Jeg kan også nevne at de var kledd i hver sine gule hockeyhjelmer, med en godt synlig Mobira-reklame på fronten.

Vi fortalte aldri til Tom Erik, at det denne kvelden ble tatt mange, mange og noen flere bilder (de ble destruert noen uker senere) som skulle brukes til utpressing hvis ikke ”The Golden Child” satte sitt navnetrekk på en kontrakt med Storhamar.

Nå blir du forhåpentligvis skuffet, men jeg har lært at når noen desperat vil høre mer, da er du kommet til det øyeblikket hvor du skal slutte…

PS: Tom Erik signerte kontrakten dagen etter, så jeg hadde gjort jobben min. Til slutt kan jeg love dere at han ikke visste om han skrev under på ett gjeldsbrev eller en ansettelseskontrakt...

Agurk vs Svamp

2009-07-13T22:02:00.000-07:00

Hei på du, og jeg vil gjerne starte med å beklage hvis du synes det har vært litt lite bevegelse på Smooth Operator den siste uka.
Som "hardtarbeidende" pendler så må jeg inne i mellom prioritere noe annet enn å knastre på et tastatur om uvesentligheter:-)

Det å skulle dele historier både med kjente og ukjente er imidlertid veldig morsomt og ikke minst utrolig spennende. Men det medfører også noen utfordringer, når man har kommet i en alder hvor egne barna kan lese både små og store bokstaver. (mine prinsesser er nå nemlig 11 og 17 år)

Når det er sagt så har jeg en filosofi om at som man reder så ligger man, og man kan vel trygt si at jeg ikke er spesielt god til å rede.
Mange av historiene som du kan lese her inne, og de som fortsatt ligger på hardisken men må bearbeides før en eventuell publisering, er kanskje litt annerledes for de som har hørt dem før.

Dette er rett og slett en konsekvens av at historier har en tendens til å vokse, og det ikke bare litt. Noen av de frakkeste (uttrykk fra Lillehammer som beskriver noe som er stort, voldsomt, fint, stygt osv) historiene hvor undertegnede har hatt en bein, finger eller en arm med i spillet, har vokst seg helt ut av alle proposjoner.

Noen få har sikkert også blitt tonet noe ned...

I det siste har jeg tenkt mer enn jeg vanligvis pleier å gjøre, på fortiden min. Det har blitt en slags naturlig konsekvens av at man prøver å lete i arkivet etter noe som kan egne seg for deling på bloggen...
En ting jeg har funnet ut gjennom mine reiser tilbake i tid er at mine kanskje beste og lykkeligste år, er fra tiden på skolen. Spesielt ungdomsskolen.

Jeg er nesten imponert over meg selv, og over hvor godt jeg husker hver eneste lærer og de andre ansatte ved Ajer Ungdomsskole.
Nå må det understrekes med to streker at det etter all sannsynlighet ikke er gjensidig, at de ovennevnte ser på mine år som sine beste og lykkeligste. Det er bare å bryte samme å tilstå, JA! Jeg var en liten snørrunge, som egentlig skulle hatt mer juling enn mat!

For å gi ett lite bilde på hva jeg mener. En som kjente meg godt fra hockeyen, han hadde sin praksisperiode som rektor ved Ajer Ungdomsskole, da han gikk siste året på lærerskolen.
Etter en episode med noen elever, så utbryter han oppgitt til Aud (sekretær ved skolen i 40-50 år, minst) – Jeg skjønner ikke hvorfor de ungene ikke klarer å oppføre seg?, sier den ferske rektor-studenten.
- Du! Jeg skal fortelle deg det, at vi hadde en elev her som het Remo Martinsen for 15-20 år siden. Han var en sann jævel, men det fantes noe godt i han også, svarer Aud i en moderlig tone.

Det er vel ikke da å stikke under en stol at man har gjort et visst inntrykk gjennom årene ved skolen. (dette uten å synes at oppførselen min alltid var slik at det er noe å være stolt av, sånn ca. 25 år etterpå)

Så til dagens overskrift. Jeg syntes det passet godt i disse agurktider, å dra en liten historie som sitter brent fast fra tiden på ungdomsskolen.

Men før jeg sier mer, så må jeg igjen understreke at dette ikke er en oppførsel jeg står inne for i dag, og at grunnen til at du får lese den er ikke fordi jeg er stolt av den… (læreren vant helt klart)

Vi har time med Eva Sætren. Ei fantastisk dame, som nok mange som er oppvokst i Hamar kan takke for at det fikk vitnemål i det hele tatt.
Men nå hadde det seg sånn, at undertegnede hadde det som kaltes ”mark i ræva” i gamle dager. Ikke bokstavelig talt altså, men mer som et bilde på at det var plent umulig å sitte stille.

Når man i tillegg var bestekompis med Frank Wahlberg, så ble alt en eneste stor konkurranse om hvem som klarte å ødelegge flest timer i løpet av en dag. (smetter inn ett unnskyld til våre medelever her, synes det passer bra)

Tilbake til Eva og Remo. Vi hadde et slags hat/elske forhold, for hun tok seg alltid spesielt godt av meg når jeg oppførte meg. Men jeg fikk tilsvarende tyn når strikken var strukket kan man trygt si.

Hva slags fag vi hadde denne timen kan jeg ikke huske. Men at det var etter ”langfri” (matpausen) det vet jeg med sikkerhet. For med min trang til å være synlig i timene, så var det denne gangen en liten matrest som ble mitt våpen. En liten uskyldig agurkskive (ikke min altså, for jeg hadde sjokoladepålegg hver dag i tre, unnskyld fire år på ungdomsskolen)

Men det var nok heller en av de mer ”skikkelige” som hadde mistet denne på gulvet. Uansett. Jeg får tak i den lille agurkskiva. Den lille halvbløte rundingen får da selvfølgelig luft under vingene, og daler rett ned i nakken på Kjetil Garberg Marthinsen (nå var det vel ikke det verste jeg gjorde mot nakken hans, å kaste en agurk altså. Men det er en helt annen historie)

Kjetil skriker opp, og Eva lurer på hva som er problemet. Etter å ha blitt satt inn i situasjonen, går hun ned og plukker opp agurkskiva. Deretter begir hun seg ut på en spasertur rundt i klasserommet, og hun sier – Jeg lurer på hvor julenissen sitter i dag? Eva går rad opp og rad ned. Hun hadde selvfølgelig som alle andre lærere på denne tiden såkalt ”split vision”, det vil si et ekstremt godt sidesyn, så hun visste hvem synderen var.

Så etter en tre fire minutters vandring i klassen, stopper hun bak min stol. Jeg sitter urørlig og venter på det som skal komme. Du kan vel trygt si at jeg ble overrasket over det som kom…

Eva tar nemlig akurgskiva, og gnir den mildt sagt inn i trynet på meg. Hun står bak og gnir den skikkelig inne, og jeg mener skikkelig. Jeg sitter helt urørlig, og lar henne bli ferdig med ”grisinga” si…

Hun går så tilbake til sin plass mellom kateteret og tavla. Eva fortsetter undervisningen som ingenting har hendt. Innerst inne vet hun nok at dette egentlig var å gå over streken, og at ”tøffeste” gutt på sovesal fire, må hevne seg…

Hvorfor jeg gjør det jeg nå gjør vet jeg ikke sikkert i dag, men hvis jeg må finne en årsak så var det nok frykten for å miste ansikt overfor resten av klassen. For de sitter nå alle som en med blikket mot meg, for å se hva som skjer.

Jeg reiser meg rolig opp, går opp til tavla, henter svampen, går ut på gangen og bløter den godt. Veldig godt.
Vel inne i klasserommet går jeg fortsatt i rolig tempo opp til Eva, og så smører jeg svampen inn i ansiktet hennes, slik av sminken renner. Jeg husker jeg tenkte, at nå er det kjørt Remo. Børstad U-skole er neste stopp for deg. Men neida, Eva har ett ESS til i ermet…

Jeg går nemlig like rolig tilbake til plassen min og setter meg ned. Alle regner med at Eva nå skal eksplodere. Men det gjør hun ikke. Hun står der rak i ryggen, med ansiktet fullt av en blanding av sminke og kritt. Så sier Eva med helt rolig stemme
– Da var vi vel skuls da?, før hun fortsetter undervisningen som om ingenting har hendt.

Ikke nok med at hun ga meg inn med agurken! Hun måtte liksom rive av meg ansiktet med hud og hår, og det foran hele klassen:-)

Tullbetjent Gustafsson!

2009-07-08T21:31:00.000-07:00

Da var det på tide å prøve seg med en liten "dragning" igjen. Som du kanskje har lagt merke til har jeg klart å få inn en sånn fancy besøksteller på siden. Men det var slettes ikke så fort gjort i en port. Med mine dataferdigheter så tok det vel ca. fire timer...

Nå er den da på plass, og det skal blir morsomt å se hvor mange som gidder å lese om "Tullbetjent" Gustafsson.

Fra tiden som benkesliter i Storhamar sitter mange ulike minner igjen. Noe som er umulig å viske ut fra harddisken er vår faste sjåfør. At vi aldri kom ut for en skikkelig smell, kan ikke han ta hele æren for i hvertfall...

Mannen jeg snakker om er Trygve Iuell. (uttales Jul). Han er kanskje den i verden som har like bred yrkeserfaring som undertegnede. Her svinger det fra Kaptein i forsvaret, dørvakt på Festiviteten Kino, videojournalist i TV-Innlandet og sist men ikke minst buss-sjåfør.

Jeg har kjent Trygve nesten hele livet. Mitt første møte med han sitter brent fast i hukommelsen. Året er 1975, og muttern og fattern tar med seg junior på kino for første gang. Filmen vi skal se er "Marve Fleksnes".
Men i døra så møter vi en ikke spesielt smidig dørvakt, nevnte Trygve. Med brysk tone blir familien "Glum" (undertegnede med sine foresatte) avvist i døra, fordi jeg er 6 år, og det er 7 års aldersgrense på filmen. Det spilte ingen rolle at både mor og far var med, regler er regler var svaret fra "Myggen" (kallenavnet på Trygve)

I dag kan jeg le av det hele, men det er ikke så lenge siden dette traumet slapp taket i undertegnede. Derfor har jeg også benyttet en hver anledning til å minne Trygve på hendelsen, og det har jeg gjort i snart 35 år:-)

En liten avsporing, men dette er faktisk bakrunnen for at jeg bestemte meg for å gjennomføre "gagen" som du nå skal få høre om...

Som nevnt så var Trygve fast sjåfør for Storhamar Hockey. Vi nærmest fløy ukentlig mellom Hamar-Oslo, Hamar-Trondheim, Hamar-Fredrikstad osv.
Når jeg sier at vi fløy, så er det fordi det nesten er sant. Sagt i en setning så var ikke bussene som Trygve fikk en hånd på rattet i spesielt "daukjørte".

Denne gangen er vi imidlertid på treningsleir i Sverige ett eller annet sted, husker ikke hvor. Som vanlig er Trygve sjåfør, og som vanlig setter han sin ære i at vi ikke skal bruke unødvendig tid på hjemreisen.

Men en utfordring dukker opp, nemlig at den korteste veien hjem går over Østby ved Trysil, og den tollstasjonen stenger klokka 2000 på kvelden. Det betyr at de som kjører buss og lastebil i utgangspunktet ikke kan passere her etter nevnte tidspunkt.

Trygve gjør en heroisk innsats gjennom hele den dagen vi skal reise hjem, for å prøve å komme i kontakt med tollerne, slik at vi kan få dispans til å kjøre over Østby til tross for at det er stengt. Han lykkes imidlertid ikke, men tar så en eplekjekk avgjørelse. - Je kjøre bære rætt over, å ser dom øss, så ser dom øss, sier Trygve med Clint Eastwood-stemmen sin. (Ha!)

"Myggen" håper at denne "helt ville" avgjørelsen skal gi litt kred i gruppa. Men det han ikke har tatt med i betraktningen, er at en av de som hører denne brautinga er meg. Selv om dette er mange år siden, så var det noen som hadde det som kaltes mobiltelefon. Det fantes selvfølgelig også en fastmontert i bussen.

Tore "bamsemums" Løvås, var på denne tiden i styret til Storhamar, og som ansatt i forsikringsbransjen var han betrodd en mobil. Det var denne jeg fikk låne til å gjennomføre "dragningen".

Vi nærmer oss grensen, og man kan merke at Trygve ikke er helt komfortabel med sin avgjørelse om å passere grensa ulovlig. Men han viser selvfølgelig ikke dette for noen, men vi kan merke det på farten. Han tror nok helt sikkert at hvis han bare kjører fort nok, så vil ingen legge merke til den sterkt uniformerte 60 seters bussen fra Hamar Bilutleie.

Vi har passert grensa for ca. fem minutter siden, og Trygve føler seg nå trygg, noe han triumferende gir uttrykk for . Helt bak i bussen kan vi høre den nå litt mer enn eplekjekke sjåføren braute om sin "forbrytelse".

Da ringer plutselig telefonen ved siden av Trygve, og en stemme sier -Heisann, heisann! Det er Tullbetjent Gustafsson som ringer, och jag søker Trygve Jul.
- Det er meg det, sier en nå lettere stresset Myggen. Han skjønner nå hva som er i gjære.

For at det hele skal bli troverdig, så forklarer jeg at vi har observert bussen som passerte grensa uten å stoppe, og at vi hadde ringt telefonnummeret som var blåst opp over hele siden på bussen.
Vi hadde snakket med disponent Johan Græsby, og han hadde gitt oss nummer og navn på Trygve.

Jeg kjører på med alt jeg har av krutt - Er inte du klar över reglarna förr at kryssa riksgrensen mellom Norje och Sverije?
- Joda, men du skjønner jeg skal tilbake på tirsdag, og tenkte at jeg muligens kanskje kunne få komme innom med papirene da?

Men Tullbetjent Gustafsson er urokkelig. Han sier - Nej, nej, nej! Vi har sett oss lei på alla smitningarna över grensen, så du måste venda bussen och komma tilbaks. Om inte vill ni bli innhentat av en uniformerat polisbil, och bussen vil så bli beslagtagit!

Nå er den eplekjekke tonen helt bort hos "Myggen", og fargen på ansiktet står nå i stil med den røde reklamen på bussen.
Han hogger inn bremsen, tar mikrofonen og sier - Sorry gutter! Men det er en jævla toller som har sett øss, så vi må snu å rese tellbakat tell grensa...

Det er ikke akkurat noen firefelts vei oppe i de dype skoger, men med guds vilje og litt flaks så får "Myggen" snudd bussen og satt nesa mot Sverige igjen. Etter 10 minutter er i fremme, men det er mørkt på tollstasjonen, helt mørkt.
Trygve prøver å virke rolig, og sier at han må vente der, hvis ikke så blir bussen beslaglagt. - Å dæ trur je itte att`n Johan ville synes er noe stas, sier Trygve som et dårlig forsøk på å lindre på irritasjonen som nå har bredt seg i bussen, fordi vi blir veldig forsinket hjem.

Da er det på tide at "Tullbetjent" Gustafsson gir seg til kjenne. Så med en stolthet som savner sidestykke manøvrerer undertegnede seg fremover i bussen, og sier så til "Myggen" - Vi kan bare reise, for det var jeg som ringte deg...
Humor, det er vel å ovedrive, at "Myggen" tok dette på en voksen måte:-) Etter noe banning, får han imidlertid bussen i gir igjen, og vi setter kursen tilbake mot Norje...

Hvorfor kunne du ikke bare sluppet meg inn på Marve Fleksnes filmen i 1975?

Jubileumsfesten

2009-07-06T21:30:00.000-07:00

Hei igjen, og takk for sist! Det går i en salig blanding mellom eder, galle og humor her inne på Smooth Operator. Fra filleristing av Kamma, til de mer uskyldige gags mot venner og uvenner.

Mange har nok lurt på hvordan undertegnede klarte det kunststykket å få permisjon fra jobben i Norsk Tipping. Det er alltid flere vurderinger som ligger til grunn når en bedrift innvilger en medarbeider perm, men for meg så tror jeg det var håpet om at han blir borte for godt…

Spesielt sjefen min, Peer Jacob Svenkerud, var særdeles positivt innstilt til min forespørsel. Kanskje ikke så rart for de som har lest "Monte Carlo". Når du har lest denne også så skjønner du i hvert fall hvorfor:-)

Men når det er sagt så vet jeg at han gjorde det av godt hjerte og ingenting annet. Han er nemlig kanskje et av de flotteste menneskene jeg kjenner. Derfor er det også med litt "dårlig" samvittighet at jeg deler denne lille spøken med dere.

Som jeg har sagt så mange ganger at det begynner å bli kjedelig, er det mange som mener jeg er som en løs kanon på dekk å ha i staben sin . Dette må jeg nok ta ansvaret for selv, men det fine er at man da ofte slipper unna med det meste. Det er alltid lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Etter en litt turbulent slutt på året 2007 for Norsk Tipping, fikk vi en konstituert daglig leder som het Axel Krogvig. Mange husker han sikkert som konsernsjef i Nortura (Gilde/Prior) under den store E-coli-saken som raste for noen år siden.
Det var han som på det idiotiske spørsmålet fra programlederen om hvor mye penger Nortura tapte på denne saken, lente seg frem og sa – Nå må vi itte blande æpler å appelsiner her. Det blir helt håpløst å diskutere peeng når det er unger som ligg dausjuke! (så var den ballen lagt død, helt død)

En liten avsporing, men følte den måtte med så du vet hvem vi har med å gjøre i denne historien.

So here we go! Året er 2008 og Norsk Tipping hadde i lang tid planlagt en storslått feiring av sitt 60-års jubileum, som bidragsyter til samfunnsnyttige formål. Og selv om det aller meste rundt feiringen er hemmelig, så er undertegnede selvfølgelig helt oppe i situasjonen og har full oversikt.

Alle ansatte blir med følge invitert til en flott weekend i Oslo, med omvisning på den nye Operaen, og påfølgende gallafest på Oslo Plaza. Dagen er satt til den 29. mars.

Men uka før festen, så dukker det opp en sak i media som skaper litt turbulens også rundt den konstituerte sjefen i Norsk Tipping. Det viser seg at Axel Krogvig har det man kaller en ”gyllen fallskjerm” i Nortura, og dette er mat for Mons, eller media om du vil…

Dette er imidlertid en sak som blåser fort over, men jeg tenker at den er for god til å bare bli helt borte. Derfor tar en djevelsk plan form i min ”ondskapsfulle” hjerne. Man må jo heller ikke være rakettforsker for å se at 1. april kommer kun få dager etter den nevnte festen.

Jeg begynner derfor høylydt å gi uttrykk for hvor usmakelig jeg mener ”fallskjermer” til næringslivsledere er, for å legge ei såle, som det kalles på fagspråket. Sagt med andre ord, berede grunnen for tidenes dragning…

Min nevnte sjef, Peer Jacob Svenkerud, blir skikkelig urolig og antagelig litt løs i magen når jeg høyt og tydelig proklamerer at jeg kommer til å ta opp den ”usmakelige” avtalen til Krogvig med han direkte. Dette skal gjøres når jeg har fått drukket meg til mot under festen på Plaza.

- Remo, det må du ikke finne på å gjøre, sier en nå mer enn nervøs sjef. Dette skjer to dager før festen.
- Du kjenner han ikke så godt, at du kan finne på å gjøre noe slikt Remo. Han kan jo bli dødelig fornærmet, sier han videre. – Jeg beordrer deg faktisk til å holde deg i skinnet, avslutter han.

Jeg setter så i verk del to av planen. Som sagt så er jeg kjent som en litt direkte fyr, så Axel Krogvig reagerer ikke når jeg tar en tur innom kontoret hans. Da jeg legger frem min plan, så får han nesten latterkrampe, og er helt med fra første stund. Men han legger vekt på at jeg må forfatte teksten. Som sagt så gjort.

Administrasjonssekretær, Inger Johanne Hovstein, blir nå innlemmet i planen. Det er hun som mottar følgende epost dagen før festen i Oslo:

Hei Peer Jacob!
Takk for vel overstått jubileumsfeiring. I forbindelse med arrangementet hadde jeg imidlertid et sammenstøt med en av dine medarbeidere. Det som skjedde var at jeg og min kone hadde en skikkelig ubehaglig tur med heisen, da vi var på vei til å skulle legge oss. Vedkommende, og du vet sikkert hvem jeg snakker om, hadde et ustyrlig behov for å diskutere min sluttavtale med Nortura. Dette opplevde jeg som veldig upassende, og direkte ubehagelig.
Så derfor ville det være fint hvis du kunne innkalle oss tre til et møte, så vi finner en løsning på denne saken.
Mvh
Axel Krogvig, administrerende direktør

Festen kommer og festen går. Jeg klarer meg tilsynelatende helt brillefint, noe også Peer Jacob Svenkerud bemerker dagen derpå.
Men for å mørne han litt ekstra, så innlemmer jeg min gode kollega Line Margrethe Rustad i min plan.
Svenkerud skal nemlig kjøre sammen med Line og mannen hjem fra Oslo denne søndagen.

Følgende samtale har jeg fått referert fra Line. – Remo klarte seg fint i går, sier Peer Jacob.
Line trekker litt på det – Tjaaa, når jeg så han rundt halv tre i natt så gikk han og helte i seg rester fra drinkene rundt ved bordene, svarer Line.
- Hælvete, sier Peer Jacob, jeg håper han ikke snakket med Axel Krogvig i går. – Jeg vet ikke, men han hadde rette formen, fortsetter Line.

Mer snakkes det ikke om dette, og mandag 31. mars går som om ingenting har hendt. Tirsdag 1. april har jeg en avspasering, men regner med at det vil bli noen telefoner. Lite aner jeg om at spøken min har blitt en innertier…

Peer Jacob har nemlig mottatt den nevnte epost fra Krogvig klokka sju på morgenen tirsdag 1. april. Panikken setter seg, og han raser rett inn til sjefen sin.
- Jeg må bare beklage på vegne av hele avdelingen, men Remo er egentlig en god gutt, er åpningsreplikken hans til Krogvig.
Jeg kunne jo ikke ane at han ikke ville avsløre spøken der og da.

Så etter 20 stive minutter inne hos sjefen, hvor Peer Jacob har forsvart meg etter beste evne, skilles de to og Peer Jacob har fått beskjed om å sette opp det nevnte møtet. Han raser tilbake til kontoret for å få fatt i meg…

Jeg har selvfølgelig telefonen på stille denne morningen, og når jeg slår opp gluggene ca kl. halv ti, så har jeg 19 tapte anrop. Alle fra samme mann.
Samtale nr. 20 blinker i displayet, og jeg skjønner hva som nå skal komme. Men som den flotte fyren han er, så starter ikke Peer Jacob med noen overhøvling. Han sier med rolig stemme – Du hadde snakket med Axel på lørdag. Så nå blir det møte, sier han videre.

Etter beste evne gjør jeg meg dum, og sier jeg ikke kan huske å ha snakket med noen denne kvelden. – Nei, det skjønner jeg, sier Svenkerud, men jeg tror vi har kontroll. – Jeg har snakket med han i 20 minutter, og han er ikke så veldig sint, mest skuffet, fortsetter Peer Jacob. – Så nå må vi finne en tid som passer så vi får tatt et møte, jeg, du og Axel.

Ok, sier jeg, da får du finne frem kalenderen din. – Ja, jeg har den her sier PJ.
Hvilken dag er det i dag da?, spør jeg. – 1. april, men i dag går det ikke for det er pakket med møter, fortsetter Peer Jacob.

Etter å ha spurt etter hvilken dato det er i dag en sju åtte-og tjue ganger, går det opp for Svenkerud hva jeg prøver å hinte om. Men han fortsetter – Nei, det er ingen spøk Remo, jeg har vært inne og pratet med han, så dette er ingen spøk, det kan du være trygg på!

Jo da, sier jeg videre. Det er det! Når jeg gjengir ordrett hva som står i eposten han har mottatt fra Krogvig så blir det stille noen sekunder, før han utbryter – TULLING!

Når han så stikker hodet ut av kontoret sitt, står 10-12 medarbeidere sprekkferdige av latter. Line Rustad har nemlig innlemmet dem i ”komplottet”.

Hørte jeg aprilsnarr?

Overbetalt, overvurdert og nå også overtrent!

2009-07-06T05:44:00.000-07:00

Det var en befrielse å lese i Hamar Arbeiderblad mandag 6. juli, at de nå har funnet årsaken til at det har vært litt rusk i maskineriet til Ham-Kam så langt i sesongen. De er overtrent!

Jeg blir imidlertid litt forundret over at dette først ble oppdaget etter kampene mot Løv/Ham og Moss, to kamper hvor de tok poeng i begge. Det kommer faktisk som lyn fra klar himmel først etter tapet mot Stavanger i den 14. serierunden.

Hvis dette er årsaken så lurer jeg på når denne ”overtreningen” har skjedd? Var det i sesongoppkjøringen, da det normalt trenes som hardest? Merkelig i så fall, for da vant jo Kamma så å si alle kampene sine.
Hvis ikke spillerne tåler den treningsmengden de har i dag, så har de ingenting på dette nivået å gjøre. Man må huske at fotballspillere i Norge stort sett jobber en dag pr. uke i sju måneder av året.
Hvis man kikker på andre idretter, så er det vel nesten bare boksing som har like liten frekvens i kamper som nettopp fotballen.

For å være helt ærlig, så tror jeg at dette middelmådige laget nå er best tjent med å stikke fingeren i jorda, og innse at de ikke er bedre enn resultatene viser. Det er en ærlig sak. Per i dag så har de hue så langt ner i sanden at det snakkes kinesisk rundt ørene på dem.

Så at de nå fortsetter å skyve fra seg ansvaret for de dårlige resultatene blir bare helt patetisk. Alt skulle jo bli så mye bedre når man ble kvitt Arne Erlandsen. Rekk opp hånda den som mener at det har skjedd?

Etter min mening så er de harde fakta at laget er sterkt overvurdert i forhold til kvalitet, og har flere overbetalte spillere som har større fokus på lønnsslippen enn på tabellen. Mitt råd er derfor at man søker å kvitte seg med det man kan av daukjøtt så fort overgangsvinduet åpner igjen.

Jeg er av den hellige overbevisning om at Kamma lett kan hente flere spillere i klubbene rundt i distriktet, som ville gå tjukt utenpå mange av de som finnes i spillerstallen i dag. Det er spillere både i Brumunddal, Ottestad, Ringsaker, Lillehammer osv. som både koster mindre og helt sikkert uten de helt store anstrengelsene ville blø mer for drakta.

PS: Hamar Arbeiderblad, kjempefin avsløring av den gedigne dommertabben som frarøvet Ham-Kam tre poeng mot Stavanger. Stakkars!

Två møjlighetar!

2009-07-03T02:53:00.000-07:00

Overskriften sikter til en fantastisk morsom historie som en venn av meg som heter Clas Brede Bråthen ynder å fortelle i festlige lag. Innholdet i den er imidlertid om noe helt annet enn det jeg har tenkt til å blogge om denne gangen. Men essensen er uansett "två møjlighetar".

Mine første innlegg ever, var litt vomgørr som måtte ut i forhold til Kamma, og prosessen rundt sparking av trener Arne Erlandsen. Nå er det imidlertid jeg som skal sparke litt, håper jeg...

Jeg er så heldig å ha en venn som heter Anders Myrvold. Han møtte jeg første gang da han lå i en liten bærebag i gangen hos bestemora si i Korslundvegen. Siden den gang har jeg fått følge det fantastiske talentet til Anders, og fått glede av alle hans oppturer.

De siste årene har jeg også gjennom rykter, media og tredje/fjerdehåndsinformasjon fått følge nedturene...

Selv om jeg ikke kan si at vi har vært nære venner, har vi alltid slått av en prat og kommunisert via telefon og sms fra tid til annen. Derfor ser jeg på Anders som en venn.

Men når vi blir eldre er det jo felles for nesten alle at vi får nye venner, omgangskretser og kommer inn i nye miljøer på godt og vondt. Noen er vi tvunget til å være en del av fordi det er foreldre til barna våre, jobben krever det, eller de "fisefine" vennene til kona eller mannen din inviterer til Whiteparty hver tredje weekend etc.

Det er imildertid de miljøene vi velger selv som gjør oss til dem vi er. En klok mann sa en gang til undertegnede - Du er den du er for de valg du har gjort! Du blir den du blir for de valg som du gjør!

Nå skal ikke jeg prøve å juge på meg at dette har blitt mitt mantra, men faktisk så har jeg vært mer bevisst i enkelte situasjoner de siste årene, i forhold til mine valg. (ja, ja, ja! Jeg vet det ikke virker sånn:-)

Tilbake til det jeg egentlig ville skrive litt om, og beklager hvis dette for noen blir noko springande, men slik er jeg dessverre sammenskrudd.

Jeg skal ikke ta stilling til hva som har skjedd og ikke har skjedd, eller hvem som har rett og ikke i forhold til floka i Stavanger.

Det som teller er at Anders Myrvold nå er inne i den kanskje vanskeligste perioden i sitt unge liv. Og det er nå han vil se hvem som er hans egentlige venner. (og dem er det ingen av oss som har mange av, hvis vi kikker etter ordentlig. Bekjente? Ja! Venner? Nei!)

Nå må jeg skyte inn at jeg kun kjenner saken fra media, og ikke har snakket med Anders.
Men uansett så vil han nå måtte slåss mot vindmøller, og da er det lett å miste oversikten.

Men hvis alle som vil Anders godt nå bretter opp ermene, så er jeg helt sikker på at han vil komme styrket ut av denne floka også. Det som man imidlertid ikke kan stikke under en stol, er at 99,5 % av jobben kommer til å ligge på Anders selv.

For når jeg sier at man må brette opp ermene, så betyr ikke det å jatte med Anders. Det er det siste han trenger. Hvis, og nå sier jeg hvis han sliter med rus igjen, så nytter det ikke denne gangen med ni uker i skauen, og tro at man er klar for "Odeon" igjen!
Uansett hva han sliter med, så frykter jeg at han har gitt seg sjøl 110 meter tillegg på en 200 meter.

Det er Anders som sitter med nøkkelen til hvordan fremtiden hans skal se ut. Han er en resurssterk gutt, som er alt for verdifull til å vanke sammen med "Cola-gjengen" i Oslo. De som svir av like mye på en time på byen som jeg gjør på et år. (og det sier ikke så lite).

Men hva kan så vi som er rundt gjøre for noe? Alt!
En herlig selvmotsigelse når 99,5 % av jobben ligger på Anders:-)
Det jeg tror han trenger nå er folk som bryr seg og stiller opp, men det skal og må ikke skje KUN på Anders sine premisser.
Det er han selv som må ta kontakt hvis han ønsker det, men samtidig så må ingen slå hånden av han om han ikke gjør det...

Det har jeg sjøl gjort tidligere med venner, og med fatalt utfall... (aldri mer)

Media, og andre som bare er ute etter sensasjonelle oppslag om "Den profilerte ishockeyspilleren, Anders Myrvold", kan etter min mening brenne i helvete. De er ikke verdt å bruke energi på.

Heller ikke de "gode" vennene, som synes det er stas å bli "sett" sammen med Anders, har noe å tilføre Anders på veien tilbake.

Jeg tror helt og fullt på Anders når han sier at han skal slå tilbake fra banen!

Helt til slutt Anders - NÅ HAR DU TVÅ MØJLIGHETAR!

"Terror" i Melkeveien!

2009-06-29T22:30:00.000-07:00

Jeg har sikkert sagt det 100 ganger snart, men tusen takk for at akkurat du gidder å lese denne bloggen med ujevne mellomrom. (så i en tips om blogging at det var lurt å skryte av sine lesere)

Nå skal det handle om reinspikket terror. Selv om denne lille "story" ikke gikk ut over liv og helse, så kunne den nok fort ha gjort det hvis offeret hadde kommet over oss...

Det er nemlig tre mann som er med på denne "gagen" og det er undertegnede, Sjur Rakstad Larsen (for øvrig kanskje både den mest kreative og morsomste personen i Innlandet) og Svein Harald Arnesen (den mest militante personen i Innlandet i gamle dager).

Som tidligere nevnt så var det ofte som ett "gjøkerede" i garderoben til Storhamar Hockey, og det ble kjørt dragninger i ett rivende renn, og når alt dette skulle hevnes så ble det som en slags "ond" sirkel...

Jeg kan nevne ting som at Tom Erik Olsen og Ole Eskild Dahlstrøm skrudde opp varmtvannet, og stengte for kaldtvannet i leiligheten til Martin Åhlberg. Du kan jo selv tenke deg hva dette førte til?
Den godeste Åhlberg skjønner jo naturlig nok ikke hva som har skjedd, men når han kommer på trening og sier - Faen! Hva skal jag gjøra? Man kan førr helvete koka egg i dassen! Da skjønner gutta at det på tide å tilstå...

Nevnte Tom Erik Olsen, var kanskje en av de som var mest på hugget i forhold til practical jokes på andre. Undertegnede fikk blant annet hyppig fylt sine sko med alt fra barberskum, vann og andre væsker:-)

Men jeg var jo ikke den eneste som fikk oppleve unge Olsen sine stunt. (nå hadde han jo noe å leve opp til, som sønn av "Lille Pettern".
Noen av oss er nå i ferd med å gå lei av at han ofte slipper så billig unna, så denne gangen skal det hevnes skikkelig.

Planleggingen starter, og det var ikke så komplisert å komme frem til en passe dose. Tom Erik jobbet den gang, som nå, hos Arne Søberg i El-montasje. Han var ikke akkurat noen morgenfugl, og skulle han begynne klokka sju om morgenen, så satt han i bilen ca. fire minutter på. Dette til tross for at han på denne tiden leide i underetasjen hos Eva Olasveengen i Melkeveien. (ca 4 km fra jobben)

Det er kaldt ute, tror faktisk vi snakker ned mot -20 kalde. Undertegnede, Svein Harald og Sjur Rakstad møtes som avtalt utenfor ishallen klokka halv ett på natten. Vi skulle ut på tokt...
Alle er kledd i sorte fra topp til tå, og Svein Harald som på denne tiden var i forsvaret hadde medbrakt kamuflasjestift.

Alt handlet om å komme seg opp i Melkeveien, gjennomføre angrepet, og komme seg der i fra usett så detaljer var viktig.
Svein Harald hadde naturligvis kommandoen over troppen. Og jeg kan faktisk huske at jeg følte en vanvittig spenning i kroppen, nesten som om vi nå skulle kopiere gutta som sprengte Tungtvannet på Rjukan...

Bilen lastes opp med nødvendig utstyr. Fire klosser laget av jernbanesviller, jekk, hjultvinne og en skiftnøkkel.
I ly av mørket kommer vi oss usett frem til bilen til Tom Erik, som er parkert ute i Melkeveien som vanlig. Det er nå det gjelder, så jeg holder vakt mens Svein Harald og Sjur gjør seg klare til å jekke opp bilen. Med vår bekledning er det viktig å ikke bli sett av naboer, for da ville de nok fort ringt politiet.

Jeg synes det tar merkelig langt tid, men så kommer Svein Harald med den nedslående meldingen – Faen, han har spesialfelger, og vi har ingen nøkkel så vi får åpnet dem.
Dette var typisk flaksen til unge Olsen, men vi lot ikke en sånn liten setback stoppe oss.

Klokka er nå blitt 0100 på natten (i følge Arnesen så er det riktig språkføring) Vi reiser ned til Falcken som holder til i Stangeveien, og forklarer at Sjur har mistet ”nøkkelen” til felgene sine og må få på vinterdekk til neste morgen.
Vakta hos Falcken forbarmer seg over oss, og låner oss ett sett med slike nøkler.

Vel tilbake i Melkeveien er det fortsatt rolig. Vi får så jekket opp bilen, skrudd av dekkene, slik at bilen nå står på hjulopphenget hvilende på fire klosser.
Deretter bærer vi hjulene som er fjernet ned og stabler dem utenfor døren til Tom Erik`s leilighet.
Vi vet jo at han nå er nærmest i koma, men er fortsatt nervøse for å bli oppdaget av naboer…

Men aksjonen blir vellykket, og kl. 0200 er vi tilbake ved Storhamar Ishall, og Svein Harald gjennomfører en kort debrief før vi reiser hjem og finner senga. (hver til vårt er viktig å understreke)

Klokka blir fire minutter på sju neste morgen, og Tom Erik merker at noe stenger for døra hans. Men med sine hockeykrefter får han skjøvet opp døra. Han er såpass trøtt at han ikke enser hva som ligger der, men løper som vanlig opp trappa for å kaste seg i bilen…

- FAAAN! Hva er detta for no, roper en nå lettere fortvilet Olsen, før han på en måte våkner og kjenner at det er -20 grader rundt seg. Han returnerer så til sin leilighet, ringer Arne Søberg og sier – Jeg kommer ikke på jobben i dag, for jeg har faen ikke hjul…

Etter dette ble Tom Erik merkbart mindre synlig på ”terrorfronten”, men jeg vet med sikkerhet at han fortsatt spilte en aktiv rolle, men nå i det stille:-)

Mester`n blir "proff"

2009-06-29T07:14:00.000-07:00

Når man hører ordet ishockey er det sikkert mange som tenker testosteron, macho og menn. Men det er mange år siden Storhamar gikk i mot strømmen, og fikk norges første kvinnelige leder for en hockeyklubb.

Det var heller ingen hvem som helst som kom inn på ett bananskall. Hun het nemlig Inger Johanne Muri, og var i tillegg til å være en særdeles kompetent dame, også svigermoren til Mester Erik Kristiansen.

Kallenavnet ble selvfølgelig også der etter, Supergrand!

Mange har hatt gleden av å ta deler av utdanningen sin gjennom nevnte Inger Johanne. Hun var nemlig i tillegg til å være daglig leder, også rektor ved "Ajerhallen Videregående". Det var skolen for oss som ikke orket å gå helt frem til inngangsdøra på Ajer Videregående hver dag. Man kan si at det alltid var en stol ledig på kontoret til "rektor".

Derfor var nok også denne "gagen" litt på grensen, men ikke mindre morsom for det...

Vi snakker desember måned, og det er kort tid til Storhamar Hockey skal arrangere julebord på Iskroa. Alltid i forkant av disse happeningene, så ble det gjort forsøk på å lage ulike humoristiske innslag, og helst på andre sin bekostning enn sin egen:-)

Undertegnede hadde tidligere med store ord og i voldsomme vendinger fortalt om mitt hockeyeventyr fra Alaska. Så navnet Jim Knapp hadde nok festet seg hos mange i miljøet. Da jeg så ringer til nevnte Inger Johanne er det derfor ikke så rart hun går rett på limpinnen.

Jeg prestenterer meg på så "brei" american som jeg greier, og sier at mitt navn er Jim Knapp og at jeg ringer fra Minnesota North Stars i NHL.
Vi er på jakt etter Erik Kristiansen, men har skjønt at han har hemmelig telefonnr. (som du skjønner så er det så lenge siden at folk hadde hjemmetelefon)

Det er ikke så rart at Inger Johanne får denne telefonen, siden hun er leder i klubben. Hun gir meg så etter en stund litt motvillig nummeret til Mester Erik. Hun ber om at dette ikke blir gitt videre, noe som selvfølgelig ville være utenkelig fra en "proff" klubb.

Jeg får henne til å love å ikke si dette videre, noe jeg selvføgelig vet ikke kommer til å skje... Så allerede når jeg ringer hjem til Mestern, som jeg vet ikke er hjemme, så har Inger Johannen allerede snakket med datteren sin Cathrine.

Hun sier jeg kan ringe tilbake litt senere, for da er Erik hjemme. Men på grunn av tidsforskjellen så sier "Jim Knapp" at han vil ta kontakt i løpet av noen dager...

Ryktene sprer seg raskere enn ild i tørt gress, og de når kjapt frem til Finn Paulsen. Heldigvis tenker jeg, for han hadde ikke klart å holde på en hemmlighet etter å ha trekt pusten. (han har forandret seg mye siden den gang altså, bare så det er sagt:-)

Men nå vet nesten alt som kan krype å gå om "henvendelen" fra NHL. Det er bare en person som ikke er nevneverdig påvirket, nemlig hovedpersonen selv, Mester Erik Kristiansen. Han er helt som vanlig, og er heller ikke så keen på å prate rundt dette.

Men den jobben er det andre som tar seg av på en helt utmerket måte. Finn Paulsen har fortalt det til sine 300 nærmeste, og de til sine... Så nå summes det i alle kroker og kriker om interessen fra "Over There" (hockeyslang for NHL) rundt Mestern.

Kvelden kommer da det skal være julebord på Iskroa. Aller er pyntet til fest, og det er en nesten litt spent stemning siden alle har hørt om telefonen fra "Jim Knapp". Jeg begynner nå å få litt harehjerte i forhold til hvordan jeg skal komme meg ut av denne spøken, for nå er det snart så det kommer oppslag i ett eller annet medie...

Jeg har nå innlemmet en del av mine nærmeste i laget, om at det er jeg som er "Jim". De synes jo selvfølgelig dette er rasende festlig, men skjønner mitt dilemma.

Det var nemlig ikke noe brennende ønske hos undertegnede om å få en "blånese" av Mester Erik. (det var noe han alltid brukte i stedet for å slå. Han tok et fast og godt grep i nesetippen din, og vred rundt ett par ganger slik at nesa fikk en lillablå farge, som et middels sugemerke kan man godt si)

Svein Haral Arnesen blir derfor drillet, og tar ordet under middagen. - Som noen kanskje vet her (NOEN?) så går det rykter om interesse fra Minnesota North Stars rund Mestern...
- Nå har det fantastiske skjedd, at "Jim Knapp" har sittet på et fly i hele natt for å komme hit i kveld. Så ta vel i mot JIM KNAPP!

Når da undertegnede kommer lunkende opp trappa med et forsiktig smil på leppene, så kan man vel si at det var noen som for første gang fikk haka ut av ledd...

Men alle tok det fint, etter noen år, og jeg unngikk blånese (denne gangen) Men til alle de som fikk Langnese:

Unnskyld!

Monte Carlo for alle penga!

2009-06-29T02:43:00.000-07:00

Etter en liten pause er det på tide å få inn en ny liten historie her på "smooth operator". Som nevnt i tidligere innlegg så beveger unge Martinsen seg litt inn og ut av hockeymiljøet. Denne gangen er vi helt klart utenfor, og den dragningen (hockeyslang for lurerier) som nå kommer er den jeg kanskje er aller mest fornøyd med gjennom tidene...

Selv om han som ble utsatt for dette komplottet fikk et lite sjokk den gang eposten dukket opp i innboksen, så har han nok i ettertid hatt mang en god latter av hele saken. Den vi snakker om er "gamlesjefen" min, Peer Jacob Svenkerud.

Som den litt rutete personen jeg er så var det slik i Norsk Tipping, at det var med hjertet om ikke i halsen, så i hvertfall litt over normalposisjon at de noen ganger tok sjansen på å sende meg utenlands på representasjonsturer.

Denne gangen så hadde de imidlertid ikke så mye valg, for de trengte en som kunne klare å holde humøret oppe hos 20 vinnere med følge. De hadde vunnet en tur til Monte Carlo hvor de skulle få leve som "Millionærer" i noen dager.

Av frykt for å virke blærete, så skal jeg ikke dra så mange detaljer fra turen bortsett fra at alle var enige om at det var en fin tur. Men jeg kan jo nevne at vi fikk spise middag på Chateu Esa, omvisning i casinoet i Monte Carlo, avslutningsmiddag tilberedt av en tidligere norsk verdensemester i kokkekunst osv...

De som har vært i Monte Carlo vet at det er perverse priser på det meste i denne byen. Uten å blunke så satte de opp priser som 10.000 euro for en flaske med champagne. (det var heller ikke de værste prisene)

Vi holdt oss selvfølgelig langt unna disse varene, men jeg tenkte at det satt sikkert noen på Hamar som var nervøse for at undertegnede kanskje gikk på ei "mine" eller to. Spesielt tror jeg nevnte Svenkerud hadde noen tøffe dager...

Så under en lunsj der nede ble ideen om en liten dragning født. Vi hadde en fantastisk guide under hele oppholdet. Hun var norsk og bodde sammen med sin forfattermann i en by like ved MC. Hun fikk oppdraget, som skulle vise seg å bli mer vellykket enn jeg kunne drømt om...

Thorbjørn Unnerberg, som er en av direktørene i Norsk Tipping var med på turen som øverste ansvarlige for reisefølget. Og etter å ha fått godkjent min lille ide fra "øverste hold", var det bare å sette i gang.

På en serviett så setter jeg opp ett forslag til en liten ekstraregning som skal sendes til Norsk Tipping en uke eller to etter at vi har kommet hjem til Norge. Den skal inneholde følgende:

1 champagne 10.000 euro
2 massage 2.400 euro
41 gin/tonic 540 euro
div roomservice 1300 euro

Den skal så sendes på epost til Thorbjørn Unnerberg, som så skal videresende denne til Svenkerud.

Lite ante jeg om at vår eminente guide hadde tatt den helt ut, for å si det forsiktig. Gjennom sine kontakter fikk hun nemlig hotellet som vi bodde på (Monte Carlo Bay Resort) til utstede den falske "regningen". Den var til og med underskrevet av selveste direktøren for hotellet.

Det beste var at hele regningen var laget for Chambre 531, Remo Andre Martinsen.

I eposten til Thorbjørn (som var med på dragningen) så står det:

Hei og Takk for sist!
Håper dere kom dere vel hjem og at alle er friske og raske. Vi har imidlertid fått en litt "kjedelig" sak, og det gjelder en etterregning på en fra Norsk Tipping. Det dreier seg om Remo Andre Martinsen.
Som du ser av vedlegget så er det heller ingen vanlig regning, men det er fint om dere får ordnet opp i dette så snart som mulig:-)

Thorbjørn mottar eposten, og sender den som avtalt videre til PJS. Han skriver i sin epost:

Hei Peer Jacob!
Vi er vel hjemme fra Monte Carlo. Det var en fantastisk tur for vinnerene og alle fra Norsk Tipping gjorde en veldig bra jobb.
Men det har dukket opp en liten sak her, som gjelder Remo. (se vedlegg) Jeg har snakket med han om dette, men tror ikke helt at han forstår alvoret.
Så fint om du kan ta en prat med han, så vi får ordnet opp med hotellet. Hvis du vil så kan jeg godt bli med på et møte...

Det som var en strek i regninga, var at Svenkerud var i USA for å holde noen foredrag da han mottok eposten. Vi hadde nemlig tenkt å avsløre den for han etter at han hadde fått svette litt...

Jeg er på Ridabu (Black River Park) for å se min datter Agnes spille fotballkamp, da mobilen ringer. Det er Peer Jacob i andre enden - Hei Remo! Du jeg har fått en regning her (pause) fra Monte Carlo.
Jeg spiller dum og later som jeg ikke skjønner hva han mener.

- Det står champagne til 10.000 euro, og massage for nesten 2.500 euro, hva er dette for noe?

Vi kjøpte noe champagne ja, men at den var så dyr visste jeg ikke, er mitt svar til det. - Men Remo, hva med massagen her?

Jo, siden vi var ute på lange utflukter så trengte jeg litt "ekstra" stell ett par av kveldene, forklarer jeg videre.

Nå klarer ikke den godeste Svenkerud å holde seg lenger. Stemmen blir pitchet opp flere hakk og han sier videre:
- Remo! Dette er alvorlig! Vi snakker om nesten 100.000 kroner! Hvordan skal jeg forklare dette... Er du helt gal Remo? Dette kommer til å koste deg jobben, garantert!

Etter at han har fått tømt seg så klarer jeg ikke å holde han på gaffelen lenger. Men må tilstå at det hele er en spøk. Han godtok ikke dette, for regninga kom fra hotellet og var underskrevet av direktøren.

Men etter ca. 15 minutter så blir han til slutt overbevist. Han forteller da at raseriet hadde tatt han når han åpnet eposten og så innholdet. - Jeg stod her med pc`en over hodet og holdt på å kaste den i veggen. Så måtte jeg løpe meg en lang tur før jeg kunne ringe deg, fortsatte en nå gjennomsvett men lettet Peer Jacob.

- Hva skal man med fiender når man har sånne ansatte som deg, og forresten Remo, så hadde det ikke vært noen bombe at du hadde funnet på å gjøre noe slikt! Det blir lenge til neste tur for deg, avsluttet en rundlurt men glad "sjef"...

Klassikere fra "hockeymunn"

2009-06-24T05:58:00.001-07:00

Det har vært skrevet og sagt meget om ishockeyspillere opp gjennom årene. En del av det negative må tilskrives en overivrig presse, som har sett på sporten som litt "bohemaktig".
Noe må vi imidlertid ta ansvaret for selv, gjennom både språkføring og handlinger:-)

Her følger noen gullkorn som har falt fra "hockeymunn" både under kampens hete og utenfor isen:

- Vi må gjøre det maksimale ut av det optimale!
(Åge Ellingsen under studiointervju med NRK-Hedmark)

- Vi gjør elementære ungdomsfeil!
(Lars Bergseng i en kamp mot Sparta i "gamle hallen")

- Dommer! Nå må du slutte med den jævla konspangsasjonsdømminga di!
(Pål Johnsen i Oslo Spektrum)

- Jag er en rett førr bra trenare for det her laget!
(Lasse Beckman etter tapet mot LM-90 i "gamlehallen")

- Jeg har scora flere mål borte enn hjemme denna sesongen, bare så det er klart! Tåll borte og tåll hjemme...
(Rune Gulliksen under en krangel med Svein Harald Arnesen)

- Vi har jo faen i meg ikke keeper!
(Petter Thoresen i Oslo Spektrum, da undertegnede kastet den tredje pucken for kvelden i eget mål)

- To minutters utvisning for feil forbund!
(dommer Melbye som var generalsekretær i Døveforbundet, da Ørjan Løvdal kjeftet og sa han var en kålrabisekretær fra Blindeforbundet)

- Stikk kølla i trynet på`n da vel!
(Petter Thoresen til Tom Erik Olsen da han spør fortvilet hva han skal gjøre med en motstander som flyr og rapper han over armene hele tiden)

- Han kan aldrig bli målvakt! Han er for dårlig at skjæra vinklar!
(Jorma Virtanen til en speider fra New York Rangers som lurte på om jeg hadde talent, da vi møtte han under en treningsleir i Tsjekkia i 1985)

- Sila! Hvad betyder det? Dom ropar det åt alla andra målvakter, men inte åt mei! Hvarfør gjør dom inte det?
(Jorma Virtanen etter nok en match hvor han hadde holdt nullen)

- Vi har ett ordtak i Norge som heter å skille klinten fra hveten. Og Lennart, du er definitivt klinten!
(Finn Paulsen i sin avskjedstale til Lennart Åhlberg)

osv...:-)

Ambassadøren!

2009-06-23T22:44:00.000-07:00

Egentlig skulle man vel brukt denne dagen til noe helt annet enn å skrive et nytt innlegg på bloggen. Men når man har en halvtime eller to å fylle, så kan man like godt ta et lite dykk i arkivet.

Kong Hattemaker var et eksempel på at ting ikke alltid er som man tror, og denne lille historien skal også handle om nettopp det. Det er helt "tilfeldig" at Roger Johansen er hovedrolleinnehaver her også, jeg lover:-)

Jeg har tidligere innrømmet at jeg nok har dratt en del "gags" litt for langt. Dette har selvfølgelig ført til en del skepsis blant både folk og fe...
For de som ikke kjenner nevnte Roger Johansen kan jeg nevne at han har vært en krumptapp i hockeymiljøet på Storhamar i mange mange år.

De rollene han ikke har innehatt finnes ikke. For uten meg selv så er Roger Johansen viden kjent som en av de mest slagferdige personene som finnes, og er vanskeligere å målbinde enn den kjente prinsessen fra eventyret.

Roger er også den som har vært generelt mest skeptisk til undertegnede, og har nok i de siste 30 årene levd i en stadig frykt for å bli en i haugen av de som på en eller måte har blitt lurt av en Remo dragning:-)

Ikke sjelden var han frempå for å understreke at jeg aldri, og han la trykk på aldri, kommer du til å klare å lure meg. Det kan jeg garantere!
I utgangspunktet så burde jo dette være en spire til å gjøre nettopp det, men av en eller annen grunn så lot jeg det være. (i hvertfall en stund)

Men det var til slutt Roger som fikk meg til å forstå hvor på tærne alle i min nærhet var for å unngå en "langnese" (slang for å bli lurt på hockeyspråket).

Kona til Roger, Kristin, hun var i mange år driver av Iskroa kafe i hallen. Og der var også Roger å finne veldig ofte, siden han er ansatt som fengselsvokter og turnusen der er vel en dag på og tre uker av. I hvertfall kunne det virke sånn:-)

Så er det like før det skal arrangeres noe som kaltes for Piruetten i Hamar OL-amfi. Dette var en internasjonal kunstløpskonkurranse som var en slags etterlevning etter OL `94.

Det er onsdag og telefonen ringer på Iskroa. Kristin står over grytene så Roger trår til som telefonvakt.
- God dag, det er Ralf Gustavssson som ringer. Jag er den svenske ambassadøren i London. Jag har ett ønske om å få kjøpt noen billetter til Piruetten førstkommande helg.

Roger setter ute "dragningsradaren" og er helt sikker på at dette er unge Martinsen som prøver seg på en liten variant...
Derfor er han også uvanlig eplekjekk i sine svar til den nevnte ambassadøren - Selvfølgelig skal vi ordne billetter til sjølveste ambassadøren.
- Her skal vi legge ut rød løper, så vær hjertelig velkommen, og ta gjerne med deg slekta helt ned til grisen, sier Roger Johansen med litt hovmod i stemmen...

At ambassadøren blir paff er vel ikke å dra det for langt, men av høflighet så takker han for tilbudet, men sier at det ikke er nødvendig med noen rød løper. Han kommer nemlig som privatperson.
Men Roger kjører på og som nevnt så har han et repertoar når det gjelder kjappe replikker som er helt på høyde med det beste i utlandet...

Etter fem minutter er samtalen over, og mitt tips er at det sitter en lettere sjokkert ambassadør i London. Han lurer nok ikke på hvem han hadde snakket med, men hva!

Så kommer en litt uggen følelse krypende inn i den godt voksne magen til nevnte Johansen. Han tenker at dette hørtes jo slettes ikke ut som Remo, men det måtte jo være han, eller var det ikke?

Kort tid etter telefonsamtalen kommer jeg spankulerende inn på Iskroa, og Roger prøver seg med en forsiktig latter, og sier at denne gikk han ikke på.
Naturlig nok blir jeg stående som ett spørsmålstegn, og dette gjør at følelsen han har i magen ikke blir noe bedre:-)

Så etter litt tar han mot til seg og går tilbake til telefonen. Roger har nemlig av gammel vane rablet ned litt av det ambassadøren har sagt. Blant annet har han fått med seg litt av adressen som er Kenstington street, ett eller annet. Johansen tar nå en telefon til utenlandsopplysningen, og får nummeret til ambassaden.

En hyggelig damestemme svarer i andre enden, og Johansen er kommet til sannhetens øyeblikk. Han presenterer seg og spør så - Unnskyld meg, men hva heter ambassadøren?

- Han heter Ralf Gustavsson, er svaret Roger nok skulle gitt høyrearmen for å slippe og høre…

- Da må jeg nok få snakke litt med ambassadøren, sier Roger på en så ydmyk måte som en fengselsbetjent nok aldri har gjort verken før eller siden...

Kong Hattemaker

2009-06-22T21:22:00.000-07:00

Da var det klart for en liten historie igjen fra unge Martinsen. Men aller først vil jeg få takke deg som gidder å lese det jeg skriver, og for de hyggelige tilbakemeldingene.

Vi beveger oss denne gangen tilbake til ishockeyens verden, og til mine gylne år som reservekeeper i Storhamar.

Men før jeg kaster meg ut i det, må jeg få si at det er litt morsomt at flere av mine tidligere lagkamerater nå skjelver litt i buksene for hva som kan komme. Det har dukket opp noen meldinger på telefonen som sier at jeg må ta det rolig i svingene:-)

De har imidlertid ingenting å frykte, for som jeg har sagt før så blir alt som skrives her gjort av kjærlighet til både spillere og klubben.

Etter 11 år som benkesliter, så er det klart at jeg har hatt gleden av å sitte bak noen fantastiske keepere. Fellesnevneren for dem er at de har vært svært ulike som typer. Jorma er nevnt tidligere, en annen skrue var Svein Harald Arnesen.

Det hører med til sjeldenheten at man hører om hockeyspillere som har mer enn asfalt fra snippen og opp. Dette er imidlertid en myte! Jeg kan nok skjønne og forstå at det har blitt en slags sannhet, hvis man legger til grunn alle vandrerhistoriene som går om ulike spillere. Men for å oppklare dette med en gang, så er de som regel ispedd både tre og fire gangen fra Asbjørnsen og Moe.

Nok om det.

Jeg hadde i alle år en forholdsvis utagerende stil, mest utenfor isen som f.eks på byen og i garderoben. Derfor var jeg også god å ha som et alibi for de andre spillerne, som alltid hadde en som toppet de eggene som de selv hadde lagt...

Dette brukte også ledelsen ikke så sjelden, når de skulle markere at de ikke tolererte utskeielser av noe slag. Derfor fikk undertegnede alltid de værste skurene, og blant annet en kraftig reprimande etter en 17. mai feiring.

Bare fordi jeg hadde klart å spise ett flagg, så bestemte Per Magnar Klomstad og co. at jeg skulle trekkes 10 % av "lønna" i kommende sesong.

Dette ble jo gansk heavy når "lønna" i utgangspunktet bare var 15 %:-)

Jeg kunne dratt mange lignende eksempler, men lar det ligge. For man kan vel trygt si at jeg ikke spilte ishockey for pengenes skyld...

Nå kjente jeg at jeg var i ferd med å skli skikkelig ut fra det jeg hadde tenkt til å fortelle, så det er best å hente seg inn igjen.

Som sagt så er det en myte at ishockeyspillere har fått mindre utdelt enn andre. Nevnte Svein Harald Arnesen er et eksempel på det. Han karret seg jo igjennom et ingeniørstudie på Gjøvik, samtidig som han voktet buret for Storhamar.

Han hadde uten tvil glede av det han lærte på skolen også i hockeyen. For makan til hvordan han dillet med utstyret sitt, finnes ikke!

Når sant skal sies så var han vel egentlig nødt til å gjøre mange forbedringer, for Svein Harald er vel den som har kommet lengt som ishockeykeeper i Norge tatt i betraktning det meget begrensede talentet han hadde fått utdelt. (i motsetning til undertegnede)

Svein Harald kunne sitte i timesvis å teipe, file, pusse, kysse og måle spakene (keeperens kølle) sine.

Leggeskinn og reimer ble kjørt i skytteltrafikk mellom Storhamar ishall og byens salmakere. Det ble klippet og sydd, og jeg tror nok at Roger Johansen (materialforvalter) fortsatt kan våkne med mareritt om "Sveiva" sine krav til utbedringer av utstyret sitt...

Han hadde alltid tre til fire spaker ferdig ordnet til både kamper og trening. I motsetning til meg som ikke slet så mye på verken spaker eller utstyr, og stod med den samme hele sesongen:-)

Så er det en trening hvor spaken til Svein Harald brekker allerede på det første skuddet under oppvarmingen. Men for han er det i utgangspunktet uproblematisk. Men ikke denne dagen...

For også den neste spaken brekker, på nøyaktig det samme stedet som den forrige. Så ryker den tredje og fjerde. Dette kan ikke være en tilfeldighet, at de spakene som han har brukt vinter og vår på å preparere ryker i enninga...

Etter en kjapp titt så ser man at her har det blitt utført sabotasje på utstyret hans. Noen har saget "nesten" over skaftet på spaken, og lagt noen runder med tape over. Dette fører til at Svein Harald nesten tar til tårene, og forlater treninga i fullt drittsinne:-)

Så kan jo dere gjette hvem som ble hovedmistenkt i denne saken, og faktisk den eneste mistenkte? Undertegnede selvfølgelig! Men nå var det slik at petimeteringa til Svein Harald var til irritasjon for flere enn meg, og denne gangen hadde jeg faktisk helt ren samvittighet.

Det visste imidlertid ikke nevnte Roger Johansen, og heller ikke formannen i klubben på den tiden, Erik Kristiansen (ikke spilleren, med han som tidligere holdt den røde fane høyt, heismontør Erik)

De kommer inn i garderoben etter treninga og er nok nå sikre på at de skal få tatt meg skikkelig, en gang for alle.
De åpner med en tordentale om hvor uansvarlig den som har gjort dette er, og at dette vil få store konsekvenser for den eller de som står bak. Roger og Erik veksler på om å slenge ut trusler om hva som vil skje...

Det er nok ingen tilfeldighet, at de holder seg forholdsvis nære min plass hele tiden. Roger setter også øya i meg noen ganger, for å se om det står stemplet skyldig.

Nå nærmer det seg klimaks, og ingen av spillerne sier ett ord. Så sier Erik formann - Ingen får forlate denne garderoben før den skyldige har meldt seg, og så satte han Roger Johansen som en propp i døra. (han veide på den tiden 130 kg. pluss)

Stillheten råder, bare brutt av små stikk fra Erik formann, når han sier videre - Og jeg kan love en ting, at den som står bak dette vil få det meget tøft i tiden som kommer og skal rett i ett møte med meg og resten av styret...

Så skjer det! Mester Erik Kristiansen rekker opp hånda, og sier med rolig stemme - Det er jeg som har gjort det!

Alle har sikkert prøvd å blåse opp en ballong for så å slippe den. Det er det nærmeste jeg kommer et bilde på det som nå skjer. Erik formann og Roger Johansen får nærmest et mildt illebefinne, for de klarer ikke å få sagt ett ord.
Hva skal de nå gjøre? Det er ikke Remo Andre, det er hjertet i hele laget som står bak...

Jeg kunne ikke annet enn fryde meg over de to som nå ikke visste helt hva de skulle gjøre. Men etter ett minutt så kommer følgende sterke salve fra Erik formann:

- Faen Erik, detta var noe forbanna tull og du må ikke gjøre det en gang til, avslutter de to "bødlene", før de smyger seg nesten langs gulvet ut av garderoben...

Hørte jeg Jørgen Salomo eller Kong Hattemaker?

The woman of my life!

2009-06-19T15:47:00.000-07:00

Det er så fantastisk å kunne sitte her i lett rødvinsrus og bare hamre løs på tastaturet, og hente frem fra glemselen. Når jeg også tror at noen faktisk kommer til å lese det som skrives, så er det ekstra inspirerende å knastre i sene nattetimer...

Hvis du har lest mer enn en av de historiene som dukker opp på denne bloggen med ujevne mellomrom. Så har du kanskje lagt merke til at det er noko lett vekslende temaer som blogges, hvis det er det man kaller det.

Nå er jeg kommet til en liten historie om kvinnen i mitt liv. De som kjenner meg fra utsiden tenker nå helt sikkert hvem? De som kjenner meg inside and out, vet veldig godt hvem som skal få dette stikket:-)

Men for å ikke skape forvirring så må jeg understreke at dette på en måte er i overordnet betydning, siden jeg har to fantastiske døtre, en eks-kone,en kone,+, og det ikke er ingen av dem!

Nei, det er heller ikke noen av de som nå sitter knust tilbake og venter på at jeg skal returnere. Det er heller ikke noen av dere som drømmer om at jeg en dag skal kaste blikket din vei...

Nå er det Anny Alvilde som skal være i sentrum i noen minutter. For de som ikke vet hvem hun er, så kan jeg fortelle at det er min mor. (the woman of my life med stor TWOML)

Uten henne så hadde jeg med stor sannsynlighet ikke vært i stand til å sitte her å hamre på tastaturet. Nok hyllest? Enig!

Som mor til fire har Anny Alvilde hatt sitt å stri med de siste 47-48 årene.(usikker på hvor gammel Ronny Armand er, han er min eldste bror)
Den som kanskje har gitt henne flest grå hår er undertegnede. Men takke faen for at hun aldri har gitt meg opp, uansett hvor mørkt det har sett ut. (alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett osv.)

Det er umulig å gjømme under stolen, at jeg har vært en par tre håndfuller i oppveksten. (kan vel egentlig si at jeg fortsatt er halv annen) Men jeg har prøvd å fylle det meste av henda med humor.

En av mine største gleder i livet har nemlig alltid vært å få min mor til å le... Ikke så lett når man har med en nordlending å gjøre, som har vokst opp fem minutter fra nærmeste nabo, og det pr. telefon...

Så mine forsøk på å lure frem smilet gjennom "dragninger" (praktiske og telefoniske lurerier) har måtte dreie seg om hverdagslige ting. For her snakker vi om et menneske som har vært skeptisk til alt og alle i utgangspunktet, og pessimist selv etter at gullmedaljen hang rundt halsen på Bjørn Dæhlie...

Siden jeg har fått noen hull når det gjelder teoretisk utdanning, så har jeg måtte gjøre det den harde veien. Det startet med AMO-kurs(arbeidsmarkedsopplæring), før jeg etter hvert ble betrodd AFT. (arbeid for trygd) Etter fullført militærtjeneste var jeg så heldig at jeg fikk praksisplass ved Idrettens Hus på Hamar, siden jeg faktisk hadde to år og tre måneder på Handelsskolen (Ajer Videregående).

På en slik arbeidsplass så er er det klart at dagene kan bli noko kjeisamme, for en som har et snev av ADHD. Nå skal det sies at Øyvind Bolstad som hadde kontor oppe på på kvisten, det vil si i annen etasje rett over "mitt" sentralbord, lett kunne få fanden til om ikke spise fluer, så i hvertfall lete etter dem midtvinters. (til og med meg)

Men denne dagen er det ekstremt kjedelig på jobb, så jeg sitter å funderer på hva slags fuzz (faenskap) jeg skal finne på i dag.
Da dukker det opp i bakhodet at mutter og fattern har vært en tur i Kristiansand på treff med Psoriassisforeningen. (det jeg kaller for skurvtreff)

Siden jeg sjøl hadde vært på de kanter for ikke lenge siden, hadde jeg smertelig fått erfare at det var den delen av landet som hadde fått de usynlige sladrehankene. Fotobokser!
Så i min kjedsomhet begynner jeg å leke litt med ett program som heter Pagemaker.

Det går ikke lang tid før jeg ser at det ligger muligheter her, store muligheter. Derfor begynner jeg å eksperimentere lett med å lage brevark for ulike etater, som f. eks. Politiet.
Vi spoler over all den kreative jobbinga inne i mellom telefonen på sentralbordet som kimte hele tiden, og kommer til plottet.

I løpet av få minutter har jeg laget et brevark som er som snytt ut fra Politimesteren i Kristiansand. Her snakker vi adresse, telefonnr. navn osv.

Brevet er stilet til Anny Alvilde Martinsen, siden jeg vet at bilen er registrert på henne. Der står det at bilen med reg.nr. FS osv. som hun er oppført som eier av har passert en fotoboks kl.0900 på en gitt dato (som jeg visste stemte med besøket i Kristiansand) og det var gått en smule for fort.

Farten er målt til 79 km i 50 sonen, og det er derfor utferdiget en bot på 5.000 kroner fra Politimesteren i Agder.
Men dette er ikke nok til å lure "gamla".
Så jeg legger ved en egen svarslipp hvor det står at vi ber om en tilbakemelding om hvem som var fører av bilen i det aktuelle tidsrom. Hvis vi ikke hører noe vil boten bli sendt til eieren av bilen.

Så kommer det jeg trodde skulle bli en utfordring, nemlig å få sendt brevet på en troverdig måte. Heller ikke her støtte jeg på særlig problemer. Den gamle femtiøringen ordnet den biffen. Her snakker vi en tro kopi av stempelet med løven som det norske politiet bruker på sine brev. (dette hadde jeg sett på avhørsinnkallinger som mine brødre mottok med jevne mellomrom:-))

Når stempelet var på plass, sendte jeg konvolutten gjennom frankeringsmaskina ved Idrettens Hus. Litt bearbeiding av navnet så var vi klar, ferdig, gå.
Brevet går i posten og havner etter noen dager i Dr. Greves gt. 4.

Jeg har nesten glemt hele greia, helt til jeg kommer hjem på min ukentlige runde for å snoke i kjøleskapet til "gamlinga".
Det er faen i meg ikke rart at det er krig i verden tenkte jeg, når jeg allerede i porten hørte to som tydeligvis ga uttrykk for at de ikke var helt enige med hverandre...

-Det var faen itte je som kjørte der, di førbannade mærr. Je skar da fel itte betala førr at du har blylødd på bena, kunne fattern melde loud and clear til gamla.

Men hun var ikke tapt bak ei vogn - Du vil ikje koma her å fortæl mæ at æ skal betala dine råkjøringsbøter med uføretrygda mi, kontra muttern tilbake.

Interessant, tenkte jeg! Så måtte jeg friste meg til å spørre om hva som var problemet, og om jeg kunne tre inn som megler...

-Mor di er faen knus hakke meg itte vettu. Hu har svinekjørt når vi var i Kristiansand. Å nå mena att je skar betala førr at hu ikke klare å læsa skilt, sier en nå opphetet Jan Kåre (fattern)

-Remo, du må hjælpe mæ her, sier muttern. -Du vet at æ aldri kjøre over fartsgrensa, fortsetter gamla...

Nå føler jeg at spøken kanskje har gått litt lengre enn jeg hadde tenkt, så det er på tide å tilstå før det blir som Ole Paus sier det; "I en sofa fra Ikea ligger mor og mor er død, så kommer barna på barnehjem og far på vann og brød" (en mild overdrivelse)

Problemet er bare at ingen av dem tror meg når jeg sier hva jeg har gjort. Fattern går bort i regningshjørnet på huset, og graver frem brevet. Han leser høyt - Fra Polltimestern i Kristiansand...

Jammen, det er jeg som har laget det brevet. - Hadde det enda vore så væl, sier muttern...

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at jeg måtte sitte i en time å forklare hvordan jeg hadde laget denne lille spøken, slik at det igjen kunne bli ro i Greves gt.... Så hadde jeg heller skrevet ett brev til Finn Paulsen:-)

(men det er en annen historie:-)

Jorma!

2009-06-18T21:34:00.000-07:00

Etter responsen å dømme så falt den forsiktige starten "from the inside" av Storhamar i god smak hos flere. Jeg lar derfor også neste lille historie komme i den samme gata...

De som kjenner ishockey og Storhamar skjønner av overskriften at det nå skal handle om tidenes keeper i Storhamar, Jorma Virtanen.
Når jeg bruker ordet tidenes keeper, så er ikke det ensbetydende med at han er den beste som har akslet trøya:-)

Men det er ingen hemmelighet at ishockeykeepere er en egen rase innen hockeysporten. Onde tunger sier at de enten må være tjukke i hue, eller være over snittet store nedentil. (undertegnede forbeholder seg retten til å nekte og opplyse i hvilken kategori han hører hjemme)

Men nå var det ikke størrelsen på redskapen denne historien skulle handle om. Men det er ikke umulig at det også kan bli tema ved en senere anledning:-)

Hvorfor jeg personlig mener at Jorma Virtanen er tidenes keeper i Storhamar, er at han er en av de mest fasinerende mennesker jeg har møtt. Han hadde en fantastisk personlighet, som man bare måtte oppleve.
Norsk kunnskapene var vel det vi kan kalle sånn midt i haugen. Men for Jorma var språk relativt.
Han kunne snakke Tysk, Norsk, Engelsk og Finsk i en og samme setning. Men vi forstod alltid hva han mente...

Etter mange år som keeper i Frisk ble han hentet til Storhamar av Lasse Beckman. De med god hukommelse husker sikkert, at det gikk både vinter og votter før den overgangen kom i orden. (det mange har glemt er at Storhamar tok sølv i serien det året med Morten Andersen som sisteskanse)

Den nevnte Jorma hadde en noe rutete livsførsel til tider. Men ingen kan ta i fra han at da han skulle prestere, så var han til 110 % klar.
Dette burde egentlig vært forsket på, hvordan noen slipper unna alt som heter trening og livsstilsnasisme, men allikevel klarer å være så til de grader best når det gjelder...

Om det ikke er hele sannheten, så tror jeg at det meste av forklaringen ligger i selvtilitten som vår finske venn hadde. Jeg tror med hånda på hjertet at til og med Muhammed Ali nok hadde kommet til kort mot Jorma.

Hør bare her: Vi sitter på "Traktør`n" og tar noen glass. Jorma hadde nok lagt en såle før han kom, så han var allerede fin i farten.
Så får vi høre den forferdelige nyheten, om at Pelle Lindberg har omkommet i en bilulykke. (for de som ikke kjenner navnet, så var han svensk og spilt proff i NHL da ulykken skjedde)

Dette blir selvfølgelig det store samtaleemnet denne kvelden, og Jorma sitter litt tilbakelent og lytter.
Men etter en stund så lener han seg frem over bordet og sier - Jag brukade vara den nummer två besta målvakt i Europa, men efter olykkan så er jag nu nummer ett... skål for Pelle.

Nå tror du kanskje dette var sagt med en humoristisk undertone. Men nei, det kan jeg forsikre om at det ikke var...

Nå har du forhåpentligvis dannet deg et lite bilde av Jorma. Så da kan jeg fortsette til episoden jeg egentlig ville fortelle.

Det hendte titt og ofte at en eller annen slektning av Jorma gikk bort, og han måtte følgelig reise til Finland i begravelse. Om jeg ikke husker helt feil så tror jeg det denne gangen var tredje eller fjerde gangen denne tanta døde:-)

I hvertfall må Jorma reise til Finland rett etter vår kamp på tirsdag. Etter avtalen skal han returnere til Norge og Hamar på torsdag. Torsdagen kommer, men ingen Jorma. Heller ikke fredag, lørdag eller søndag morgen har han gitt livstegn fra seg.

Lasse Beckman er nå i ferd med å gå ut av sitt gode skinn, for jeg som normalt er tredjekeeper, får en telefon kl. 0900 på søndag morgen.
Beckman forklarer ståa, og som "vanlig" sier han at nå er det slutt på tålmodigheten med Jorma. - Nu er den jækla finnfaen ferdig i klubben. - Han kan jo inte bara bli borta så der, sier Lasse og ber meg møte til spillermøte klokka 10, på iskroa.

Der åpner Lasse Beckman spillermøte med å annonsere at Morten Andersen vokter buret i kveldens kamp mot Manglerud Star. Alle hadde jo forståelse for dette, siden mannen fra Suomi tilsynelatende ikke hadde returnert fra begravelse...

Temeraturen er høy, uvanlig høy på dette spillermøtet, og både Lasse og flere spillere uttrykker sin berettigede harme mot lagkameraten som man mistenker har tatt seg en 4-5 dagers med dårlige venner.

Da skjer det! I vinduet kan vi skimte en mann som kommer spankulerende mellom blokkene på Hamar Vest. Når han kommer nærmere kan vi se at det er hr. Virtanen som har retning hallen, og Iskroa.

Han ser nydusjet og fin ut, men sin sedvanlige sideskill mot høyre kommer han med faste steg over plassen. Jeg husker også den blå Beckenbauer-frakken fra Adidas,og måneskoene han brukte når det krøp ned under -10c...

Alle spillerne sitter nesten helt paralyserte når vi hører steg i trappa, og skjønner at Jorma er på vei opp til møtet.
Han spankulerer så helt rolig mot de 20 spillerne som sitter samlet, som om ingenting har skjedd.

Da eksploderer Lasse Beckman. - Din helvetes finnjævel, nu e det slut. Du får inga fler sjanser nu Jorma, det e slut, helt slut.
Han fortsetter i klare ordelag å gi uttrykk for hva han mener om "houdini-nummeret" til Jorma, og etter denne overhøvlingen ville nok de fleste brutt sammen i krampegråt. Men ikke Jorma...

Han står der midt på gulvet, helt alene, men rolig som skjæra på tunet og med fast blikk. Jorma ser alle de 20 lagkameratene og Lasse rett i øya, uten tegn til å vike....

Til slutt nærmest hyler Lasse til Jorma -Och låt det inte vara nån tvil førr dei Jorma, at Mårten (Morten Andersen) skar stå i målet i kveld, så du kan bara åka åt helvete!

Som sagt, så ville de fleste hatt trøbbel med å ta i mot en skyllebøtte med så grovt kaliber som den "hjemvendte sønn" nå hadde fått.

Alle sitter vi nå å venter på at han skal snu på hælen og vandre tilbake mot der han kom fra. Men ikke Jorma nei...
Han lar det gå ca. fem sekunder før han med en stoisk ro i stemmen, sier som den største selvfølgelighet

-Lasse! Sluta tøva nu, det her er seriøst. Vil ni inte vinna?....

Ei skøyte på i(s)sen!

2009-06-16T14:21:00.000-07:00

Denne lille teksten er den første av forhåpentligvis mange, hvor jeg skal forsøke å skildre noen av mine opplevelser, på både godt og vondt "from the inside" av laget i mitt hjerte, Storhamar.

Egentlig blir det helt feil å dele opp noe så stort i små bruddstykker.
Dette kunne helt klart fortjent sin egen bok. Kanskje til og med en triologi kunne vært skrevet om dette laget, sett fra innsiden:-)

Før jeg begynner i det små, så er det ekstremt viktig for meg å understreke at alt som måtte bli skrevet er gjort av ren kjærlighet til både personer, og til den tiden jeg fikk æren og gleden av å være en del av noe så fantastisk som A-laget til Storhamar Hockey.

Dette høres sikkert både litt rart og floskelfylt ut, men det å være en del av et hockeylag må oppleves for at man skal kunne forstå...

Som reservekeeper så har man mange fordeler i ett lag. Man blir ikke skadet i kamp, og det er helt uproblematisk å være skuddredd, så fremt man da plutselig ikke må innpå og spille...(skjer bare ved beinbrudd etc. for førstekeeper)

Man kan sitte der med øra på stilk og følge med, peppe gutta, og ikke minst er det en helt fantastisk posisjon for å kunne plukke opp de små episodene fra garderoben.

Under mine år som reservekeeper hadde vi gjennom årene ett fantastisk og uslåelig galleri av personligheter i laget.
Alle hadde sine særegenheter, Jorma Virtanen (glad i Farris), Harald Bastiansen (mellomfag i filosofi), Lars Bergseng (alt), Ketil Kristiansen (ett snev av ADHD), Petter Thoresen (forholdsvis engasjert), Svein Harald Arnesen (perfeksjonisten), Sjur Rakstad Larsen (dårlig selvtillit, NOT!) osv.

Jeg kunne fortsatt til i mårra med å ramse opp navn, og som du kanskje har lagt merke til er ikke den største av dem alle nevnt, Mester Erik Kristiansen!

Det er fordi denne første lille episoden er om nettopp Mester Erik.
Han var ikke den som gjorde størst nummer av seg, utenfor isen. På isen var han til gjengjeld en tryllekunstner.

Men alle som kjenner Erik, vet at han også har en mørk side. Den som kommer frem når armene er blitt blå av alle slashingene, dommeren er i mot, og det ser ut til å gå mot tap...
Hvis du har sett filmen "Når villdyret våkner", så forstår du hva jeg snakker om.

I pausene kunne garderoben vår få "Gjøkeredet" til å virke som en søndagsskolesamling. Og det var stort sett de samme som stod for showet hver eneste gang.

Lasse Beckman yndet under sin tid som sirkusdirektør å bruke uttrykket, "jævlade namma, det måste bli mer kuk i er", før han så i praksis viste hva han la i akkurat det...
Ingen løftet på bryna av det etter hvert...

Men så hendte det en sjelden gang, at også Mester Erik fikk tenning i garderoben. Det vil si da den mørke siden kom frem:-)
Hvis man hadde opplevd det en gang, så var det garantert ingen som sa, ja men Erik, neste gang...

Jeg husker en episode fra midten av `80, og beklager at jeg ikke husker hvem vi møtte. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Greia var at vi lå under etter en grusom første periode mot ett eller annet "kokkoslag".
Mester Erik hadde holdt oss så vidt inne i kampen helt på egen hånd i de første 20 minuttene. Det var nå lett å høre at han ikke var imponert over resten av laget, da han som sistemann var på vei inn i garderoben...

For å si det sånn, så var det nok noen som måtte teipe nye køller før andre periode. Mester Erik kom gjennom gangen som ei flaske med JIF. Det vil si at han i hvertfall gjorde rent som en hvit tornado.

Øyekontakt med Mestern var helt umulig, for der var det bare to svarte hull, eller som å se inn i en tom leilighet om du vil.

Mestern kommer etter hvert inn i garderoben, hvor alle spillerne har sine faste plasser. En etter en får vi ei bøtte med kjeft. Jeg tror jeg var den som slapp billigst unna, men jeg fikk også mitt mener jeg og huske:-)

Det var sånn med Erik at selv om saklighetsnivået ikke alltid stod til 20 i stil, var det aldri noen tvil om hva han mente...

Ingen løfter blikket, og ingen sier i hvertfall, ja men Erik!
Det er best å la han tømme seg så det ikke blir en scene her.
Til og med Åge Ellingsen holdt nesten helt kjeft, og bare det var en happening i seg selv. Beckman beholdt til og med genitalene på innsiden av benklærne, og satt stille og lyttet til Mesterens tordentale...

Men etter ca. 6-7 minutter så får storebror, Per Arne nok. Han ber Erik om å roe seg!

No more soup for you Per Arne!:-)

Alle visste jo utfallet av dette. Mestern har ikke tatt av seg hverken hjelm eller hansker, og snur på hodet mot der broderen hadde sin plass. Så kommer en hanske gjennom lufta, Per Arne dukker elegant, og hansken treffer hylla over plassen hans.

Kanskje hadde det vært like greit om han ikke hadde dukket, for i hylla lå nemlig de gamle skøytene hans. De ble nå satt i bevegelse mot gulvet, etter å ha blitt truffet av den "løse" hansken.

Per Arne var en av de eldste på laget, og hadde vokst i gjennom håret sitt for mange mange år siden. Derfor hadde han heller ikke så mye polstring på toppen som alle de med vaskekte hockeypledd.

Plutselig kommer skøyta i slow motion ned fra hylla, og glir rolig over det jeg vil betegne som issen...
Der lager den ett fint lite snitt, noe som selvfølgelig betyr blod.
Det kan også være årsaken til at jeg ikke husker denne episoden til hundre prosent, for jeg var nok fryktelig nære en besvimelse...

Mestern hadde brukt såpass mye tid på å få ut litt røyk, at nå hadde Fredrik Bendiksen, som var lagets lege, bare tida og veien.
Men både han og fysioterapeut Kalle Holte var godt drillet i slike situasjoner.
De var jo tross alt begge to en del av innsiden i "Gjøkeredet" i nesten 20 år.

Jeg tror faktisk de var ganske godt fornøyde med denne pausa. For i stedet for et ordinært Beckman-show, fikk de både se Mestern "gi litt av seg sjøl", trent på å sy med litt tempo, og oppleve at vi til slutt vant kampen...

Det var kanskje det beste med denne kvelden, at vi vant altså. Slik at Mester Erik fikk igjen øynene, og PAK ikke hadde sydd forgjeves:-)

Egen medisin!

2009-06-16T06:51:00.000-07:00

Det er ofte litt sånn med unge Martinsen at han blir litt hektet på ting. Så da får vi håpe at også denne bloggebesettelsen avtar efter hånden.

Men p.t. så føler jeg for å måtte skrive av meg ytterligere litt som ligger der innst inni tåka ett sted:-)

Jeg har hatt den store gleden av å lure mange pr. telefon, og faktisk har jeg også klart å produsere en skriftlig dragning eller to opp igjennom årene.

Nå skal jeg imidlertid fortelle om den ENE gangen jeg selv kan huske å ha blitt lurt opp og ned i mente og tilbake:-)

Som sagt så har jeg opp i gjennom åra brukt min kreativitet til å drive ap på andres bekostning, og dergjennom også pådratt meg et kanskje litt for høyt selvbilde, hva angår det å være untouchble:-)

Men så feil kan man ta. For det er når man minst venter det at man kan tråkke i salaten, og det til de grader.

Undertegnede har vel aldri vært det man kan kalle good looking, men havnet vel kanskje i en slags usannsynlig boble, etter å ha vært stjerna i den aller første Lotto-reklamen som ble sendt på TV.

Nå skal det sies at det på denne tiden kun var TVNorge som sendte reklame, så dekningsgraden hva gjelder seere ikke var all verden. Men uansett, så kan ingen ta i fra meg at Bjarte Ytre-Arne og Kjersti Normann falt for den litt rutete og langhårede Martinsen, da de skulle caste en hovedrolle til den første reklamefilmen for Lotto.

Filmen i seg selv ble en kjempehit, og førte til at jeg fikk mange oppdrag i kjølevannet av den. Som for eksempel ble jeg fotografert og hang som hårmodell i vinduet til Perrys Klippotek, en lang periode. Vel å merke godt sminket og med runde intelektuelle briller. Det var også etter denne filmen at Lotto ble folkespillet i Norge.

Så derfor var jeg heller ikke overrasket, da jeg fikk en telefon fra et modellbyrå hvor en dame i andre enden presenterte seg som Linda. Det var ikke hvilket som helst bureau heller. Hun ringte fra selveste Elite Model Bureau!

Jeg begynte straks å se for meg catwalk, store postere, oppdrag i inn og utland. Rett og slett en karriere der jeg kunne leve av mitt nyoppdagede og fantastiske utseende:-)

Linda stilte de vanlige spørsmålene, om høyde, vekt, fritidsinteresser osv.

Jeg tenkte at det er vel ikke så lurt å smøre på for tykt, for de vil sikkert ha meg inn til photoshoot i løpet av timer...(uten at jeg husker det helt sikkert er det mulig jeg dro til litt på høyden)

Etter at selvbildet hadde blitt pumpet voldsomt i ti minutter, og jeg allerede lurte på hva jeg skulle si til Anette Stai, den første gangen vi kom til å møtes...da skjer det!

"Linda" brøler ut i latter, og klarer heller ikke å stoppe med den dumme glisinga si! Det tar faktisk nesten ett minutt før jeg skjønner at det slettes ikke er noen "Linda", som er i den andre enden...

Det er nemlig ikke den skarpeste skjea i skuffen, Anita Barmoen, som har dratt en høyre, venstre,høyre finte, gått to runder rundt målet og så satt pucken mellom bena mine... Ondskap, det er det eneste dekkende ordet. Og for å si det veldig enkelt, så hadde Eileen Ford blitt bedt om kjøsse seg i røven om hun hadde ringt i årene etterpå...

Hva lærte jeg av dette? Ikke annet enn å være skeptisk til alt og alle i utgangspunktet, og at det du ser i speilet er det du faktiskt har:-)

Nei til mannlige fødsler!

2009-06-15T21:41:00.000-07:00

illustrasjonsfoto: stjålet fra en eller annen på internettet!

En skrivesperre sitter tydeligvis ikke i så lenge, og for at alle skal skjønne min noget komplekse hjerne så kommer det nå et langt sprang når det gjelder emne. For de som ikke har hatt gleden av å bli forelder ennå, må jeg advare mot sterke utsagn i denne teksten:-)

Det er en ting som jeg har gått og lurt på lenge, og det er hvem faen var det som kom på den geniale ideen om at også far skulle være med å føde?

En ting kan jeg si, at hadde jeg fått tak i vedkommende så skulle han fått høre denne historien i uredigert versjon.

La meg aller først gjøre det helt klart at det største som har hendt meg i livet er mine to nydelige døtre, bare så vi legger den ballen død. Det jeg er opptatt av er som nevnt hvorfor i svarte hete hælvete, måtte jeg sitte på orkesterplass å bivåne "ankomsten" deres?

Året er 1991, og jeg er en lykkelig innehaver av en Virago 970cc. Noe som for øvrig egentlig ikke har noe med historien å gjøre, bortsett fra at det var den som ble brukt til apoteket for å kjøpe "Blue-stick", eller hva det nå heter. Graviditetstest da, for faen!

Jeg har blitt litt flinkere til å "kill my darlings", som vil si å ikke bruke mer ord enn det som er nødvendig. Da blir kortversjonen: Urin, rosa, gravid, ni måneder og dagen er her...

Det er lørdag den 8. februar, og året er 1992. Jeg spør den snart sprekkferdige og vordende mor, om det er greit at jeg tar en tur ut med gutta? - Jada, det går jo helt brillefint det er jo ca. 14 dager til termin. Ha!

Som sagt så gjort og etter et litt roligere forspiel enn vanlig, havner vi på diskoteket "Second Floor" (tror det het det fordi det lå i annen etasje)

Jeg svinger meg bort i baren for å bestille et par øl, og formen er i det hele tatt i ferd med å bli lun og fin.

Men min "halvsamiske" intuisjon, som jeg forøvrig har nedarvet fra min mor, ga meg en litt uggen følelse om at noe var på gang.
Min antagelse ble raskt bekreftet. I blindsonen min så jeg at Guri Anne, som i tillegg til å være bartender på diskoteket, også var sjefen til Monika i Hamar Barnehagen, slengte på telefonen og grep etter jakka si...

Hun fikk raskt rekognosert seg frem til meg i lokalet, og jeg måtte om noe motvillig kvitte meg med to øl. Nå var nemlig fødselen etter sigende i gang.

Når jeg sitter her med fasiten i hånd, så kan jeg vel si at det ikke er 100 % sikkert at jeg hadde agert like raskt og på samme måte i dag. For nå fulgte 24 timer, som Jack Bauer hadde fått skikkelig trøbbel med å gjennomføre.

Etter en kjapp tur på sjukehuset, ble jeg permittert fordi det i følge jordmor ikke var noe særlig til åpning.
Dermed gikk turen ned i Kornsilovegen, der en vordende mormor og Kai traktet kaffe til den store gullmedaljen. Det var nok ikke det at jeg var så beruset. Saken var nok mer den, at det hadde begynt å sige inn at jeg snart skulle få mitt eget private lille barn, som Bergersen ville ha uttrykt det...

Så følger timer med uttallige falske uttrykninger og tur, tur-retur Hamar sjukehus i ett rivende renn. Natt blir til morgen, morgen blir til dag, og dag blir til kveld.
Det er nå snart ett døgn siden den "falske" alarmen gikk som kostet meg to halvlitere:-)

Nå hadde jeg god trening på å "døgne", men dette var noe helt annet. Nå var det adrenalinet som holdt "bakrusen" i sjakk. Om noe heter å gå på autopilot, så var det nok det jeg gjorde denne kvelden, som var blitt til den 9. februar.

Så begynner de lengste og mest traumatiske timene i mitt liv, og selv om resultatet ble fantasisk skulle jeg gjerne vært timene fra 21.00 til 00.01, for uten...

Her vimser en livredd 21-åring rundt som en "speedfrik", og ser på at kjæresten har smerter som nok hadde sendt han i koma.

Det er smertehyl, som kun avbrytes av korte pauser med tung pusting. Minuttene snirkler seg av gårde, og selvfølgelig har de satt inn en klokke med forsterket tikking for hvert sekund, på det rommet man ligger og venter...

Med ujevne mellomrom kommer jordmoren inn på rommet, for å kjenne om hvordan utviklingen går i forhold til "åpning". Med den største selvfølgelighet kjører hun de skrukne nevene sine under dyna, og jeg husker min assosiasjon til serien Dyrlegen som gikk på NRK i gamle dager.

Jeg måtte faktisk prøve å se det humoristiske i situasjonen, for sannheten er den at større pyse enn undertegnede har nok ikke vært innenfor veggene på Hamar Sjukehus, ever!

Av en eller annen grunn har jeg nemlig ikke noe særlig til overs for blod. For å trekke det litt lenger og være helt ærlig, så besvimer jeg både ved synet av eget og andres blod... Så det å ta en blodprøve har nesten vært for innleggelse å regne for meg.

Klokka blir 22.00, og det hyles og skrikes fra nesten alle rom som finnes på fødeavdelingen. Jeg tror det eneste rommet som ikke var i bruk til fødsler denne kvelden var TV-stua. Der tok jeg meg noen fem minutter, og prøvde å være eplekjekk som vanlig. Så når det kommer ei dame lett vraltende med en kul på magen, sier jeg kjekt - Dette går fint, du får nok i kveld du også.

- Neppe, jeg fikk klokka ni i dag tidlig, var svaret. Nå var heller ikke TV-stua noe godt sted å være lenger:-)

En halv time og 25 røde prince-sigaretter senere, er turen kommet til oss. Vi blir geleidet inn på ei "ordentlig" fødestue, siden vi er så unge og uerfarne. Nå er panikken i ferd med å innhente meg, og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Men tar tak i meg selv og sier klart i fra til både jordmødre, hjelpepleiere og alle andre som vimser inn og ut av rommet, at jeg kommer til å besvime, mye!

De prøver å berolige meg med trøstende ord, som dette går fint, vi skal hjelpe deg osv... Jeg tror mor kan underskrive på at jeg fikk mer omsorg enn henne i timene som følger.

Jeg hyperventilerer, og må sitte i en brun stressless i hodeenden av senga. Aldri har jeg følt meg mer malplassert og hjelpesløs enn akkurat da. Tre sykepleiere er til en hver tid rundt meg med kalde kluter på panna og trøstende ord. Det kan virke som de har glemt mor, som nå er i det som kalles en "Parterre" eller noe slikt i bryteterminologien. (hun står på alle fire i senga og hvisker ikke for å si det sånn)

Så plutselig er rommet helt tomt for folk igjen. Det er bare Monika, meg og en den forbanna klokka med sekundviseren som sier TIKK, TIKK, TIKK og TIKK med en styrke på ca. 85 db. (det er ikke helt riktig at vi er alene, for i døra har de plassert den største og tjukkeste hjelpepleieren på huset. Hun har en jobb, og det er å sørge for at far ikke forlater fødestuen mens hovedlaget er ute og tar seg en kaffe)

Nå er dyre råd gode, og jeg må jo prøve å bidra her. At beina bærer meg har også noe med min halvblodsavstamming fra Nord å gjøre. Den hvite reinen og den hvite ørnen er nok med og løfter meg over gulvet.

Hva faen gjør jeg nå mon tro, for å lette smerten for hun som står på alle fire med ett utrykk i ansiktet som minnet om Rocky i den første filmen, der han roper på "ADRIAN".

Men hvordan gjør jeg det, jeg som bare er vant til å klovne?

Jo, når mor står på alle fire og griper etter lystgassmaska som henger bare cm. foran henne, rykker jeg den elegant unna som man gjør med katten og en tråd med et garnnøste i enden...

Er det ett smil jeg kan skimte dypt der inne i smertehælvete? Tvilsomt! (jeg må sikker høres ut som reinkarnasjonen av Lucifer, men jeg sverger på at det var sjokket over å være på helt feil sted til feil tid som styrte mine handlinger)

Etter dette noe halvhjertede forsøket på å bidra, finner jeg tilbake til min plass i skammekroken og den brune stresslessen og endelig er de hvite englene tilbake i rommet. Nå starter siste etappe, som uten tvil er den som gjør at jeg mener at mange menn ikke har noe i dette rom å gjøre...

Det pustes, peses, hyles (og tikkes). Da skjønner jeg også hva som menes med ut av kroppen-opplevelser. Det er akkurat som jeg sitter oppe i hjørnet og følger med på det som skjer i rommet, men kroppen min er ikke lenger en del av meg. Noe så grusomt, å ikke kunne bidra med så mye som ett trøstende ord, eller en kald klut på panna... (den var det jeg som fikk av de tre sykepleierne) Og jeg forstår aggresjonen fra den fødende, som i ren frustrasjon skrek ut - Er det han eller jeg som føder for faen!)

Nå skjønte de nok at det var på tide å skifte fokus over til mor, for der var det ikke mye progresjon i forhold til det som skulle skje. Det kunne virke som at det var en alt for liten åpning. (dette til tross for at alt egentlig burde ligge til rette for at dette skulle være plankekjøring:-)

Etter to timer er jordmor i ferd med å gi opp, for å gå over til glidelås. Mor er i ferd med å bli helt utkjørt, og co-piloten har heller ikke særlig mye å bidra med. Når mor begynner å bruke ord som ikke finnes i noen ordbok, og som jeg faktisk ikke trodde hun kunne, så må noe gjøres, og det fort!

-Vi prøver krakk, sier en fokusert og bestemt jordmor. Krakk? Hva i hælvete er en krakk? Jo det skal jeg fortelle dere. Det er en krakk uten sete, formet som en omvendt halv dassring... De løfter så den fødende ut av senga, og vi kan vel alle levende forestille oss hvordan det kjennes, når 3,6 kilo får hjelp av tyngdekraften ut av "sprotta"...

Men fortsatt er det ikke nok plass til at den lille kan få se dagens lys. De hvitkledde begynner også å bli slitne, av at den fødende nå har delvis hengt i armene deres i en drøy halvtime. - Far! -Du er nødt til å hjelpe til, roper jordmor, som nå ikke lenger er riktig så søt og hyggelig. Hæ? Jeg? Nå?

OK! Jeg biter tennene sammen, får igjen hjelp av mutterens usynlige venner, og kommer meg bort til krakken.
Jeg tar plass på høyre side, jordmor holder stand på venstre... - Hun sier med mild stemme at mor nå skal gjøre det samme som når hun har avføring...
Jeg har full forståelse for at dette var noe tåkete for mor. - Hun roper til meg, hva faen er det hun mener? - Drit på deg! Drit på deg, svarte undertegnede med fast stemme...

Sekunder senere spretter det et nurk ut og ned i det litt unormalt store bekkenet som står under krakken...

Smertene har nå sluppet taket hos mor, og hun spør meg med silkemyk stemme - Hva ble det?
Det var ikke så lett for meg å svare, for blikket var festet på den lille kroppen som fortsatt spant rundt i bekkenet under. - Gutt, jente, gutt, jente svarte jeg annenhver gang, etter som navlestrengen passerte i synsvinkelen. - Det ble ei jente, kunne jordmor sufflere, og vi fikk så mor tilbake opp i senga.

Det blir en litt merkelig stillhet i rommet. Kun snufsing og latter om hverandre fra en sjokkskadd 21-åring, er det som bryter stillheten. Mor har sovnet, og jeg smyger meg mot døra, og prøver å ikke legge merke til for mange detaljer i rommet. Det være seg fra A-Å...

Etter et par, tre eller fire sigaretter våger jeg meg tilbake til åstedet. Det er delvis ryddet, eller rettere sagt det meste er flyttet fra gulv til ei tralle.
Ansiktsfargen min har normalisert seg, og jeg er imponert over meg selv, og at jeg ikke har besvimt så mye og lenge under denne traumatiske kvelden.

Men så trer den tidligere nevnte "dørvakta" ut i lyset, og på vei ut med tralla stopper hun meg, og henleder oppmerksomheten min til det som ligger der - Se her er morkaka, er den ikke fin?, sier hun med stolthet i stemmen...
Da kommer de hvite prikkene fort, og jeg tar en dånings med hel skru... Hun gjorde det sikkert i beste mening. Men hvorfor? Hva i hælvete er fint med ei morkake? På ultralyd i svart/hvitt, ja! Men live i farger, NOT!

Nå er jeg helt utkjørt, etter å ha gjennopplevd denne traumatiske kvelden. Og selv om resultatet ble fantastisk, så kunne jeg lett ha kommet inn og tatt sjarmøretappen med å plassere flagget på bordet ved mor, og sagt vel blåst!
Men nei, jeg ble tvunget til å delta i alle akter på dette absurde "teater". Jeg hadde ingen rolle, men var heller en belasting i forhold til den stramme bemanningen i det norske helsevesen.

Men det driter jo den i som innførte denne "loven" , om at alle menn skal være med på fødsler... Jeg mener at det faktisk er blitt viktigere at man deltar på selve nedkomsten, enn at man faktisk er far til barnet.-)

Sykkeltyven!

2009-06-14T12:12:00.000-07:00

De som kjenner meg og har fått sett og opplevd noen av mine små krumspring opp igjennom årene, er sikkert enige med meg i at Anny Alvilde og Jan Kåre (mutter og fattern) skulle hatt Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Men når det er sagt så er det fra sine egne man skal ha det...

Som liten hadde jeg litt trøbbel med å se forskjell på mitt og ditt. Dette førte selvfølgelig til at det oppstod noen pussige situasjoner i blant. Alt fra å møte muttern på vei ut fra butikken, med ei pakke Petterøes 3 mer enn godt i synlig shortsen, til litt større ting som en moped og kanskje en sykkel eller to.

Når det gjaldt tobakken så ble ikke straffen så "streng". Men ille nok å bli dratt etter ørene inn i butikken, for så i full offentlighet måtte legge tobakken på disken foran butikksjefen, og med noget spak røst si at denne har jeg stjålet her.

Den episoden som kanskje sitter best fast i minnet er fra tidlig 80-tall. Etter en tur i Ankerskogen svømmehall, syntes jeg at veien ble noko lang helt tilbake til Hamar Vest. Så når en "dustemikkel" har satt fra seg en ulåst combisykkel midt i glåminga mi, så ble fristelsen for stor.

Det jeg burde ha tenkt på var de store panoramavinduene på Kafeen i Ankern. Rett på innsiden satt nemlig eieren og bivånet at en liten guttevalp kastet seg på hans combi, og skled rolig avgårde.
Som vanlig så var det H-Kjøp som ble stedet man dumpet tjuvgodset. En liten strek i regninga var det imidlertid at han som eide sykkelen hadde tatt opp jakten, og var uten at jeg merket det bare noen hundre meter bak meg.

Jeg slenger eplekjekt fra meg baggen med badetøy, og rekker så vidt å sette tennene i kveldsmaten da det ringer det på døren.
Det er for en gangs skyld fattern som spretter opp av godstolen og går for å åpne. Sikkert noen som selger lodd tenkte jeg, så feil kan man altså ta. For etter noen sekunder hører jeg stemmen til fattern som buldrer gjennom huset. - Remo! dra deg hit! Han visket ikke akkurat...

Jeg får en litt uggen følelse magen, for når jeg kommer ut i gangen ser jeg fire av de værste værstingene fra Ridabu når det gjelder lankekasting (slag mot ansiket). Det vil være en overdrivelse å si at 11 år gamle Remo Andre akkurat kastet store skygger på den tiden, i motsetning til nå...

- Remo, hæn sier du har stjøli sykkern hass er det sant, spør fattern med sin sedvanlige avhørsstemme. Når han brukte den så var det liten vits i å prøve seg på en finte eller to. Så jeg fikk stotret frem et ja, som nesten ikke kunne høres.
Men dette går jo bra tenkte jeg, for fattern er jo her. Men hva skjer? Jo, Jan Kåre tar meg i nakkekragen, og dytter meg ut på trappa til fire mer enn middels store 15-16-åringer.
- Dekk får bære svolk opp`n, sier fattern uten det spor av medfølelse, og lukker døra bak meg...

De fire store ble nok like overrasket som meg over det som skjedde, så jeg slapp unna med en lovnad om skikkelig juling neste gang de så meg.
I tillegg fikk jeg selvfølelig de vanlige 14 dagene med husarrest av fattern, og en helt grei beskjed, om at neste gang jeg ikke holdt klemptomanpølsene mine unna andres eiendeler så skulle han selv ta seg av den fysiske avstraffelsen. Og han gjorde det helt klart at dette ikke var en trussel, men ett løfte.

Det gikk ei stund før unge Martinsen igjen var på "tjuvern" kan man trygt si...

Bursdagspresangen!

2009-06-12T15:24:00.000-07:00

Det er veldig hyggelig å få så mange hyggelige tilbakemeldinger som blodfersk blogger! Det gjør det mye enklere å holde stimen oppe. Neste story er også en sann historie fra virkeligheten, som tar oss nøyaktig ti år tilbake i tid.

Noen husker kanskje Alle Gutter`s Bursdag, som var en feiring av undertegnede og ble holdt i Storhamar Ishall. En fantastisk kveld som inneholdt alle de ingrediensene ett 30-års lag skal ha. Der satt mine arbeidskolleger i dress og slips, Hells Angels med merker som ikke hadde tørket på ryggen, alle mine svirebrødre, tatere i hopetall og diverse andre. Lady Dragons serverte i sine korte skjørt, som heller kan beskrives som brede belter. Jokke med Tourettes spilte skjorta av seg i den gamle Kiss and Cry-båsen fra OL-94, som var rigget for anledningen.

Alt dette var jo vel og bra, men den eneste fysiske gaven jeg fikk denne kvelden ble ett kapittel for seg selv.
Med Frank Wahlberg og Kai Elvsveen i spissen hadde selvfølgelig noen av mine tyngste svirebrødre brukt sin kreativitet, og samlet tomflasker ett par helger og dermed fått nok kroner til å kjøpe en grisunge til meg.

Tanken var jo i utgangspunktet god den, men problemet var at vi var midt i asfaltjungelen på Storhamar, og faen gjør man av en gris klokka halv åtte en lørdag kveld der?
Den hadde hatt en fin dag sammen med gutta, men etter noen timer i en handlevogn så var den ikke lenger like medgjørlig. Som den godhjerta mannen jeg er, så følte jeg ikke for å slippe den løs inne i hallen blant alle gjestene. I frykt for alle de skarpe gjenstandene som kunne finnes blant de gjestene som kalles reisende, valgte jeg en plan B. Den gikk ut på å få satt den bort, om ikke annet over natta. Men hvem i køl svarte natta tar i mot en levende grisunge en lørdag kveld, sånn på sparket.

Etter å ha brukt ca. 500 kroner på å ringe opplysningen, for å få nummer til alle bøndene i distriktet, og negativt svar fra alle så var jeg ferd med å gi opp og la grisens skjebne avgjøres inne i hallen.
Men den siste telefonen gikk til Ingvoldstad gård, og der traff jeg gubben sjøl som forbarmet seg over meg og sa jeg bare kunne komme med grisen. Det finnes en gud tenkte jeg i mitt stille sinn, og bestilte en Maxitaxi og satte kursen for Vang. Du kan sikkert gladelig se for deg situasjonen. En livredd taxisjåfør, en småpån Remo Andre, og en gris som sto og grynta i en handlekurv.

Turen gikk helt fint til vi hadde passert Haugs Bilsenter, men da syntes "Jokka" at det var på tide å fjerne litt urin. De som har sett en gris urinere vet sikkert at det ikke er snakk om en diskret stråle, men mer som en dusj uten sparehode... Nå var gode råd dyre, så jeg fikk samtidig med en stadig tiltagende stank roet sjåføren ved å love gull, grønne skoger og shit load of money for turen.
Så vi kom oss frem til Ingvoldstad. Der ble vi møtt av en smørblid grisebonde, som syntes det hele var humoristisk. - Du lyt hentn før fysste juli, førr da får je griser sjøl, sa han før jeg kastet meg tilbake i drosjen.

Vel tilbake i ishallen fikk jeg kommet i gang med festen, sunget duett med Jokke, To Fulle Menn, selvfølgelig. Resten av denne kvelden er sensurert av hensyn til at jeg nå har egne barn, som kan få traumer av detaljer...

Derfor spoler vi frem til den 1. juli, da tiden var kommet for å hente grisen. I tiden som hadde gått siden levering av "Jokka" hadde jeg fått aliert meg med ei gammal skrukke oppi Øvre Vang som skulle ta over ansvaret for dyret. Men det lå utfordringer i fleng og ventet, for hun kunne i ta den i mot før neste dag. Men en ting av gangen tenkte jeg, og fikk med meg min beste venn, Morten Andersen ned på Statiol og leide en henger med høye sprinkelkarmer.

Vi ankommer Ingvoldstad, men der er det ikke en kjeft hjemme. Så de to unge herrer i dongerbukser og joggesko bestemmer seg for å klare jobben. Vi kommer inn i det gedigne grisefjøset, og det var ikke vanskelig å lokalisere "Jokka". Som på få uker hadde gått fra søt smågris, til halvfet og mannevond. At ikke seansen inne i fjøset for å få grisen ut av båsen, gjennom gangen, over en Europall og inn på hengeren er festet til film er intet mindre enn en skandale....

Men vi klarte det, Andersen og jeg. Da vi er i ferd meg å begi oss ut på den mest uansvarlige dyretransporten gjennomført noensinne i dette landet, kom sønnen på gården i sin stylede Amazon oss til unnsetning. - Dekk kan itte kjøre mæn slik. Det er itte lov å kjøre livdyr på åpen henger! Neivel? Så da?
- Men hvis dekk itte skar langt så bære sætt vi på ei tom potetkasse førr å gjøra plassen grei at grisen, åsså fylle vi på litt flis. Fint! Brillefint, tenkte jeg.
Vi ordnet biffen og satte kursen mot Hamar. Nå stod neste utfordring for tur! Nemlig hvor faen skal jeg ha grisen i natt?

Først kjørte vi opp i Lyren, men hengern fikk ikke plass i garasjen. Så kom jeg på at muttern og fattern var på tur akkurat denne helgen. Som tenkt, så gjort! Jeg kjørte videre med "Jokka" på hengern, med flis flagrende og forholdsvis mange nysgjerrige blikk, og fikk hekta av hengern i Dr. Greves gt. 4.
Men "Jokka" kunne jo ikke stå der out in the open, så jeg dro forteltet til gamlinga over hengern, satte inn en vaskebalje med epler og noe brød.

Så til siste kapittel... Samme kveld spiller jeg fotballkamp, og klarer for første gang å brekke noen ribbein på en fotballbane. Vanligvis var jeg for rask og grasiøs til at noen kunne treffe meg. Men dagen etter skulle jeg skjønne hvorfor Gud hadde gjort dette mot meg.

For jeg spretter opp søndag morgen, kommer meg ned i Greves gt. for å få henta "Jokka" så vi kunne ta fatt på vår siste reise sammen.
Turen gikk greit, og når jeg kommer frem til gården hvor "Jokka" skal bli en frittgående gris, sammen med andre av samme rase, kommer siste sjokk. Ei gammal kjærring, som nok om ikke i 100 år, hadde stått med grevet i stubben i hvertfall i en 60-70år.

Jeg er høflig og spør hvor jeg skal slippe ut grisen, og så kommer svaret etter en pause på ca. 30 sekunder. - Du lyt bæran neri løa der, sa gamla, og pekte over jordet mot ei lita bu som lå ca. 500 meter borte. - He he, du tuller nå? - Nei, du lyt bæran, det er itte veg å du får itte kjøre åver jordet!
Men hvordan innst inne kølsvarte hælvete skal jeg som har brekt flere ribbein, og aldri har tatt i en gris skulle kunne bære den dit?

- Du bære tæk tak rundtn slik, kvitret gamla, og viste hvordan jeg skulle holde den. Hadde det vært en stubbe der så hadde nok grevet vært tilbake fortere enn faen....
Men det var bare å bite i det sure eplet, og med en styrke som jeg ikke vet hvor jeg hentet, bet jeg tennene sammen og fikk tak rundt den mannevonde "Jokka". Med ildende smerter i ribbeina, en hylende gris, og ei gammal skrukke som allerede var gått inn i huset igjen, spurtet jeg over jordet.

Etter de tapreste 500 meterne som har vært løpt av mann og gris i Norge noensinne, kunne jeg kaste "Jokka" over gjerdet og inn til hans artsfrender, som nok ikke hadde sett en grisebonde som meg før. Det er mulig jeg fantaserer litt, men jeg mener bestemt å huske at de lo, og lo høyt av han som hadde kommet hylende i kor med en gris over jordet...

Men når enden er god, er allting godt. "Jokka" endte sine dager noen måneder senere og havnet som julemiddag spredt rundt i slekta. For 140 kg slaktevekt er ikke småtteri...
Når jeg ser tilbake så ville jeg ikke vært denne gaven for uten. Ikke bare ble det en god historie, men jeg fikk bevist at ingen kødder med jakka mi...

Alaska `89

2009-06-12T03:18:00.000-07:00

Det strømmer inn med oppfordringer om bloggtema,
og denne gangen er det Stig Ranjit Dayandandan som skal få oppfylt sitt ønske.

Året er 1989 og jeg avtjener min militærtjeneste, som øverste befalingsmann ved FDI5 Terningmoen. Fjernskriver og Kryptoperatør var slettes ingen dans på roser den gangen den kalde krigen fortsatt var kald.
Som vanlig sitter jeg og perfer viktige meldinger om at tre fiskebåter beveger seg i stor hastighet i farvannene rundt Bjørnøya, da telefonen vekker meg.

Det er min gode venn Kent Inge Kristiansen som er i den andre enden. Han har akkurat åpnet et brev fra Norges Ishockeyforbund, med listen over uttatte spillere til JR-VM i Alaska. Uten å overdrive tror jeg han nesten var mer glad på mine vegne enn jeg sjøl ble, da han nærmest skrek at jeg også var tatt ut. For det var jo egentlig en bombe for alle andre enn undertegnede, som aldri har vært i tvil om at landet aldri har sett snabbare ben på isen enn mine.

For at dette ikke skal bli for omstendelig, så spoler jeg frem til begynnelsen av desember 1989. Vi står en gjeng smånervøse ung-jyplinger på Fornebu, klare for å sette oss på flyet til JR-VM i Alaska. Nydresset i rosa boblejakker hvor TELEHOCKEY lyste i hvitt over hele brystet, med hockeypledd i nakken og flere sommerfugler i magen enn normalt, var tiden nå kommet.

For meg som ikke hadde vært lenger enn Strømstad så var det noe ekstremt eksotisk over og plutselig skulle fly i 12 timer, helt til Anchorage i Alaska... Vi spoler litt igjen, og er nå fremme i Us of fucking A.
Men enda var det lenge til VM skulle begynne, så vi fløy inn i villmarka til ett sted som het Soldotna.
Her kunne man glatt spilt inn huset på prærien, så skjønner dere hva jeg mener. Her skulle vi bo i 10 dager på Holliday inn, trene og spille kamper mot skolelagene som holdt til i bushen rundt Soldotna.

Det mest dramatiske under dette oppholdet var da undertegnede som vanlig storspilte, men plutselig fikk en druser i pappen (puck i hodet) slik at blodet fosset i fra en liten sprekk i panna. Med min smerteterskel så var det ikke noe problem å få i ett par sting, for så å være tilbake på isen. Man kunne høre ett gisp gikk igjennom de drøyt 3000 tilskuerne fra fjern og nær som hadde funnet veien til hallen, da mr. Martinsen skled tilbake til målgården etter den "alvorlige" skaden.

Etter kampen ble jeg selvfølgelig den store helten, som alle ville både snakke med og ha signaturen til... Dette var jo ganske uvant for en gjeng drittunger, å bli sett på som hockeystjerner. Her stod Shampo, Myggen, Kent Inge, Klas Forfang, Ole Eskild og alle vi andre og skrev autografer så blekket sprutet. En absurd og ganske morsom historie, som jeg tror alle som var med husker den dag i dag.

Men som den stjerna jeg var denne kvelden, så fikk jeg litt ekstra oppmerksomhet. Litt i overkant kan man vel si. Plutselig kommer en godt voksen dame på rundt 30 år, og spør om jeg har 1 minutt. Og som den omgjengelige fyren jeg er så sa jeg selvfølgelig ja til det. Hun trakk meg til siden litt borte i gangen, og hvisket at hun hadde en sønn som gikk på skolen i den hallen vi hadde spilt i...

Men det var ikke hovedgrunnen til at hun var på kampen. Det hadde seg nemlig slik at hun hadde en forkjærlighet for ishockeyspillere. Så når denne ganske flotte 30 åringen ser 18 åringen dypt inn øynene og sier følgende: The reason i want to speak to you are that i need a man tonight... and you are my choice... Not only are you a hansome man, but i have never fucked a goalie before...

Om jeg besvimte vet jeg ikke, men fargen på ansiktet gikk vel i ett med veggen bak, HVIT-KRITTVIT. Men på en uforklarlig måte klarte jeg å stotre frem, sorry, but i have a girlfriend in Norway. Skuffelsen kunne leses i ansiktet henne, og egentlig fikk jeg lyst til å ofre meg bare for at hun ikke skulle bli lei seg. I alle årene etterpå har jeg lurt på hvorfor i hælvete denne turen ikke var noen år senere:-)

Vi spoler igjen og er plutselig i Anchorage og klare for VM-spill. Mattis Håkensen er et naturlig førstevalg, siden han har vært nesten fast for Vålerenga denne sesongen. Men, jeg var rolig som skjæra på tunet for jeg visste jo at han egentlig hadde psyke som et korthus. Så etter 7-0 i ræva mot Canada, var det duket for unge Martinsen.

Vi snakker om en hall så stor at OL-amfien kunne fått plass på isflata. Og ikke nok med det men når jeg tar plass mellom stengene kan jeg skimte opp på en kube i midten av hallen, som får kuben i ishallen til å se ut som en reise-tv. Der lyser navnet mitt i store bokstaver... Lineupgoalie for Norway, Remo Martinsen... På andre siden av flata står Tsjekkia, med sine stakkars unggutter som het Reichel osv. De hadde ingen anelse om hva de skulle opp i mot. Ribbeveggen fra Norge var nemlig klar for sin VM-debut.

Det står 0-0 etter første periode, og de kjørte kun isen i sona vår i pausen. Etter andre periode står det 1-0 til Tsjekkia.
Så skjer det som har brent seg fast som ett fantastisk minne fra min lange karriere. På vei ut på isen støter jeg på Putte Haraldsen, som er hovedleder for troppen. Han ser meg nesten like dypt inn i øya som dama i Soldotna, og sier - Remo, du har spist pucker i to perioder. Klarer du en periode til så har du jobb! Vi har fått henvendelse fra tre speidere som vil snakke med deg. Men ikke tenk mer på det, bare gå ut og ta pucka...

Tja, hva skal man si? Resultat ble 6 eller 7-1. Ikke så rart når jeg hadde blikket mer opp mot der talentspeiderne satt, for å se om noen noterte på blokka si... Men helt gærnt gikk det jo ikke. For etter den obligatoriske pressekonferansen, hvor jeg, Ole Eskild og Jon Haukeland hadde deltatt så fikk jeg beskjed om et møte på rom 444.
Visepresident i Ishockeyforbundet på den tiden het Haga. Han skulle være med som engelsktolk for undertegnede:-)) Vi kan vel heller si bisitter. For jeg kjørte jo et vanlig Remo-show da fire dresskledde menn ønsket oss velkommen inn i suiten på rom 444.
De starter opp med et slideshow, for så å prøve å selge seg for det var verdt. -Remo, we will love to have you come play for University of Minnesota. We recruted 11 players to the NHL last year, and you are certainly a man for the future.
Så fortsatte de å pese på med gratis skolegang og full pakke. Nesten så jeg trodd at her ble man tørket i ræva av lærere og ansatte ved Universitetet.

Men som med dama i Soldotna, så dukket det opp ett problem. Monika! Så etter noen sekunders betenkningstid så lente jeg meg litt eplekjekt over bordet og sa: sorry guys, but im i love with a girl in Norway, so i have to turn down your offer.
Jeg juger ikke om de så ut som de var lobotomerte i noen sekunder.
Men da de fikk summet seg så fikk de meg til å love at jeg skulle vurdere tilbudet når jeg kom hjem til Norge. Klart det sa jeg, men som sagt jeg forelska i ei dame på Hamar, så sats på noen av de andre keeperne her i VM sa jeg...

Og snipp snapp snute, så var VM over. Vi kom hjem til virkeligheten. Jeg til reservebenken i Storhamar, og Reichel, Mike Modano, Pavel Bure, Mats Sundin og alle de andre prioriterte å bli proffer i NHL. Dem om det:-)

Feelings from April 1994

2009-06-11T14:14:00.000-07:00

På oppfordring fra Odd Skarpjordet, skal jeg nå med bokstaver prøve å beskrive min største opptur og nedtur på hockeybanen.
Etter å ha gjort et brukbart comeback like før jul, som førte til at vi kunne henge gullmedaljer som eliteseriemester rundt halsen ble det noen dager fri. Sluttpillet kom stadig nærmere, og sjelden har vel et lag vært større favoritter enn vi var mot lillebror fra Lillehammer.

Det er viktig at jeg er litt omstendelig her, slik at det blir litt å lese på... Neida, vi hopper like godt rett til første finale mot Lillehammer i Hamar OL-amfi. Stua var så stappet at Roar og Roger Johansen måtte holde pusten hele kampen. Jeg husker fortsatt det oppgitte sukket som gikk gjennom ca. 6600 tilskuere, da jeg slapp inn det første målet. Ett over gjennomsnittlig lett skudd av Tommy Jacobsen fra redline, som på en måte gikk igjennom meg. Følte meg faktisk litt som geminiman, akkurat der og da.

Alle husker hvordan det gikk, vi snublet i den første kampen. Deretter ble det en ny smell på Lillehammer, denne gangen med Sveiva som bakerste mann. Så kom den tredje kampen hvor vi lekte oss til en forholdsvis lett seier 3-2, så vidt jeg kan huske i hvertfall.
Så kom dagen da det var vinn eller forsvinn. Lillehammer i den bitte lille Kristins Hall. Jeg følte meg bra preppa, og synes selv at det fløt ganske fint. Kampen vippet frem og tilbake, og med to nervøse lag på banen var det litt rart at det stod 2-2 på tavla etter 60 effektive minutter...

I sudden death hadde vi flere store sjanser, men Mattis var brukbar og hadde god hjelp av stolpene. Vi fikk ikke så mye trykk mot oss, og jeg husker at jeg tenkte at dette går veien. En seier her vil gi oss en ny kamp i Amfien, og den taper vi aldri i verden.
Om det var høyere makter som bestemte at det ikke skulle gå slik, er jeg usikker på. Men når uret passerte 17 minutter, så hendte det noe som for mange har blitt et stort åpent sår i Storhamar.
Tor Nilsen plukker opp en retur etter ett skudd fra blueline, og stuper inn fra min venstre side. På en måte så faller han fremover, og i samme øyeblikk treffer han pucken som danser litt på isen. Den får ett løft og går som i slow motion over buksa og mitt høyre leggeskinn.

Det er tvilsomt om jeg faktisk besvimer, men jeg husker godt at jeg kun hørte at hallen på en måte eksploderte, før alt ble helt stille. For meg var det litt todelt, for jeg var så sliten at det eneste jeg tenkte på var å få av meg det forbanna utstyret,og så en dusj. Men så våknet jeg igjen, og kunne se alle de skuffede ansiktene som skled forbi meg på isen med et blikk som ikke kunne mistolkes. Det var min skyld at Bøtta havnet i Gudbrandsalen. Jeg hadde driti på spaden...

Akkurat der og da så kjente jeg også en viss skyldfølelse og kunne kjenne tårene presse på bak øyeeplet, og jeg var usikker på om det var svette eller tårer jeg fikk i munnen. Helst var det nok tapre tårer, fra en 25 år gammel reservekeeper. Jeg hadde gått fra mulig hero to zero på 1 sekund.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av å stå på blueline, å se gamle lagkamerater motta både medaljer og pokal. Arne, Lars, Øystein og så videre. Når jeg samtidig visste at akkurat den følelsen de har nå vil jeg aldri få føle. For allerede nå hadde jeg bestemt meg for aldri igjen å stå i ett hockeymål, ett løfte jeg har holdt.

Jeg er stolt over å ha vært den første keeperen som spilte NM-finaler for Storhamar, og selv om det ikke ble noen Bøtte så lever jeg godt med meg selv.For i ettertid har jeg sett video av målet. Og det finnes bare ett riktig svar: DET VAR INGEN KEEPERTABBE!!

Lykke til!

2009-06-11T12:33:00.000-07:00

Jeg mener det er en fantastisk dårlig og kortsiktig løsning å kaste trener Arne Erlandsen. Men når noen spillere og en hjelpetrener skal styre klubben, så måtte vel dette bli utfallet... Jeg skal ikke påstå at jeg er noen spåmann, men at Hamkam vil få en kort effekt av denne løsningen skal jeg sette fortenna på. Det må jo være mulig å se at de som er utpå banen for å prestere ikke er i nærheten av å gjøre en jobb de er godt betalt for. Er det virkelig noen som tror at publikum nå vil strømme til Briskeby selv om Erlandsen er borte? Har de fått noen nye tryllekunstnere som skal briljere på matta, sånn helt plutselig?
Problemet er at det ikke er baller i klubben, hverken i ledelse eller styret. Situasjonen de er i kan sammenlignes med den som var i Rosenborg under Eggen, bortsett fra at de hadde penger til å betale regningene sine. Hva gjorde de der? Jo, spillerne fikk beskjed om at de som ikke var fornøyd, stod helt fritt til å finne på noe annet, for Eggen blir! Resultatet ble den gang at Sørloth og gjengen måtte rekke frem lanken og si unnskyld, etter det vi jo alle hva som skjedde. Om jeg ikke husker feil så ble det 14 strake mesterskap på rappen...
Jeg ser selvfølgelig at økonomien er en utfordring i Kamma, men å skylde på en uferdig stadion blir litt for enkelt. Det er heller ikke de som har jobbet med prosjektet sitt ansvar. Det sitter to herrer ved navn Hage og Olrud, som må ta det hele og fulle ansvar for at prosjektet har grunnstøtt. De har ved hjelp av kyniske høyre venstre finter, halet ut tiden fordi det kom noe som heter finanskrise, og de var plutselig ikke så hete på grøten lenger. Indrefileten de hadde kjøpt, Hamar Stadion ble plutselig litt for for lite stekt, og dermed for dem litt for risikofylt.
Nok gørr! Jeg håper selvfølgelig at Tor Rullestad og kompani klarer å få skuta på rett kjøl igjen. Men da må de vise mer baller enn de har gjort til nå. Så good morning arena, the bloth boys:-)

Fotballinfluensa

2009-06-11T03:23:00.000-07:00

I skrivende stund har jeg gudskjelov ikke fått lest noen av dagen aviser. Men jeg frykter det værste med tanke på den tragiske hendelsen i Amsterdam i går, hvor katastrofen inntraff da Norge fikk den siste spikeren i kista med tanke på VM-deltagelse. For å komme til poenget så vil jeg bare rope ut en gang for alle: Nå må noen få stoppet de ustyrlige sportsjournalistene, som får en eller annen form for tenning av å skrive om norsk fotball!
Jeg har lett og lett for å finne en god forklaring på hva som gir journalistene rett til å fylle blekkene sine med alt, absolutt alt om fotball. Det eneste jeg finner er en håndfull pinlig dårlige skribenter, som mener at det viktigst i verden er fotball. Derfor mener de også at de har rett til å tvangsfore ALLE sine lesere med obskønt mange artikler om fotball. At fotballen i Norge drives så uansvarlig at noen burde vært arrestert, oversees uten blygsel. Når landslaget i tillegg ikke er blant de 60 beste lagene i verden, så forstår jeg enda mindre av hva som gir de nevnte journalister carte blance i nesten samtlige redaksjoner i landet. Til og med en det av de små lokalavisene er smittet av fotballinfluensaen. Håper vi snart får en folkebevegelse i landet og at Statens Smittevern kommer inn i bildet, før denne influensaen får sitt første offer.